Finland og NATO

Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk grobunn.^[1][2]

 

I 1808 ble de svenske riksdelene som lå øst for Bottenvika erobret av russerne, under finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket. Finland fikk en sentraladministrasjon i Helsingfors.^[2][3][4][5] Finland viste «en eksemplarisk underdanighet, innsmigring og frivillig tilbakeholdenhet».^[6] Dette skulle bli typisk for den finske østpolitikken.^[7]

Under Krimkrigen ble flere kystfort og festninger i Finlands havnebyer bombardert av den engelske og franske flåten. Den finske handelsflåten led også store tap i krigen. Russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, ble inntatt og sprengt. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.^[2][3]

Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene. Kommunikasjonene ble forbedret med jernbaner og kanaler, deriblant Saima kanal.^[3][7]

Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Det ble en viktig grunn til at tsaren ved inngangen til 1900-tallet ønsket å begrense det finske selvstyret. Russifiseringen av Finland skulle imidlertid vise seg forfeilet og ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland.^[7]

Etter den russiske revolusjon opplevde Finland for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger. Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt.^[3] I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge.^[8]

Den unge staten var i fare under første verdenskrig og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Det keiserlige senatet for Finland hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til en revolusjonær stemning i arbeiderklassen. Både «de røde» (sosialistene) og «de hvite» (de borgerlige) begynte å reise væpnede grupper.^[9][10][11]

I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. Den hadde storpolitiske overtoner, ettersom de hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Etter fire måneders kamp led de røde et endelig nederlag i slaget om Tammerfors. Regjeringsstyrkene, ledet av general Carl Gustaf Mannerheim, inntok Helsingfors uken etter og avsluttet krigen.^[9][10][12] Anslagsvis 36 000 døde under krigen.^[9][12][13] De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russisk oppildning.^[7][9]

Etter de hvites seier, valgte Riksdagen Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt. Finland oppga også sin tyskorienterte utenrikspolitikk.^[7][8][12]

 

I oktober 1939 stilte Sovjetunionen en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Dette førte til vinterkrigen (1939–1940) som endte med at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder. Blant dem var det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet.

Under den finske fortsettelseskrigen (1941–1944) kjempet Finland på Tysklands side mot Sovjetunionen. Dette svekket den internasjonale sympatien for Finland, særlig fordi Finland under fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av operasjon Barbarossa. Formålet med invasjonen var å vinne tilbake de områdene landet tapte under vinterkrigen.

Den førte også til tanken om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen, der befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland (finsk og karelsk er beslektede østersjøfinske språk). Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941.

Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940. I tillegg måtte finnene avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Finland måtte også betale store krigserstatninger til Sovjetunionen.

Mot slutten av andre verdenskrig, måtte Finland bryte sine forbindelser med Tyskland. Etter andre verdenskrig sørget Paasikivi-Kekkonen doktrinen for å sikre Finlands eksistens som et uavhengig, suverent, demokratisk og kapitalistisk land ved siden av det kommunistiske Sovjetunionen.

 

 

Dette ble oppnådd ved å opprettholde gode forhold til naboen i øst. Den finske regjeringen nektet å ta i mot hjelp fra USA under Marshallplanen på grunn av press fra Sovjetunionen. Den 6. april 1948 ble VSB-avtalen undertegnet mellom Finland og Sovjetunionen.

Den kalde krigen var preget av «finlandisering», hvor landet opprettholdt sin nominelle uavhengighet i innenrikspolitikk, mens dets utenrikspolitikk var begrenset for å unngå konflikter med Sovjetunionen. Som resultat inntok landet en nøytral holdning overfor stormaktenes politikk, og unnlot å tilslutte seg NATO, de europeiske fellesskap eller andre institusjoner som ble etablert etter krigen av vestlige demokratier, så vel som Warszawapakten.

Fra 1957 og fremover ble Østersjøen kalt for «fredens hav» i sovjetiske utspill.^[14] Hensikten var å knytte sammen Østersjøstater i en ikke-angrepsavtale som utestengte nærværet av orlogsfartøy fra fremmede stater. Verken Nato-landene omkring Østersjøen eller Sverige og Finland stilte seg bakom tanken på att forandre Østersjøens folkerettslige stilling. I 1959 stilte Sovjetunionen seg bakom et forslag om å gjøre Norden til en atomvåpenfri sone.

Under toppen av den kalde krigen gjorde regjeringen bevisste forsøk på å forsterke forsvaret, i tilfelle en russisk invasjon. Fra 1968 og fremover etablerte den finske regjeringen doktrinen om territorialt forsvar, som krever bruken av store landområder for å forsinke en potensiell aggressor. Dette ble komplementert av konseptet om totalförsvaret, som innebærer bruk av alle samfunnets ressurser til nasjonalt forsvar i tilfelle en krise.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen mellom 1988 og 1991 ble trusselen mot Finlands uavhengighet redusert. NATO inntok den åpne dørs politikk for å tillate nye medlemmer, og mange tidligere østblokkland, såvel som tidligere Sovjetrepublikker, ble NATO-medlemmer fra 1999 til 2017. Likevel forholdt Finland seg nøytralt, selv om landet fikk muligheten til å tilslutte seg NATO.^[15]

Ifølge historikeren Juha Tarkka avvek Finland fra Paasikivi-Kekkonen-linjen i samband med landets kjøp av Boeing F/A-18 Hornet i 1992. Finland etablerte derigjennom en direkte militær forbindelse med USA, uavhengig av Nato. Journalisten Unto Hämäläinen har hevdet at Finland oppga Paasikivi-Kekkonen-linjen permanent i samband med Krimkrisen i 2014. Den etterfølgende krisen tvang Finland til å velge side mellom øst og vest.

Landet fjernet imidlertid mange hindringer for et eventuelt NATO-medlemskap etter 1991,^[16] og beveget seg bort fra sin nøytralitet. Finland tilsluttet seg EU den 1. januar 1995, og adopterte EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Siden Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009, har EUs klausul om kollektivt forsvar gjeldt for Finland såvel som de andre av EUs medlemsstater:

 I samsvar med artikkel 51 i De forente nasjoners pakt har de andre medlemslandene en forpliktelse til å hjelpe og gi assistanse med alle midler som står i deres makt hvis et medlemsland blir offer for væpnet invasjon. Dette skal ikke skade den spesifikke karakteren til sikkerhets- og forsvarspolitikken til visse medlemsland. [...] 

Artikkel 42.2 spesifiserer at NATO er hovedforumet i implementeringen av kollektivt forsvar for de EU-medlemmer som også er NATO-medlemmer. EU-land som står utenfor NATO hviler på en svakere sikkerhetstruktur.

 

Mulighetene for finsk NATO-medlemskap var et sentralt tema i forkant av Presidentvalget i Finland i 2006.^[17] Kandidaten fra opposisjonen, og den nåværende presidenten, Sauli Niinistö fra Samlingspartiet, støttet ideen om å tilslutte seg et «mer europeisk» NATO.^[17] Henrik Lax (f. 1946) fra Svenska folkpartiet støttet også konseptet.

Tarja Halonen (f. 1943) fra Finlands sosialdemokratiske parti var motstander av å endre status quo, og det samme gjaldt de fleste andre kandidater under valget. Hennes seier og gjenvalg under presidentvalget satte NATO-medlemskapet på vent under hennes presidentperiode.

Under forsvarsminister Jyri Häkämies (f. 1961) gjorde Finland ulike tekniske forberedelser av det finske forsvaret med tanke på NATO-medlemskap i 2007. Regjeringen ventet til etter forhandlingene av Lisboa-traktaten før den revurderte sin NATO-politikk.^[18] Men, den almene interessen sank i de påfølgende år.

Den finske tankesmien Eva merket seg i 2015 en nedadgående trend i motstanden mot NATO-medlemskap i 1998, deriblant etter presidentvalget i Finland i 2012.^[19]

I mars 2014, under Russlands anneksjon av Krim, var 22 % tilhengere av NATO-medlemskap, enda den økte til 53 % like etterpå.^[20] Støtten for en militær allianse med Sverige var 54 %,^[21] og Finland vurderte også en større rolle for det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO.^[22]

Finlands forsvarsminister Carl Haglund (f. 1979) foreslo å holde en folkeavstemning om NATO-medlemskap etter Riksdagsvalget i Finland 2015.^[23]

 

Finland ble 9. mai 1994 medlem av «Partnerskap for fred» og deltok i en rekke fredsbevarende styrker i Afghanistan, Bosnia-Hercegovina og Kosovo.^[17]

Landet kjøpte også militært utstyr fra medlemmer av alliansen, deriblant flyet F-35 Lightning II som følger NATO-standarder.^[24]

Da Carl Haglund var forsvarsminister, kunngjorde regjeringen den 22. april 2014 at den forhandlet om et memorandum for forståelse med NATO slik at Finland kunne motta militær hjelp fra NATO.^[25] Avtalen ble signert i september 2014. Den tillater NATO-øvelser på finsk jord og hjelp fra NATO-land i situasjoner med «katastrofer, forstyrrelser og trusler mot sikkerheten».^[26]

Dette skjedde omtrent parallelt med en svensk avtale. Under Fredrik Reinfeldts regjering^[27] undertegnet Sverige «vertlandsavtalen» med NATO den 24. september 2014. Avtalen ble ratifisert av Sveriges Riksdag den 25. mai 2016.^[28] Avtalen tillater NATO-styrker å oppholde seg på svensk jord som respons på trusler mot svensk sikkerhet.^[29]

Finland og Sverige deltok i den NATO-ledede øvelsen Arctic Challenge Exercise i 2015.^[30]

NATO har hele tiden opprettholdt sin «åpne dørs politikk» overfor Finland.^[31] NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg (f. 1959), uttalte 8. april 2022 til finske Yleisradio at han forventet at medlemsstatene ville ønske «Finland varmt velkommen som et medlem av NATO».^[32] Den 5. mai 2022 uttalte han til Yleisradio at «finsk medlemskap ville gjøre NATO sterkere», både på grunn av landets militære kapasitet og landets sterke demokratiske institusjoner.^[33]

Tanken om et nordisk forsvarssamarbeid har en lang historie. I 1856 begynte hemmelige svensk-danske forhandlinger om et nordisk forsvarsforbund. Dette var en forløper til forsøket på å skape et skandinavisk forsvarsforbund i 1948.

På 1920-tallet dominerte økonomi og utenrikspolitikk det nordiske samarbeidet, mens et forsvarspolitisk samarbeid ble mest drøftet i fagmilitære kretser. De nordiske medlemslandene deltok i utviklingen av Folkeforbundet som et kollektivt sikkerhetssystem. Fra 1920-tallet var det forsvarspolitiske drøftinger mellom Danmark og Sverige, knyttet særlig til kontroll over innseilingen til Østersjøen. Et dansk forslag om en nordisk forsvarskonferanse førte ikke fram. Et luftmilitært samarbeid startet i 1938, med utveksling av militære flykart. Et samarbeid om luftvarsling så vel som sjømilitær etterretning ble iverksatt mellom Norge og Sverige.

Etter avslutningen av vinterkrigen i mars 1940 kom spørsmålet om et nordisk forsvarsforbund opp; et norsk-svensk forbund ble også lansert. Tilknyttet fredsforhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen, forhørte den finske regjeringen seg med Norge og Sverige om mulighetene for å drøfte et framtidig forsvarsforbund. Den norske og svenske regjeringen var begge positive.

NORDEFCO (Nordic Defence Cooperation) er et nordisk forsvarssamarbeid mellom Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark. Samarbeidet ble signert i Helsingfors den 4. november 2009. Samarbeidet ble stadfestet gjennom et omforent memorandum mellom de fem nordiske landene, og erstattet de tre tidligere samarbeidsavtalene NORDSUP, NORDAC og NORDCAPS.

 

Samarbeidet har vært begrenset av det forhold at Norge, Danmark og Island er NATO-land, mens Sverige og Finland har stått utenfor NATO. Svensk og finsk NATO-medlemskap endret situasjonen. Den 15. august 2022 møttes de nordiske utenriksministrene i Oslo, som følge av de svenske og finske NATO-søknadene. De fem landene ble enige om å videreutvikle samarbeidet om sikkerhet og forsvar.^{[34][35][36][37]}

Den 18. juni 2024 møttes statsministerne i Norge og Sverige, Jonas Gahr Støre og Ulf Kristersson, og Finlands president Alexander Stubb, i Bodø for å styrke samarbeidet i Norden. Ideen til møtet ble til da Alexander Stubb, uken etter at han ble president, var i Norge for å delta på Nato-øvelsen Nordic Response den 7. mars. Mens de var der, kom nyheten om at Sverige var tatt opp i NATO. Da ringte Stubb og Støre til Kristersson fra kystvaktfartøyet i Alta. Støre inviterte da til et møte mellom de tre.^[38]

Den nordiske «teambuildingen» innebar blant annet tur med Rigid Inflatable Boat (en type hurtiggående gummibåt) til Saltstraumen og tur med kystvaktfartøyet KV Svalbard.^[38]

20. juni 2024 lanserte de tre statslederne samarbeid om en militær transportkorridor. Man vil tenke transport av utstyr og personell fra øst til vest i større grad enn tidligere. En konsekvens var at dobbeltspor på Ofotbanen mellom Narvik og Luleå, mest sannsynlig legges inn i statsbudsjettet høsten 2024.^[39][40][41]

I mars 2024 begynte Sverige å planlegge dobbeltspor mellom Luleå og Boden i Norrbottens län. De framskyndet arbeidet med å utbedre Malmbanan til 2026 istedenfor 2028 som opprinnelig var planen. Det opplyste den svenske samferdsels- og boligministeren, Andreas Carlson i mars 2024.^[39]

Den 17. september 2024 gikk Sverige og Finland inn for en ny fremskutt NATO-base i finsk Lappland. Det bekreftet Sveriges forsvarsminister Pål Jonson (f. 1972) og hans finske kollega Antti Häkkänen (f. 1985) på en pressekonferanse i Stockholm. Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole, sa at Nato-styrker på basen blir viktig i forsvaret av Finnmark. En endelig avgjørelse om Nato-basen er ikke tatt, men den kan være i drift innen utgangen av 2026.^[42]

Den 9. januar 2023 ble det kjent at Sverige og USA hadde innledet forhandlinger om dypere sikkerhetsbånd i form av Defence Cooperation Agreement (DCA). Avtalen skaper et juridisk rammeverk som gjør det mulig for amerikanske styrker å ha sitt nærvær i Sverige, og muliggjør et nærmere bilateralt samarbeid med USA enn det som ligger i NATO-medlemskapet alene.^[43]

På en årlig sikkerhetskonferanse i tettstedet Sälen i Dalarnas län den 9. januar, ble forhandlingene kunngjort av forsvarsminister Pål Jonson. Avtalen sørger for raskere og mer effektiv støtte fra USA i tilfelle kriser eller krig. Pentagon tildeles retten til å lagre militært utstyr og investere i militær infrastruktur i 17 militærbaser på svensk territorium.^[44] Forsvarsavtalen ble signert 6. desember 2023.^[45] Den ble vedtatt av den svenske Riksdagen 18. juni 2024; 266 stemte for og 37 mot. 46 var fraværende. Kun Vänsterpartiet og Miljöpartiet de gröna stemte mot.^[46][47]

Finland innledet sikkerhetsamtaler i august 2022, og signerte forsvarsavtalen 18. desember 2023. Avtalen gir amerikanske styrker tilgang til 15 militærbaser i Finland. Finlands forsvarsminister Antti Häkkänen signerte avtalen i Washington D.C. sammen med USAs utenriksminister Antony Blinken.^{[48][49][50][51]} I slutten av april 2024 var en amerikansk delegasjon på plass i det finske utenriksdepartementets lokaler på Skatudden i Helsingfors, for å forhandle om en DCE-avtale (Defence cooperation agreement). Forhandlingene skal fortsette inn i 2024, før en avtale legges fram for godkjenning i den finske Riksdagen.^[52][53][54]

Danmark innledet slike samtaler den 10. februar 2022,^[55] og signerte en avtale den 19. desember 2023.^[56][57] Avtalen gir amerikanske styrker tilgang til 3 militærbaser i Danmark.

Norge signerte en avtale om supplementært forsvarssamarbeid med USA, Supplementary Defence Cooperation Agreement (SDCA), den 16. april 2021.^[44][58] Den norske avtalen utvidet nærværet til US Air Force og US Navy betydelig. De har rett til å bruke Rygge flystasjon, Sola flystasjon, Evenes flystasjon og Ramsund orlogsstasjon. De kan også bygge infrastruktur for eget bruk og stasjonere P-8 maritime patruljefly på Evenes. Økt bruk av militære installasjoner på norsk jord har også blitt signalisert av US Marine Corps, som har våpenlagre der som ledd i Marine Corps Prepositioning Program-Norway (MCPP-N). Våpenlagrene kan forsyne en hel brigade med våpen.^[44] Deretter kom åtte nye «omforente områder» hvor USA kan bygge ut militær infrastruktur. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) signerte avtalen med USAs ambassadør Marc Nathanson om formiddagen 2. januar 2024. De nye stedene er Andøya flystasjon, Ørland flystasjon, Haakonsvern orlogsstasjon, Værnes flystasjon og garnison, Bardufoss flystasjon, Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt, Osmarka fjellanlegg og Namsen drivstoffanlegg.^[59] Den 30. mai 2024 ble avtalen vedtatt (sak nr 10) av Stortinget med 85 mot 12 stemmer. Sosialistisk Venstreparti og Rødt stemte imot.^[60][61]

De nordiske landene vil etter hvert plasseres under Norfolk-kommandoen (JFCNF) i den amerikanske delstaten Virginia.^[62] Det er alliansens hovedkvarter i nordvest. NATO har også et senter i Napoli for sørøst og i den nederlandske byen Brunssum.

Den 13. juli 2023 meddelte den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen (f. 1969) at de nordiske forsvarssjefene står bak et felles innspill om å få en fremskutt kommando i Nord-Europa. Kristoffersen ønsket at det nordiske hovedkvarteret skal ligge i Bodø.^[63][64] Norge har en velfungerende base i Tverrlandet, 13,2 km sørøst for Bodø, som er Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Basen har huset F16 jagerfly og Nato-oppdrag gjennom mange tiår.

Finland er kjempen i det nye nordiske Nato-samarbeidet. Hærstyrken teller 280.000 folk under våpen og en reserve på 900 000 trente soldater. I tillegg kommer luft- og sjøstyrker. Til sammenligning består det norske forsvaret av 16 200 soldater, og en reserve på 70 000. Sverige, Finland og Norge har våpenproduksjon, også disse samarbeider under Nato-paraplyen.

 

Sverige og Finland ble medlemmer av EU den 1. januar 1995. I 2022 var de to av seks EU-medlemmer som ikke også var NATO-land (de fire øvrige er Irland, Østerrike, Malta og Kypros).

Russland hadde lenge vært bekymret for et finsk NATO-medlemskap. Grensen mellom Finland og Russland er 1 340 kilometer lang, og går hovedsakelig gjennom ubebodde skoger, ødemarker og grisgrendte områder. Et finsk NATO-medlemskap ville presse grensen for NATO østover, og gjøre NATOs grense mot Russland dobbelt så lang. I juni 2014 mottok Finland en negativ tilbakemelding fra Russland på å melde seg inn i NATO.^[65] En studie fra 2009 antydet at dette ville ha konsekvenser for Russlands forhold til EU og NATO som helhet.^[66]

Etter krigen i Sør-Ossetia i august 2008 gjentok den finske statsministeren Matti Vanhanen (f. 1955) at Finland ikke hadde planer om å tilslutte seg NATO, og sa at krigen hadde vist at det var behov for nærmere tilknytninger til Russland.^[67]

I et intervju i juni 2014 i den finske avisen Hufvudstadsbladet, anklaget Vladimir Putins personlige utsending Sergej Alexandrovitsj Markov (f. 1958) Finland for å ha en ekstrem «russofobi» og antydet at et finsk NATO-medlemskap kunne utløse tredje verdenskrig.^[68]

I juli 2016 uttalte Putin på et besøk i Finland at Russland ville øke antallet tropper langs den finske grensen hvis Finland meldte seg inn i NATO. Han advarte også om at NATO ville «kjempe mot Russland til den siste finne».^[69][70]

 

Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap både i Sverige og Finland. Invasjonen førte til et radikalt skifte i Finlands holdninger overfor NATO-medlemskap. Russland reagerte med trusler overfor Finland. Marija Zakharova (f. 1975), talskvinnen for det russiske utenriksdepartementet i Moskva, og tidligere president Dmitrij Medvedev (f. 1965), advarte mot at et NATO-medlemskap ville få konsekvenser for Finland, deriblant utplassering av russiske kjernefysiske våpen rettet mot Finland.^[71] Den russiske avisen Izvestija meldte at den finske leieavtalen for Saima kanal kunne bli opphevet.^[72]

Russland sluttet å levere naturgass til Finland etter at de nordiske landene nektet å betale i russisk rubel til den russiske naturgassleverandøren Gazprom. Russlands ledende eksportør av elektrisitet til det nordiske markedet, RAO Nordic, kunngjorde at den ville kutte strømforsyningen til Finland på grunn av restanse.

Meningsmålinger som ble foretatt 5. mars 2022 viste for første gang et flertall for et medlemskap i både Sverige og Finland.^[73]

En meningsmåling i 2017 viste at 19 % av finnene ønsket medlemskap i NATO; den 9. mai 2022 var 76 % tilhengere av NATO-medlemskap.^[74] Reservistforbundet, som er Finlands største frivillige forsvarsorganisasjon, fikk 8 000 nye medlemmer etter invasjonen.^[75]

Nedenfor vises en oppsummering av finske meningsmålinger om NATO.

Før Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, støttet Samlingspartiet og Svenska folkpartiet et NATO-medlemskap, mens de andre partiene var nøytrale til spørsmålet eller motstandere i varierende grad. Under landsmøtet til Samlingspartiet i 2016 vedtok partiet å søke om medlemskap «i løpet av de neste få år».^[133]

 

I 2016 satte det Svenska folkpartiet som målsetning å gjøre Finland til et NATO-medlem i 2025.^[134] Mange enkeltpolitikere har også forsvart et NATO-medlemskap, deriblant president Sauli Niinistö og tidligere statsminister Alexander Stubb (f. 1968).^[135]

President Martti Ahtisaari (1937–2023)^[17][136] argumenterte for at Finland burde tilslutte seg alle organisasjoner som ble støttet av andre vestlige demokratier for «én gang for alle å kaste av seg byrden av finlandisering».^[137] Etter invasjonen av Ukraina og store endringer i opinionen, endret også lederskapet av Centern og Sannfinnene oppfatning og støttet NATO-medlemskap.^[138][139]

To presidenter fra sosialdemokratene (SPD), Tarja Halonen og Mauno Koivisto (1923–2017), motsatte seg NATO-medlemskap, fordi det ville undergrave forholdet til Russland.^[140]

Vänsterförbundet var den sterkeste NATO-motstander; partiet gikk inn i en regjeringskoalisjon med SDP i 2019, under forutsetning om at det ikke ble sendt noen NATO-søknad. Partiets holdninger endret seg etter invasjonen. Lederen Li Andersson (f. 1987) etterlyste en gjennomtenkt, samfunnsomfattende diskusjon og evaluering av å søke om NATO-medlemskap.^[141]

Den 8. mai 2022 bekreftet hun at partiet ikke ville trekke seg fra regjeringen hvis en NATO-søknad ble sendt.^[142]

Finlands president Sauli Niinistö (f. 1948) og statsminister Sanna Marin (f. 1985), gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO.^[143][144] Under en pressekonferanse i Helsinki den 15. mai 2022 meddelte statsminister Marin at presidenten og den finske regjeringen hadde fattet en formell beslutning om å søke om medlemskap.^{[145][146][147][148]}

Den 16. mai 2022 behandlet Finlands riksdag spørsmålet i en 16 timer lang debatt;^[149] den 17. mai ble NATO-søknaden godkjent av 188 representanter. Åtte representanter stemte mot, mens tre stemte blankt.^{[150][151][152]}

Like etter kl 18 den 17. mai 2022 ble den finske NATO-søknaden undertegnet av utenriksminister Pekka Haavisto (f. 1958).^[153]

 

Den 16. mai stemte Sveriges Riksdag for å sende sin NATO-søknad, med 305 mot 44 stemmer.^[154] Senere på dagen den 16. mai vedtok regjeringen Andersson under et ekstraordinært møte å sende NATO-søknaden.^[155]

Den 17. mai 2022 undertegnet utenriksminister Ann Linde (f. 1961) den svenske søknaden.^[156]

Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022 kl 8:00. På denne måten ville de vise at de deler en felles historie, tradisjon og kultur.^[157]

Sveriges NATO-ambassadør Axel Wernhoff (f. 1958) og hans finske kollega Klaus Korhonen overleverte søknadene sammen ved NATOs hovedkvarter i Brüssel under en enkel seremoni. Seremonien ble ledet av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (f. 1959).^{[158][159][160]}

Den 16. mai 2022 fikk Sverige og Finland sikkerhetsforsikringer fra USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge og Danmark.^[161]

Den 16. mai 2022 bekreftet Norges statsminister Jonas Gahr Støre (f. 1960) og Danmarks statsminister Mette Frederiksen (f. 1977) at Norge og Danmark garanterer for Sveriges og Finlands sikkerhet i overgangsperioden frem til NATO-medlemskap.^[162]

Sentralt i disse sikkerhetsgarantiene stod Joint Expeditionary Force, en britiskledet multinasjonal ekspedisjonsstyrke med elementer fra Royal Navy, Royal Marines, British Army og Royal Air Force, samt bidrag fra Danmark, Finland, Estland, Island, Latvia, Litauen, Nederland, Norge og Sverige.

 

Canada var først ute med å godkjenne NATO-utvidelsen. Saken ble debattert i underhuset den 1. juni 2022,^[163] og ble vedtatt enstemmig neste dag (323 for, 0 mot, 0 blank). Regjeringen i Canada, ledet av statsminister Justin Trudeau (f. 1971) fra Canadas liberale parti, godkjente utvidelsen 5. juli 2022.^[164]

Deretter fulgte Danmark og Island. Den 1. juni 2022 ba Mette Frederiksens regjering fra Socialdemokratiet det danske Folketinget om å godkjenne NATO-utvidelsen før invitasjonsprotokollen var underskrevet.^[165] Forslaget ble vedtatt 2. juni (første behandling) og 7. juni 2022 (andre behandling).^[166] Vedtaket var enstemmig, og ble vedtatt med 95 stemmer uten blanke stemmer.^[167]

Også regjeringen til Katrín Jakobsdóttir (f. 1976) på Island sørget for en forhåndsratifisering. Den 7. juni 2022 sa Alltinget ja til finsk og svensk NATO-medlemskap med overveldende flertall. 44 representanter stemte ja, mens 5 representanter avstod fra å stemme.^[168] Islands president Guðni Th. Jóhannesson (f. 1968) godtok vedtaket den 5. juli 2022.

Deretter fulgte Norge samme eksempel. Den 23. mai 2022 ba Jonas Gahr Støres regjering det norske Stortinget om samtykke til å godkjenne svensk og finsk NATO-medlemskap.^[169] En proposisjon ble lagt frem 24. mai 2022,^[170] og en innstilling ble lagt frem 10. juni 2022.^[171] Innstillingen ble behandlet av Stortinget (sak 8) den 16. juni 2022,^[172][173] og ble vedtatt med 98 mot 4 stemmer; kun partiet Rødt stemte mot.^[174] Samme dag ble innstillingen vedtatt av Stortinget (vedtak 811).^[175] En kongelig resolusjon om undertegning av Finlands og Sveriges tiltredelsesprotokoller ble vedtatt i statsråd fredag 22. juni 2022.^[169]

 

NATO-landenes ledere var samlet i et toppmøte i Madrid fra 28. til 30. juni 2022. Bakteppet for dette møtet var Russlands invasjon av Ukraina, og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen dette hadde skapt.^[176]

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (f. 1978) deltok digitalt i begynnelsen av toppmøtet. Han ble invitert av NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg.^[176]

Hovedsakene under møtet var et nytt strategisk konsept, støtte til Ukraina, Kina som en «sikkerhetsutfordring», og Sveriges og Finlands søknader om NATO-medlemskap.^[176]

I en erklæring fra møtet den 29. juni 2022 ble Finland og Sverige formelt invitert til å bli NATO-medlemmer.^[177]

Under en seremoni den 5. juli 2022 signerte NATOS råd i Brüssel tiltredelsesprotokollen for Finland og Sverige. Den ble deretter signert av alle 30 NATO-land. Ambassadør Øyvind Bø undertegnet protokollen på vegne av Norge.^{[178][179][180][181][182]}

Den 6. juli ble dokumentet sendt til deponering i USAs utenriksdepartement i Washington, der NATO-pakten ble inngått i 1949.^[183]

 

 

Den 18. februar 2023 mottok Sverige og Finland Ewald von Kleist-prisen, en fredspris som hvert år blir utdelt av Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München.^[184][185]

Forhenværende statsminister Magdalena Andersson og statsminister Ulf Kristersson mottok prisen på vegne av Sverige, mens statsminister Sanna Marin mottok prisen på vegne av Finland.^[185]

Lovtalen (Laudatio) ble holdt av Danmarks statsminister Mette Frederiksen.^[185]

Den 1. mars 2023 voterte den finske Riksdagen over lovendringene som måtte vedtas for at Finland skulle bli NATO-medlem. 187 mandater stemte ja, 7 mandater stemte nei og 6 mandater stemte blankt.^{[186][187][188]}

Venstrealliansens representant Markus Mustajärvi forslo å (a) å forby plassering av atomvåpen på finsk jord, (b) at andre lands væpnede styrker ikke skal være permanent stasjonert i Finland og (c) at Finland ikke skal brukes som base av Nato-land for å utføre fiendtlige formål mot andre. Alle tre forslagene ble forkastet.^[186]

President Sauli Niinistö signerte lovendringene 23. mars 2023.^[189]

Den 1. mars 2023 begynte man å rydde skog før byggingen av en beskyttelsesmur mellom Finland og Russland.^[190]

Muren skal bli 200 km lang, tre meter høy og ha piggtråd på toppen. De første tre kilometrene var et prøveprosjekt og var ferdige i juni 2023. Deretter kommer 70 kilometer til i løpet av de to neste årene. Hele gjerdet skal koste rundt 3,8 milliarder kroner.^[190]

Det høye piggtrådgjerdet erstatter dagens grensegjerde, som er en enkel trekonstruksjon som hindrer husdyr i å passere.^[190]

Finske myndigheter frykter at russerne skal bruke flyktningstrømmer som et politisk virkemiddel i det hybride trusselbildet. Noe slikt skjedde da 5 465 migranter krysset den norsk-russiske grensen på Storskog i Finnmark i november 2015.^[191]

Fire grenseoverganger mellom Sørøst-Finland og Russland – Vaalimaa, Nuijamaa, Imatra og Niirala, ble stengt fra 19. november 2023 til 18. februar 2024.^[192] Den 22. november 2023 stengte Finland enda flere grenseoverganger, i Salla, Kuusamo, Vartius, Parikkala og Vainikkala.^[193][194] Kun grenseovergangen i Raja‑Jooseppi i Lappland var åpen; den 28. november stengte også denne.^[195][196] BBC rapporterte om at russiske myndigheter lokker migranter som ønsker å reise inn i Finland med utløpte visum om å bli i Russland. Deretter blir de utplasserte i konflikten i Ukraina.^[197] Den 14. desember 2023 stengte Finland grensene på nytt, bare timer etter at to grenseoverganger ble gjenåpnet. Totalt prøvde mer enn 1 000 flyktninger å krysse grensa til Finnland.^[198]

Norge fulgte nøye med på den finske politikken. Den kunne medføre at flyktninger ble flyttet fra Raja‑Jooseppi og 150 km nordover til Sør-Varanger. Byen Kirkenes hadde 3 383 innbyggere under folketellingen 14. desember 2022, og det er grenser for hvor mange asylmottak den kan sette opp.^[199]

 

Den 13. mai 2022 skapte Tyrkia problemer i prosessen, på grunn av uenigheter om PKK, Gülen-bevegelsen, og Sveriges våpenembargo mot Türkiyes i forbindelse med landets krigføring mot kurdere i Syria.^[200]

Om kvelden den 28. juni 2022 signerte Sverige og Finland en trilateral avtale som tar opp Tyrkias bekymringer, mot at Tyrkia åpner for svensk og finsk NATO-medlemskap. Avtalen kom til etter et fire timer langt møte mellom Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan (f. 1954), Sveriges statsminister Magdalena Andersson, Finlands president Sauli Niinistö og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.^{[201][202][203]}

Den 17. mars 2023 holdt Tyrkias og Finlands presidenter Recep Tayyip Erdoğan og Sauli Niinistö en felles pressekonferanse i Tyrkias hovedstad Ankara. Der ble det kunngjort at Tyrkia ville ratifisere Finlands NATO-søknad før det tyrkiske valget 14. mai 2023. Sverige måtte imidlertid foreløpig vente.^[204]

Utenriksrådet i Tyrkia godkjente den finske NATO-søknaden 23. mars, og sendte saken videre til det tyrkiske parlamentet i plenum.^[205] Tyrkias store nasjonalforsamling sa ja til finsk NATO-medlemskap den 30. mars 2023 med 276 mot 0 stemmer.^[206] Den 31. mars signerte president Erdogan sin lovgivende godkjennelse,^[207] og den 1. april 2023 signerte han sin utøvende godkjennelse av parlamentets vedtak.^[208] Den 4. april 2023 deponerte Tyrkia sin godkjennelse av den finske søknaden.^[209]

Ungarns statsminister Viktor Orbán (f. 1963) kunngjorde 17. mars 2023, samme dag som pressekonferansen i Ankara, at Ungarns parlament ville ratifisere Finlands NATO-søknad den 27. mars 2023, mens Sverige måtte vente.^[210] Både Ungarn og Tyrkia hadde inntil da blokkert begge NATO-søknadene.^[204]

Ungarns parlament godkjente den finske søknaden 27. mars 2023. 186 representanter stemte ja, 6 stemte mot.^[211] Ungarns president Katalin Novák (f. 1977) signerte ratifikasjonen 28. mars 2023.^[212] Den 31. mars 2023 deponerte Ungarn sin godkjennelse av den finske NATO-søknaden.^[213]

Wikinews: Finland becomes member of NATO – relatert engelskspråklig nyhetssak

Tiltredelsesprotokollene for Sverige og Finland ble formelt signert den 5. juli 2022. Ettersom Ungarn og Tyrkia fortsatte å blokkere den svenske søknaden, ble protokollene ratifisert med forskjellig hastighet. Den 4. april 2023 trådte den finske tiltredelsesprotokollen i kraft, etter at Tyrkia som det 30. NATO-land deponerte sin godkjennelse.^[209]

 

Den 4. april 2023 kl 14:45 ble Finland det 31. medlemmet av NATO.^[214] Medlemskapet trådte formelt i kraft da USAs utenriksminister Antony Blinken (f. 1962) erklærte at Finland var blitt NATO-medlem. Det skjedde etter at Finlands utenriksminister Pekka Haavisto overrakte Finlands tilslutningsdokumenter til Blinken i Brüssel.^{[209][215][216]}

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg holdt etterpå pressekonferanse sammen med president Niinistö. Niinistö sa at veien mot Nato har vært en god prosess, og understreket at Finland vil bidra til å få Sverige inn i alliansen.^[217]

Finlands statsminister Sanna Marin skrev på Twitter at Finland går inn i en ny æra og at hun er stolt over Finland og finlenderne. «Vår nasjon har handlet i forent front under hele denne historiske prosessen», skrev hun, og takket for tilliten fra de allierte.^[216]

Ukrainas president Volodymyr Zelenskij gratulerte Finland på Twitter. «Hjertelige gratulasjoner til Finland og president Niinistö som har sluttet seg til Nato på 74-årsdagen for at organisasjonen ble grunnlagt. Nato ble den eneste effektive sikkerhetsgarantien i regionen på grunn av russisk angrepskrig», skrev han.^[216]

Kl 16:50 ble Finlands flagg heist utenfor NATOs hovedkvarter i Brüssel, mens Finlands nasjonalsang Vårt land («Maamme») ble spilt i bakgrunnen.^[218] NATOs flagg ble også heist utenfor Finlands utenriksdepartement i Helsingfors, få timer før landet formelt ble medlem av forsvarsalliansen.^[219]

Sverige satt på dette tidspunktet ennå i medlemskapsforhandlinger med NATO, og den 4. april 2023 deponerte Finland sin godkjennelse av Sveriges søknad.

Finland ble medlem på NATOs 74-årsdag, etter den raskeste ratifiseringsprosessen i forsvarsalliansens historie.^[216]

 

Dmitrij Peskov (f. 1967), president Putins pressetalsmann, betegnet det finske medlemskapet som en direkte trussel mot Russlands sikkerhet. Han betegnet Finlands innmelding som «en ytterligere forverring av situasjonen», samt «et angrep på vår nasjonale sikkerhet og våre nasjonale interesser». Han varslet ikke nærmere bestemte «mottiltak» i nordområdene.^[220] Ifølge forsvarsminister Sergej Sjojgu (f. 1955) skapte Finlands inntreden i NATO en trussel om eskalering av konflikten.^[221]

På tiltredelsesdagen ble tjenestenektangrep rettet mot nettsidene til det finske parlamentet, den finske statsministeren, VTT Technical Research Centre of Finland og HSL (Helsingforsregionens trafik), men situasjonen kom tilbake til det normale om kvelden.^[222][223] Den russiske hackergruppen NoName057(16) meddelte på Telegram at den stod bak angrepet.^[224]

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, svarte med at «Russland har over mange år rustet opp og modernisert sine styrker mot grensene til Finland og mot Norge, og sitt nærvær i Arktis». Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) sa at Norge over år er blitt vant til slike trusler fra Russland. NATO startet 4. april en luftovervåkning av Finlands territorium, som vil bli integrert i Natos felles forsvarsplaner.^[225]

President Niinistö viste til at Russland en rekke ganger har truet Finland. «Putins melding i desember 2021 om at Nato måtte stenge for nye medlemmer, var avgjørende for at Nato-diskusjonen startet i Finland. Vi vil ikke at andre skal bestemme hva vi kan gjøre», sa han. «Russland forsøkte å få oss til å frykte dem. Men vi er ikke skremt», la han til.^[225]

Statsviteren Dr. Karsten Friis (f. 1965), som er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI),^[226] sa 4. april 2023 at det vil det ta 5-10 år før Russland kan sette makt bak en trussel i nordområdene.^[225]

Den 13. mars 2024, i forkant av øvelsen Nordic Response, advarte Putin om at Russland ville utplassere soldater og nye ødeleggelsesvåpen nær grensen til Finland.^[227] Den 22. juni 2024 var 80 % av soldatene nær grensen til Finland forsvunnet; de var blitt sendt til krigen i Ukraina.^[228] Den 22. juli 2024 fløy to amerikanske B-52 bombefly for første gang over Finland. De fløy sørover gjennom Norge og innover finsk Lappland i et koordinert treningstokt med allierte land. De to flyene fløy nært grensen til Russland over Barentshavet. Slike fly kan bære luftavfyrte kryssermissiler, og også atomvåpen.^[229]

 

 

Åland er en selvstyrt del av republikken Finland. Ålands svenskspråklige status og innbyggernes svenske kultur og språk beskyttes av internasjonale garantier etter beslutning av Folkeforbundet i 1920. Åland er også demilitarisert, noe som betyr at det ikke finnes noen militær aktivitet på Åland i fredstid.^[230]

Finlands utenriksdepartement har bekreftet at landet står fast ved sine internasjonale overenskomster, deriblant traktatene om Ålands folkerettslige stilling. Disse traktatene hindret ikke Finland fra å tilslutte seg NATO, og et medlemskap påvirker ikke Ålands stilling som bygger på internasjonale avtaler. Åland er en del av Finlands suverene territorium, og ifølge traktatbestemmelsene skal Finland forsvare Ålands nøytralitet. Traktatene strider heller ikke mot forpliktelsene i artikkel 5 i NATO. Det betyder at demilitariseringen av Åland respekteres og Finland er beredt til å forsvare Ålands nøytralitet med nødvendige midler.^[230]

Ålands demilitarisering er fastsatt av fire traktater. Den første er fra 1856 etter Krimkrigen. Ifølge Ålandskonvensjonen fra 20. oktober 1921 skal Åland være demilitarisert i fredstid og nøytral i krigstid. I 1940 ble det inngått en traktat mellom Finland og Sovjetunionen om Åland og fredstraktaten fra 1947 bekreftet Ålands demilitarisering. Avtalen fra 1940 er problematisk, fordi den innebærer at demilitariseringen overvåkes av Russland. Ifølge Tuomas Forsberg, som er professor i internasjonale relasjoner ved Helsingfors universitet, er avtalen ikke lenger forenelig med dagens forhold. Overvåkningen betyr at Russland har ett konsulat i Mariehamn, som utøver strategisk etterretningsvirksomhet.^[231]

I begynnelsen var denne virksomheten stor, og ved åpningen av konsulatet kom det russiske spioner til Mariehamn. Høsten 1940 ble konsulatet besøkt av Jelisei Sinitsyn (1909–1995), sjef for NKVDs spionasje i Finland. I november 1939 ble Åland besøkt av Ivan Smirnov, sjef for 1. direktorat i GRU, avdeling Finland.^[231]

Sovjetunionen krenket selv Ålands demilitarisering. Høsten 1944 sendte russerne en kanonbåtsdivision med tre eldre hjelpekanonbåtar pluss patruljebåtar til Åland for en ubåtjakt i Ålands hav. Traktaten fra 1940 ble påtvunget Finland i samband med Sovjetunionens innmarsj i Estland, Latvia og Litauen i juni 1940. Avtalen opphørte da fortsettelseskrigen brøt ut med sovjetiske bombeangrep mot Finland 25. juni 1941. For igjen å tre i kraft ved våpenstillstanden 4. september 1944.^[231]

Da Sovjetunionen ble oppløst den 26. september 1991, ble avtalen aldri sagt opp, selv om Finland da ensidig sa opp avtalens krenkende klausuler. I stedet kom Finland og Russland overens om at avtalen fra 1940 fortsatt er i kraft.^[231]

 

Ålands fredsinstitutt ønsker ikke at Ålands demilitarisering skal opphøre og Ålandske politikere har gitt uttrykk for at det ikke finnes noen grunn til å omgjøre demilitariseringen av Åland.^[231] I april 2022 sa Ålands landråd Veronica Thörnroos (f. 1962) i et intervju med Svenska Yle at hun ikke kan se en situasjon der demilitariseringen skal omprøves.^[232]

Thörnroos sa også at Ålands landskapsregjering ikke tar stilling til om Finland bør med i Nato eller ikke. Den lokale regjeringen fikk likevel en egen representant i delegasjonen som forhandlet om finsk Nato-medlemskap.^[233] Dette sikret at Åland fikk innsyn i diskusjonene og kunne overvåke at Ålands særstilling ble bevart.^[234]

Etter tiltredelsesprotokollens signering begynte ratifiseringen i hvert enkelt NATO-land. Her var prosedyrene forskjellig fra land til land. Noen har et parlament (likesom Norge), andre har et tokammersystem. Statsoverhodet (presidenten eller kongen) godkjente også vedtaket i ett- og/eller tokammersystemet.^[235]

Endelig måtte hvert enkelt NATO-land deponere sin godkjennelse i Washington (artikkel II i NATO). Tiltredelsesprotokollen trådte i kraft 4. april 2023, da det siste landet hadde deponert sin godkjennelse.^[209][235]

Den 4. april 2023 ble Finland invitert av NATOs generalsekretær til å undertegne Atlanterhavspakten. Samme dag ble dokumentet gitt til USAs utenriksminister i Brüssel, og Finland var dermed medlem.^[216]

 

• Utenriksminister Mélanie Joly (f. 1979) deponerte tiltredelsesprotokollen på vegne av Canada den 5. juli 2022.^[164][236]
• Den 5. juli 2022 undertegnet utenriksminister Anniken Huitfeldt (f. 1969) en diplomatisk note som bekrefter den norske ratifikasjonen. Den norske ratifikasjonen ble 7. juli deponert i Washington sammen med resten av de formelle dokumentene. Danmark og Canada var først ute blant de allierte til å deponere tiltredelsesprotokollen den 5. juli.^{[183][237][238]} Island deponerte sin godkjennelse av protokollen den 6. juli 2022.
• Nasjonalforsamlingen i Estland (Riigikogu) ble samlet i et ekstraordinært møte den 6. juli 2022, for å ratifisere tiltredelsesprotokollen.^[239] Ratifiseringen fikk 79 stemmer; ingen stemte mot og 3 representanter stemte blankt.^[240] Vedtaket fikk presidentens godkjennelse senere på dagen.^[241] Estland deponerte protokollen den 22. juli 2022.
• Den britiske regjeringen, under ledelse av statsminister Boris Johnson (f. 1964), ratifiserte protokollen 6. juli 2022.^[242] Senere på dagen signerte utenriksminister Liz Truss tiltredelsesprotokollen. Den ble deponert 8. juli 2022.^[243]
• Underhuset i Polen (Sejm) ratifiserte protokollen den 7. juli 2022.^[244] 442 representanter stemte for, mens 18 representanter ikke deltok i avstemningen.^[245][246] Den 20. juli 2022 vedtok Senatet protokollen med 96 stemmer. Ingen stemte mot. Polens president godkjente vedtaket den 22. juli 2022.^[247]
• Parlamentet i Albania ratifiserte også protokollen den 7. juli 2022. 140 representanter stemte for, ingen stemte mot og ingen stemte blankt.^[248][249] Albanias president Ilir Meta godkjente ratifiseringen 10. juli 2022.^[250] Albania deponerte sin godkjennelse 21. august 2022.
• Underhuset (Tweede Kamer) i Nederland voterte over saken den 7. juli 2022. 142 representanter stemte for tiltredelsesprotokollen, 8 stemte mot og ingen stemte blankt.^[251][252] Den 12. juli voterte Senatet (Eerste Kamer) over saken. 71 representanter stemte for tiltredelsesprotokkelen, 1 stemte mot og 3 stemte blankt.^[253] Protokollen fikk kongelig godkjenning den 13. juli 2022.^[253] Nederland deponerte ratifikasjonen den 20. juli 2022.
• Den tyske Forbundsdagen godkjente tiltredelsesprotokollen den 8. juli 2022. Beslutningen fikk støtte fra partiene i regjeringskoalisjonen (SPD og Bündnis 90/Die Grünen), så vel som fra opposisjonspartiene CDU/CSU, FDP og AfD. Bare medlemmene fra Die Linke, og to fra AfD, stemte mot.^{[254][255][256]} Samme dag godkjente Forbundsrådet tiltredelsesprotokollen enstemmig med 69 mot 0 stemmer.^[257] Tysklands president Frank-Walter Steinmeier (f. 1956) godkjente vedtaket den 11. juli 2022.^[258] Statssekretær Tobias Lindner deponerte Tysklands ratifikasjon av tiltredelsesprotokollen den 20. juli 2022.^[259]

 

• Den 12. juli 2022 vedtok deputertkammeret i Luxembourg tiltredelsesprotokollen med 58 stemmer. 2 stemte blankt.^[260] Storhertugen Henri av Luxembourg (f. 1955) godkjente vedtaket 22. juli 2022.^[261] Landet deponerte sin ratifikasjon den 9. august 2022.^[262]
• I Bulgaria voterte parlamentet over saken den 13. juli 2022. Tiltredelsesprotokollen ble godkjent med 195 mot 11 stemmer.^[263] Bulgarias president godkjente ratifiseringen 18. juli 2022.^[264] Bulgaria deponerte sin godkjennelse 9. august 2022.
• Den 14. juli 2022 ratifiserte nasjonalforsamlingen i Slovenia tiltredelsesprotokollen med 77 mot 5 stemmer.^[265] Slovenias president godkjente ratifiseringen 22. juli 2022.^[266] Slovenia deponerte sin godkjennelse 24. august 2022.
• Den 14. juli 2022 ratifiserte Latvias parlament (Saeima) tiltredelsesprotokollen med 78 mot 0 stemmer.^[267] Latvias president Egils Levits (f. 1955) godkjente ratifiseringen 15. juli 2022.^[268] Latvia deponerte protokollen 22. juli 2022.
• Den 15. juli 2022 ratifiserte Kroatias parlament tiltredelsesprotokollen med 125 mot 3 stemmer.^[269] Kroatias president signerte ratifikasjonen den 19. juli 2022.^[270] Kroatia deponerte sin godkjennelse 25. august 2022.
• Den 20. juli 2022 ratifiserte parlamentet i Litauen (Seimas) protokollen med 112 mot 1 stemmer.^[271] Litauens president godkjente ratifiseringen samme dag.^[272] Den 4. august 2022 deponerte Litauen sin godkjennelse av tiltredelsesprotokollen.
• Den 20. juli 2022 ratifiserte Romanias deputertkammer tiltredelsesprotokollen med stemmer 227 stemmer. 3 representanter stemte blankt.^[273] Samme dag ratifiserte Romanias senat protokollen med 96 mot 0 stemmer.^[274] Den 22. juli 2022 ble ratifiseringen godkjent av Romanias president Klaus Iohannis (f. 1959).^[275] Romania deponerte sin godkjennelse 22. august 2022.
• Den 20. juli 2022 godkjente Belgias representantkammer tiltredelsesprotokollen med 121 mot 11 stemmer.^[276] Ratifikasjonen ble godkjent av kongen av Belgia, Philippe av Belgia (f. 1960), den 31. juli 2022 og den 11. august 2022 deponerte Belgia sin godkjennelse.

 

• Den 21. juli 2022 godkjente Frankrikes senat tiltredelsesprotokollen med 323 mot 17 stemmer. 8 stemte blankt.^[277] Frankrikes nasjonalforsamling godkjente tiltredelsesprotokollen 2. august 2022 med 209 mot 46 stemmer. 53 stemte blankt.^[278] Den franske presidenten Emmanuel Macron godkjente ratifikasjonen den 13. august 2022.^[279] Frankrike deponerte sin godkjennelse 26. august 2022.
• Den 11. juli 2022 ga det hvite hus i USA beskjed til senatet om at de burde ratifisere tiltredelsesprotokollen.^[280] Senatet voterte over saken den 3. august 2022, og godkjente tiltredelsesprotokollen med 95 mot 1 stemmer. 1 stemte blankt.^{[281][282][a]} USAs president Joe Biden signerte ratifiseringen 9. august 2022.^[284] USA deponerte sin godkjennelse av protokollen 18. august 2022.
• Den 21. juli 2022 ratifiserte Nord-Makedonia tiltredelsesprotokollen med 103 mot 2 stemmer.^[285] Ratifiseringen fikk presidentens godkjennelse den 28. juli 2020.^[286] Nord-Makedonia deponerte sin godkjennelse 22. august 2022.
• Den 28. juli 2022 ratifiserte parlamentet i Montenegro tiltredelsesprotokollen med 57 mot 2 stemmer. 11 stemte blant.^[287] Den 1. august 2022 signerte landets president tiltredelsesprotokollen.^[288] Den 13. september 2022 deponerte Montenegro sin godkjennelse av protokollen.
• Italias deputertkammer ratifiserte tiltredelsesprotokollen den 2. august 2022 med 398 mot 9 stemmer. 20 stemte blankt.^[289] Den 3. august 2022 ratifiserte Italias senat tiltredelsesprotokollen med 202 stemmer mot 13. 2 stemte blankt.^[290] Italias president godkjente ratifiseringen den 5. august 2022.^[291] Italia deponerte sin godkjennelse 17. august 2022.
• Tsjekkias senat voterte over tiltredelsesprotokollen 10. august 2022. 66 stemte for, og 0 stemte mot.^[292] Avstemningen i deputertkammeret fant sted 27. august 2022. 135 stemte for, 4 stemte mot og 12 stemte blankt.^[293] Presidenten i Tsjekkia, Miloš Zeman (f. 1944), signerte ratifikasjonen den 31. august 2022.^[294] Tsjekkia deponerte sin godkjennelse av protokollen den 19. september 2022.

 

• Spanias deputertkammer voterte over saken 15. september 2022. 290 stemte for, 11 stemte mot, mens 47 stemte blankt.^[295] Spanias senat voterte over saken 21. september 2022. 245 representantet stemte for, 1 stemte mot og 17 stemte blankt.^[296] Ratifiseringen venter nå på godkjenning av kong Felipe VI av Spania (f. 1968). Ratifiseringen ble godkjent av kong Felipe VI av Spania (f. 1968) den 27. september 2022.^[295] Den 6. oktober 2022 deponerte Spania sin godkjennelse av protokolle
• Parlamentet i Hellas voterte over saken 15. september 2022. 299 representanter (Nytt demokrati (157), SYRIZA (85), Kinima Allagis (57)) stemte for, mens 32 stemte mot (Hellas' kommunistiske parti (15), Elliniki Lisi (10) og MeRA25 (7)).^[297] Ratifiseringen ble godkjent av president Katerina Sakellaropoulou (f. 1956) den 15. september 2022.^[298] Hellas deponerte sin godkjennelse av protokollen 14. oktober 2022.
• Republikkens forsamling i Portugal voterte over saken 16. september 2022. 219 representanter stemte for, 11 stemte mot og 9 stemte blankt.^[299][300] Presidenten i Portugal, Marcelo Rebelo de Sousa (f. 1948), signerte ratifiseringen den 19. september 2022.^[301] Portugal deponerte sin godkjennelse 11. oktober 2022.
• Nasjonalrådet i Slovakia voterte over saken 27. september 2022. 124 representanter stemte for, 15 stemte mot, mens 1 stemte blankt.^[302] Slovakias president Zuzana Čaputová (f. 1973) godkjente utvidelsen 28. september 2022.^[303][304] Slovakia deponerte sin godkjennelse av protokollen 4. oktober 2022.^[305]
• Ungarns parlament begynte behandlingen av finsk og svensk NATO-medlemskap den 1. mars 2023.^[306] Parlamentet godkjente den finske NATO-søknaden 27. mars 2023 med 182 mot 6 stemmer.^[211] Ungarns president Katalin Novák (f. 1977) signerte ratifiseringen 28. mars 2023. Den 31. mars 2023 deponerte Ungarn sin godkjennelse av den finske NATO-søknaden.^[213]
• 30. mars 2023 godkjente Tyrkias parlament Finlands tiltreden til NATO med 276 mot 0 stemmer.^{[307][308][309]} Den 31. mars signerte president Erdogan sin lovgivende godkjennelse,^[207] og den 1. april 2023 signerte han sin utøvende godkjennelse av parlamentets vedtak.^[208] Den 4. april 2023 deponerte Tyrkia sin godkjennelse av den finske søknaden.^[209]

Signatur	Dato	Institusjon			Blank	Deponert[235]
Albania	7. juli 2022	Parlamentet	140	0	0	11. august 2022
	10. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Belgia	20. juli 2022	Representantkammeret	121	11	0	11. august 2022
	21. juli 2022	Kongelig godkjenning	Godkjent
Bulgaria	13. juli 2022	Parlamentet	195	11	0	9. august 2022
	18. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Canada	2. juni 2022
		Underhuset	323	0	0	5. juli 2022
	5. juli 2022	Regjeringen	Godkjent
Danmark	7. juni 2022	Folketinget	95	0	0	5. juli 2022
Estland	6. juli 2022	Riigikogu	79	0	3	22. juli 2022
		Presidentens godkjenning	Godkjent
Finland	17. mai 2022	Riksdagen (søknad)	188	8	3	4. april 2023
	1. mars 2023	Riksdagen (medlemskap)	184	7	1
	23. mars 2023	Presidentens godkjenning	Godkjent
Frankrike	2. august 2022	Nasjonalforsamlingen	209	46	53	16. august 2022
	21. juli 2022	Senatet	323	17	8
	13. august 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Hellas	15. september 2022	Parlamentet	299	32	0	14. oktober 2022
		Presidentens godkjenning	Godkjent
Island	7. juni 2022	Alltinget	44	0	5	6. juli 2022
	5. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Italia	2. august 2022	Deputertkammeret	398	9	20	17. august 2022
	3. august 2022	Senatet	202	13	2
	5. august 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Kroatia	15. juli 2022	Parlamentet	125	3	0	25. august 2022
	19. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Latvia	14. juli 2022	Saeima	78	0	0	22. juli 2022
	15. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Litauen	20. juli 2022	Seimas	112	1	0	4. august 2022
		Presidentens godkjenning	Godkjent
Luxembourg	12. juli 2022	Deputertkammeret	58	0	2	9. august 2022
	22. juli 2022	Storhertugens godkjennelse	Godkjent
Montenegro	28. juli 2022	Parlamentet	57	2	11	13. september 2022
	1. august 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Nederland	7. juli 2022	Tweede Kamer	142	8	0	20. juli 2022
	12. juli 2022	Eerste Kamer	71	1	3
	13. juli 2022	Kongelig godkjenning	Godkjent
Nord-Makedonia	27. juli 2022	Forsamlingen	103	1	0	22. august 2022
	28. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Norge	16. juni 2022	Stortinget	98	4	0	7. juli 2022
	22. juni 2022	Godkjent i statsråd	Godkjent
Polen	7. juli 2022	Sejm	442	0	0	3. august 2022
	20. juli 2022	Senatet	96	0	0
	22. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Portugal	16. september 2022	Republikkens forsamling	219	11	9	11. oktober 2022
	19. september 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Romania	20. juli 2022	Deputertkammeret	227	0	3	22. august 2022
		Senatet	96	0	0
	22. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Slovakia	27. september 2022	Nasjonalrådet	124	15	1	4. oktober 2022
	28. september 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Slovenia	14. juli 2022	Nasjonalforsamlingen	77	5	0	24. august 2022
	22. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Spania	15. september 2022	Deputertkammeret	290	11	37	6. oktober 2022
	21. september 2022	Senatet	245	1	17
	27. september 2022	Kongelig godkjenning	Godkjent
Storbritannia	6. juli 2022	Regjeringen	Godkjent			8. juli 2022
Tsjekkia	27. august 2022	Deputertkammeret	135	4	12	19. september 2022
	10. august 2022	Senatet	66	0	0
	31. august 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Tyrkia	30. mars 2023	Nasjonalforsamlingen	276	0	0	4. april 2023
	31. mars 2023	Presidentens godkjenning (lovgivende)	Godkjent
	1. april 2023	Presidentens godkjenning (utøvende)	Godkjent
Tyskland	8. juli 2022	Forbundsdagen	695	41	0	20. juli 2022
		Forbundsrådet	69	0	0
	11. juli 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent
Ungarn	27. mars 2023	Parlamentet	182	6	0	31. mars 2023
	28. mars 2023	Presidentens godkjenning	Godkjent
USA	3. august 2022	Senatet	95	1	1	18. august 2022
	9. august 2022	Presidentens godkjenning	Godkjent

• (en) Offisielt nettsted  
• (fi) Offisielt nettsted  
• (en) Relations of Finland and NATO – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Biden Delivers Remarks With Swedish Prime Minister, President Of Finland | NBC News, Youtube, 19. mai 2022
• Finland flag raised at Nato headquarters - BBC News, YouTube, 4. april 2023
• NATO flag unfurled in Helsinki as Finland joins military alliance, 4. april 2023