Vaksine

Ordet er avledet fra vaccina som var navnet på kukopper, som på sin side stammer fra latin vacca («Ku»). Den nye teknikken fra 1796 kalte man for «vaksinasjon», og dermed ble det beskyttende stoffet kalt «vaksine».

 

Vaksinering er en gammel prosess, med opphav i Kina, hvor man pustet inn et pulver fremstilt av vev fra mennesker som var døde av kopper. Denne prosedyren kalles inokulasjon.^[1] Metoden ble innført i Storbritannia av Mary Wortley Montagu (1689–1762). I Europa ble vaksinasjon mot kopper først gjort av Edward Jenner, ved å sprøyte puss fra kukopper inn i kroppen. I 1979 ble kopper erklært utryddet av WHO og er i dag den eneste sykdommen i tillegg til kvegpest som menneskeheten så langt har klart å utrydde.

I 1877 kom vaksinen mot turberkulose. I 1880 utviklet Louis Pasteur en immuniserende kur mot miltbrann basert på sine oppdagelser om mikroorganismers rolle i smittespredning.^[1] Som en gest til Jenner valgte Pasteur å bruke den samme betegnelsen, og derfor er vaksine blitt en fellesbetegnelse for kunstig immunisering.

 

Ved en vaksinasjon blir enten døde, svekkede eller deler av en sykdomsfremkallende mikroorganisme sprøytet inn i kroppen. Lymfocyttene vil ta seg av dem, slik de gjør med alle ukjente mikroorganismer, og vil danne hukommelsesceller som vil gjenkjenne disse mikroorganismene, og fjerne dem raskere hvis kroppen blir utsatt for dem igjen.

Vaksineringen må skje før man blir smittet. Hvis ikke, kan man benytte seg av såkalt serumsbehandling, som vil si at man sprøyter inn antiserum fra en person som er vaksinert, eller som er immun, fordi personen har hatt sykdommen før. Dette har blant annet vært prøvd ut mot ebola, ved at smittede pasienter har fått overført blod fra pasienter som har overlevd sykdommen.^[2]

Selv om de fleste vaksiner ikke gir 100 % beskyttelse, vil høy vaksinedekning være tilstrekkelig til å forhindre smittsomme sykdommer å spre seg i befolkningen. De få individer som ikke er vaksinerte, eller hvor vaksinen ikke har effekt, vil likevel ikke bli syke, fordi det ikke finnes tilstrekkelig med potensielle smittebærere. Dette kalles flokkimmunitet.

Selv om kopper er den eneste sykdommen som regnes som utryddet på grunn av vaksiner, er det en lang rekke sykdommer som i praksis er eliminert i land hvor det er høy vaksinedekning. Særlig gjelder dette barnesykdommer, og derfor er vaksinedekning en av de viktigste faktorene når det gjelder kampen mot spedbarnsdødelighet. I tillegg er vaksinasjon et viktig våpen i kampen mot antibiotikaresistens, fordi vaksiner reduserer behovet for å antibiotika når færre blir syke.^[3]

Nyere forskning har vist at vaksiner ikke bare beskytter mot den sykdommen man spesifikt vaksinerer mot, men også kan gjøre immunforsvaret bedre rustet til å håndtere andre infeksjoner.^[4]

I de fleste land har helsemyndighetene etablert vaksineprogrammer der barn vaksineres etter en forhåndsbestemt tidsplan. I utviklingsland land kan vaksinedekningen være mangelfull, enten ved at myndighetene ikke har et fullverdig vaksinasjonsprogram eller at distribusjon av vaksinene er forhindret av økonomiske eller politiske årsaker. Vaksinering er derfor en viktig del i mange vestlige lands bistandsprogram.^[5] Mange hjelpeorganisasjoner deltar også i vaksinasjonsarbeid i land hvor myndighetene ikke klarer å gjennomføre dette selv.

 

I tillegg til vaksinasjonsprogram for barn kommer vaksiner mot sesonginfluensa som normalt tilbys risikogrupper og helsepersonell.^[6] Mange tar også ekstra vaksiner før de reiser til land hvor det kan være stor utbredelse av sykdommer som ikke anses som en trussel i landet man bor i.

Vaksiner er også et viktig satsingsområde innen landbruk og havbruk for å hindre spredning av sykdommer og redusere bruk av antibiotika.^[7]

Norge har siden 1952 hatt vaksinering av barn gjennom barnevaksinasjonsprogrammet.^{[trenger referanse]}

Hensikten med vaksinasjon er å fremkalle en immunrespons som gjør at kroppen produserer antistoffer. Som regel benyttes enten døde eller svekkede mikroorganismer som ikke har potensial til å utløse sykdom. En lett reaksjon som feber eller slapphet er likevel vanlig, men alvorlige bivirkninger er meget sjeldne.^[8] Vaksiner må gjennom store vitenskapelige tester før de kan implementeres i vaksineprogram, og det anvendes ikke vaksiner hvor risikoen for bivirkning av vaksinen kommer i nærheten av risikoen ved å bli smittet av sykdommen man vaksineres mot.

Et kjent tilfelle av bivirkning fra vaksine er svineinfluensavaksinen som man med stor sikkerhet har kunnet slå fast har utløst narkolepsi i sjeldne tilfeller.^[9]

 

• 1796 – Første vaksine (mot kopper).
• 1879 – Første vaksine mot kolera.
• 1881 – Første vaksine mot miltbrann.
• 1882 – Første vaksine mot rabies.
• 1890 – Første vaksine mot stivkrampe.
• 1890 – Første vaksine mot difteri.
• 1897 – Første vaksine mot pest.
• 1926 – Første vaksine mot kikhoste.
• 1927 – Første vaksine mot tuberkulose.
• 1935 – Første vaksine mot gulfeber.
• 1937 – Første vaksine mot tyfoidfeber.
• 1945 – Første vaksine mot influensa.
• 1952 – Første vaksine mot poliomyelitt.
• 1954 – Første vaksine mot japansk encefalitt.
• 1964 – Første vaksine mot meslinger.
• 1967 – Første vaksine mot kusma.
• 1970 – Første vaksine mot røde hunder.
• 1974 – Første vaksine mot vannkopper.
• 1976 – Første vaksine mot Skogflåttencefalitt. (TBE-vaksine) ^[10]
• 1977 – Første vaksine mot lungebetennelse.
• 1978 – Første vaksine mot hjernehinnebetennelse.
• 1981 – Første vaksine mot hepatitt B.
• 1985 – Første vaksine mot Hib (Haemophilus influenzae type b).
• 1992 – Første vaksine mot hepatitt A.
• 1998 – Første vaksine mot Lymes sykdom.
• 2006 – Første vaksine mot Humant papillomavirus.
• 2020 – Første vaksine mot SARS-CoV-2 («koronavirus»).

Det faktum at vaksiner årlig redder millioner av liv har ikke klart å forhindre motstand mot vaksinering.^[11][12] Det har de siste tiårene vært en økende spredning av antivitenskap og konspirasjonsteorier om at vaksinering er skadelig, og enkelte fremholder også påstander om at vaksinering er en planlagt befolkningskontroll.

Den mest kjente talsmann for slike holdninger er Andrew Wakefield som ved å forfalske forskningsdata klarte å sette ut et rykte om at MMR-vaksine førte til autisme. Selv om denne svindelen er avslørt, fortsetter denne myten å spre seg.^[13] I vestlige land har skepsisen til vaksiner ført til oppblomstring av sykdommer som tidligere nesten var utryddet grunnet høy vaksinedekning.^[14][15] I enkelte asiatiske land har konspirasjonsteorier om den vestlige verdens vaksineprogrammer gjort det svært vanskelig å gjennomføre massevaksinering, og helsearbeidere har blitt drept av ekstreme grupper som mener at vaksinering er en form for sterilisering.^[16] I Norge er det særlig blant innvandrere og antroposofer at skepsisen mot vaksiner holdes i hevd.^[17][18]

De amerikanske skuespillerne Jim Carrey og Jenny McCarthy har også gått ut offentlig med sin motstand mot vaksiner, og sistnevnte gir MMR-vaksinen skylden for sin sønns autisme.^[19]

En konsekvens av vaksineskepsis er at anvendelsen av kvikksølvforbindelsen tiomersal er tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammene. Dette betyr i praksis at man bare kan distribuere enkeltdoser fordi man mangler konserveringsmiddel for flerdosedistribusjon. En slik begrensning har liten konsekvens i vestlige land, men er en betydelig logistikkutfordring i utviklingsland.^[20]

• Inokulasjon
• Barnevaksinasjonsprogrammet
• Covid-19-vaksiner

• Bjorvatn, Bjarne: Vaksiner - en forbannet velsignelse, Portal forlag, 2015, ISBN 9788283140446

• (en) Vaccines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Vaccine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Folkehelseinstituttet - temaside om vaksiner
• Folkehelseinstituttet - artikkel om barnevaksinasjonsdekningen i Norge^{[død lenke]}
• Artikler om Vaksinasjon i Tidsskrift for Den norske legeforening
• Vaksinens historie - artikkel fra forskning.no 30.1.04