Den kumeiske sibylle

Den kymeiske sibylle eller Cumae-sibyllen er en av de ti sibyller nevnt av Marcus Terentius Varro. Hun skal ha vært en profeterende prestinne som skal ha kommet fra Babylon på 500-tallet f.Kr. for å forestå orakelet i Cumae i nærheten av Napoli.

I gresk mytologi sang hun menns skjebner og skrev på eiketreets blader. Vergil beskriver henne i Æneiden som Æneas' ledsager under nedstigningen til Hades, noe som sikret henne romersk legendestatus.^[1] Vergil beskriver henne som bosatt i en diger hule i åssiden, med hundre innganger og ganger der lyden av sibyllens ord ga ekko.^[2]

I 1932 oppdaget den italiensk arkeologen Amedeo Maiuri, kjent for sine utgravninger av Pompeii, hulen i Cumae som han mente sibyllen hadde holdt til i. Andre arkeologer har foreslått et tunnelkompleks nær Baiae som en mulighet. Stedet stemmer bedre med beretningen i Æneiden om Æneas' nedstigning til underverdenen, med nærhet til den flegreiske sletten^[3] og et oppvarmet, underjordisk elveløp som kunne representere elven Styx.^[4]

I Ovids Metamorfoser skildres sibyllen som en dødelig som fikk evig liv da Apollon tilbød å oppfylle hennes ønske i bytte mot hennes jomfrudom. Hun tok en håndfull sand og ba for like mange leveår som det var sandkorn, men avviste deretter å holde sin del av avtalen og visnet bort.^[5] I tillegg hadde hun glemt å be guden gi seg evig ungdom. Til sist var hun så liten at hun ble oppbevart i en krukke, og som Ovids Ekho var bare stemmen tilbake av henne.

Denne historien er det Trimalchio henspiller på i Petrons roman Satyricon.^[6] Den forteller at han i sin ungdomstid i Cumae^[7] hadde hørt gutter spørre sibyllen, som hang i en glassflaske: Σίβυλλα, τί θέλεις (gresk: «Sibylle, hva vil du?») som en gang Apollo hadde spurt henne, og hun svarte: ἀποθανεῖν θέλω («Dø vil jeg»).

En sibylle som var i besittelse av ni bøker med profetier, de såkalte sibyllinske bøker, tilbød Tarquinius Priscus (ifølge Varro), eller Tarquinius Superbus (ifølge Plinius og Aulus Gellius),^[8] å kjøpe disse. Prisen var så avskrekkende høy at kongen avslo handelen. Hun brente da tre av bøkene og tilbød ham de resterende - til samme pris. Tarquinius avslo nok en gang - sibyllen brente tre bøker til - og tilbød kongen de gjenværende til full pris. Nå slo Tarquinius til, sikret seg de tre siste bøkene til prisen han kunne fått alle ni for, og anbragte dem under takhvelvet i Jupiters tempel på Kapitol.^[9] Historien fortelles i Varros tapte verker, som siteres i Lactantius' Institutiones Divinae (I: 6) og av Origenes.

I Aulus Gellius' versjon i Attiske netter brente den gamle kvinnen bøkene foran kongen. I begge beretningene forsvant hun etter å ha solgt bøkene.^[10]

Ulike navn på sibyller er kjent: Pausanias og Lactantius nevner Herofilí.^[11] I Æneiden heter hun Deifobe, datter av Glaucus, mens Amaltheia, Demofilí eller Taraxandra nevnes i andre kilder.

Sibyllen i Cumae nevnes blant annet i Vergils verker (Ekloger og Æneiden) og i Petrons (Satyricon), hos Maurus Servius Honoratius som Deiphobe; i senere litteratur er hun med blant annet i Christine de Pizans Le Livre du Chemin de longue estude.

I kunsten finner man Sibyllen av Cumae malt av Michelangelo i taket på det sixtinske kapell, og malt av Rafael^[12] i Bramantes kirke Santa Maria della Pace i Roma; i Capella Nuova i katedralen i Orvieto, på Gentalteret, - og i en mosaikk i Sienas domkirke, med en referanse til Piso som hadde nevnt henne i sine annaler. Den ledsagende latinske tekst lyder:

Et mortis fatum finiet, trium dierum somno suscepto, tunc a mortuis regressus in lucem veniet primum resurrectionis initium ostendens - «Dødens skjebne vil han avslutte, en tre dagers søvn påtar han seg, då vill han vende tilbake fra de døde og komme til lyset og vise oppstandelsens begynnelse.»