Edil

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Edilene (latin: Ædilis, fra ædes, «tempel, helligdom»)^[1] var en posisjon i den romerske republikk. Basert i Roma var edilene ansvarlig og hovedoppsyn med offentlige bygninger, veier og kornutdelinger,^[2] foruten også regulering av offentlige festivaler (Ludi plebeii). De hadde også makt til å tvinge gjennom offentlig orden.

Den romerske tradisjon hevder at de første ediler var assistenter for plebeiernes tribuner, første gang i 494 f.Kr. Plebeierne hadde sine arkiver ved gudinnen Ceres’ helligdom i Forum Boarium, «kvegmarkedet». Navnet til edilene antyder at de hadde noe med helligdommer å gjøre, men den greske oversettelsen agoranomos antyder at de var inspektører av markedet, iallfall i begynnelsen, og representerte handelsmennene som ikke tilhørte adelen, og således allierte seg med plebeierne.^[1]

Det var to par av ediler: de første var plebeiiske ediler (ædiles plebis) og kun plebeiere kunne hadde denne posisjonen; de andre to var kurule ediler (ædiles curules), åpen for både plebeiere og patrisiere i alternerende år. En ædiles curules var klassifisert som en magister curulis.