Israels utenriks- og sikkerhetspolitikk

Staten Israel

Israel
Geografi
Israels land Distrikter Byer Rødehavet Genesaretsjøen Jerusalem Tel Aviv Haifa
Historie
Jødisk historie Sionisme Aliyah Herzl Balfour Palestinamandatet Det store opprøret 1936–1939 FNs delingsplan 1947 Selvstendighet
Midtøsten-konflikten
1948-krigen Jødiske flyktninger Suezkrisen Seksdagerskrigen Utmattelseskrigen Jom kippur-krigen Libanon-krigen (1982) Libanon-krigen (2006) Fredsavtaler Traktater med Egypt, Jordan
Israel–Palestina-konflikten
Nakba Første intifada Oslo-avtalen Interimsavtalen Andre intifada Barrierer
Økonomi Bankvesen
Turisme Vin Diamanter Våpenindustri Luftfartsindustri Samferdsel
Demografi Kultur
Religion Israelske arabere Israelere Arkeologi Kibbutz Utdanning Universiteter Hebraisk Litteratur Sport Musikk
Lover Politikk
Tilbakevendingsloven Jerusalem-loven Golanloven Partier Valg Statsminister President Knesset Høyesterett Rettsvesen
Utenriks- og sikkerhetspolitikk
Norge og Israel USA og Israel
Sikkerhet
Israels forsvar Sikkerhetsråd Politi Grensevakt Fengsel
Portal:Israel Kategorier
v d r

Israels utenriks- og sikkerhetspolitikk begynner idet Israel blir erklært som en selvstendig stat i 1948 og tilsluttet FN året etter. Per 2020 har Israel diplomatiske forbindelser med 165 stater.^[1] Antallet er forholdsvist lavt, da en stor del av Den muslimske verden ikke anerkjenner Israel som en legitim stat.^[2] Det er en høy prioritet for Israel å etablere flere diplomatiske forbindelser.

Etter etableringen av Staten Israel i 1948 led Den jødiske staten av diplomatisk isolasjon og boikott av Den arabiske ligaen. Siden 1967 har den etablert diplomatiske relasjoner med de fleste land, inkludert to av sine arabiske naboer, selv om mange arabiske og muslimske land har fortsatt med å holde avstand fra staten. Etter Madridkonferansen i 1991, og som et direkte resultat av fredsprosessen, har Israel etablert eller fornyet diplomatiske bånd med 68 land.

Per november 2006 var det 34 land som ikke hadde formelle diplomatiske relasjoner med Israel:

• Afrika: Algerie, Tsjad, Komorene, Djibouti, Guinea, Libya, Mali, Marokko, Niger, Somalia, Sudan, Tunisia
  • (Den saharawiske arabiske demokratiske republikk av Vest-Sahara anerkjenner ikke Israel, men er ikke medlem av FN.)
• Amerika: Cuba^[3]
• Øst-Asia: (Republikken Kina)^[4], Nord-Korea^[3]
• Sør-Asia: Afghanistan, Bangladesh, Pakistan, Bhutan,^[5] Maldivene
• Sørøst-Asia: Brunei, Indonesia, Malaysia
• Sørvest-Asia: Bahrain, Iran, Irak, Libanon, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Syria, De forente arabiske emirater, Jemen

I oktober 2000 ble de israelske kontorene i Marokko, Tunisia og Sultanatet Oman stengt da disse landene avslo relasjoner med Israel. Republikken Kina (eller Taiwan^[4]) anerkjenner Israel, men har ikke offisielt relasjoner med landet (det finnes «uoffisielle relasjoner») på grunn av Israels anerkjennelse av FRK. Alle lusofone land, inkludert afrikanske som Guinea-Bissau, Ekvatorial-Guinea, Mosambik og Kapp Verde, vedlikeholder diplomatiske relasjoner med Israel.

Relasjoner mellom Israel og Angola er hovedsakelig basert på handel og felles positiv innstilling til USAs utenrikspolitikk, og er utmerket. I mars 2006 nådde handelsvolumet mellom disse to landene 400 millioner USD. Den israelske ambassadøren i Angola er Avraham Benjamin. I 2005 besøkte president José Eduardo dos Santos Israel. Under den angolanske selvstendighetskrigen gav Israel materiell støtte til FNLA, en av gruppene som kjempet mot portugiserne.

Relasjoner mellom Israel og Sør-Afrika ble etablert så tidlig som i 1948, da nasjonalistenes statsminister Daniel François Malan besøkte Israel og «glemte» den klart antisemittiske profilen som hans eget parti hadde iløpet av 1930-tallet og motstanden mot å samarbeide med landene som kjempet mot Hitler i løpet av andre verdenskrig. Etter Sharpeville-massakren i 1960 var Israel en av de mest høylytte kritikerne av det sørafrikanske apartheid-regimet, som, sammen med Israels intensive samarbeid med nylig selvstendige subsahariske stater, nesten holdt på å bryte relasjoner med Pretoria. Likevel, etter 1967, og spesielt på 1970-tallet, ble Israel Pretorias strategiske partner. Israel ble ikke med vesten i å boikotte Sør-Afrika før på 1980-tallet, da apartheid kollapset. Relasjoner mellom dagens Israel og Sør-Afrika er økende og varm, selv om Sør-Afrika har vært en frittalende kritiker av Israels behandling av palestinerne.

Relasjoner mellom Armenia og Israel er sterke og historiske, delvis på grunn av de historiske armenske samfunnet som befinner seg i Det armenske kvarter av Jerusalems gamleby. Siden sin selvstendighet har Armenia mottatt støtte fra Israel og er i dag en av deres største handelspartnere. Selv om begge land har diplomatiske relasjoner så har ingen av dem ambassader i det andre landet. Isteden så er Ehud Moshe Eitam, den israelske ambassadøren i Armenia, i Tbilisi, Georgia, og besøker Jerevan to ganger i måneden.^[6]

Til tross for sterk press fra Armenia, Israels armenske befolkning, flere israleske politikere og rabier, har ikke Israel offisielt karakterisert tvangsdeportasjonen av armenere under første verdenskrig som folkemordet på armenerne. Dette muligens dels fordi Tyrkia lenge har vært en god alliert av Israel og dels fordi Israel ikke ønsker at begrepet folkemord skal assosieres til andre folkegrupper. Tyrkia har advart om at båndene mellom Israel og Tyrkia kan skades hvis Israel eller USA karakteriserer hendelsene som et folkemord.^[7] Likevel har det vært en rekke høytstående, offisielle Israel-besøk fra armenske offisielle de siste årene. I januar 2000 reiste president Robert Kocharian til Israel og møtte høytstående israelske offisielle, inkludert tidligere israelsk statsminister, Ehud Barak. De to sidene har lovet å styrke relasjonene og signerte avtaler når det gjelder helse- og tosidige investeringer.^[8]

Yad Vashem, holocaust-minnesmerket i Israel, gir hyllest til armenere som Righteous Among the Nations for å ha risikert deres liv iløpet av holocaust for å redde jøder. I 1988 ble en delegasjon av Israels forsvar sendt til Armenia etter et rystende jordskjelv. I løpet av de siste årene har handel mellom Israel og Armenia økt de to nasjonenes vennskap. Siden 1989 har 1 246 jøder immigrert til Israel fra Armenia.^[9]

Den 29. november 1947 var Filippinene den eneste asiatiske nasjonen som støttet delingsresolusjonen at FN lagde en jødisk stat i Palestina. Israel og Filippinene etablerte fullt diplomatisk forhold i 1957. Ambassader ble åpnet i både Tel Aviv og Manila i 1962. De to landene har hatt varme relasjoner på alle områder. I 1997 signerte de to landene en forståelsesfranchisetabell (MOU) og institusjonaliserte den tosidige politiske dialogen mellom de respektive utenriksministerne. Den politiske dialogen går parallelt til det rike samarbeidet innen handel og økonomi, kultur, teknisk assistanse, vitenskap, akademisk utbytte, turisme etc..

Det er omtrent 60 000 filippinske arbeidere i Israel.

India etablerte diplomatiske relasjoner med Israel i 1992, og har siden da vært en av Israels sterkeste allierte i Asia^[10][11] De to landene samarbeider om bekjempelse av terrorisme.^[12]

I perioden 2014–2018 var Israel Indias nest største leverandør av våpen, etter Russland og foran USA. India var i samme periode Israels viktigste våpenkunde: 46 % av den israelske våpeneksporten gikk til India.^[13] Handelsvolumet mellom de to landene økte betydelig etter inngåelsen av diplomatiske forbindelser i 1992 og fram til 2012–2013.^[14] Det har vært samarbeid i romfartssektoren så vel som med India som utskyter for israelske satellitter.

Relasjoner mellom Israel og Iran har gått fra nære politiske allianser mellom de to statene i Pahlavi-dynastiets æra, til fiendtlighet etter Ayatollah Ruhollah Khomeinis maktfremgang. For tiden har ikke landene noen diplomatiske forbindelser på grunn av Irans fornektelse av Israel som en suveren stat.

Nylige kommentarer fra Mahmoud Ahmadinejad^[15] ble oppfattet som trusler om destruksjon.^{[16][17][18][19]}

En stor del av iranske jøder er bosatt i Israel, med tidligere president Moshe Katsav, tidligere stabssjef/forsvarsminister Shaul Mozaf og tidligere stabssjef Dan Halutz som de mest kjente.

På iranske pass er det skrevet inn en inskripsjon hvor det står at passets eier ikke kan reise til de okkuperte delene av Palestina med det passet ^[20].

Israel legger stadig press på USA for å føre en hardere politikk mot Iran.

Den 15. mai 1952 ble diplomatiske relasjoner etablert med den japanske regjeringen på et gesandtskapsnivå. Likevel holdt de japanske myndighetene seg fra å utnevne en ministerfullmektig i Israel frem til 1955.

Den 9. januar 1950 utvidet Israels regjering sin anerkjennelse av Folkerepublikken Kina, men diplomatiske forbindelser ble ikke etablert før i januar 1992.

Israel har forsynt Kina med teknologisk assistanse innenfor avansert landbruk og irrigasjon. Tosidige forsknings- og utviklingsprosjekter, støttet av Kina-Israel-landbruksforskningsfondet, er fokusert på utviklingen av nye variasjoner av frukt og grønnsaker, landbruksbioteknologi og fremdyrking av moderne teknologier for bearbeidelse av ferske landbruksvarer. Israel har bygget tre store demonstrasjonsgårder i Kina og flere treningssentre som er støttet av både kinesiske og israelske landbruksministre.

Israel har også forsynt Kina med militær assistanse, ekspertise og teknologi. Ifølge en rapport fra US-Kinas sikkerhetsmønstringskommisjon: «Israel rangerer som nummer to etter Russland som våpensystemforsyner til Kina som en kanal for sofistikert teknologi, etterfulgt av Frankrike og Tyskland». Israel var klare til å selge Kina the Phalcon, et israelsk flybåret radarsystem (AWACS), inntil USA tvang forhandlingene i kne.^[21][22]

Siden etableringen av diplomatiske relasjoner har kulturell veksling vært en større komponent innen de tosidige relasjonene, siden begge sider anerkjenner viktigheten av å danne et sterkt grunnlag basert på deres antikke og rike historier. I 2007 lanserte Kina en nasjonal «kulturfestival» i Israel for å markere femten år med relasjoner.^[23]

Singapore og Israel har sterke tosidige bånd og har hatt sterke bånd siden starten. Dette er delvis på grunn av begge landenes oppfatning av dem selv som regionale, økonomiske kraftstasjoner omgitt av mye større muslimske land. I løpet av Singapores selvstendighet (som en konsekvens av at de ble utvist fra Malaysia), appellerte Singapore til det internasjonale samfunnet for teknisk assistanse og militær bistand. Israel svarte bekreftende og sendte over en misjon for å starte opp Singapores økonomi, og for å kreere, fra begynnelsen av, Singapores forsvar og dets forsvarsdepartement, det tidligere modellert etter Israels forsvar både i doktrine og slagorden.

I dag har begge landene omfattende økonomiske bånd og har et høyt volum av handel, med et ettertrykk på teknologi og forskning og utvikling på områdene innen bioteknologi og forsvar.

Israels nasjonale flyselskap El Al flyr ikke til Singapore da Singapore er lokalisert i samme region som Indonesia og Malaysia, som begge er fiendtlige overfor Israel, og dermed ikke tillater overflyvningsrettigheter til israelske fly.

Israel har hatt diplomatiske forbindelser med Singapore siden dets tidligste dager, med representasjon formalisert i 1968. Singapore er et regionalt sentrum for israelsk forretningsliv, mens et økende antall medlemmer av begge forretningssamfunnene leter etter muligheter til å sammenføye risikoer innen bioteknologi-, IT- og programvareindustrier.

Flere tosidige avtaler gir et solid rammeverk for samarbeid innen områder som helsevesen, forsvar og teknologisk forskning og utvikling. Nylig, i 1997, ble et tonasjonalt fond for å finansiere nye teknologiske produkter etablert, en indikasjon på dypere tosidig samarbeid mellom begge statene.

Kulturell forbytting har blitt fremhevet ved å oppmuntre israelske artister til å delta ved internasjonale arrangementer i Singapore, og dermed kultiverer en bred interesse for israelsk fremføringskunst. Den årlige filmfestivalen har vokst til å bli en hjørnestein i det strukturerte rammeverket for aktiviteter.^[24]

Forholdet mellom Israel og Amerikas forente stater har utviklet seg fra en innledende USA-polise for sympati og støtte for opprettelsen av en jødisk stat i 1948 (USA var det første landet som anerkjente etableringen av staten) til et uvanlig vennskap som kobler Israel med USA som prøver å balansere konkurrerende interesser i Midtøsten-regionen. USA har blitt ansett som Israels mektigste og mest støttende allierte i nesten 40 år og er vert for det årlige honnørparade for Israel i New York.

USA er Israels største handelspartner, som står for 22,4 % av Israels 43,19 milliarder USD i import, og 42,1 % av Israels 40,14 milliarder USD i eksport årlig (2005).^[25] USA forsyner også Israel med 2,4 milliarder USD i militær assistanse årlig, som tilsvarer 24,5 % av Israels årlige militærutgifter (2005).^[25]

Israel er det 19. største mottakeren av amerikansk utenlandsbistand.^[26]

Canadas forhold til Israel begynte i 1947, når Canada var representert i FNs spesialkomité for Palestina. Canada og 32 andre land stemte for en jødisk stat, og begynte dermed et langvarende forhold med Israel basert på en delt forpliktelse overfor demokratiske verdier, forståelse og innbyrdes respekt.

New Zealands støtte til Israel har en lang historie, og begynte med at New Zealand støttet FNs delingsplan for Palestina/Israel-området i 1947. Siden da har de fleste av New Zealands regjeringer generelt vært positive til Israel. De diplomatiske forbindelsene mellom New Zealand og Israel imidlertid blitt dårligere de siste årene. Etter 53 år med fulle diplomatiske forbindelser, ble den israelske ambassaden i Wellington stengt i 2002. På et tidspunkt var det fire ambassader i det sørlige stillehavsområdet, i Canberra, Sydney, Wellington og Suva på Fijiøyene. I dag er kun ambassaden i Canberra åpen, og denne representerer nå forbindelser mellom Israel og New Zealand.

Nedleggelsen av ambassaden i Wellington i 2004 kan skyldes et kostnadskutt på 5,4 millioner amerikanske dollar av den israelske utenriksministeren, men det er vanskelig å definere grunnen til de svakere forbindelsene nøyaktig. Ettersom handel med arabiske land spiller en stor rolle i industrien i New Zealand, er det spekulert i om utenrikspolitikken spilte inn. I juni 2004 kritiserte New Zealands regjering åpent Israels politiske planering av palestinske hjem og donerte 534 000 dollar for å hjelpe hjemløse palestinere.

En større skandale oppsto midt i 2004, og førte til mer alvorlig nedbryting av forholdet. To mistenkte Mossad-agenter ble fengslet i tre måneder og måtte betale 35 000 dollar i bot for et forsøk på å skaffe seg falske newzealandske pass. Besøk og møter på høyere nivåer mellom de to landene ble øyeblikkelig avlyst, passrestriksjonene ble hevet offisielt og et forventet besøk til New Zealand av den israelske presidenten Moshe Katsav ble avlyst. Over et år senere ba Israel om unnskyldning, og New Zealands statsminister Helen Clark uttalte at det var på tide å gjennomrette vennskapelige diplomatiske forbindelser med Israel.

Fullstendige diplomatiske forbindelser mellom Irland og Israel ble opprettet i 1975.^[27] Pr. 2006 var den israelske ambassadøren i Irland Zion Evrony,^[28] og den irske ambassadøren i Israel Michael Forbes.^[29]

Den irske regjeringen fulgte samme linje som andre EU-lands regjeringer under Israel–Libanon-krisen 2006, og den irske taoiseach, Bertie Ahern, fordømte Israels handlinger som «hensynsløse og uforholdsmessige» og oppfordret til en umiddelbar våpenhvile på begge sider, hvilket også fordømte Hizbollas gjerninger.^[30] I løpet av konflikten ble en sending bomber, som ble forsøkt landet i Irland fra USA til Tel Aviv, hindret i å komme i irsk luftrom og flyplasser av den irske regjeringa. Våpnene var en del av en rekke avtalte sendinger mellom USAs regjering og Israel. Sendingen ble i stedet avledet til Skottland, hvor de også forårsaket uenigheter.^[31]

Relasjonene mellom Italia og Israel, tradisjonelt voldsomme, har forblitt sterke frem til nå. De respektive diplomatene besøker begge det andre landet ofte, mens handelen er betydningsfull. Den israelske regjeringen har fulgt kampen mot internasjonal terrorisme etterstrebet av den italienske regjeringen med stor interesse (også på det europeiske området: Riva del Gardas beslutning om å inkludere Hamas i den europeiske organisasjoner betraktet som terrorister). Det har også blitt satt pris på hva den italienske presidenten har gjort i FNs struktur i saker som omhandler Midtøsten. Israel ønsker også den konsekvente og faste atferdslinjen Italia har vist, i kontrast til anti-semittismen som dukket opp i alle mulige former av den israelske regjeringen.

Italiensk kultur er veldig høyt ansett i Israel, med israelere som ofte besøker Italia for utdanning, jobb, turisme og naturvitenskapelige og kunstneriske utvekslinger. I løpet av de siste ti årene har 105 bøker av italienske forfattere blitt oversatt fra italiensk til hebraisk. Et sterkt samfunn av italienske jøder som har immigrert til Jerusalem har strenge kulturelle bånd og fremhever italiensk kultur i landet. Den italienske kulturinstitusjonen tok nylig initiativ til og organiserte en serie av aktiviteter i Kultursenteret for jødene av libysk opprinnelse i Or Yehuda, hvor et kurs i italiensk språk nylig hadde blitt arrangert.

Den italienske ambassaden og den italienske kulturinstitusjonen var nylig med på å opprette en orden for Venner av Italia, som består av mer enn 15 000 mennesker. I 2004 førte forhandlinger til at den nye treårige protokollen (2004–2007) av den tosidige akkorden i kultursektoren trådte i kraft pr. november 1971. Den italienske kulturinstitusjonen har eksistert i Israel siden 1960 med prinsipielle kontorer i Tel Aviv og en separat seksjon i Haifa. Det blir undervist i det italienske språket i forskjellige sentre rundt i landet. Det totale antall studenter som studerer i sentre under direkte kontroll av Det italienske kulturinstituttet pr. 2004 er rundt 1500, på 150 kurs med 30 lærere. Hvis Dante Alighieri-forbundskursene er medregnet, er det rundt 2500 studenter som studerer språket.

Nylig har muligheten for å introdusere opplæring i italiensk språk i forskjellige videregående skoler og akademikerinstitusjoner blitt suksessfullt gjennomført. I skoleåret 2005&ndahs;2006 hadde Den italienske kulturinstitusjonen i Tel Aviv oppnådd en enighet med Interdisciplinary Center di Herzelya for åpningen av tre akademiske kurs i italiensk kultur og språk. Det har også blitt undervist i italiensk på fire av de syv universitetene i Israel: Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Universitetet i Tel Aviv, Ben Gurion-universitetet i Be'er Sheva og Universitetet i Haifa. Gjennomsnittet for registrering av unge israelske studenter til italienske universiteter er rundt 400 pr. år, for det meste innen sektorene medisin, rettslære, naturvitenskap, politikk, arkitektur og kunst. I skoleåret 2004–2005 økte antallet som meldte seg på med rundt 10 %.^[32]

Israel har hatt diplomatiske forbindelser med Kypros siden Israels selvstendighetserklæring i 1948, da Kypros var under britisk beskyttelse. Israel og Kypros' forbindelser har fortsatt å utvikle seg siden 1960, da Kypros ble en selvstendig stat.

I november 1947 stemte Luxembourg for delingsplanen for å kreere den jødiske staten. Israel og Luxembourg etablerte fulle diplomatiske relasjoner i 1949. På grunn av Luxembourgs lille størrelse er den israelske ambassaden lokalisert i Brussel og Luxembourg er representert politisk av den nederlandske ambassaden og økonomisk av den belgiske ambassaden.

Se også: Oslo-avtalen og Oslo II-avtalen

Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet reiste seg i 1947, og sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.^[33]

Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig, og hadde på den tiden en pro-israelsk internasjonal politikk,^[34] med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen.^[34][35] Denne enigheten ble dog mer splittet i tiden mellom 1947 og 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, ført an av Halvard Lange.^[36][37]

Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. Også en flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke jødesympatien. Det ble på denne tiden startet en innsamlingsaksjon med intensjon å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge», ledet av Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie.

Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og topplederne i Norges Rederforbund. Norge markerte senere sin motstand til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suez-krisen. Her gikk Norge inn i ettertid for å finne fredsløsninger.

Fra slutten av 50-tallet / begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk blant befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant de som tok opp palestinernes spørsmål. Ovennevnte hadde med flere et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes elementære krav.

I 1993 kom den såkalte Oslo-avtalen, som ble ført ved en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo, og ble ledet av Terje Rød-Larsen, Johan Jørgen Holst med flere. Dette førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble dette fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide Palestinas selvstyre på Vestbredden.

Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige måter.

Den 28. mai 2024 anerkjente Norge formelt staten Palestina, til stor misnøye i Israel, og forholdet mellom Israel og Norge ble det dårligste noensinne.^[38]

Israel og Spania har vedlikeholdt diplomatiske bånd siden 1986. Relasjonene har vært anspente siden august 2006 etter at den spanske statsministeren José Luis Rodríguez Zapatero var tilstede på et protestrally mot krigen i Libanon mens han hadde et palestinaskjerf rundt halsen. Likevel så er Israels eksport av varer til Spania på en opptur, totalt 870 millioner USD i 2006, og israelske firmaer driver forretninger med Spania, inkludert Dead Sea Works, Haifa Chemicals, Amdocs, Comverse og Teva Pharmaceuticals.^[39]

Etableringen av staten Israel er nært koblet til Sveits: Den første sionist-kongressen ble avholdt i Basel i 1897. I tillegg har 15 andre kongresser av totalt 22 vært holdt i Sveits. Forut for etableringen av staten Israel i Palestina, vedlikeholdt Sveits et konsulat i Jerusalem (godkjent av det britiske mandatet) og et konsulentbyrå i Tel Aviv. De anerkjente den nye staten i 1949 og åpnet et konsulat i Tel Aviv. Dette konsulatet ble oppgradert til ambassade i 1958. Det sveitsiske samfunnet i Israel er det største i den asiatiske regionen, med en total på rundt 12 000 personer.

Israel er et av Sveits viktigste eksportmarkeder i Midtøsten. Tosidige avtaler og regjeringsrelasjoner innen mange forskjellige områder: luftforbindelser (1952), handel (1956), forbryterutlevering (1958), forliksmegling, juridiske og meklingsfremgangsmåter (1965), nedleggelse av visum (1967), sosialtrygd (1984) og dobbel beskatning (2002). Siden 1993 har det vært en frihandelsavtale mellom EFTA og Israel. Etter eskaleringen av Midtøsten-konflikten stoppet Sveits våpensalg og militært samarbeid med Israel i flere år (2002–2005). Dette ledet til en viss nedkjøling i de tosidige relasjonene. Siden 2004 har det vært normal politisk dialog mellom Sveits og Israel.

Sveits har representert Israels interesser i et antall land slik som Ungarn (1967–1989), Guinea (1967–1973), Sri Lanka (1970–1976), Madagaskar (1973–1994), Liberia (1973–1983) og Ghana (1973–2002). De har de også representert Irans (1958–1987) og Elfenbenskystens (1973–1986) interesser i Israel. I dag er de med i arbeidet med en fredsløsning for Midtøsten-konflikten og respekt for internasjonal humanistisk lov. Ved å støtte programmer for sivil fredsbygging og dialogsprosjekter, inkludert Genève-initiativet, bidrar Sveits til fredfull sameksistens mellom nasjoner i Midtøsten.

Israel og Tyskland opprettholder et «spesielt forhold» basert på felles trosgrunnlag, vestlige verdier og en kombinasjon av historiske perspektiv.^[40] Blant de viktigste faktorene i deres forhold er Tysklands rolle i folkemordet på europeiske jøder under holocaust.^[41]

Sammen USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente staten Israel, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten (28. mars 1919). Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Midtøsten. En forklaring på det nære samarbeidet er at både Israel og Tyrkia er preget av Vesten, pluralistiske demokratier i en region (Midtøsten) hvor begge landene er etiske og lingvistisk isolert. Selv om diplomatiske relasjoner har gått noe galt de siste årene, har de to landene utbredt de mindre forskjellene ved å gjenopprette gode forbindelser som ble sterkt skadet i februar 2006 da Tyrkia var vert for en delegasjon fra den palestinske gruppen Hamas.

Ved et formelt besøk til Tyrkia i 2006 fastslo Israels utenriksminister Tzipi Livni at «De tosidige forbindelsene [mellom Tyrkia og Israel] er utmerkede. Ikke bare på leder-til-leder-nivå, men også på folk-til-folk-nivå»^[42]

En tyrkisk diplomat, Selahattin Ulkumen, har fått æren som en av Righteous Among the Nations-prisene for sitt arbeid med å redde jøder fra nasjonalsosialistiske ledere på øya Kypros, ved å utstede tyrkiske visa og senere ordne med transport til tyrkisk territorium. En annen diplomat, Necdet Kent, reddet også jøder fra nasjonalsosialistiske autoriteter, og fikk for dette en spesiell medalje av staten Israels regjering.

Sovjetunionen stemte for FNs delingsplan i 1947 (resolusjon 181), og banet med det vei for opprettelsen av staten Israel. Innen 11 minutter etter at Israel hadde erklært seg selvstendig, var staten anerkjent av USA. Sovjetunionen fulgte snart etter, sammen med de fleste av de vestlige maktene.^[43]

Sovjetunionen og de andre kommunistiske statene i Europa (med unntak av Romania) kuttet de diplomatiske båndene til Israel i løpet av seksdagerskrigen i 1967. Relasjonene ble gjenopprettet i 1991 etter at Sovjetunionen hadde brutt sammen, til tross for at fiendtlige arabiske land slik som Syria også for det meste avsluttet sine forhold til Russland.

Israel har fulle diplomatiske relasjoner med Egypt (Den israelsk-egyptiske fredsavtalen ble underskrevet i 1979), Jordan (Den israelsk-jordanske fredsavtalen ble underskrevet i 1994) og Mauritania, samt handelsrelasjoner med Qatar. Hvis en persons pass viser at vedkommende har reist til Israel, bortsett fra ved diplomatiske pass, er de forbudt å komme inn i sultanatet Oman, blant andre arabiske og muslimske stater.^[44]

1. oktober 1994 annonserte Golfstatene offentlig at de støttet kritikk av den arabiske boikotten, hvilket førte til at den andre og den tredje boikotten av Israel ble avskaffet. Israel har diplomatiske forbindelser med 9 ikke-arabiske muslimske land og med 39 av de 43 afrikanske statene sør for Sahara som ikke er medlemmer av Den arabiske liga.

I ettertid av USAs invasjon av Irak i 2003, har diplomater diskutert mulighetene for forbedret forhold mellom Israel og Irak. Imidlertid sa den da irakiske statsministeren Iyad Allawi i 2004 at Irak ikke ville opprette diplomatiske bånd med Israel.^[45]

I 2005 annonserte Saudi-Arabia slutten på sin bannlysning av israelsk varer og tjenester, for det meste på grunn av applikasjonene med Verdens handelsorganisasjon, hvor et medlemsland ikke kan bannlyse et annet totalt. Boikotten sommeren 2006 ble likevel ikke innstilt.^[46][47][48]

Spenningen mellom Syria og Israel økte i ettertid av Israels utførelse av Operasjon Orchard 6. september 2007. Israel bombet et nordlig syrisk kompleks i nærheten av Dayr az-Zawr, som etter sigende skulle inneholde radioaktivt materiale fra Nord-Korea.^[49]

Da FN samtykket i å opprette staten Israel ved resolusjon 181, avholdt Colombia seg fra å stemme.^[50] Da Israel ble opprettet i 1948, anerkjente ikke Colombia staten Israel.

Diplomatiske forbindelser mellom Colombia og Israel ble offisielt opprettet på midten av 1950-tallet, og det ble satt opp ambassader i Bogotá og Tel Aviv^[51], åpnet i 1960-årene. I begynnelsen var relasjonene svake, men de har blitt bedre i løpet av årene. De ble betydelig sterkere i 1988 da store handelsavtaler ble opprettet mellom Israel og Colombia.

Mexico og Israel har hatt diplomatiske relasjoner siden januar 1950. I løpet av årene har de opprettholdt nære bånd til hverandre. I 2000 ble det dannet en frihandelsavtale mellom landene.

Relasjonene har historisk vært sterke, men de tosidige båndene har noen ganger blitt ødelagt under president Hugo Chávez' styre i Venezuela.^[52] Den jødiske befolkningen i Venezuela, som nådde opp mot 45 000,^[53] er nå nede i 15 000 «som et resultat av alvorlig ustabilitet i landet», ifølge israeleren Stephen Roth Institute.^[54] The Miami Herald, Jewish Times og jødiske organisasjoner har rapportert store emigrasjoner av jøder fra Venezuela i løpet av Chávez' styre.^[55][56] Som et resultat av slagene i juni/juli 2006 på Gazastripen kalte Venezuela tilbake sin ambassadør i Israel.

Den første internasjonale organisasjonen som Israels regjering ble med i var International Wheat Council, opprettet som en del av Point Four Program i begynnelsen av 1949. Siden 11. mai 1949 har staten vært medlem av De forente nasjoner.

Israel er et medlem av mange organisasjoner innen FN, inkludert FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO), FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Israel deltar også i andre internasjonale organisasjoner, slik som Det internasjonale atomenergibyrået(IAEA) og Verdens helseorganisasjon.^[57]

Innen UNESCO er Israel medlem av det forskningsmessige styret for informatikkprogrammer, et aktivt medlem i International Hydrologic Plan (IHP) og et aktivt medlem i Man and Biosphere programme (MAB).^[58]

Israel er medlem av EU, Framework Programmes for Research and Technological Development^[59] og European Organization for Nuclear Research (CERN),^[60] European Synchrotron Radiation Facility (ESRF),^[61] European Laboratory and Organization for Molecular Biology (EMBP/EMBL/EMBC),^[62] International Plant Genetic Resources Institute (IPGRI) siden 1994,^[63] International Network for Small and Medium Sized Enterprises.^[64] og Bank for International Settlement i 2003.^[65]

Israel er, pr. mai 2007, et prøvemedlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).^[66]

Israel er medlem av Middelhavsdialogen med NATO.

• Liste over Israels utenriksministre

• (en) International relations of Israel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons