Relasjoner mellom Norge og Israel

Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet reiste seg i 1947, og sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.^[1] Norge var en forholdsvis sterk støttespiller til Israel de første tre tiårene, men på 1970- og 1980-tallet ble det sterkere fokusering på palestinernes sak, noe som førte til at Norge inntok en langt mer kritisk holdning til Israel.^[2]

Den 28. mai 2024 anerkjente Norge formelt staten Palestina, til stor misnøye i Israel, og forholdet mellom Israel og Norge ble det dårligste noensinne.

Norge var ett av de 37 landene som stemte for at Israel skulle tas opp i FN, og ved dette anerkjente Norge Israel som en suveren stat. En rekke politiske partier stilte seg den gang positive overfor Israel, spesielt Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten på den tiden.^[3][4] Arbeiderpartiets løsning på det såkalte jødeproblemet i perioden fra krigens endelikt og frem til høstperioden av 1946 var assimilering av jødene i de respektive europeiske landene. Dette var en ikke-sionistisk løsning, og de betraktet, i 1945, opprettelsen av en jødisk stat for å verken være mulig eller rettferdig. Dette setter seg imot partiets senere engasjement, som var pro-israelsk.^[2]

På denne tiden var Norge det klart mest pro-israelske av de tre nordiske landene, og gjennom 1950-tallet var det tett forbindelse mellom norske og israelske sosialdemokratiske regjeringspartier.^[4] I 1946 ble ideen om assimilering forkastet. AP-politikere som statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange og partisekretær Haakon Lie hevdet at løsningen på jødeproblemet var å opprette jødiske kolonier i Afrika og Sør-Amerika. Dette var en tankegang som ble opprettholdt frem til høstperioden i 1947.^[2] Dette var derimot embetsmennene i Utenriksdepartementet uenige i. På denne tiden var Halvard Lange utenriksminister, og han var betenkt overfor Israel fra begynnelsen. Han anså det sterke Israel-engasjementet som et problem, og delte dette synet med embetsmennene samt mange av offiserene som hadde deltatt i FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten. Utenriksdepartementet fryktet at en kolonisering ville føre til skade på norsk utenrikspolitikk, og ønsket å ta hensyn til araberlandene. Fra en nesten felles enighet i 1947 var det i mai 1949 dyp uenighet mellom embetsverket i UD og den politiske ledelsen. Generelt kan det sies at Halvard Lange var den minst imøtekommende overfor Israel.^[2][5]

Det ble avholdt en ekstraordinær generalforsamling i 1947, den 29. november. Der vedtok FN en delingsplan for oppdeling av det britiske mandatet i en jødisk og en arabisk stat. Arbeiderpartiet sluttet seg da om en pro-israelsk løsning på Palestina-spørsmålet, noe som markerte en innadvendt utvikling i klar pro-israelsk retning i Arbeiderpartiet.^[2]

I en NOU-utredning om forholdet mellom Israel og Norge står det «for arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto Israel som et sosialistisk drømmeparadis, og forholdet til Israel ble på mange måter nærmest et trosspørsmål. For kristenfolket og mange på borgerlig side i politikken representerte den nye jødiske staten oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier. Det arabiske regimet ble i motsetning til det israelske betegnet som autoritært og føydalt. Generelt sett omfattet entusiasmen for Israel hele det partipolitiske miljøet og hele det norske folk, og det fantes knapt kritiske røster overfor Israels politikk. Selv salg av norsk militærutstyr til Israel var langt på vei akseptabelt for de norske Israel-vennene». Videre sier utredningen: «frem til 1956 ble striden mellom Israel og de arabiske nabolandene i stor grad ensidig fremstilt som en strid mellom det gode og det onde».^[4] Statsminister Einar Gerhardsen reiste på offisielt besøk til Israel i 1948, som første europeiske statsminister^[6] og den første statsminister fra et vestlig land.^[7]

Jødenes skjebne under andre verdenskrig hadde også stor betydning for sympatibølgen. Historikeren Hilde Henriksen Waage karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse. En flyulykke på Hurum i november 1949 bidro ifølge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Et fly med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet i dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde.^[8][4] På denne tiden ble også en innsamlingsaksjon startet med intensjon å bygge opp en israelsk landsby kalt «Moshav Norge». Dette var det Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie som sto for, som på den tiden var sterkt pro-israelsk, og som har uttalt at han var en nær venn av den israelske statsministeren Golda Meir.^[9]

På 40- og 50-tallet var Norge en av de ledende nasjonene i verden innen skipsfart, og den nest største brukeren av Suez-kanalen. Å kunne ferdes fritt og uhindret gjennom Suez-kanalen var viktig for de norske rederiene, av økonomiske grunner. Det oppsto derfor et tett samarbeid mellom Utenriksdepartements ledelse og Norges Rederforbund.

«Suezkrisen» i 1956 var et resultat av at Egypt nasjonaliserte kanalen. Dette førte til et britisk-fransk-israelsk angrep mot Egypt den 29. oktober i 1956. Dette viste Norge motstand til i FN og Nato, til tross for Norges nære forhold til både Israel og Storbritannia. Norge deltok med fredsbevarende styrker i området, og bidro for å finne fredsløsninger i tiden etter krigen. Den såkalte Suez-krisen bidro ikke i særlig grad til modifikasjoner i Norges pro-israelske profil. Imidlertid utviklet det seg en stigende misnøye i UD til Israels politikk i årene etter 1956.

Under et møte i Sosialistinternasjonalen i 1956 tok israelske utsendinger opp med de norske utsendingene Haakon Lie og Finn Moe et ønske om å kjøpe tungtvann fra Norge.^[10] Dette førte til en langvarig diskusjon internt i Norge, men ikke offentlig, og i 1960 fikk Israel kjøpe 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.^[11]

Etter seksdagerskrigen i 1967 begynte flere i den norske befolkning å få et mer kritisk syn overfor Israel.^[12]

I 1970- og 1980-årene vokste nordmenns forståelse for palestinerne og flere solidaritetsgrupper ble opprettet.^[3] Blant annet var Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, en av de som tidlig tok opp palestinernes problemer. Han hadde sammen med flere AP-politikere et møte uoffisielt møte med formannen i PLO, Yasir Arafat, i Tunis i desember 1982. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg gikk enda lenger da han i januar 1989 hadde offisielle samtaler med Arafat. Dette signaliserte forståelse for elementære palestinske krav på en tid hvor de fleste vestlige land holdt avstand.

I 1971 uttalte Arbeidernes ungdomsfylking seg kritisk overfor Israel, og hevdet ved en resolusjon at staten Israel burde vært oppløst og erstattet av en demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne skulle få like rettigheter. Denne hevdelsen brøt med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn. På starten av 80-tallet bestemte AP seg for å revurdere sitt kritiske syn på PLO.

I 1973 skjedde Lillehammer-saken der agenter fra Israels etterretningsorganisasjon Mossad skjøt og drepte den marokkanske servitøren Ahmed Bouchikhi på åpen gate på Lillehammer. Mossad-agentene skjøt feil person, da de egentlig var ute etter Ali Hassan Salameh fra organisasjonen Svart september som ble holdt ansvarlig for München-massakren der to israelere ble drept og ni først ble tatt som gisler under OL 1972 i München. Alle gislene, fem terrorister og én tysk politimann ble drept etter at tysk politi gikk til aksjon på flyplassen i München. Norsk politi pågrep seks av Mossad-agentene etter Lillehammer-drapet, og fem av dem ble dømt.^[2] Norge utviste en israelsk diplomat etter at to av agentene ble pågrepet i hans bolig. Det var første gang et europeisk land utviste en israelsk diplomat.^[13]

I 1974 ga Norge sin støtte til at Yasir Arafat skulle få tale i FNs generalforsamling. Dette var omstridt, men sendte et tydelig signal om at Norge ikke nødvendigvis alltid støttet Israel i det de gjorde. Norge lyktes så i å opparbeide et fortrolig forhold med både Israel og PLO, og ble derfor oppfattet som nøytrale. Dette var grunnlaget for «Oslo-avtalen», hvor Norge tilrettela for fredsforhandlinger.

Høsten 1974 ble FN-resolusjonen som bekreftet det palestinske folks rettigheter vedtatt, og PLO fikk observatørstatus i FN.

I midten av 1970-årene dannet studenter i Oslo en aksjonskomité med navn Med Israel for fred. Organisasjon med samme navn ble formelt stiftet tre år senere. MIFFs hovedhensikt var å skape større forståelse for Israel i den norske opinion. Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag. I 1981 stiftet en gruppe fagorganiserte foreningen Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA). Hensikten var å styrke forbindelsene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse på en uformell og personlig måte. Dette er gjort ved å sende delegasjoner til Israel og ta imot og legge opp program for besøkende fra Israel. VINA har reist et minnesmerke for de omkomne barna ved Hurum-ulykken i Moshav Yanuv. Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag. VINA forsetter å pleie og videreutvikle relasjonene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse.^[14]

Etter Suez-krisen i 1956 deltok Norge både i FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO) og FNs første fredsbevarende styrke UNEF i Gaza, men først etter seksdagerskrigen i juni 1967 sluttet Norge seg til FN-resolusjonene. Fra mars/april 1978 til 1998 deltok Norge i Libanon som en del av FN-styrken UNIFIL, som skulle fungere som buffer mellom Israel og dets allierte (Maj Saad Haddads SLA/DFF) og muslimske grupperinger.

Norges deltakelse i UNIFIL fikk fra 1978 vesentlig betydning for utviklingen av norske holdninger til Midtøsten, og til norsk Midtøsten-politikk. Tilstedeværelsen på bakken, gjennom UNIFIL, tvang norske politikere til å ta Midtøstens realiteter – palestinernes situasjon – inn over seg. Framfor måtte de forholde seg praktisk til PLO – og dermed pragmatisk.^[15] Konflikter mellom Israels forsvar og SLA på den ene side, og UNIFIL generelt og Norbatt spesielt på den andre, førte sommeren 1978 til en anstrengt situasjon spesielt etter at IDF overlot sine stillinger til SLA og ikke til FN ved UNIFIL da Israel trakk seg ut av Libanon i juni 1978. Rabbiner Michael Melchior ved Det mosaiske trossamfunn i Oslo uttalte til media i 1985 at tusener av norske menn som hadde tjenestegjort i UNIFIL kom til Midtøsten med sympatier for Israel, men «hater Israel» når de reiser.^[16]

Kunnskapen om Midtøsten var begrenset i 1978, ikke bare blant soldatene som dro ned, men også blant politikerne. Eksponeringen overfor den palestinske situasjonen og PLO økte innsikten betydelig og bidro til et mer balansert syn enn den inntil da nokså ensidige pro-israelsk holdningen. På grunn av Norges engasjement i Sør-Libanon spredte kunnskapen om konflikten seg til det norske folket.^[3] Det gikk ikke lang tid før norske myndigheter begynner å reise kritikk mot Israel, grunnet situasjonen.^{[trenger referanse]}

Da Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) foretok en undersøkelse om personellets holdninger til partene i 1987 (undersøkt blant de første 17 bataljonene, 1978–1986), viste den en klar bevegelse i mer Israel-kritisk retning: Færre var pro-israelske etter FN-tjenesten enn før. 38 prosent av de spurte svarte at de var mest på Israels side før de kom til UNIFIL, mens bare 17 prosent var av samme oppfatning da de reiste hjem. 47 prosent anså at de hadde et nøytralt syn på konflikten da de reiste ut, mens 59 prosent hadde det etter endt tjeneste. Størst sympati med Israel forut for tjenesten fantes i de høyere gradssjikt. Men etter tjenesten var det bare ti prosent av offiserer fra major og oppover som hadde størst sympati med Israel. Dette var det motsatte av hva som skjedde i Gaza i 1958, hvor de pro-israelske holdningene ble forsterket for mannskaper og lavere befal.^[17]

Også i Norge snudde bildet fra det tradisjonelt pro-israelske til det mer nyanserte. Fra 1978 og utover kom meldingene fra det omstridte området fra norske offiserer og soldater samt hele det politiske spekter av journalister. Fra 1978 gikk det en jevn strøm av politikere fra begge hovedleirer i norsk politikk og fra de fleste partier til Sør-Libanon. Flere norsk politiker fikk førstehånds erfaring med trakasseriene til Haddad-styrken. Offisielle israelske forklaringer sto ikke lenger uimotsagt.^{[Note 1]}

Oslo-avtalen kom i 1993 etter en rekke møter mellom PLO og Israel, utført i hemmelighet. Disse møtene var lokalisert i Oslo, og ble ledet av Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Jan Egeland og Johan Jørgen Holst, den daværende utenriksministeren. Dette førte til at PLO og Israel signerte en prinsipperklæring i Washington på høstparten samme året. Dette var ingen fredsavtale, men et rammeverk for fremtidig fredsforhandlinger. PLO godtok dermed Israels rett til eksistens og Israel aksepterte PLO som en offisiell representant for det palestinske folket. Avtalen ble støttet av FN.

Denne avtalen ble etterfulgt av «Oslo II-avtalen» som hadde for mål å utvide Palestinas selvstyre på Vestbredden ved tilbaketrekning av israelske styrker og ved demokratiske valg.

Norge har i ettertid fulgt opp Oslo-avtalene og fredsprosessen med innsats politisk. Blant annet er Norge formannskapet i giverlandgruppen (AHLC – Ad Hoc Liaison Committee), som sikrer det økonomiske grunnlaget for oppbygningen av den palestinske selvstyreenheten. Utenriksdepartementet fikk også i 1995 sin egen «Midtøsten-seksjon» i UD som jobber med relaterte saker. Ved siden av dette har Norge representasjonskontor i det palestinske selvstyreområdet og et Norad-kontor i Gaza.

Det ble senere hevdet av Yedioth Aharonot, en israelsk avis, at israelsk UD har hevdet at Norge ble ansett som det «mest anti-israelsk[e]» landet i Vest-Europa etter at Israel frøs ut norske diplomatiske relasjoner i 2007. Dette avviste statssekretær Johansen, som mente Norge fortsatt anså Israel som «en venn og alliert».^[18]

I 2002 utført Opinion en meningsmåling for Aftenposten som viste at kun ni prosent av den norske befolkningen hadde størst sympati for Israel i Midtøsten-konflikten, mens 44 % hadde mest sympati med palestinerne.^[19][20] Undersøkelser utført av Norstat i januar 2024 og av Opinion i mai 2024 viste en lignende tendens: Norstats undersøkelse viste at 12 % hadde mest sympati med israelerne, mens 46 % hadde mest sympati med palestinerne.^[21] Opinions undersøkelse viste at 11 % hadde mest sympati med israelerne, mens 47 % hadde mest sympati med palestinerne.^[22]

12. januar 2011 hevdet Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre at Norge "kunne anerkjenne den palestinske staten",^[23] og 18. juli svarte Støre at Norge kom til å anerkjenne Palestina.^[24][25][26] I tillegg krevde han at Muren mot Vestbredden, som blant enkelte, spesielt på venstre-siden i norsk politikk, omtales som «apartheid-muren»,men som ifølge israelske myndigheter er bygd for å ivareta israelske innbyggeres sikkerhet, måtte rives.^[26]

Den 28. mai 2024 anerkjente Norge staten Palestina (sammen med Spania og Irland).^[27] Dette skapte sterk misnøye hos den israelske regjeringen og i begynnelsen av august 2024 besluttet de å hindre åtte norske diplomater i Tel Aviv i å samarbeide med den palestinske selvstyremyndigheten. Israels talsperson, David Mencer, sa at beslutningen også kom på bakgrunn av at Norge hadde tatt stilling i en straffesak mot Israel fra den Internasjonale Straffedomstolen i Haag.^[28] Utenriksminister Espen Barth Eide kalte beslutningen for en ekstrem handling som først og fremst ville ramme Norges evne til å hjelpe den palestinske befolkningen. Han uttalte at dette nok en gang viste at Netanyahu-regjeringen aktivt motarbeidet arbeidet for en tostatsløsning^[29] og at beslutning vil få konsekvenser for vårt forhold til Netanyahu-regjeringen.^[30] Israels beslutning ble fordømt av EU^[31] og møtt med kritikk fra USA, som ble regnet som en alliert av Israel.^[32]

Politikeren Kåre Willoch (H), som var statsminister 1981–1986, var på sin eldre dager kritisk til Israel. 71 år gamle Willoch ga i 1999 ut boka Tanker i tiden : om etikk, samfunn og kultur. Willoch var også samme år gjest i NRK-programmet Først & sist med Fredrik Skavlan der han redegjorde for sitt syn. I bokas kapittel «Norsk uklarhet om Midt-Østen» viste Willoch til at den arabiske befolkning hadde bodd i området Palestina i over tusen år. FNs vedtak om deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del, beskrev Willoch som folkerettslig tvilsom. Det mest beryktede terrorangrepet mot palestinerne, ifølge Willoch, skjedde i Deir Yassin 9. april 1948 der det ikke fantes militære mål, men der menn, kvinner og barn ble drept «på de mest redselsfulle måter». Hensikten var å skremme palestinerne vekk fra land Israel ville ha, dette ble senere benevnt som etnisk rensing. Willoch var også kritisk til at norske myndigheter så gjennom fingrene med folkerettsbrudd og brudd på menneskerettighetene fra Israels side.^[33]

Willoch ble sterkt kritisert av Israels ambassadør til Norge. I 2006 beskyldte Willoch ambassadøren for å lyve han opp i ansiktet da hun hevdet at de over 700 000 som ble fordrevet fra Palestina, hadde reist frivillig. «Når en mann skyter en annen, så er det terror. Men når man skyter med raketter inn i boligområder, så er det selvforsvar», uttalte Willoch ironisk. «I det siste året har Israel drept 600 palestinere, mens palestinerne har drept 17 israelere. Da er det rimelig å kreve at den som har drept 17 skal holde opp med terror, og ikke den som har drept 600» fortsatte Willoch ironisk. Den israelske ambassadøren bekyldte Willoch for å bidratt til desinformasjon og for å ha bidratt til at antisemittiske holdninger hadde økt. Willoch tilbakeviste dette med at ambassadøren ikke hadde kunnet påvise desinformasjon i noe av det hadde skrevet. Ambassadøren kritiserte også kongehuset og forfatteren Jostein Gaarder. Utenriksminister Jonas Gahr Støre kalte ambassørens opptreden som upassende.^[34]

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, uttalte i 2021 at Israels okkupasjonspolitikk og undertrykkelse av palestinerne er uakseptabel.^[35]

I 2014 hadde 139 land anerkjent Palestina. Da Sverige som det andre nordiske land anerkjente Palestina, mente Kåre Willoch «det ville være klokt» om Norge også anerkjente Palestina. Erna Solbergs regjering og et flertall på Stortinget mente det først måtte foreligge en fredsavtale mellom Israel og Palestina.^[36]

I november 2023 fremmet Rødt forslag i Stortinget om å anerkjenne Palestina.^[37] Stortinget vedtok et kompromissforslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet med ordlyden «Stortinget ber regjeringen være forberedt på å anerkjenne Palestina som en egen stat på et tidspunkt der en anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på en fredsprosess og uten forbehold om en endelig fredsavtale.»^[38]

Den 22. mai 2024 offentliggjorde statsminister Jonas Gahr Støre at Norge ville anerkjenne staten Palestina den 28. mai 2024. Også Irland og Spania anerkjente Palestina samme dag. Israels statsminister Benjamin Netanyahu var sterkt kritisk til denne anerkjennelsen, og Israels ambassadører i de tre landene ble kalt hjem for konsultasjoner.^[39] – Å anerkjenne en palestinsk stat er å belønne terrorisme, uttalte Netanuahu.^[40] Forholdet mellom Norge og Israel er på et nullpunkt, uttalte Israels chargé d’affaires i Norge, Yana Kotlyar-Gal.^[41] Israels finansminister oppfordret til å godkjenne 10 000 nye boliger i bosetninger som svar på Norges, Spanias og Irlands annerkjennelse, og til å etablere en ny bosetning for hvert land som anerkjente Palestina som stat.^[42]

En undersøkelse foretatt av Opinion like i forkant av kunngjøringen viste et flertall på 58 % som mente at Norge burde anerkjenne Palestina som egen stat, mens 14 % mente nei. 28 % svarte «vet ikke».^[22]

• Den norske Israelsmisjon
• Israels utenlandske relasjoner
• Israels venner
• Senter mot antisemittisme
• Israel-lobbyen
• Israels ambassade i Oslo
• Boikott av Israel i Norge
• Med Israel for fred
• Midtøsten-konflikten

• Karl Emil Hagelund (1983). Israel – elsket og hatet : Norske holdninger gjennom 35 år. Gyldendal. ISBN 8205146802. 
• Hilde Henriksen Waage (1996). Norge – Israels beste venn. Universitetsforl. ISBN 8200228304. 
• Odd Karsten Tveit (1996). Alt for Israel : Oslo–Jerusalem : 1948–78. Cappelen. ISBN 8202157323. 
• Paul Engstad: Norsk arbeiderbevegelses samarbeid med Israel og innsats for fred i Midtøsten : Israel 50 år 1948-1998. VINA Oslo 1998.
• Jonas Finnanger (2015). «Endrede meninger om en konflikt i endring : Norske holdninger til Midtøstenkonflikten mellom 1967 og 1984» (PDF). Universitetet i Oslo. 
• Odd Karsten Tveit (2023). Palestina : Israels ran, vårt svik. Kagge Forlag. ISBN 978-82-489-3309-0. 

• Norge - Israels beste venn, artikkel hos Norgeshistorie.no