Kharon
- For Plutos måne, se Charon (måne)
Kharon (gresk: Χάρων; latin: Charon) er i henhold til gresk mytologi fergemannen og en psykopomp som brakte de nylig døde over elvene Styx og Acheron som skilte verden mellom de levende fra verden til de døde. En mynt, vanligvis en obol eller danake, for å betale Kharon for skyssen, ble tidvis lagt i munnen på den døde.[1] En del forfattere sier at de som ikke betalte mynten, eller de lik som ble etterlatt uten begravelse, måtte vandre rundt ved kystene i et hundre år. I mytene om katabasis kunne helter, slike som Herakles, Orfeus, Odyssevs, Aineias, Dionysos, og Psyche, reise ned til underverden og vende tilbake, fortsatt levende, transportert av båten til Kharon.
| Kharon | |||
|---|---|---|---|
 Kharon frakter de døde over Styx, maleri av Aleksandr Litovsjenko, 1851 | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Χάρων | ||
| Foreldre | Nyx og Erebos | ||
| Søsken | Gaias barn | ||
| Aspekt | Båt, elv | ||
| Tekster | Hesiod: Theogonien | ||
| I andre mytologier | Charon (romersk mytologi) | ||
Kharon er i mytologien oppfattet som en sønn av Nyx (nattens gudinne) og Erebos (mørkets gud).
Etymologi
redigerNavnet Kharon er oftest forklart som egennavn fra χάρων (charon), en poetisk form av χαρωπός (charopós), «klagende stirring», referering til enten rasende, lynende, eller feberaktige øyne, eller av øyne med en blågrå farge. Ordet kan være en eufemisme for død.[2] Lynende øyne kan indikere raseri eller bråsinne da han er ofte karakterisert slik i litteraturen, men nevnte etymologi er ikke sikker. Oldtidens historiker Diodorus Siculus mente at fergemannen og hans navn hadde blitt importert fra Egypt.[3]
Framtoning og adferd
redigerKharon er avbildet ofte i kunsten i antikkens Hellas. Attiske gravvaser fra 400- og 300-tallet f.Kr. er ofte dekorert med scener av de døde som går ombord i Kharons båt. På tidligere slike vaser synes som en grov, lurvete athensk sjømann kledd i rødbrune klær, holder fergemannens stake i sin høyre hånd og benyttet sin venstre for å ta imot den nylig avdøde. Guden Hermes står tidvis ved siden av i sin rolle som psykopomp. På andre vaser er Kharon gitt en mer «vennlig og forfinet» adferd.[4]
På 100-tallet f.Kr. beskrev den romerske poeten Vergil fergemannen Kharon i løpet av Aineias' nedstigning til underverden,[5] etter at sibyllen i Kumae hadde rettledet helten til den gylne greinen som ville gjøre det mulig for ham å vende tilbake til de levendes verden.
- Der står Kharon, som hersker over den triste kyst -
- En smussig gud: ned fra hans hårete kinn
- Et langt skjegg henger, ukjemmet, urent;
- Hans øyne, som hule ildsted i brann;
- Et belte, stygg med smuss, binder hans heslige klede.[6]
Andre latinske forfattere har også beskrevet Kharon, blant dem Seneca den yngre i hans tragedie Hercules Furens, hvor Kharon er beskrevet i tekstlinjene 762-777 som en gammel mann kledd i skitne klær, med hule kinn og et ukjemmet skjegg, en bister fergemann som staker sin båt med en lang påle. Da båtmannen ba Herakles til å stoppe benyttet den greske helten sin mektige krefter til å skaffe seg adgang, overmannet Kharon med hans egen styrepåle.[7]
På 200-tallet e.Kr. benyttet Lukian som en figur i hans Dialoger med de døde, hovedsakelig i delene 4 og 10 («Hermes og Kharon» og «Kharon og Hermes»).[8]
På 1300-tallet beskrev den italienske forfatteren Dante Alighieri fergemannen Kharon i sitt diktverk Den guddommelige komedie, lånt fra Vergils beskrivelse i Æneiden 6. Kharon er den første navngitte figuren som Dante møter i underverden, i tredje canto av Inferno. Andre steder opptrer Kharon som en merkelig, skrinn og tynn gammel mann, eller som bevinget demon som håndterer en dobbelthammer, skjønt i Michelangelos tolkning, påvirket av Dantes beskrivelse i Inferno, canto 3, viser ham med åre over skulderen, klart til slå til de som er forsinket («batte col remo qualunque s'adagia», Inferno 3, vers 111).[9] I moderne tid er han vanligvis avbildet som et levende skjellett med hette, stort som en sammenblanding med mannen med ljåen.
Underverdens geografi
redigerDe fleste redegjørelser, inkludert Pausanias (10.28) og senere Dantes Inferno (3.78), har assosiert Kharon med sumpene ved elven Acheron. Antikkens greske litterære kilder, slike som Pindaros, Aiskhylos, Evripides, Platon, og Kallimakhos, har også plassert Kharon ved Acheron. Romerske poeter, inkludert Propertius, Ovid, og Statius, har kalt elven for Styx, kanskje som følge av geografien i Vergils underverden i Æneiden hvor Kharon er assosiert med begge elver.[10]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Ikke i øynene; alle litterære kilder spesifiserer at mynten ble lagt i munnen. Kallimakhos: Hecale fragment 278 i R. Pfeiffers tekst Callimachus, Oxford UP, 1949, bind 2, s. 262; nå håndtert som fragment 99 av A.S.D. Hollis i hans utgave, Callimachus: Hecale, Clarendon Press, Oxford 1990, s. 284f., fra Suidas, engelsk oversettelse online, spesifiserer i munnen, også Etymologicum Graecum ("Danakes"). Se også Smiths Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, oppslag på "Charon" online for plassering i munnen, skjønt arkeologi har motsagt Smiths uttalelse at hvert eneste lik ble gitt en mynt.
- ^ Liddell & Scott (1843): A Greek-English Lexicon (Oxford: Clarendon Press, opptrykk 1985), oppslagsord på χαροπός og χάρων, s. 1980–1981; Brill’s New Pauly (Leiden and Boston 2003), vol. 3, oppslagsord på «Charon», ss. 202–203.
- ^ Sourvinou-Inwood, Christiane (1996): «Reading» Greek Death (Oxford University Press), s. 359 på nettet og s. 390 på nettet.
- ^ Grinsell, L. V. (1957): "The Ferryman and His Fee: A Study in Ethnology, Archaeology, and Tradition" i: Folklore 68 (1), s. 257–269 [s. 261]. JSTOR 1258157.
- ^ Vergil: Æneiden, bok 6
- ^ Vergil: Æneiden 6.298–301, oversatt av Wikipedia for anledningen, basert på John Drydens engelske tekst.
- ^ Terpening, Ronnie H. (1985): Charon and the Crossing: Ancient, Medieval, and Renaissance Transformations of a Myth, Lewisburg: Bucknell University Press, og London og Toronto: Associated University Presses, s. 97-98.
- ^ For en analyse av disse dialogene, se Terpening, s. 107-116.
- ^ For en analyse av Dantes beskrivelse av Kharon og andre opptredener i litteraturen fra antikken og fram til 1600-tallet i Italia, se Terpening, Ron (1985): Charon and the Crossing: Ancient, Medieval, and Renaissance Transformations of a Myth, Lewisburg: Bucknell UP; London and Toronto: Associated University Presses
- ^ Se Kharon hos Prosjekt Theoi, hvor det er samlet kildeavsnitt med verker og linjekommentator, dessuten bilder fra vasemalerier.
Eksterne lenker
rediger- «Charon» i: Smith, William (1873): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London
- «Kharon», Theoi Project
- Bilder av Kharon Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. i Warburg Institute Iconographic Database