Sigbjørn Johnsen

Johnsen ble født på Lillehammer, men vokste opp i en arbeiderfamilie på Stavsjø i Nes i Hedmark. Foreldre var kommunearbeider Jens Johnsen (1928–1999) og kjøkkenassistent Arnlaug Pettersen (1927–2016). Johnsen hadde også to brødre, og var aktiv idrettsmann som ung, særlig som skiløper.^[3] Johnsen meldte seg inn i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) som 14-åring. Etter examen artium i 1969 tok han studentfageksamen i 1970. Han var bankkasserer 1970–1971, deretter undervisningsleder i Arbeidernes opplysningsforbund (AOF) i Hedmark 1971–1974. Han tok kveldskurs ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1974–1976, samtidig som han var regnskapsfører i AOF på sentralt nivå.

Han var sekretær i Ringsaker Arbeiderparti 1973–1976, styremedlem i Hedmark Arbeiderparti 1973–1996, nestformann i AUF 1975–1977 og medlem av AUFs sentralstyre 1975–1981. Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra Hedmark fra 1973, og møtte fast som Stortingets yngste for Odvar Nordli fra 1976. I 1977 ble Johnsen valgt inn på eget mandat, og ble medlem i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité. Gjennom 1980-årene hadde han ulike roller i Stortingets finanskomité, og var dennes nestleder 1986–1990. Foran Arbeiderpartiets landsmøter i 1989 og 1992 var han også på tale som kandidat til nestledervervet i partiet.^{[trenger referanse]}

Da Gro Harlem Brundtlands tredje regjering ble utnevnt den 3. november 1990, ble Johnsen statsråd i Finans- og tolldepartementet. Han ble en av få statsråder som ble sittende helt frem til regjeringen gikk av den 25. oktober 1996. Johnsen måtte snart hanskes med bankkrisen i 1991, da Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank var nær en konkurs. Finansminister Johnsen sørget da for opprettelsen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Bankene ble til slutt reddet, men aksjonærene mistet sine verdier, og staten satt igjen med eierskap i bankene.

Det brede skatteforliket i 1992 senket nivået, men utvidet grunnlaget for skatteinnkreving i Norge, og dempet den politiske debatten rundt dette temaet i noen år. Samme år måtte man motvillig gi opp fastkurspolitikken, men i 1993 begynte rentene å falle, og man begynte å se den første positive utviklingen i den økonomiske krisen Norge hadde vært i siden slutten av 1980-årene. Arbeidsledigheten gikk ned, og i 1995 var Norge for første gang siden 1946 uten nettogjeld til utlandet.^[2]

På tross av flere gode resultater ble flere av Johnsens år som finansminister preget av parlamentarisk motstand, med flere seriøse mistillitsforslag. I den siste saken ble Johnsen reddet med 83 mot 80 stemmer, takket være fire utbrytere fra Fremskrittspartiet. Da Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister i 1996, ble Johnsen avløst av Jens Stoltenberg som finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering.

I desember 1996 ble han utnevnt til fylkesmann i Hedmark. Han innehadde denne stillingen til 31. desember 2018 avbrutt av fire år som finansminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. I løpet av tiden som fylkesmann var han medlem i, og ledet, en rekke offentlige utvalg, som valglovutvalget 1997–2000 og pensjonskommisjonen 2000–2002. Han var også medlem av Norges Banks hovedstyre 1999–2004, styreleder i Birkebeinerrennet 1998–2004, leder i rådet for Europaprogrammet 1998–2002 samt styreleder i SOS-barnebyer fra 2004.

Johnsen ble i 1997 styreleder i Statkorn Holding, et rent landbruksselskap som på få år er utviklet til et av verdens ledende foretak innen havbruk og akvakultur, under navnet Cermaq. Johnsen ble utnevnt til styreleder i Norsk Tipping av Kultur- og kirkedepartementet den 21. mai 2008, og ble fra da også styreleder i resten av perioden for det daværende styret, som varte frem til 30. april 2009. Kultur- og kirkeminister Trond Giske sa blant annet at «med Sigbjørn Johnsen får Norsk Tipping en styreleder med solid erfaring og innsikt i den samfunnsmessige og politiske virkelighet som Norsk Tipping er en del av».^[4]

Johnsen gav ut memoarboken Saligheta heme på forlaget Gyldendal i 2005. I boken beskriver Johnsen sin barndom, karrière, visjoner og tanker for fremtiden.^[5]

Den 20. oktober 2009 ble Sigbjørn Johnsen utnevnt til finansminister i Jens Stoltenbergs andre regjering, etter at Kristin Halvorsen gikk over til Kunnskapsdepartementet. På forhånd hadde spekulasjonene dreid seg rundt hvorvidt Halvorsen ville forlate Finansdepartementet, og i tilfelle om Sigbjørn Johnsen eller Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ville bli ny statsråd her. Valget falt til slutt på Johnsen, mens Schjøtt-Pedersen ble statsråd ved statsministerens kontor.

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, kommenterte tidlige meldinger om utvelgelsen med «dersom det er riktig, vil jeg si at Sigbjørn Johnsen representerer bunnsolid erfaring og dyp innsikt. Dessuten har han en form som er veldig jovial. Han er i stand til å forklare kompliserte sammenhenger på en enkel måte.»^[6] Kyrre Nakkim i NRK sa at «ingen kan selge inn et økonomisk kutt så godt som Johnsen. Med sin brede hedmarksdialekt er han både jovial og pedagogisk. Han evner å begeistre.»^[7]

 

Sigbjørn Johnsen brukte særlig begrepet «generasjonskontrakten» i sitt virke som finansminister i Stoltenberg II-regjeringen, som en betegnelse på hvordan innbyggerne i en moderne velferdsstat veksler mellom å være forsørgere og forsørgede gjennom livets ulike faser.

Utgangspunktet for begrepet var at samfunnet bestod av en rekke individer som var gjensidig avhengig av hverandre. Både behovet for overføringer og offentlige tjenester og evnen til å betale skatter og avgifter varierer med innbyggerens alder.

Kjernen i begrepet var derfor at den arbeidsdyktige mellomgenerasjonen skulle ta vare på barna og de gamle, slik de selv som barn ble tatt vare på av dagens gamle og slik de som gamle kunne forvente å bli tatt vare på av dagens barn. I en moderne velferdsstat gjaldt en slik kontrakt hele samfunnet, ikke bare innen den enkelte familie.

Finansminister Sigbjørn Johnsen brukte begrepet også om bærekraft i vid forstand, om økonomi, natur og klima. Da ble den brukt som en betegnelse på en moralsk forpliktelse om at dagens generasjon ikke skal forringe mulighetene økonomisk og miljømessig for generasjonene som kommer.

Etter at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av i oktober 2013, gikk Sigbjørn Johnsen tilbake til sitt virke som fylkesmann i Hedmark 1. november 2013.^[8]

• 1997–1997 medlem i Kontroll- og konstitusjonskomiteen
• 1997–1997 varamedlem i Den utvidede utenrikskomiteen
• 1996–1997 medlem i Valgkomiteen
• 1996–1997 medlem i Forsvarskomiteen
• 1989–1990 medlem i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen
• 1989–1990 nestleder i Finanskomiteen
• 1989–1990 varamedlem i Valgkomiteen
• 1986–1989 nestleder i Finanskomiteen
• 1985–1986 sekretær i Finanskomiteen
• 1985–1985 medlem i Finanskomiteen
• 1981–1985 medlem i Finanskomiteen
• 1980–1981 medlem i Finanskomiteen
• 1977–1980 medlem i Kommunal- og miljøvernkomiteen
• 1977–1981 varamedlem i Valgkomiteen
• 1976–1977 medlem i Justiskomiteen

• Æille åra innaførr. Oslo: Gyldendal, 2010 ISBN 978-82-05-40643-8
• Saligheta heme. Oslo: Gyldendal, 2005. ISBN 978-82-05-32893-8.
• «Generasjonskontrakten» (teksten fra leserinnlegg i LO-Aktuelt nummer 1/2010)

• (en) Sigbjørn Johnsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Sigbjørn Johnsen på Internet Movie Database  
• (no) Sigbjørn Johnsen hos Stortinget  
• (no) Sigbjørn Johnsen hos Virksomme ord  
• (no) Sigbjørn Johnsen i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør  
• (en) Sigbjørn Johnsen hos Europarådets parlamentarikerforsamling  
• Sigbjørn Johnsen hos Norsk biografisk leksikon
• Sigbjørn Johnsen hos Finansdepartementet