Jens Stoltenberg

Stoltenberg ble født den 16. mars 1959 i Oslo. Han gikk grunnskole ved Rudolf Steinerskolen i Oslo og i Bærum og videregående skole ved Oslo katedralskole i 1978. Han slet med både lesing og matematikk i grunnskolen, men har uttrykt at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig.^[45] I årene 1979–1980 avtjente han førstegangstjenesten, først ved Infanteriets øvingsavdeling på Evjemoen i Aust-Agder, deretter som journalist i Soldatnytt, et magasin for vernepliktige soldater utgitt av Tillitsvalgtsordningen i Forsvaret. Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, hvor «Osloskolen» – en variant av Keynes' teorier – stod sterkt. Stoltenberg har omtalt seg selv som keynesianer.^[46] Han ble i 1987 uteksaminert som cand.oecon. med god karakter (2,28).^[47] Hovedoppgaven Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet handlet om strategier for optimal utvinning og bruk av inntekter fra oljeutvinning.^[48] Oppgaven ble utgitt som internt notat i forbindelse med Statistisk sentralbyrå sitt oljeøkonomiprosjekt i 1985, ti år etter Oljemeldingen.^[49]

Stoltenberg frilanset som journalist i Arbeiderbladet 1979–1981, arbeidet som konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990 og som timelærer i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo 1989–1990. I Statistisk sentralbyrå arbeidet Stoltenberg blant annet med å teste og anvende det sentrale modellverktøyet for makroøkonomiske kort- og langtidsberegninger – MODAG og MSG.^[50]

Stoltenberg har vært medlem av Arbeiderpartiet siden han var 14 år.^[51] I 1973 var han med på å reetablere et lokallag av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Majorstua i Oslo.^[52] I 1978 ble han innvalgt i sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband (NGS), som en av de første AUF-erne siden 1960-årene.^[53] Han var sentralstyremedlem i AUF fra 1979, nestleder fra 1983 og leder fra 1985 til 1989.

Som leder i AUF bidro Stoltenberg til at AUF ikke lenger var på kollisjonskurs med moderpartiet i samme grad som tidligere. AUFs motstand mot norsk medlemskap i NATO ble første gang vedtatt i 1969, og standpunktet ble stadfestet på hvert landsmøte frem til 1987, da det ble erstattet med et mål om «nærkamp» internt i NATO for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa. På det samme landsmøtet ble hans forslag om å godta karakterer i videregående skole nedstemt.^[54] I ledertida var han også visepresident i IUSY (Den sosialistiske ungdomsinternasjonale).

Stoltenberg var leder for det regjeringsoppnevnte Mannsrolleutvalget fra 1986 til 1987 og medlem frem til 1990.^[55] Han var blant annet med på å gjennomføre arbeidet med fedrekvote og har senere forsvart den.^[56]

I 1995 ble det kjent at en rekke ungdomsorganisasjoner hadde oppgitt for høye medlemstall, og dermed mottatt for mye offentlig støtte. Den første avsløringen kom i VG 2. mars 1995 og gjaldt Oslo AUF. Saken omfattet til sist 24 ungdomsorganisasjoner, som ble anmeldt for bedrageri i en eller annen form. Etter klager ble tiltalen mot AUF og de fleste andre organisasjonene frafalt på grunn av bevisets stilling.^[57] I januar 1998 kom medlemsjukset likevel opp for retten, da det ble reist tiltale mot fire tillitsvalgte i Oslo AUF. Stoltenberg var innkalt som vitne. Han vedgikk å kjenne til en praksis som ble kalt forskuttering, men avviste at han visste noe om fiktive innbetalinger. De fire tiltalte ble alle dømt for bedrageri.^[58]

Fra 1990 fikk Stoltenberg stadig tyngre partiverv; leder i Oslo Arbeiderparti 1990–1992 og nestleder i Arbeiderpartiet 1992–2002. Han var statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 under Thorbjørn Berntsen. Fra denne posisjonen ledet han Arbeiderpartiets miljøutvalg.

Stoltenberg ble ved stortingsvalget 1989 tredje vararepresentant til Stortinget fra Arbeiderpartiet i Oslo. Han møtte fast for Bjørn Tore Godal 1991–1993. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat, og han ble siden gjenvalgt frem til valget i 2013. Han var leder i Stortingets energi- og miljøkomité fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.

Stoltenberg var nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland 1993–1996. Han var en periode nestleder i Forum for verdiskaping. På denne tiden deltok han også i diskusjonene om energi- og oljepolitiske saker i en uformell «oljegruppe» hvor næringslivsledere og Ap-politikere møttes i regi av Finn Kristensen.^[59] I Thorbjørn Jaglands regjering (1996–1997) var han finansminister.

Han var medlem av Forsvarskommisjonen av 1990 fra januar til desember 1990.^[60]

På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1992 ga Gro Harlem Brundtland beskjed om at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen under ledelse av LO-leder Yngve Hågensen fikk dermed et uventet komplisert oppdrag. Nestleder Gunnar Berge ønsket ikke å stille,^[61] så Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble dermed de mest sentrale lederkandidatene. Mens Oslo Arbeiderparti og AUF støttet Stoltenberg, hadde Jagland støtte fra LO. Det så lenge ut til å gå mot en kampvotering mellom de to, men Stoltenberg trakk sitt kandidatur – «av familiære grunner» – kort tid før landsmøtet skulle votere. Dermed endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet.^[62] I etterkant kom det frem at Hågensen hadde vurdert at Stoltenberg ikke var moden for et så tungt verv.^[63]

Jagland gikk av som statsminister etter å ha satt et ultimatum på 36,9 % oppslutning ved Stortingsvalget 1997. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget lå Ap på sterke 40 % på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og Hill-Marta Solberg og Trond Giske ble like ofte nevnt som partiets neste leder.^[64]

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 gikk Arbeiderpartiet tilbake, og fikk 24,6 % av stemmene. Det var en tilbakegang med 1,9 prosentpoeng.^[65] Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkesledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg.^[66] Jagland valgte å trekke seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat i februar 2000. Jagland fortsatte som partileder, men Stoltenberg ble partiets frontfigur – som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen.^[67]

Stoltenberg fikk sin første statsrådspost høsten 1993, da han overtok ledelsen av Nærings- og energidepartementet etablert samme år, i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.^[68] En viktig oppgave var å avklare Norges forhold til EU når det gjaldt oljepolitikken. Unionen var i ferd med å utvikle et oljedirektiv, og det var forhandlinger om hvordan dette – med grunnlag i EØS-avtalen – skulle implementeres i Norge, som var områdets eneste store oljeproduserende land med de særlige interesser dette medførte. Stoltenberg og regjeringen valgte å ikke kreve unntak fra oljedirektivet. I stedet ble regjeringen enig med EU om et spesielt tillegg til den norske tiltredelseserklæringen til Maastricht-traktaten. Stoltenberg mente at dette ville være en tryggere og mer varig løsning enn unntak fra et direktiv som senere kunne endres.^[69]

Da det ble nei-flertall ved folkeavstemningen i 1994, falt løsningen med et tillegg til tiltredelseserklæringen bort, og det måtte foretas nye forhandlingsrunder om oljedirektivet. En annen sentral EU-tilpasningssak i denne perioden var endringer i konsesjonsloven, ettersom EØS-avtalen ikke tillot forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. Fra 1996 skjedde også en endring i norsk alkoholpolitikk, da Vinmonopolets produksjons- og importdel ble skilt ut i firmaet Arcus. I og med dette ble det også åpnet for privat import av alkohol.

I 1994 la Stoltenberg frem en stortingsmelding om olje- og gasspolitikken. Her ble det åpnet for leteboring i Skagerrak og utenfor Nordland, noe som provoserte miljøbevegelsen.^[70] Meldingen inneholdt også et forslag om nye regler for leting i Barentshavet. Stoltenberg argumenterte i denne sammenheng med at det ville være riktig å hente ut oljen mens vi visste hva den var verdt. Den ville være til liten glede for fremtidige generasjoner om den ble liggende til den «blir like verdiløs som kullet».^[71]

Senere i perioden gikk Stoltenberg også inn for bygging av gasskraftverk i Norge, noe han hadde vært mot da han var statssekretær i Miljøverndepartementet i 1990. Det nye standpunktet ble begrunnet med at man burde se Norden som et felles energiområde, og at et norsk gasskraftverk ville kunne erstatte finske og danske kullkraftverk og svenske atomkraftverk. I 1990 hadde målet vært å stabilisere norske CO₂-utslipp på 1989-nivå innen 2000.^[72] Det mest verdifulle feltet på norsk sokkel, Trollfeltet, åpnet sin produksjon 19. juni 1996.

I 1995 og 1996 var Stoltenberg i Aserbajdsjan. Han inngikk her en samarbeidsavtale, og kom med uttalelser om finansiering av norsk velferd ved oljeutvinning i utlandet.^[73]

I 1996 ble Stoltenberg finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Regjeringen satt i ett år, og gikk av etter stortingsvalget 1997.

Et hovedanliggende for Stoltenberg i perioden var å sikre en stabil kronekurs gjennom et stramt statsbudsjett.^[74] På Arbeiderpartiets landsmøte i november 2006 spissformulerte han det slik: «Hvem som helst kan bruke penger. Det er verdens enkleste sak. Det er ikke alltid lett å la være å bruke penger. Det er det vi skal gjøre nå.»^[75] Dette viste seg imidlertid vanskelig, og verdien av kronen varierte sterkt gjennom året. I juli 1997 valgte Norges Bank – med regjeringens samtykke – å heve dagslånsrenten for første gang på fem år.^[76] Det ble også vurdert om kronen skulle knyttes fast opp mot den nye europeiske valutaen Euro.^[77]

En konkret sak som vakte debatt, var avgjørelsen om å fravike gevinstbeskatning ved fusjonen mellom Aker og RGI, som særlig ville kunne være gunstig for Kjell Inge Røkke.^[78] Stoltenberg måtte som finansminister ta stilling til flere saker som angikk norsk bankstruktur. Den største saken gjaldt fusjon mellom Kreditkassen (med staten som største aksjonær) og Storebrand. Fusjonsplanen var støttet av Stoltenberg, men ble avvist av Kjell Inge Røkke og Jens P. Heyerdahl (Orkla), som hadde store aksjeposter i Storebrand. Fusjonen ble dermed ikke noe av.^[79] En forventet fusjon mellom Postbanken og Kommunalbanken ble det heller ikke noe av.^[80]

I forholdet til EU var en sentral sak et vedtak i ESA om at den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge delvis var i strid med EØS-avtalen, noe Stoltenberg var uenig i.^[81] Saken endte med at ordningen bortfalt, men at Norge fikk beholde en kompensasjonsordning for kommunene som mistet differensiert arbeidsgiveravgift.

I hans senere statsministertid skulle en av Stoltenbergs viktige saker bli store endringer i pensjonssystemet. Men også i finansministerperioden skjedde det endringer, da ordningen med pensjonssparing med skattefradrag ble utvidet.^[82] Stoltenberg mente i 1997 at det ikke ville være behov for endringer i folketrygdens regler før 2050.^[83] Et element i sikringen av folketrygden var beslutningen om å åpne for å plassere Oljefondets midler i utenlandske aksjer.^[84]

Vel én måned etter Stoltenbergs tiltrådte som parlamentarisk leder, valgte Bondeviks sentrumsregjering å gå av på et kabinettsspørsmål om utbygging av gasskraftverk,^[85] og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten med et klart mindretall i Stortinget bak seg.

 

Jens Stoltenbergs første regjering var en ren Arbeiderparti-regjering som tiltrådte 17. mars 2000. I regjeringserklæringen het det at regjeringen ønsket en mer aktiv Europa-politikk og større satsing på miljø og internasjonal solidaritet. Regjeringen ville arbeide for at mer av Norges kraftbehov kunne dekkes ved å produsere strøm av norsk gass. Den varslet også delprivatisering av Telenor.^[86]

Stoltenberg-regjeringen ville også ha økt innsats for modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Allerede i 1989 hadde Hermansen-utvalget tatt opp eldre forslag om en bedre organisering av offentlig sektor. På årsmøtet i Østfold Arbeiderparti i mars 2000 advarte statsministeren mot å gjøre privatisering til et spørsmål om ideologi. Sykehussektoren var noe av det første som ville bli analysert.^[87] Signalene vakte uro i partiorganisasjonen og fagbevegelsen. I Oslo var hovedparolen 1. mai 2000 «Forsvar velferdsstaten – kamp mot nedbygging og privatisering».^[88]

Et annen stridsspørsmål var privatisering av Statoil og SDØE. I en meningsmåling i april 2000 var 53 prosent av Ap-velgerne mot delprivatisering av Statoil og Telenor, mens 34 prosent var for.^[89] Regjeringen ønsket å delprivatisere Statoil raskt, men møtte motstand i partiet.^[90] På et sentralstyremøte i mai ble det derfor bestemt å utsette endelig vedtak til landsmøtet.^[91] Utover høsten vedtok Aps fylkeslag på Vestlandet fattet støtte til delprivatisering av Statoil og kommersialisering av SDØE.^[92] På landsmøtet i november ble det vedtatt en modifisert versjon av Stoltenbergs forslag.^[93] Stortinget vedtok deretter, i april 2001 å selge ⅓ av Statoil og 21,5 prosent av SDØE.^[94]

I et foredrag i juni 2000 lanserte Stoltenberg den såkalte sykehusreformen, en plan om å overføre sykehusene fra fylkeskommunene til selvstendige økonomiske foretak eid av Staten.^[95] På landsmøtet høsten 2000 fikk denne planen støtte. LO motsatte seg foretaksmodellen, men aksepterte statlig overtakelse av sykehusene. Den nye loven om helseforetak ble vedtatt i Stortinget sommeren 2001 med virkning fra 1. januar 2002. Loven gikk ut på at staten skulle fra 2002 ha hele ansvaret for sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Det ble opprettet seks regionale helseforetak – fem fra 1. juli 2007 – som eiere av sykehusene.^[96]

Stoltenberg og partileder Thorbjørn Jagland ønsket i 2000 å kunne å sende en ny søknad om medlemskap i EU. Landsmøtet ga åpning for dette i et kompromiss som sa at «en ny søknadsprosess kan startes opp i neste stortingsperiode med sikte på en søknad tidligst i 2005–2006», altså i løpet av den påfølgende stortingsperioden.^[97]

Regjeringen innførte handlingsregelen for bruk av midler fra Oljefondet.^[98] Den gikk ut på at statsbudsjettet kunne ha et underskudd i størrelsesorden tre prosent av kapitalen i SPU ved inngangen til budsjettåret når inntektene fra oljevirksomheten ble holdt utenfor. Handlingsregelen var på 4 prosent frem til februar 2017, da den ble redusert til 3 prosent.^[99][100]

Regjeringen inngikk avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med partene i arbeidslivet ved LO, NHO, YS, HSH, KS, staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Akademikerne 3. oktober 2001.^[101]

Stoltenbergs regjering gikk av etter Stortingsvalget 2001, og ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget som parlamentarisk leder og medlem i Stortingets utenrikskomité og valgkomiteen.

 

Ved stortingsvalget 2001 gikk Arbeiderpartiet fra 35 til 24,3 prosent av stemmene sammenlignet med 1997-valget. Valgresultatet ble partiets dårligste siden stortingsvalget 1924. I 2002 gikk Jagland av som partileder. Det ble først sagt at striden skulle avgjøres ved partiets landsmøte i 2004, men i 2002 trakk Jagland seg med henvisning til helseplager.^[102][103]

Blant Stoltenbergs rådgivere som partiledere og medarbeidere i regjeringen, var blant andre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Stein Hernes, Jan-Erik Larsen, Lars Erik Flatø, Rita Skjærvik, Hilde Singsaas og Mina Gerhardsen. Reklamemannen og vennen Kjetil Try var også en mye brukt rådgiver.

Oslo LOs leder Kleiv Fiskvik kritiserte i 2005 Stoltenbergs valg av rådgivere fra det såkalte «Kristiania Forum», et arbeiderpartilag opprettet av Libe Rieber-Mohn. Laget omfattet foruten Rieber-Mohn, Rune Bjerke, Kjell Roland, Libe Rieber-Mohn og Jon Hippe. Fiskvik anså rådgiverne for å være karrierejegere uten kontakt med den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.^[104] Stoltenberg hadde i lederstriden med Jagland møtt motstand fra LO-leder Yngve Hågensen. Senere, som partileder, la han derfor stor vekt på å konsultere fagbevegelsen, partisekretær Martin Kolberg, og LO-leder Gerd-Liv Valla.^[105] Ved valgene i 2005 og 2009 var støtten fra LO svært viktig, og Stoltenberg trakk den selv frem i valgtaler og debatter.

 

Før stortingsvalget 2005 stilte de rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med et felles regjeringsalternativ med Jens Stoltenberg som statsministerkandidat – dette i motsetning til de borgerlige som ikke hadde et klart regjeringsalternativ.^[106] De tre partiene fikk flertall i valget, og startet forhandlinger på Soria Moria hotell og konferansesenter den 26. september og avsluttet med en pressekonferanse 13. oktober der regjeringserklæringen Soria Moria-erklæringen ble lagt frem.

Stoltenbergs andre regjering, oftest kalt «Den rødgrønne regjeringen», tiltrådte 17. oktober 2005 under Stoltenbergs ledelse og etterfulgte Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I regjeringen hadde Arbeiderpartiet ti statsråder, SV hadde fem og Senterpartiet fire. Det var den første koalisjonsregjering med Arbeiderpartiet som deltaker, siden samlingsregjeringen i 1945. Regjeringen ble i stortingsvalget 2009 den første norske flertallsregjeringen på 40 år som ble gjenvalgt, og den første siden 1993 som satt mer enn én periode.

Regjeringspartiene gikk til valg på full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Full barnehagedekning for alle som ønsket barnehage ved barnehageårets start, ble med få unntak oppnådd i 2009.^[107] Barnehagedekningen for barn fra ett til og med fem år var 76 % i 2005 og 90 % i 2013. For barn i alderen ett til to år økte dekningen i samme periode fra 54 % til 80 %. I 2012 ble kontantstøtten for to-åringer avviklet.^[108] Fedrekvoten ble utvidet i flere omganger under denne regjeringen, fra fem til seks uker i 2006, til ti uker i 2009, til tolv uker i 2011 og til 14 uker i 2013.^[109]

I januar 2013 advarte han mot frislipp av krafteksport fra Norge. Bakgrunnen var NHOs ambisjon om å gjøre Norge til Europas grønne batteri ved hjelp av flere overføringskabler til utlandet. Stoltenberg mente at omfattende eksport ville føre til høyere priser i Norge, svekke forsyningssikkerheten innenlands og føre til flere kraftlinjer innenlands.^[110]

I Soria Moria-erklæringen nedfelte regjeringspartiene at bygging av gasskraftverk kun skulle gjøres hvis CO₂ ble fjernet.^[111] I 2006 fikk Statoil konsesjon til å bygge gasskraftverk på på Mongstad under forutsetning at det ble bygget et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂.^[112] I sin nyttårstale i 2007 kalte statsminister Stoltenberg prosjektet «vår månelanding», med referanse til president Kennedys tale i 1961 der han sa at «USA vil forplikte seg til, før 60-årene er over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».^[113] I 2009 var de stipulerte kostnadene med CO₂-fangst og lagring kommet opp i 25 milliarder kroner. I 2010 bestemte regjeringen seg for å utsette anlegget med to år, til stor protest fra miljøorganisasjonene.^[114] I 2012 åpnet et testanlegg, til en kostnad på 5,2 milliarder kroner. Stoltenberg åpnet anlegget.^[115] I september 2013, like før regjeringen gikk av, informerte den om at et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂ ikke ville bli bygget på Mongstad.^[116] I sin selvbiografi tok Stoltenberg selvkritikk på bruken av begrepet «månelanding», men han stod ved det som faktisk var gjort for å forbedre CO₂-fangst og lagring.^[117]

Stoltenberg-regjeringen måtte håndtere en vanskelig utenrikspolitisk situasjon med karikaturstriden i 2006. Året før hadde den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv karikaturtegninger av islams profet Muhammed i forbindelse med en sak om selvsensur blant danske illustratører, med bakgrunn i bildeforbudet praktisert i hovedstrømmen innenfor sunniislam. Den første tiden skapte ikke norske avisers gjengivelse av karikaturtegningene mye oppmerksomhet i utlandet, men etter at redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Magazinet gjengav dem i januar 2006 eskalerte situasjonen kraftig. Blant annet ble Danmarks og Norges ambassade i Damaskus satt i brann av militante demonstranter.^[118]

Selbekk mottok i ettertid en lang rekke drapstrusler, og måtte gå i dekning. Stoltenberg fordømte bruken av vold, men omtalte også Selbekks gjengivelse av tegningene som «en gal handling», og gav Selbekk et delvis ansvar for ambassadebrenningen.^[119][120] Senere har Stoltenberg inntatt et mer prinsipielt forsvar for pressefrihet. Etter Charlie Hebdo-angrepet i 2015 uttalte Stoltenberg (da NATOs generalsekretær) at «det er greit å karikere Muhammed. Det er en del av ytringsfriheten at det tegnes, skrives og sies ting som kan virke krenkende».^[121]

Tre år etter karikaturstriden, i 2009, la Stoltenbergs regjering frem et forslag om å oppheve den såkalte blasfemiparagrafen. Samtidig ville han styrke straffelovens § 135a slik at den gav et «strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Forslaget om å kriminalisere religions- og livssynskritikk via et tillegg i straffeloven møtte stor uro innad i AP og SVs stortingsgrupper, selv om Stoltenberg mente dette ikke ville redusere eller innskrenke ytringsfriheten. Uroen førte til at forslaget om å ta religions- og livssynskritikk inn i straffeloven ble droppet, samtidig som blasfemiparagrafen ble vedtatt fjernet.^[122][123]

 

I 2011 deltok Norge i en militæroperasjon i Libya under borgerkrigen i landet. 17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon i Libya. Norske fly slapp 588 bomber mot ulike mål i landet.^[124] I forbindelse med offentliggjøringen av det norske Libya-utvalget sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya, kom det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen, til tross for at den norske regjeringen sa at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet.^[125] Stoltenberg ble kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig, til tross for at Forsvarsdepartementet mente det motsatte. Han sa «Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya.»^[126]

 

Da Anders Behring Breivik gjennomførte bombeangrepet på Regjeringskvartalet 22. juli 2011, arbeidet statsministeren med årets Utøya-tale i Statsministerboligen i Parkveien. Statsministeren tok umiddelbart del i kriseledelsen, kommunikasjon med media og utenlandske ledere, og formidlingen av den nasjonale sorgen over de mange ofrene for terroren. Hans første meddelelse kom like etter angrepene, hvor han orienterte i fjernsyn om at landet blir styrt og regjeringen er i arbeid. Stoltenberg selv kjente flere av de som senere ble drept i massedrapene på Utøya.^[127] I sin første tale etter terrorangrepene understreket Stoltenberg at svaret på vold er enda mer demokrati, og enda mer humanitet, men aldri naivitet.

«Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge».

Under sørgemarkeringen i Oslo hvor 200 000 mennesker deltok den 25. juli, sa Stoltenberg at «Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.»^[128] Han besøkte i disse dagene AUFs sommerleirdeltagere på Sundvollen, talte i minnegudstjenesten i Oslo domkirke,^[129] og deltok tidlig i august i begravelser for Utøya-ofre. Både kong Harald og Stoltenberg høstet fem dager etter hendelsen stor anerkjennelse for måten de opptrådte på under og etter terrorhendelsene.^[130] TV 2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen mente i denne sammenhengen at Stoltenberg som første statsminister siden Einar Gerhardsen, nærmet seg en posisjon som «landsfader». Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett sa at «Det er ikke mange statsministre gjennom tidene som har vært satt på en slik prøve. Ikke alle ville klart det på samme måte. For et land å ha en statsminister som kan virke så samlende er et privilegium.»^[131]

Også politiske motstandere roste Stoltenberg for ledelsen under terrorkrisen. Siv Jensen sa at «Jens Stoltenberg har i denne situasjonen vært statsminister for alle, han har også vært min statsminister. Stoltenberg har hatt evnen til å stå oppreist i en veldig vanskelig tid og kommet med gode ord.»^[132]

I etterkant av terrorangrepet nedsatte Stortinget og regjeringen henholdsvis 22. juli-komiteen og 22. juli-kommisjonen («Gjørv-kommisjonen»), for å granske forløpet. NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen ble offentliggjort 13. august 2012. Rapporten berømmet blant annet helse- og redningsarbeidet og regjeringens kommunikasjon til befolkningen. Rapporten kritiserte politiets utrykningstid, PSTs forarbeid og statens manglende oppfølging av «allerede vedtatte sikringstiltak.»^[133] 22. juli-kommisjonen la i 2013 frem rapporten NOU 2013: 9, Politianalysen, med forslag til omorganiseringer i Politiet.^[134] Stoltenbergs siste år som statsminister ble således preget av forvaltnings- og sikkerhetspolitiske debatter.

Stoltenberg fikk anerkjennelse for å samle nasjonen i sorg, gjennom sine taler etter terrorangrepet. Hans regjering mottok imidlertid kritikk for sitt arbeid før og under angrepet. Stoltenbergs personlige popularitet økte imidlertid i denne perioden, og Arbeiderpartiet gikk frem ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011.^[135]

 

I sin selvbiografi forklarer Stoltenberg sitt lange politiske engasjement med at han har tro på at politikk kan forandre verden. I sin siste tale som partileder kalte han det «den sosialdemokratiske metode» å utvikle samfunnet gradvis og langsomt. En forsvarlig forvaltning av oljeformuen, handlingsregelen og pensjonsreformen, er noe han vil bli husket for, skriver Stoltenberg at avisene skrev da han sluttet i norsk politikk. Stoltenberg fremhever i tillegg utbygging av barnehager, pappapermisjon, ekteskap mellom homofile og vaksinering av verdens barn som saker han har bidratt til.^[136]

 Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror på rettferdighet. Fordi jeg mener vi som samfunn og nasjon gir hverandre frihet gjennom fellesskapet. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er imot fundamentalisme. Og jeg har, som dere, sett at våre sosialdemokratiske løsninger virker.^[137] 

Stoltenbergs har blant annet arbeidet for:

• langsiktig stabil økonomisk utvikling – gjennom balansert oljepengebruk og inntektspolitisk samarbeid hjemme og internasjonalt samarbeid ute,
• arbeid for å redusere klimagassutslipp – gjennom internasjonale avtaler som forplikter de viktigste landene og muliggjør mest mulig effektiv utslippsreduksjon

I sine halvårlige oppsummeringer har regjeringssjefen selv også fremholdt andre saker som viktige, ikke minst avtalen med Russland om Delelinjen i Barentshavet i september 2010.^[138] Stoltenberg fremholdt ved inngangen til 2011 betydningen av en endelig avklaring om pensjonsreformen.^[138] Etter valget i 2005 ble arbeidet med pensjonsreform blant de høyest prioriterte oppgavene, blant annet gjennom levealdersjustering av alminnelig alderspensjon i 2010, og fra 2011 i arbeidet for å få til en reform av de uføretrygdedes alderspensjonsregler.^[139] Pensjonsreformen ble gjennomført sammen med LO.^[140] Stoltenberg var ikke fornøyd med pensjonsreformen i offentlig sektor. Der satte NTL og Unio seg imot.^[141]

Stoltenberg måtte også balansere mellom SV og Senterpartiet i vanskelige saker hvor regjeringspartiene stod langt fra hverandre. Viktige eksempler på dette er kjøpet av kampfly, oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja og kraftkabler gjennom Hardanger, tre saker hvor SV hadde sterke synspunkter og tidvis truet med muligheten for sammenbrudd i regjeringen.^[142] Stoltenberg brukte mye tid og ressurser på å finne løsninger som alle tre regjeringspartnere kunne leve med, ofte med stor eksponering av uenighetene i media. Den rødgrønne regjeringen holdt sammen fra dannelsen i 2005 og frem til den tapte flertallet ved valget i 2013, til tross for mange spådommer om dens fall.^[143] Regjeringen er Norges lengst sittende koalisjonsregjering – den satt én dag lenger enn Erna Solbergs regjering.

 

Stoltenberg engasjerte seg sterkt i den økonomiske politikken og tok under finanskrisen i 2008 en rolle internasjonalt for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid både gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF)^[144] og Sosialistinternasjonalen. Sosialdemokratiske ledere fra hele verden møttes i Chile 27–29. mars 2009 til «Progressive Governance Conference», like forut for det første G20-møtet om finanskrisen. Visepresident i USA Joe Biden var blant delegatene, og i panelet som skulle peke på veien ut av finanskrisen, satt verten Michelle Bachelet, Storbritannias finansminister Gordon Brown, Brasils president Lula da Silva, og Stoltenberg.^[145]

Stoltenberg ønsket å unngå mellomkrigsårenes og 1970-årenes ukoordinerte krisehåndtering hvor de ulike landene svekket hverandre snarere enn å samarbeide. I september 2010 innkalte Stoltenberg et globalt toppmøte for å drøfte hvordan sysselsetting og vekst kan oppnås internasjonalt i kjølvannet av finans- og gjeldskrisen – Oslo Conference E 2010 – ledet av ILO-leder Juan Somavía og IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn.^[146] I sin tale til møtet pekte Stoltenberg på de enorme kostnader krisen hadde fått i form av arbeidsløshet, og appellerte til bedre internasjonal koordinering, balanse mellom innstramming og økonomisk vekststimulans, aktive arbeidsmarkedstiltak for unge, og investeringer for økt innovasjon.^[147] Et eget krisemøte i De europeiske sosialdemokratenes forum (PES) ble samlet i Oslo i mai 2011, på initiativ fra Stoltenberg og tenketanken Policy Network.^[148]

Banken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008, børsene falt og flere andre kredittinstitusjoner og andre selskaper var i fare. Regjeringens budsjettforslaget for 2009, som ble fremlagt i oktober 2008, var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.^[149]

Regjeringen fremla flere andre tiltak, først en tiltakspakke for å sikre kredittilførsel til bankene der de fikk tilført 350 milliarder kroner i statsobligasjoner med en nedbetalingstid på tre år. Videre ble Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) utvidet med 50 milliarder for å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.^[150] Stoltenbergs SMS-utvekslinger med sin gamle partifelle og venn DnB NOR-sjef Rune Bjerke rett i forkant av krisepakken gjorde imidlertid at markedsaktører og politiske miljøer mistenkte at DnB NOR hadde fått påvirke pakken på utilbørlig vis. Den omfattende kontakten mellom banken og Statsministerens kontor gjorde at DnB NOR ble ilagt et forelegg på 12 millioner kroner for innsidehandel, etter at Økokrim opprinnelig hadde tatt ut siktelse mot to ansatte for å ha misbrukt fortrolig informasjon til å selge unna statsobligasjoner som ville falle i verdi. Kredittilsynet og Økokrim kom samtidig frem til at SMS-ene i seg selv var velbegrunnede og ikke medførte noe straffeansvar.^{[151][152][153]}

I januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner, og i februar 2009 foreslo regjeringen «Bankpakke 2» som innebar å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. I revidert nasjonalbudsjett som ble fremlagt i mai 2009 ble ytterligere 9,5 milliarder kroner ført inn i norsk økonomi.

Det norske folk mente Stoltenberg styrte Norge godt gjennom finanskrisen.^[154] Historiker Hans Olav Lahlum mener regjeringens håndtering av finanskrisen var med på å sikre Stoltenberg fire nye år som statsminister.^[155]

I Jens Stoltenbergs andre periode som statsminister var veksten i sysselsetting på 355 000 personer.^[156]

Et viktig forslag fra Stoltenberg-regjeringen, og et personlig engasjement fra statsministeren selv, var samarbeid med tropiske land om å bevare mer av regnskogen deres for å binde karbondioksid (CO₂) og slik redusere skadelige klimagassutslipp som gir global oppvarming. I 2007 fikk regjeringen støtte fra opposisjonen til en langsiktig avtale om å finansiere skogsbevaring med 3 milliarder kroner hvert år.^[157] Stoltenbergs regjering tok initiativ til og støttet de innenlandske klimakuttene som ble fremforhandlet med Klimaforliket i Stortinget i 2008, som et tverrpolitisk grunnlag for norske forhandlingsposisjoner internasjonalt. Stoltenberg la samtidig vekt på at internasjonale avtaler med globale avgifter eller kvoter er det mest effektive virkemidlet for å redusere klimagassutslippene. Forut for FNs klimakonferanse 2009 i København markerte Stoltenberg seg sterkt som talsmann for bevaring av regnskog.^[158] Et eget forslag om bevaring av regnskog med finansiering fra rike land, ble fremmet av Stoltenberg og Brasils president Lula da Silva i 2009, og oppnådde støtte blant andre fra USAs president Barack Obama under COP15 i København.^[159]

Toppmøtet i København endte uten en forpliktende avtale, men foran det påfølgende COP16 i Cancún etterfulgte Stoltenberg Storbritannias statsminister Gordon Brown i ledervervet for komiteen som arbeider med finansiering av klimatiltak i fattige land, som ellers bestod av Etiopias statsminister Meles Zenawi.^[160] Under en egen skogs- og klimakonferanse i Oslo i mai 2010 ble forslag presentert for en rekke land,^[161] med endelig avlevering av finansieringsrapporten høsten 2010.^[162][163] Et norsk forslag om et eget, globalt finansieringstilak for regnskog ble presentert med fokus på Brasil, Indonesia og det sentrale Afrika.^[164]

 

Stoltenberg har et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot barnesykdommer.^[165][166] Hans første foredrag i hans andre periode som statsminister dreide seg om vaksinasjon av barn. Foredraget «Vaksinasjon mot fattigdom», ble holdt på Farmasidagene 2005.^[167] Han var styremedlem i Det internasjonale vaksinefondet (GAVI-stiftelsen) 2002–2005 og ble tildelt Barnehelseprisen i 2005.

Et internasjonalt initiativ, med Storbritannia, Bill & Melinda Gates Foundation og Norge i spissen, sikret den 13. juni 2011 at GAVI-stiftelsen fikk mer enn 3,7 milliarder dollar frem til 2015 til sitt arbeid mot barnedødelighet. Stoltenberg var en av de sentrale pådriverne bak initiativet, og har understreket at dette er et viktig bidrag for å redde 9 millioner barn fra å dø av de vanligste barnesykdommene.^[168]

I sin nyttårstale 1. januar 2013 snakket Stoltenberg om hvordan vaksinering av verdens barn er en personlig hjertesak. «Små sprøytestikk gir millioner av barn hele livet i gave. Et strøk salve kan redde mor. At så mange mødre og barn får leve, mener jeg er et mirakel i vår tid.», sa statsministeren.^[169]

Stoltenberg var statsministerkandidat for de rødgrønne også ved stortingsvalget 2013, men koalisjonen tapte valget og Stoltenberg gikk av som statsminister. Han fortsatte likevel som partileder og parlamentarisk leder.^[170] I desember 2013 ble Stoltenberg utnevnt til FNs spesialutsending for klima. Vervet hadde han i tillegg til sine partipolitiske verv.^[171]

 

Stoltenberg ble i 2014 valgt som NATOs generalsekretær. Han gikk da av som partileder og fikk permisjon fra Stortinget for resten av perioden.^[172] Initiativet til å utnevne Stoltenberg kom fra Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs president Barack Obama.^[135]

Stoltenberg tiltrådte 1. oktober 2014 som første nordmann i stillingen.^[173] I 2017 fikk han forlenget sin periode som generalsekretær til 2020, og 28. mars 2019 ble Stoltenbergs verv som generalsekretær forlenget med ytterligere to år til 30. september 2022. Russlands invasjon av Ukraina 2022 innebar at stabilt lederskap ble spesielt viktig for NATO. Etter forslag fra USAs president Joe Biden, med applaus fra deltakerne på NATO-toppmøtet 24. mars 2022, sa Stoltenberg seg villig til å fortsette i stillingen til september 2023.^{[174][175][176] [177]}

Den 29. juni 2023 ønsket diplomater fra alle 31 NATO-land at hans periode som generalsekretær burde forlenges.^[178] Under et møte mellom NATOs medlemsland den 4. juli 2023 ble hans periode forlenget for fjerde gang, denne gang til 1. oktober 2024. Bare én har sittet lenger: Joseph Luns, som var generalsekretær fra 1971 til 1984.^[179] USAs president Joe Biden hyllet Stoltenberg for hans «solide lederskap, erfaring og dømmekraft»,^[180] og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hyllet hans «personlige innsats for Ukraina».^[181]

Stoltenbergs periode i NATO ble preget av økt spenning mellom NATO og Russland. Dette begynte med Russlands anneksjon av Krim i 2014, og fortsatte med invasjonen av Ukraina 24. februar 2022.^[135]

 

Den 3. april 2019 ble Stoltenberg den første leder av en internasjonal organisasjon som talte i Kongressen i USA, i en samlet sesjon for både Senatet og Representantenes hus. Anledningen var NATOs 70-årsjubileum. Han poengterte at det er viktig for land å ha venner og allierte. Videre advarte han mot et sterkere Russland.^[182][183]

Presidentskapet til Donald Trump (2017–2021) var en stor utfordring. Trump var en sterk kritiker av NATO og truet med å trekke USA ut og dermed undergrave alliansen. En studie fra 2021 viste at han spilte en nøkkelrolle i å hindre Trump fra å undergrave NATO. Stoltenberg bidro til å endre Trumps holdning til byrdefordeling, samt til å opprettholde en robust avskrekkingspolitikk overfor Russland.^[184][185]

I Stoltenbergs periode som generalsekretær ble NATO utvidet med to land fra det tidligere Jugoslavia og to nordiske land. Montenegro ble medlem den 5. juni 2017.^[186] Nord-Makedonia ble medlem 27. mars 2020.^[187] Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022.^[188] Finland ble medlem den 4. april 2023, på NATOs 74-årsdag.^[189][190] Sverige ble medlem 7. mars 2024.

På NATO-toppmøtet i Vilnius i Litauen den 11.–12. juli 2023 fikk Stoltenberg gjennomslag for sitt forslag om fortgang i prosessen med å gjøre Ukraina til NATO-medlem. Dette skjer ved at landet unngår prosessen i Membership Action Plan (MAP). Det ble også opprettet et NATO-Ukraina-råd hvor NATO og Ukraina holder krisesamtaler og sammen tar avgjørelser. Første møte ble avholdt 12. juli 2023.^[191]

I april 2008 åpnet NATO døra for Ukraina, etter press fra USAs daværende republikanske president George W. Bush. Under NATO-toppmøtet i Washington D.C. i juli 2024 ble det formulert en slutterklæring på 38 punkter. Erklæringen definerte Ukrainas NATO-medlemskap som «irreversibelt».^{[192][193][194]}

Den 1. oktober 2024 ble han erstattet av nederlenderen Mark Rutte som NATOs generalsekretær.^[195][196]

Den 12. september 2024 ble det klart at Stoltenberg blir den nye lederen for den internasjonale sikkerhetskonferansen (Münchner Sicherheitskonferenz). Konferansen finner sted hvert år i Bayerns hovedstad München, på Hotel Bayerischer Hof. I februar 2025 erstatter han dagens leder Christoph Heusgen, som tiltrådte i 2022.^[197] Han skal også lede styringsgruppa i Bilderberg.^[198]

Den 4. februar 2022 ble Stoltenberg utnevnt til sentralbanksjef. Utnevnelsen var omdiskutert før den ble offisielt kunngjort, på grunn av hans tilknytning til Arbeiderpartiet, vennskap med statsminister Jonas Gahr Støre og bekymringer for Norges Banks uavhengighet. Utnevnelsen ble kritisert av alle opposisjonspartier, med unntak av Kristelig Folkeparti.^[199][200]

Ida Wolden Bache ble beskikket som midlertidig sentralbanksjef, og det ble antatt at Stoltenberg ville tiltre 1. desember 2022.^[201]

Den 24. mars 2022 gav Stoltenberg beskjed om at han trakk seg fra stillingen, fordi han ville fortsette som generalsekretær i NATO.^[40]

 

Stoltenberg har sagt at han trives godt med direktesendt debatt, og som taler. Han uttalte i 2004 at

Det er veldig krevende, det der å bli intervjuet tre minutter, fem minutter, ti minutter – og så sender de tolv sekunder. Og det er de som bestemmer… Dessuten snakker du i et mørkt rom, for seerne aner ikke hva som ble sagt før og etter, og de aner ikke hvordan alt dette er blitt klippet… Derfor er jeg tilhenger av direkte TV. Folk ser at jeg er sint fordi en annen var sint først. De ser at jeg ler fordi det og det skjedde. De skjønner sammenhengen, oppfatter forholdene, får med seg pausene…^[202]

Retorikkekspertene Anders Johansen og Jens Kjeldsen karakteriserte i 2005 Stoltenberg som «en politiker som taler saklig – og sjelden om seg selv. Likevel er interessen for hans person kolossal». De bruker sluttappellen i lokalvalgkampen i 2003 som eksempel, en debatt som gikk bare få dager etter drapet på Anna Lindh i Sverige. I stedet for å appellere til å stemme på Arbeiderpartiet, ba Stoltenberg folk om å bruke stemmeretten og bevare demokratiet. Ekspertene mente her at Stoltenberg forsøkte å heve seg over det partipolitiske kivet og «taler ikke som politiker, men som statsmann.»^[202] Men oppfordring til å bruke stemmeretten er viktigere for Ap enn for andre partier, fordi lav valgdeltagelse særlig rammer Arbeiderpartiet.^{[trenger referanse]} Og fra 2005 fortsatte Stoltenberg en utvikling i retning av en mer personlig og emosjonell stil, med økt bruk av humor og småhistorier.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud trekker frem et eksempel fra Arbeiderpartiets landsmøte i 2005, hvor Stoltenbergs kommenterte nedleggingstrusselen mot Oslo katedralskole med at «skolen har overlevd Svartedauden, 400-årsnatten under danskene, nødstiden under Napoleonskrigene, unionstiden med Sverige, første og annen verdenskrig. Men det er høyst usikkert om den overlever Kristin Clemet og Kjell Magne Bondevik.» Beskrivelsen førte til at latteren gjallet gjennom salen.^[203] I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten.^[135]

Retorikkeksperten Kjell Terje Ringdal analyserte Stoltenbergs tale på Rådhusplassen 25. juli 2011, tre dager etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. Ringdal karakteriserte talen som «den viktigste tale holdt i Norge siden krigen», og trakk frem at Stoltenbergs tidligere budskap om demokrati ble fremført med enda større «intensitet og varme» enn tidligere. I tillegg til at talen er retorisk riktig pekte Ringdal på at: «Samtidig er talen typisk for Jens Stoltenberg. Han er seg selv. Andre ville kanskje brukt flere bilder og et mer poetisk språk. Dette er en veldig konkret og varm tale som kler Stoltenbergs stil, og vi kjenner ham igjen, som en rasjonalist, men også som en medfølende politiker.»^[204]

Det er skrevet flere bøker om og med Stoltenberg, de fleste skrevet av politiske journalister. Elisabeth Skarsbø Moen utga den første biografien i 2003. Anne Grosvold skrev i 2009 boka Samtaler, hvor Jens og Thorvald Stoltenberg deler personlige og politiske tanker.^[205]

Kjetil B. Alstadheim utga i 2010 intervjuboka Klimaparadokset, Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring,^[206] og Thor Viksveen skrev i 2011 Jens Stoltenberg : et portrett. Stoltenbergs selvbiografi Min historie utkom i 2016.

I boka På min vakt vil Stoltenberg fortelle om årene på toppen av verdens mektigste militærallianse. Boka utkommer i 2025.^[207]

Dokumentarfilmskaperen Aslaug Holm laget i 2005 filmen Oljeberget og i 2007 tv-serien Statsministeren etter å ha fulgt Stoltenberg i mer enn to år.^[208]

I den norsk-amerikanske spillefilmen 22 July (2018), som skildrer terrorangrepene i Norge 2011, blir Stoltenberg spilt av Ola G. Furuseth.^[209]

• 2003: «Årets europeer» på Europeisk Ungdoms landsmøte^[210]
• 2005: Barnehelseprisen for sitt sterke personlige engasjement for internasjonal barnehelse gjennom vaksinefondet^[211]
• 2012: Hal Koch-prisen^[212]
• 2012: Årets Peer Gynt sammen med Marit Bjørgen^[213]
• 2013: Willy Brandt-prisen
• 2016: Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016^[214]
• 2017: 2. klasse av Republikken Montenegros orden^[215]
• 2019: 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden^[a][216]
• 2019: Manfred Wörner-medaljen^[217]
• 2019: Storkors av Vytautas den stores orden^[218]
• 2022: Ewald von Kleist-prisen^[219]
• 2022: Sønstebyprisen for 2023 for sitt bidrag til å holde NATO samlet under Russlands invasjon av Ukraina 2022^[220]
• 2023: 1. klasse av Vytiskorsets orden^[221]
• 2023: 1. klasse av Jaroslav den vises orden, Ukraina^[222]
• 2023: Henry A. Kissinger-prisen fra Det amerikanske akademiet i Berlin for sitt arbeid i NATO^[223]
• 2023: CIORs (Confederation of Reserve Officers) 75-års jubileumsmedalje^[224]
• 2023: «Årets navn» i VG^[225]
• 2024: Storkorskommandør av Trestjerneordenen^[226]
• 2024: Storkors av Leopoldsordenen^[227]
• 2024: Eric M. Warburg-prisen^[228]
• 2024: 3. klasse av T.G. Masaryks orden, Tsjekkia^[229]
• 2024: Department of Defense Medal for Distinguished Public Service,^[230] USA.
• 2024: Presidential Medal of Freedom, av USAs president Joe Biden, på bakgrunn av sitt arbeid som generalsekretær i NATO og spesielt etter Russlands invasjon av Ukraina^[231]
• 2024: Storkors av Isabella den katolskes orden^[232]
• 2024: Storkors av Oranje-Nassau-ordenen for den profesjonelle, rolige og verdige måten han ledet NATO gjennom en turbulent periode de siste ti årene^[233]
• 2024: Storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden som takk for sin innsats som generalsekretær i NATO gjennom ti år^[234]
• 2024: Storkorskommandør av Nordstjerneordenen som takk for hjelpen med å få Sverige inn i NATO^[235][236]

 

 

• 12.11.1990–22.11.1991: Statssekretær i Miljøverndepartementet
• 22.11.1991–30.09.1993: Møtende stortingsrepresentant for statsråd Bjørn Tore Godal, medlem av sosialkomiteen
• 07.10.1993–25.10.1996: Nærings- og energiminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering
• 25.10.1996–17.10.1997: Finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering
• 21.10.1997–22.02.2000: Stortingsrepresentant, leder av energi- og miljøkomiteen
• 16.02.2000–17.03.2000: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av energi- og miljøkomiteen
• 17.03.2000–19.10.2001: Statsminister (Stoltenberg I)
• 19.10.2001–30.09.2005: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av utenrikskomiteen og den utvidede utenrikskomiteen
• 17.10.2005–16.10.2013: Statsminister (Stoltenberg II)
• 16.10.2013–16.06.2014: Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiets parlamentariske leder og medlem av utenriks- og forsvarskomiteen og den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen

Stoltenberg var innvalgt på Stortinget for perioden 2013–2017, men fikk permisjon fra 1. oktober 2014 for å kunne tiltre som generalsekretær i forsvarsalliansen NATO.^[237]

På farssiden tilhører han Stoltenberg-slekten fra Vestfold. På morssiden nedstammer Stoltenberg fra embetsmannsslekten Heiberg. Oldefaren Eivind Heiberg var direktør for Norsk Arbeidsgiverforening 1912–1917.

Stoltenberg er en ivrig friluftsmann. Han sykler, og i vintersesongen er han en aktiv langrennsløper.^[238] Sommerferien tilbringer han helst på familiens hytte på Hvaler i Oslofjorden.^[239] Selv om han ikke har medlemskap i den norske kirke, har han sagt at han ikke anser seg selv som ateist. Han har forklart: «Jeg vil ikke kalle meg ateist. Jeg pleier ikke bruke det begrepet, jeg er bare ikke medlem av noe trossamfunn.»^[240]

Hans far var Thorvald Stoltenberg (1931–2018), Norges forsvarsminister 1979–1981 og utenriksminister 1987–1989 og 1990–1993. Moren var statssekretær Karin Stoltenberg (1931–2012). Fra 1959 til 1961 bodde familien i Berkeley der Thorvald var visekonsul på generalkonsulatet i San Francisco og Karin studerte statsvitenskap og underviste på Berkeley-universitetet.^[241] Fra 1961 til 1964 bodde familien i Jugoslavia da Thorvald var ved ambassaden i Beograd. Jens Stoltenberg lærte da både engelsk og serbokroatisk.^[242]

Familien omfattet Jens' to søstre, den eldre Camilla, og den yngre Nini (1963–2014). Stoltenberg innrømmet tidligere bruk av cannabis i ungdomstiden, etter å ha stått frem med søsteren Nini om hennes rusproblemer. Nini var avhengig av heroin.^[243][244]

Han er gift med Ingrid Schulerud, og de har to barn,^[245] deriblant Catharina Stoltenberg i elektronikaduoen Smerz.^[246]

• Thor Viksveen Jens Stoltenberg – et portrett 2011 ISBN 978-82-530-3446-1
• Elisabeth Skarsbø Moen Jens Stoltenberg – en biografi 2002 ISBN 82-05-30631-1
• Jens Stoltenberg (2016). Jens Stoltenberg : Min Historie. ISBN 978-82-054-8387-3. 
• Jens Stoltenberg og Thorvald Stoltenberg Samtaler 2009 ISBN 9788203291807

•   Wikiquote: Jens Stoltenberg – sitater
• (en) Jens Stoltenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Jens Stoltenberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Jens Stoltenberg på Internet Movie Database  
• (no) Jens Stoltenberg hos Sceneweb  
• (en) Jens Stoltenberg hos The Movie Database  
• (no) Jens Stoltenberg hos Stortinget  
• (no) Jens Stoltenberg hos Virksomme ord  
• (no) Jens Stoltenberg i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør  
• (mul) Jens Stoltenberg på Facebook  
• (en) Jens Stoltenberg på Instagram  
• (en) Jens Stoltenberg på X (tidligere Twitter)