Suda

Suda er noe mellom et grammatikalsk ordbok og en encyklopedi i dagens mening. Det forklarer kilden, derivasjon (avledningen) og meningen til ord i henhold til filosofien i sin samtid ved å benytte tidligere autoriteter som Valerius Harpokration og Helladios. Det er lite viktig informasjon i dette aspektet av verket. Derimot er artiklene om den litterære historie verdifullt. Disse oppslagsordene gir detaljer og sitater fra forfattere hvis forfatterskap og verker er ellers gått tapt for ettertiden. Verket benytter den eldre fortolkningen til klassikerne (Homer, Thukydid, Sofokles, etc), og for senere forfattere, Polybios, den jødiske historiker Josefus, Chronicon Paschale, Georgios Synkellos, Georgios Hamartolos, og videre.

Dette leksikonet representerer et hendig referanseverk for personer som spilte en andel i den politiske, eklektiske (kirkelige), og litterære historien i østlige delen av Middelhavet og Midtøsten fram til 900-tallet e.Kr. Den viktigste kilden for dette er encyklopedien til keiser Konstantin VII, også kalt Porphyrogenitus, «den porfyrfødte» (912 – 959), og for romersk historie utdragene til Johannes av Antiokia (600-tallet). Den tyske eksperten på bysantinsk kultur, Karl Krumbacher, regner med to hovedkilder for verket: Konstantin VII for antikkens historie og Hamartolus (Georgios Monachos) for bysantinsk tid.^[2]

Svært lite er kjent om sammenstillingen, unntatt at det må ha vært før Eustathios fra Thessalonike (1100-tallet) som hyppig siterer fra det. Under overskriften «Adam» gir forfatteren av leksikonet (med et innledende note som hevder å være «av Suidas») en kort kronologi av verden som ender med keiser Johannes I Tzimiskes’ død i 975, og under «Konstantinopel» blir hans etterfølgere Basileios II (976 – 1025) og Konstantin VIII Porfyrogennetos (1025–1028) nevnt. Det vil således synes som om Suda ble satt sammen på slutten av 900-tallet. Ordskifte som viser til forfatteren Michael Psellos (d.y.) (slutten av 1000-tallet) er betraktet som senere tillegg.

Verket inneholder tallrike sitater fra antikkens forfattere; tolkninger av Aristofanes, Homer, Sofokles, og Thukydid er også i stor grad benyttet. De biografiske notatene, forteller forfatteren, er tatt fra Onomatologion eller Pinax av Hesychios fra Milet; andre kilder var utdrag fra Konstantin VII, krøniken til Georgios Monachos, biografiene til Diogenes Laërtius og verkene til Athenaios og Philostratos.

Verket tar opp bibelske som hedenske emner, noe som ført til slutningen at forfatteren var en kristen. Et innledende opptegnelse gir en liste av ordbøker som den leksikalske delen ble satt sammen og navnene til disses forfattere. Selv verket er ukritisk og sannsynligvis store senere tillegg, og artiklenes verdi er svært ujevn, inneholder verket totalt sett mye informasjon om antikkens historie og liv.

Leksikonet var arrangert alfabetisk med en del avvik. I henhold til et system (tidligere vanlig på mange språk) kalt antistoichia; det vil si at bokstavene følger en fonetisk orden, basert på lyd i henhold til uttale på 900-tallet, men ikke ulik moderne gresk. For eksempelvis alpha-iota kommer etter epsilon; epsilon-iota, eta-iota kommer sammen etter zeta, omega etter omicron, og videre. Systemet er ikke vanskelig å lære og huske, men i en del moderne utgaver er utgivelsen arrangert alfabetisk.

Det ble utgitt en kritisk utgave av Suda i fem bind av den danske filolog Ada Adler (Leipzig, 1928–1938, opptrykk Stuttgart, 1967-1971). Denne utgaven er grunnlaget for et pågående, kollektivt prosjekt på internett (se lenke nedenfor) som blant annet omfatter en oversettelse til engelsk samt omfattende noter og henvisninger.

• (en) Suda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (gr) Hellenic Lexicon, inneholder den komplette Suda, Eustathios Hesychios fra Milet og Liddell & Scott