Det romerske senatet
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
(753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Senatet (fra latin egentlig «forsamling av de eldste», av senex, «gammel»)[1] var Romerrikets rådsforsamling, det høyeste rådet til staten i antikkens Roma, bokstavelig «de eldres råd eller forsamling».[2] De som satt i senatet ble betegnet som senatorer.[3]
Senatorene hadde i teorien ikke mye makt, men i virkeligheten utgjorde de kjernen i den romerske forfatningen. Dette fordi senatorene enten tilhørte eller var under kontroll av Romas aller rikeste familier. Senatet hadde spesielt mye makt over statskassen til republikken, og til forholdet mellom forbundsfellene i Italia. Senatet eksisterte ikke som en fast organisasjon i kongetiden og den tidlige republikken.
Etter 339 f.Kr., da censorene ble pålagt å innrullere de beste menn fra alle rangklasser, begynte senatet å fungere som en organisasjon. Etter hvert som eliten blant plebeierne smeltet sammen med patrisierne, ble senatet det ledende statsorganet for den nye adelen, nobiliteten. Som rådsforsamling hadde senatet opprinnelig kun auctoritas, men ikke makt, potestas. Senatet bestod av rundt 300 menn, menn som tidligere hadde hatt embeter, og de tjente på livstid. Senatet var også hierarkisk. De som hadde høyest rang var ekskonsulene, og blant dem var det senatets førstemann, princeps senatus som rangerte høyest, hvis få turde å snakke i mot. For å nå den høyeste rangen i senatet måtte en ha utmerket seg på den politiske banen, og spesielt som militær leder.
Senatet var også det viktigste bindeleddet mellom mennesker og guder, og det kontrollerte romernes oppførsel angående eller mot gudene. Senatet tiltok seg rett til å erklære unntakstilstand i krisetider
Under Sulla ble antall senatorer økt til 600. Disse 300 senatorene ble senere fjernet av Augustus mot slutten av republikken.
Ettermæle
redigerDa representative folkeforsamlinger skaffet seg makt på bekostning av kongemaktene etter den engelske, amerikanske og franske revolusjonen, var det romerske senatet ideal og inspirasjonskilde for disse landenes konstitusjoner. Dette skyldtes blant annet latinskoleutdanningen som hadde stor innflytelse på forfatningsfedrene i disse landene. Skillet keiser – senat ble gjerne noe optimistisk tolket som en parallell til skillet folk – monark, der senatet ble identifisert som «folket».
Referanser
rediger- ^ Søk etter Senat i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
- ^ «senate (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «senator (n.)», Online Etymology Dictionary
Litteratur
rediger- Qviller, Bjørn (1999): Romersk politisk kultur og sosiologisk historie, Cappelen Akademiske Forlag
- Schreiner, Johan Henrik (1996): Antikkens Historie, Oslo