Akamenidedynastiet

Artikkelen inngår i serien om Irans historie
Epoker
Elamittriket Mederriket Akamenide-dynastiet Selevkid-dynastiet Parterriket Sasanide-dynastiet Ziyarid-dynastiet Samanid-dynastiet Buwayhid-dynastiet Ghaznavid-imperiet Seldsjukkene Khoresm-dynastiet Ilkhanate Muzaffarid-dynastiet Timurid-dynastiet Safavid-dynastiet Afsharid-dynastiet Zand-dynastiet Qajar-dynastiet Pahlavi-dynastiet Den iranske revolusjon Den islamske republikk Iran

Akamenide-dynastiet var et kongedynasti i oldtidens Perserriket og bestod blant andre av Kyros II den store, Dareios den store og Xerxes I. På høyden av sin makt styrte akamenide-herskerne av Persia over territorium som besto av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.

Ved ulike tider styrte akamenidene også over hele Egypt, selv om egypterne to ganger gjenvant sin uavhengighet fra Persia. Historikere viser til perioden i Egypt da akamenidedynastiet hersket som de 27. (525 f.Kr.–404 f.Kr.) og 31. (343 f.Kr.–332 f.Kr.) dynastiene.

Den siste akamenidekongen var Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.) som ble slått av Aleksander den store av kongeriket Makedonia. Etter den makedonske erobringen ble det persiske riket annektert av Aleksander.

Grunnleggeren av dynastiet skal ha vært Akamenes (gammelpersisk: Haxāmaniš «av vennlig sinn»). Han ble etterfulgt av sin sønn Teispes (Cišpi) som var den første som tok tittelen konge av Anšān etter å ha tatt byen fra elamittene. Inskripsjoner tyder på at da Teispes døde, delte to av hans sønner tronen som Kyros I (Kūru), konge av Anšān, og Ariaramnes (Ariyāramna «har iranerne i fred»), konge av Parsua (senere kalt Pārsa «Persia», derfor Fārsi, innbyggernes navn for moderne persisk). De ble etterfulgt av deres respektive sønner Kambyses I (Kambūjiya), hersker over Anšān, og Arsames av Persia (Aršāma «har en helts makt»).

I 559 f.Kr. ble Kambyses den eldre etterfulgt som konge av Anšān av sin sønn Kyros II den store som også etterfulgte den fortsatt levende Arsames. Kyros II er regnet som den første kongen av akamenidedynastiet som det er riktig å kalle det, siden hans forgjengere var underordnede Media. Kyros II erobret Media, Lydia og Babylon.

Hans etterfølgere var mindre suksessrike. Kyros ustabile sønn, Kambyses II, erobret Egypt men døde senere i juli 522 f.Kr. etter enten en ulykke eller et selvmord under et opprør ledet av en prest, Gaumata, som tok tronen ved å late som han var Bardiya (bror til Kambyses som hadde blitt myrdet i hemmelighet før Kambyses startet sitt egyptiske felttog i 525 f.Kr.) inntil han ble kastet i 522 f.Kr. av et medlem av en annen gren av akamenidefamilien, Dareios I (også kjent som Darayarahush eller Dareios den store).

Ifølge den greske historikeren Herodotos diskuterte det innfødte lederskapet hvordan de best kunne styre imperiet. Han rapporterte at det ble bestemt at oligarki ville splitte dem og sette dem opp mot hverandre og demokrati ville bringe et styre i uorden som ville resultere i en karismatiske leder som gjeninnførte monarki. Derfor bestemte de at en ny monark var det beste, særlig siden de var i posisjon til å velge ham, monarken, Dareios I (gammelpersisk Dārayawuš «som holder det gode fast»), ble valgt blant lederne. Han var fetter av Kambyses II og Smerdis, og gjorde krav på at Ariaramnes var hans forfar.

Dareios angrep det greske fastlandet som hadde støttet opprørske greske kolonier under hans styre, men resultatet av hans nederlag ved slaget ved Marathon i 490 var at han ble tvunget til å trekke grensene for sitt imperier ved Anatolia.

Akamenidene konsoliderte etter det områder som lå fast under deres kontroll. Det var Kyros og Dareios som ved hjelp av god og langsiktig administrativ planlegging, brilliant militær manøvrering og et humanistisk verdenssyn etablerte storheten til akamenidene og på mindre enn 30 år hevet dem fra en ubetydelig stamme til en supermakt.

Høydepunktet i akamenidenes makt ble oppnådd under hans styre (521–485 f.Kr.) og hans sønn Xerxes I (485–465 f.Kr., gammelpersisk Xšāyaršā «helt blant konger»). Disse to herskerne bygge store og flotte palasser i de antikke byene Persepolis, Susa og Ecbatana (Hagmatāna «samlingsbyen»). Det persiske riket nådde sin største utstrekning i denne perioden.

Etter at Xerxes I døde i 465 f.Kr. begynte nedgangen til dynastiet. Persia hadde en rekke svake herskere som styrte imperiet. Dekadensen ble ødeleggende og hæren, finansene og styrets administrasjon ble forsømt.

Ifølge greske kilder inntok Artaxerxes III (358–338 f.Kr.) tronen etter mordet på åtte av sine halvbrødre. I 343 f.Kr. beseiret Artaxerxes Nektanebos II, drev ham ut av Egypt og innsatte igjen en persisk satrap i landet. I 338 f.Kr., samme år som Filip II av Makedonia forente de greske statene gjennom makt og dermed la grunnlaget for Aleksander, døde Artaxerxes av naturlige årsaker ifølge kilder skrevet med kileskrift. Men ifølge den greske historikeren Diodorus Siculus ble Artaxerxes myrdet av sin minister, Bagoas.^[1]

Artaxerxes III ble etterfulgt av Artaxerxes IV Arses som umiddelbart ble forgiftet. Bagoas skal videre ha drept alle Arses sine barn og mange av de andre prinsene i landet. Bagoas plasserte så Dareios III (336 f.Kr.–330 f.Kr.), en nevø av Artaxerxes IV, på tronen.

Dareios III hadde tidligere vært satrap i Armenia, men han hadde ingen opplæring i styret av imperiet. Til tross for dette tvang han i sitt første år som konge Bagoas til å svelge gift. Dareios lyktes i å kue Egypt igjen i 334 f.Kr., umiddelbart før Aleksander og hans kampherdede makedonske styrker angrep Lilleasia. Aleksander beseiret de vestlige satrapene i slagene ved Issos (332 f.Kr.) og Gaugamela (331 f.Kr.) Han marsjerte så mot Susa som kapitulerte og overgav sine store skatter. Aleksander marsjerte så østover mot Persepolis som overgav seg tidlig i 330 f.Kr. Fra Persepolis marsjerte Aleksander nordover til Pasargadai hvor han viste graven til Kyros II respekt. Derfra dro han mot Ekbatana hvor Dareios hadde søkt tilflukt. Dareios ble drept, og på ordre fra Aleksander ble han ærefullt ført til Persepolis for å begraves.

Akamenideriket ble etterfulgt av Selevkidriket, det vil si hærførerne til Aleksander og deres etterkommere. De skulle senere etterfølges av arsakide-dynastiet til Partia i det nordøstlige Iran. Arsakidene gjorde krav på å være etterkommere etter Artaxerxes II. Istakhr, et av vasallkongedømmene til Partia, ble styrtet av Papak, en prest i tempelet der. Papaks sønn, Ardasjir I, som tok navnet sitt til minne om Artaxerxes, gjorde opprør mot parterne, beseiret dem og etablerte et nytt persisk imperium kalt Sasanideriket, 556 år etter at det første tok slutt.

Det akamenidiske perserriket var en hierarkisk multinasjonal stat dominert av perserne som i svært stor utstrekning besatte de sivile og militære embetene av betydning. Staten var delt inn i provinser som ble kalt «land» (gammelpersisk: dahyāva) av perserne og «satrapier» av grekerne.^[2] Satrapiene hadde svært ulik størrelse, og deres organisasjon tok over de tidligere innfødte strukturene. De gamle lokale makthavernes (fyrster, dynaster) domener ble delvis værende.

Akamenidene var opplyste despoter som tillot en viss regional autonomi i form av satrapi-systemet. En satrapy var en administrativ enhet, vanligvis organisert på et geografisk grunnlag. En satrap (guvernør) administrerte regionen, en general hadde oppsyn med militær rekruttering og ga ordrer og en statssekretær som holdt offisielle oversikter. Generalen og statssekretæren rapporterte direkte til den sentrale regjeringen. Til tross for en relativ lokal uavhengighet som ble gitt av satrap-systemet, reiste kongelige inspektører, «øynene og ørene til kongen», rundt i imperiet og rapporterte lokale forhold og kongen holdt en personlig livgarde på 10 000 mann, kalt «Udødelige».

Dareios innførte også koding av data, et universet lovsystem som en mye senere iransk lov ble basert på, konstruksjon av en ny hovedstad i Persepolis hvor underliggende stater ville gi deres årlige skatt ved en festival som feiret vårjevndøgn.

Det ser ut til at Dareios I var den første akamenidekongen som preget mynt.^[3] Mynten som bar et bilde av en konge i krigersk positur, hadde riktignok en mer ideologisk enn økonomisk funksjon. Utveksling skjedde til og med i massivt sølv.^[4] Dareios arbeidet senere med å innføre et vektmål i hele akamenideriket. Dette skulle i første omgang forsikre rettferdig oppveiing av skatt.^[5] Innføringen av valutasystemet gjorde det lettere å drive handel og bankvirksomhet.^[6]

Den nye myntstandarden var darik (gresk: dareikos) som ble laget i svært rent gull (23,25 karat) og veide rundt 8,34 gram. 3000 dareikos utgjorde en talent, som var den største vekt og myntenheten. Preging av gullstykker var et kongelig privilegium. Det fantes også mynt av sølv (ca. 90 % rent), kalt siglos på gresk, som veide rundt 5,56 gram. 20 siglos hadde samme verdi som en darik. Mynter av sølv og kobber kunne emaljert preges av satrapene.

Overgangen til dette myntsystemet er også beskrevet gjennom tavler som er funnet i Persepolis. I løpet av de første årene av Dareios sin regjeringstid ble lønn betalt in natura. I de etterfølgende tiårene økte betalingen i mynt kraftig, slik at myntsystemet var fullstendig etablert ved slutten av Xerxes Is regjeringstid. Samtidig forble handelen med andre land basert på bytte in natura. Den persiske valutaen spilte fremfor alt en rolle i handelen med de greske provinsene.

Denne betalingsformen forble derimot delvis siden de akamenidiske kongene foretrakk å samle sine verdisaker i «kongelige skattkammer», slik at mesteparten av de dyrebare metallene aldri ble smeltet om til mynter.

I Kyros' og Kambyses' regjeringstid mottok de persiske kongene gaver fra de erobrede landene. Fra og med Dareios' regjeringstid måtte alle skattedistrikt som omtrent tilsvarte satrapiene, betale en fast skatt. Beløpet ble fastsatt i vekt i gull og sølv, med tillegg in natura etter distriktets økonomiske ressurser (tre, hester, korn). Denne skatten ble innført fordi Dareios måtte finansiere sin reform av imperiet. Administrasjonen trengte et nytt økonomisk grunnlag. Han skapte og påla en fast skatt på hvert erobret land, med unntak av Fars, persernes hjemsted. Det handlet om å samle inn store nok summer til å finansiere statens og kongens utgifter: betaling av kongelige tjenere, embetsmenn og finansiering av offentlig arbeid, f.eks. bygging av palass, veier og kanaler.^[7]

For å balansere den relative lokale selvstendigheten som ble gitt til provinsene gjennom satrapsystemet, ble kongelige inspektører sendt rundt i riket. De ble kalt «kongens øyne og ører» og sørget for at rapporter om de lokale forholdene ble sendt til kongen. Herodotos gir detaljert statistikk om skattene (3.90-95). Hvert distrikts skatt ble utregnet med stor nøyaktighet, men de ble ikke særlig forandret. Etter hvert som den økonomiske situasjonen ble dårligere, ble skattene tyngre og tyngre for distriktene.

Disse skattene ser ut til å ha vært imperiets viktigste inntekt. Det gullet og sølvet som ble samlet inn, ble ført sammen i de kongelige skattkamrene (gammelpersisk: ganza) i Susa, Ekbatana og Persepolis.^[8] Forvaltningen av skattkamrene produserte innholdslister og regnskap som ble nedskrevet på mange tavler på elamittisk. Ved å undersøke disse kan man gjenskape skattefunksjonærenes virksomhet. Tavlene nevner også andre inntektskilder som bestod av handelsskatter og toll som ble innkrevd på de kongelige veiene eller ved byportene. Ingen detaljer om disse er derimot kjent i dag.

Den internasjonale handelen opplevde en kraftig utvikling i løpet av den akamenidiske perioden. Dette skyldtes hovedsakelig innføringen av myntsystemet og et enhetlig vekt- og målesystem som lettet betalingene.^[7]

Imperiets størrelse gjorde det nødvendig å utvikle handelsveier. Imperiets administrasjon behøvde å lette transporten av varer over de enorme avstandene som skilte de forskjellige delene av riket. Dareios beordret byggingen av veier for å gjøre reisen raskere for handelskaravanene, tropper og kongelige inspektører. De 20 satrapiene ble koblet sammen gjennom et veinett som forbandt Susa og Babylon med provinshovedstedene. Den mest imponerende delen av dette nettet er den persiske kongeveien som strekker seg over 2500 km mellom Susa og Sardis og som ble beordret bygget av Dareios I.^[9] Denne veien hadde 111 holdeplasser (gresk: stathmoi), og vekslingsplasser for kurérer til hest gjorde det mulig å nå de mest avsidesliggende territoriene på femten dager. Disse veiene ble overvåket av patruljer som de greske forfatterne forteller om.

Handelen ble også lettet til sjøs av fullføringen av antikkens Suezkanalen som forbinder Middelhavet med Rødehavet. Kanalen ble planlagt av faraoen Necho II og ble fullført av Dareios I.^[10] Det ble også planlagt nye handelsveier. Dareios finansierte ekspedisjoner, eksempelvis den som ble gjennomført av Skylaks fra Karyanda som oppdaget munningen av Indus da han fulgte kystveien etter Persiagulfen.^[11]

Et resultat av denne kommersielle aktiviteten var at persiske ord for typiske benevninger innen handel og varer ble utbredt i hele Midtøsten og gikk til slutt inn i det norske språket. Eksempler er basar, turkis, tiara, oransje, melon, spinat og asparges.

Den akamenidiske epoken medførte viktige forandringer i jordbruket, en av pilarene i rikets økonomiske liv. Forbedringen av irrigasjon var viktig, særlig i området som har lite vann, slik som Egypt, Babylonia, Iran og Sentral-Asia. Irrigasjonssystemet som kalles qanat, som til og med i dag holder områder i Iran og Afghanistan med vann, ble først og fremst utviklet i denne epoken.^[7] Det var kongen selv som lot oppføre de underjordiske vanningskanalene og som leide dem ut, eller gav bruksrett i fem generasjoner til familier som deltok i byggingen.^[12]

De viktigste jordeierne var kongen, adelsfamiliene (for det meste iranere), tempel og de store foretakene.^[7] Disse store eiendommene som senere skulle gi opphav til persiske hager bestod av innmark,^[13] samt jaktreservat eller botaniske reservat som grekerne kalte paradeisoi (som har gitt ordet paradis).

Den økonomiske tilstanden som varierte mye mellom ulike provinser, ble dårligere fra og med det 4. århundret f.Kr. Skattene ble tyngre og tyngre og kuet den lokale økonomien som også ble rammet av at gull ble lagret og av at penger ble betalt til leiesoldater. Den kongelige administrasjonen mislyktes med å opprettholde tilfredsstillende økonomiske vilkår i riket.

På Kyros Is tid var alle persiske menn tvunget til å kjempe for kongen. I tillegg til dens militære strategiske betydning, spilte rikets armé en viktig politisk rolle gjennom å sikre stabiliteten til den politiske unionen av alle de territoriene som ble forent under akamenidenes ledelse.^[7] Hærens elite bestod av et korps av 10 000 Udødelige^[14] som kongepalassenes vakter ble hentet fra. Øverstkommanderende for denne enheten (kalt hazāparati), i egenskap av å være «nummer to etter kongen»,^[15] hadde også befalet over hele den keiserlige armé. Hovedarméen var delt inn i infanterister og kavalerister. Kavaleristene ble rekruttert blant adelen. I inskripsjonene ble denne arméen kalt kāra.

Hæren hadde permanente garnisoner i hele imperiet som ble ledet av persiske offiserer. Garnisonene ble plassert på strategiske punkter: i fort på rikets store veier, ved grensene eller til og med i militære kolonier som i Elefantine ved den egyptisk-nubiske grensen. Disse garnisonene var sammensatt av persere, medere, grekere, korasmer og jøder.^[16] Satrapene var pålagt å sørge for proviant, utstyr og finansiering av de militære styrkene på deres administrative område, men de hadde ikke ansvaret for det militære befalet over dem. Dette var oppgaven til et spesielt hierarki og var underlagt kongemakten.^[17]

I fredstid bestod arméen stort sett av persere^[18] og medere.

I krigstid ble denne yrkesarméen utvidet med tropper som ble hentet fra de forskjellige folkeslagene i riket.^[19] Denne «reservearméen» var delt inn i nasjonale enheter og utrustet etter deres nasjonale tradisjoner.^[7] Om man tror Herodotos' beretning som beskriver de inspeksjonene som ble gjennomført av Xerxes I i Trakia eller i nærheten av Hellespont, var imperiets armé svært heterogen og broket. Arméen bestod av 67 etniske kontingenter som kom fra rikets ulike folkegrupper. Disse kontingentene ble ledet av høyættede persere og ble delt inn i tre kategorier: infanteri, kavaleri og flåte.^[20] Infanteri og kavaleri hadde hver sin kontingent bueskyttere.^[21]

Klærne og utrustningene som soldatene i kontingentene som Herodotos beskrev var ekstremt ulike, alt etter hvilket folkeslag de tilhørte. De viste et betydelig mangfold:^[20]

• Skinnklær (etiopiere, utiere, mykiere, parikaniere), kroppsdrakter av gips eller kvikksølvsulfid (etiopiere), luer av rødreveskinn og støvler av hjorteskinn (thrakere).
• Skjold av vidje (persere) eller av skinn (paflagoniere, etiopiere), hjelm av tre (kolkiere) eller av bronse (assyrere).
• Treklubber bekledd med spiker (assyrere), økser (sakere), pilspisser i slipt stein og piker av slipt gasellehorn som spyd (etiopiere), liner som ble kastet for å binde motstandernes ben og dolker (sagartiere).
• Ryttere på dromedarer (arabere) eller hester, vogner spent for hester eller okser.

Denne variasjonen i troppene, deres våpen, utrustning og stridsteknikker fører til spørsmålet om effektiviteten i kommanderingen og vanskeligheter med å koordinere stridsmanøvre. Quintus Curtius Rufus framholder til og med at mangfoldet var på en slik måte at kongen ikke kjente til alle de folkeslagene som inngikk i hans armé og at folkegruppene ikke visste hvilke tropper som var deres allierte. Dette mangfoldet har blitt poengtert som forklaring til persernes nederlag mot grekerne og makedonerne. Ifølge Briant tar man da ikke hensyn til det faktum at kontingentene som blir beskrevet av Herodotos aldri faktisk hadde deltatt i kampene. De som deltok var først og fremst elitetropper som hovedsakelig kom fra det iranske platået. De stridende som deltok i slaget ved Thermopylene var persere, kissiere og udødelige. De som deltok i slaget ved Plataiai var persere, baktriere, indere, sakaere og mykalere.^[20]

Briant nevner at Xerxes' inspeksjon av armeer var mer som en seremoniell funksjon. Kongen konstaterte sin makt ved å presentere sin armé. Målet med dette var ikke å telle opp de tilgjengelige militære styrkene, men at kongen skulle få kjennskap til mangfoldet i sitt rike og styrke moralen hos sine tropper. Med utgangspunkt i Quintus Curtius Rufus sin tolkning skiller han altså mellom disse troppene i iscenesatte parader med mål om å representere imperiets utbredelse helt til de mest avsidesliggende folkeslagene og de stridendes forbund som i større grad var iranske og utvalgte.^[20] Mot slutten av den akamenidiske epoken ble de persiske soldatene mer og mer erstattet av greske leiesoldater.

På høyden av sin storhetstid hadde akamenidenes imperium mer enn 20 nasjoner under sin kontroll. Imperiet var bygget på de enkleste prinsipper, sannhet og rettferdighet som dannet grunnlaget for akamenidenes kultur. Den sterke vektleggingen på ærlighet og integritet, basert på zoroastrisk doktrine, gav perserne troverdighet til å herske over verden, selv i øynene til folkene i de erobrede nasjonene. Herodotos nedtegnet i sin beretning om de persiske innbyggerne i Pontus at «den mest nedverdigende som [perserne] klarer å forestille seg, er å fortelle en løgn. Det nest verste er å skylde en gjeld, siden den som utestår en gjeld, blant annet må lyve.» Herodotos forteller også at persisk ungdom, fra deres femte år til deres tyvende, ble opplært i tre ting, «å ri en hest, å spenne en bue og å snakke sant.» Sannhet for sannhetens skyld var det universelle mottoet og kjernen i akamenidenes kultur som ikke bare ble fulgt av deres store konger, men også ordinære persere som gjorde det til en æressak å følge disse reglene.

I akamenidenes Iran var løgnen, druj, regnet som en kardinalsynd og kunne straffes med døden i noen ekstreme tilfeller. Tavler som ble oppdaget i 1930-årene^[22] i Persepolis viser kjærligheten og ærbødigheten for sannhetskulturen under akamenidene. Disse tavlene inneholder navnene til vanlige iranere, for det meste handelsmenn.^[23] Ifølge professor Stanley Insler ved Yale University inneholdt så mange som 72 navn på embetsmenn på disse tavlene ordet sannhet.^[24] Dermed, sier Insler, har vi Artapana, sannhetens beskytter, Artakama, sannhetens elsker, Artamanah, sannhets-sinnet, Artafarnah, besitter sannhetens herlighet, Artazusta, henrykt i sannhet, Artastuna, sannhetens pilar, Artafrida, sannhetens velstand, og Artahunara, har adelens sannhet. Det var Dareios den store som la frem ordningen av gode reguleringer under hans styre. Kong Dareios' vitnesbyrd om hans kontinuerlige kamp mot løgnen finnes i inskripsjoner skrevet med kileskrift. Høyt oppe i Behistun-fjellene på vei til Kermanshah er Dareios vitnesbyrd skåret ut:

«Jeg fulgte ikke løgner, jeg gjorde ikke galt... I henhold til rettferdighet oppførte jeg meg bra. Jeg gjorde ikke galt hverken ovenfor den svake eller den mektige. Menn som samarbeidet med mitt hus, behandlet jeg bra, den som gjorde skade, straffet jeg riktig.»

Dareios hadde sin fulle hyre med opprør i stor skala som brøt ut i imperiet. Han lyktes i å bekjempe ni forrædere på ett år og nedtegnet sine kamper mot dem for ettertiden. Han forteller oss hvordan løgn fikk dem til å gjøre opprør mot imperiet. Ved Behistun sier Dareios:

«Jeg kvelte dem og tok ni konger til fange. En het Gaumata, en magier; Han løy; Derfor sa han: Jeg er Smerdis, sønn av Kyros...En, Akina het han, en elamitt; Han løy; Derfor sa han: Jeg er konge i Elam...En, Nidintu-Bel het han, en babyloner; Han løy; Derfor sa han: Jeg er Nebukadnessar, sønn av Nabonidos. Kong Dareios forteller oss så, Løgnen gjorde dem opprørske slik at disse mennene forrådte sitt folk.»^[25]

Sin sønn Xerxes som skulle etterfølge ham som storkonge, gav han følgende råd:

«Du som skal bli konge heretter, beskytt deg energisk fra Løgnen; Mannen som skal følge løgnen, straff ham godt, dersom du skal tenke slik. Må mitt land være sikret!»

Under styret til Kyros og Dareios, og så lenge hovedstaden fremdeles var Susa i Elam, var språket til akamenidenes råd elamittisk. Bevis for dette finnes først og fremst i festningsverkene i Persepolis og skattetavlene som avslører detaljer om dagligdagse funksjoner i imperiet.^[23] I inskripsjonene på de store steinansiktene av kongene følges de elamittiske tekstene alltid av akkadiske og gammelpersiske inskripsjoner. Det ser ut til at de elamittiske tekstene i disse tilfellene er oversettelser av de gammelpersiske. Det er derfor sannsynlig at selv om elamittisk ble brukt i styret i Susa, var det ikke standardisert som administrasjonsspråk ellers i imperiet. En kjenner ikke til bruk av elamittisk etter 458 f.Kr.

Arameisk språk ble adoptert etter erobringen av Mesopotamia slik det ble brukt i det territoriet. Det var en «farkost for skriftlig kommunikasjon mellom de forskjellige regionene i det enorme imperiet med forskjellige folkeslag og språk. Bruken av et eneste offisielt språk som moderne forskere har kalt offisiell arameisk eller imperiell arameisk, kan antas å ha bidratt i stor grad til akamenidenes forbløffende evne til å holde sitt utstrakte imperium sammen så lenge som de gjorde^[26] Richard Frye stilte i 1955 spørsmål ved klassifiseringen av imperiell arameisk som et «offisielt språk» ved å bemerke at ingen overlevende edikt uttrykte en slik status til noe spesifikt språk.^[27] Frye klassifiserte imperiell arameisk som akamenideterritoriumets lingua franca og foreslo at akamenidetidens bruk av arameisk var mer gjennomtrengende enn vanligvis antatt. Arameisk skrift og, som ideogrammer, arameisk vokabular skulle overleve i mange århundrer etter imperiets fall som den grunnleggende karakteristikken i skriftsystemet pahlavi.^[28]

Gammelpersisk dukker også opp på noen segl og kunstgjenstander, men språket dokumenteres først og fremst i akamenideinskripsjoner i det vestlige Iran, noe som antyder at gammelpersisk var det vanlige språket i den regionen. Under styret til Artaxerxes II var grammatikken og ortografien i inskripsjonen så «langt fra perfekt»^[29] at det har blitt foreslått at skribentene stort sett hadde glemt språket og måtte stole på eldre inskripsjoner som de i stor grad gjentok ord for ord.^[30]

Livet ved det kongelige hoff

Det kongelige hoffet ser ut til å ha vært et maktens sted mer enn andre i akamenidenes imperium. Det var der at kongen levde med sin familie og sine bekjente. Det er til og med der adelsmennene bør ha bodd, der de administrative og strategiske avgjørelsene ble tatt og der som satrapene ble innkalt eller tatt i mot. Men de dokument som inneholder informasjon om livet ved hoffet er ujevnt fordelt.^[31]

Den akamenidiske kongen flyttet jevnlig mellom de ulike kongelige boligene (Persepolis, Susa, Ekbatana etc.), fulgt av hoffet og sine ulike virksomheter. Under reisene bodde regenten i et svært luksuriøst telt som ble satt opp midt i leiren.^[32] Briant antar at teltet kunne ha vært en kopi av palassene i Susa og Persepolis. Livet i det kongelige hoff ser ut til å ha vært regulert av svært streng etikette.^[33] Kongen var omgitt av høyerestående hoffmenn som tok seg av ulike oppgaver som f.eks. det kongelige skattkammeret. Disse stod ansvarlige direkte til kongen. Mange ansatte hadde også i oppgave å tjenestegjøre ved audienser. Besøkende og bønnfallende personer innfant seg ved kongens dør. Disse besøkende overlot sitt ærende til vaktene eller til budbringere. De ble bare mottatt når de ble tilkalt.^[34] Ifølge Esters bok i Bibelen ble alle som nærmet seg kongen uten å bli tilkalt dømt til døden.^[35]

Matrutinene ved hoffet beskrives hos Herodotos og Xenofon. Kongen inntok stort sett sine måltider alene på grunn av sin sikkerhet. Under banketter ble gjestene plassert til bords nøye planlagt, både for å vise kongen gunst og for å garantere hans sikkerhet. De greske forfatterne var betatt av luksusen og tilstanden ved hoffbankettene. Kongens mat ble transportert separat i likhet med maten til de udødelige.^[36] Tilfeller av forgiftninger forekom jevnlig ved hoffet. Kongen tok derfor alltid med seg vann fra Khoaspes, elven i Susa. Vannet ble kokt og transportert i sølvvaser.^[37] På samme måte var munnskjenkens funksjon svært viktig ved hoffet. Kongen drakk vin som var reservert for ham.^[38]

Denne ordningen førte ikke bare til å understreke kongens særskilte plass, men var ment å bevare hans helse.^[39] Legene hadde derfor en betydningsfull posisjon i kongens omgivelser. De var nær kongen, i likhet med munnskjenkene, og kunne lett forgifte monarken. Disse funksjonene ble derfor gitt til betrodde personer. De kongelige legene var først og fremst grekere og egyptere.

Blant hoffets personell fantes det også evnukker som var delt inn i to kategorier, de som inngikk i kongens nære omgang og de andre, tjenere. Det krevdes mange i tjenestepersonellet for å betjene kongen og de kongelige prinsessene. Deres rolle var å våke over kongens og prinsessenes rom.^[40] De var stort sett opprinnelig fra erobrede land, og deres posisjon var nær slavenes, selv om deres nærhet til kongen gav dem en spesiell status.^[41]

Mange antikke forfattere har fortalt at kongen, og andre personer, utøvde polygami og hadde mange konkubiner.^[42] De kongelige prinsessene, og generelt alle kvinner, disponerte egne rom. Konkubinene bodde i et «kvinnehus» etter at de hadde tilbrakt en natt med storkongen^[43] og holdt seg i nærheten. De kongelige prinsessene hadde større selvbestemmelse og foretok reiser slik tavlene i Persepolis vitner om. De forvaltet også sine eiendeler og hadde egne tjenere, til og med sine egne atelier.^[44]

Jakt var antagelig kongens favorittbeskjeftigelse. Den gav en svært god fysisk forberedelse for den unge arvingen, og var en hendelse hvor han kunne vise mot, dyktighet og styrke. Jakten ble utført i pairidaeza, store inngjerdede parker. Ordet betydde «har en inngjerding på alle sider». Disse hagene var samtidig et sted for avspenning og fornøyelse som ble tatt vare på av gartnere, og enorme jaktreservat.^[45] Jaktteknikken var variert, til fots, til hest, i vogn, med sverd, bue, spyd eller nett. Ett brev fra Dareios til Gadatas som forflyttet frukter mellom Eufrat og de asiatiske kystene, viser kongens interesse for hagestell.

Livet utenfor hoffet

Med tanke på karakteren i epokens dokumenter, er hverdagslivet til rikets undersåtter fremdeles mye mindre velkjent enn hoffolkets liv. Planene for de kongelige palassene er kjent, men tidens privathus kjenner en ikke til, med unntak av i det akamenidiske Babylon. Veggene bestod av teglstein av ubearbeidet leire som ble satt sammen i en mur av leire og halm. Isoleringen av de lavere veggdelene skjedde med bitumen. De akamenidiske husene ser ut til å være bygd rundt en gårdsplass som vender mot en portal, kanskje i en eller to etasjer.^[45] Når det gjelder innredningen er kvaliteten og den fint bearbeidede karakteren hos persiske møbler, matter og andre verdifulle gjenstander mye omtalt.

Klesskikken er framfor alt kjent gjennom mange avbildninger av undersåtter på kunstverk fra den akamenidiske epoken. Perserne bar lange foldede kapper, med eller uten armer, som holdes oppe av et belte, i stedet for overklær. De brukte underklær i form av bukser eller fint tøy som de først og fremst bar for å ri. På føttene hadde de flate lukkede sko med tre eller fire skosnører eller støvler. Hodeplagget varierte fra enkle hodeplagg til en rund lue, en riflet hatt, filthatter og luer. Klærnes farge ble brukt for å skille samfunnsklassene i hele den akamenidiske epoken. Rødt var krigernes farge, prestene bar hvitt og bøndene blått. Kongen bar klær i alle farger for å vise sin makt over de tre samfunnsklassene. Relieffer i Persepolis gir disse opplysningene om draktene til mennene.^[45]

De ulike kjente kildene gir svært lite informasjon om skoleundervisningen. Selv om utdannelsen i prinsippet var åpen for alle persere var bøndenes barn i stor utstrekning analfabeter. Ifølge de kjente tekstene virker det som de adelige akamenidenes skolegang startet ved femårsalderen og varte i ti til tyve år, alt etter kildene. Strabon sa at ungdommen øvde gymnastikk og fikk trening i jakt med bue, spyd og slynge. De lærte seg å plante trær, plukke vekster og lage klær og nett. Xenofon fremhever at utdannelsen deres la vekt på rettferdighet, lydighet, utholdenhet og selvbeherskelse.^[45]

Herodotos nevner at perserne feiret store fødselsdagsfester som ble fulgt av mange deserter. De bebreidet grekerne for å utelate deserter fra sine måltider. På samme måte observerte han at perserne drakk mye vin og til og med drakk i rådsmøter, men dersom de ble fulle, ventet de til dagen etter med å bestemme om de skulle gjennomføre det de hadde bestemt, eller forkaste avgjørelsen.

Han forteller at likeverdige hilste hverandre ved å kysse på munnen, personer av forskjellig rang kysset hverandre på kinnet og de lavest rangerte ved å legge seg ned på bakken foran den med høyere rang. Det er kjent at menn av høyere rang praktiserte polygami og var omtalt å ha et antall koner og et større antall konkubiner. I forhold med samme kjønn hadde høyere rangerte menn favoritter, slik som Bagoas som var en av Dareios IIIs favoritter og som senere ble Aleksanders eromenos. Persisk pederasti og dets opphav var omdiskutert allerede i antikken. Herodotos hevdet at de hadde lært det fra grekerne,^[46] men Plutark hevder at perserne brukte evnukkgutter lenge før det var kontakt mellom kulturene.^[47]

Det var i akamenidenes periode at zoroastrismen nådde det sørvestlige Iran hvor den ble adoptert av herskerne og gjennom dem ble et definerende element i persisk kultur. De tradisjonelle indo-iranske guddommene og konseptene ble formalisert, men flere idéer ble også innført som f.eks. fri vilje, kanskje Zoroasters største bidrag til religiøs filosofi.

Zoroastrismen nådde alle imperiets hjørner under akamenidekongenes beskyttelse og gjennom sin de-facto status som statsreligion. Den hadde særlig gjensidig innflytelse fra semittiske land i vest. Derfra fikk religionens guddommer astrologiske aspekter. Tempelkulten hadde også sin opprinnelse der.

Under styret til Artaxerxes I og Dareios II i midten av det 5. århundret f.Kr. skrev Herodotos at «[perserne] ikke hadde gudebilder, ingen templer eller altere, og regnet bruken av dem som dårskap. Dette tror jeg skyldes at de ikke tror at gudene har samme natur som menn, slik grekerne tror.» Han hevder at perserne ofret til «sola og månen, til jorden, ild, vann og vindene. Disse er de eneste gudene viss tilbedelse har nådd dem fra gamle tider. I en senere periode begynte de å tilbe Urania som de lånte fra araberne og assyrerne. Denne gudinnen er kjent for dem som Mylitta, som araberne kaller Alitta og perserne [Anahita].» Det opprinnelige navnet her er Mithra som senere har blitt forklart å være en forveksling av Anahita med Mithra, noe som er forståelig siden de vanligvis ble tilbedt sammen i ett tempel.

70 år etter styret til Artaxerxes II skrev den babylonske presten Berossos at kongen var den første som gav guddommer kultstatus og plasserte dem i templer i mange av de betydeligste byene i imperiet.^[48] Berossos bekrefter også Herodotos når han sier at perserne ikke kjente til gudebilder før Artaxerxes innførte disse bildene. Om ofringen la Herodotos til at «de bygger ingen alter, tenner ingen ild, tømmer ingen libation.» Denne setningen har blitt tolket å identifisere en avgjørende, men senere, tilvekst i zoroastrismen. Alter med trefyrt ild og Yasna-tjenesten hvor libation tømmes er viktige trekk ved moderne zoroastrisme, men var tydeligvis skikker som ennå ikke hadde utviklet seg i midten av det 5. århundret f.Kr. Boyce tillegger også denne utviklingen til styret til Artaxerxes II (300-tallet f.Kr.) som en ortodoks respons til innføringen av tempelkultene.

Herodotos observerte også at «ingen bønn eller ofring kan utføres uten at en magus er til stede,» men dette må ikke forveksles med dagens forståelse av begrepet magus, det vil si en magupat (moderne persisk: mobad), en zoroastrisk prest. Herodotos beskriver heller ikke nødvendigvis begrepet som en av stammene eller kastene til mederne slik at disse magusene var medere. De var et arvelig presteskap som fantes i hele det vestlige Iran. Opprinnelig var de ikke tilknyttet noen spesifikk religion, men tradisjonelt var de ansvarlig for all rituell og religiøs praksis. Den endelige identifiseringen av magus med zoroastrisme kom senere i perioden til sassanidene (3. til 7. århundre e.Kr.), men Herodotos' magus i midten av det 5. århundret f.Kr. ble underlagt endringer i doktrinene som i dag regnes som endringer fra den opprinnelige læren til profeten. Mye av den rituelle praksisen som beskrives i Avestas Vendidad ble allerede praktisert av magu på Herodotos' tid.

Akamenidisk kunst, i likhet med religionen, var en sammenblanding av mange elementer. Akamenidene var tolerante i lokale saker og vaner, så lenge perserne kontrollerte den generelle politikken og administrasjonen av imperiet. Derfor var de også tolerante i kunsten så lenge sluttproduktet og den totale effekten var persisk. Ved Pasargadai, hovedstaden til Kyros II og Kambyses II, og ved Persepolis, nabobyen som ble grunnlagt av Dareios den store og brukt av alle hans etterfølgere, kan en spore nesten alle detaljene i konstruksjonen og utsmykningen i arkitektur og de skulpturerte relieffene til utenlandsk opphav. Men forståelsen, planleggingen og det totale endelige produktet er utpreget persisk.

Kyros hadde en lang kunstnerisk tradisjon bak seg som antagelig var utpreget iransk og som på mange måter var likeverdig andre da han valgte å bygge Pasargadai. Hallen med søyler i arkitekturen kan nå ses på som del av en arkitektonisk tradisjon på det iranske platået som strakte seg gjennom den mediske perioden til minst begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr. De rike akamenidiske gullarbeidene som hadde inskripsjoner, kan ha vært en av medernes spesialiteter. Denne tradisjonen ble grunnlagt ved Hasanlu og enda tidligere ved Marlik.

Denne akamenidiske kunstneriske stilen er særlig merkbar ved Persepolis med sine nøye proporsjonerte og velorganiserte grunnplan, rike arkitektoniske ornamenter og dekorative relieffer. Palasset der er en av de største kunstneriske arvene etter antikkens verden. Persepolis feirer gjennom sin kunst og arkitektur kongen og monarkens embete og reflekterte Dareios oppfattelse av seg selv som leder for et konglomerat av ulike folkeslag som han hadde gitt en ny og felles identitet. Akamenidene tok kunstformene og de kulturelle og religiøse tradisjonene til mange av antikkens folkeslag i Midtøsten og samlet dem i en eneste form.

Ett av kjennetegnene for akamenidenes rike er de monumentale palassbyggene som ble oppført fra og med Kyros den stores tid i fullstendig brudd med foregående perioder, da slike bygninger ikke fantes. Perserne hadde i begynnelsen ingen egen arkitekturtradisjon. De var et halvnomadisk folk av hyrder og ryttere.^[49] De utnyttet derfor kompetansen hos arbeidere, håndverkere og arkitekter fra alle nasjoner i riket, integrerte disse påvirkningene og framstilte raskt en original kunst som var preget av kombinasjonen av deler som ble hentet fra de erobrede sivilisasjonene. Den persiske arkitekturen er bruksorientert, rituell og billedlig.^[50] Prinsippet om indre rom som ble konstruert av støtter og lamper av tre som fantes i Midtøsten før perserne, ble utviklet og hypostylsalen (søylehall) ble den sentrale delen i palasset. Bruken av greske teknikker gjorde at den persiske arkitekturen kunne ende i forskjellige bygninger der rommet hadde forskjellige funksjoner. Frigjøringen av utstrakte flater blant høye og smekre søyler førte til en arkitektonisk revolusjon som var særegen for Persia. Hypostylsalene der ble avsatt for forsamlinger og ikke bare for prester som i Hellas og Egypt.^[51] Etter at Jonia ble innlemmet i imperiets satraper, ble den persiske akamenidiske arkitekturen sterkt preget av grekerne som særlig var synlig i hypostylsalene og portiko i palassene i Persepolis.^[52] Lydiske og joniske arkitekter ble betrodd i Pasargadai og senere på dem i Persepolis og Susa. De gjennomførte de viktigste delene, og man finner graffiti på gresk i steinbruddet nær Persepolis som nevner navnet på steinbryternes arbeidsledere. De spilte en stor rolle i utviklingen av den persiske stilen, like mye i steinhuggingen som i muringen. Gresk deltagelse i reisningen av søyler og utsmykningen av palass i Persia nevnes både i dokument fra Susa og av Plinius den eldre.^[53][54] De akamenidiske palassene viser også spor etter mesopotamisk innflytelse, særlig i palassformelen som forener to palass, det ene for offentlig audiens og det andre for privat audiens, babylonsk innflytelse, emaljert og mangefargede relieffer, assyrisk innflytelse, ortostater utsmykket med basrelieffer, bevingede tyremennesker ved dørene, og egyptisk innflytelse gjennom utskjæringen i kornischer som går ut over portene og portiko.^[50][55]

Det var Kyros som først brukte arkitektur og byplanlegging til å uttrykke rikets kulturelle mangfold og understreke sentralmaktens styrke. Pasargadai ble tenkt ut av kongen og hans rådgivere, og arbeidet ble utført av lydiske og mesopotamiske håndverkere, viss nærvær er bevitnet av skrifttavler.^[56] Det er mange lånte stilistiske trekk fra de anatoliske, assyrisk-babylonske samt fønikiske og egyptiske områdene. Men resultatet er ikke en sammensetning av heterogene stiler, men en ny helhet som skriver seg inn i imperiets og dynastiets program.^[56]

Pasargadai markerte altså en første etappe i utviklingen av stilen i persisk arkitektur og byplanlegging. Byen ligger på et flatt sentrum i en vidstrakt kunstig vannet park og ble dominert av en festning. Strukturen dens dekker rundt 10 hektar og er organisert etter en rettvinklet plan, men ennå ikke symmetrisk. Inngangen til de ulike sonene i helheten bestod av telt som var oppstilt i firkant. Helheten omfattet også to asymmetriske hypostylpalass. Det ene var flankert på sidene av to store portikoer av ulik lengde i en «H»-form. Det andre forbereder de framtidige apadana i Susa og Persepolis. Dets asymmetriske sidebygninger samt nærværet av fordypninger på sidene avslører ennå uferdige arkitektoniske undersøkelser og forsøk.^[57]

For å markere sin maktovertagelse og forsikre sin legitimitet til tronen lanserte Dareios den store et gigantisk program med bygging, fornyelse og utsmykning i Pasargadai, senere i Susa og framfor alt i Persepolis. Han utviklet senere dette bygningsarbeidet ved å skape Naghsh-e Rostam og foretok arbeider i Babylon og Ekbatana. Inskripsjonene og andre funn viser tydelig at Dareios ville vise bildet av sin suverene og ubegrensede makt.^[58] Dette monumentale programmet ble gjenopptatt senere av hans etterfølgere: Persepolis forble dermed under oppbygning helt til perserrikets fall.

Den persiske arkitekturstilen var da på sitt høydepunkt. Byplanen for Persepolis ble noenlunde rasjonalisert og i likevekt: Den kvadratiske planen ble systematisert og hypostylrommene generalisert. Søylene ble plassert strengt innlemmet i palassets anneks. En enda større nyvinning var at portikoene ble flyttet til sidene som ble forsterket av hjørnetårn på apadanene. Store porter og ulike passasjer fordelte trafikken mot de større bygningene.^[59]

Håndverkerne som arbeidet på disse byggene ble tvunget til å følge anvisningene som ble gitt av kongens rådgivere nøye. Lån fra tidligere kunst i området skyldtes kongelig kunst som fulgte et presist program: å vise frem storkongens herredømme over de erobrede folkeslagene, noe som vises av de proklamasjonene som ble skrevet eller avbildet i f.eks. Susa, Persepolis og Nagsh-e Rostam. Men den skulle også vise at storkongen forsikret verdens enighet samtidig som han understreket dens etniske og kulturelle mangfold under Ahura Mazdas beskyttelse.^[58]

Alle akamenidiske palass hadde vegger i ubrent tegl som kan virke unødvendig i et område hvor byggestein var tilgjengelig i store mengder. Dette er faktisk et kjennetegn som er felles for alle folk i Orienten som bare bruker steinvegger til tempel eller høye murer. Det er ikke blitt bevart noen murer i Persepolis. De bygningselementene som fremdeles står oppreist er portenes dørposter og steinsøylene.^[59]

Den mest kjente og utbredte formen for akamenidisk skulpturer er basrelieff, særlig i Persepolis hvor basrelieffene planmessig dekorerer trappene, sidene av palassets plattformer og det indre av åpninger i veggen. Man antar også at de ble brukt i dekoreringen av hypostylsalene. I relieffene kan en se inspirasjon fra egyptisk og assyrisk kunst, og til og med greske innslag i utføringen. Der møter man flertallet av stereotyper for antikke orientalske avbildninger: Alle personene er framstilt i profil, om det iblant er til stede perspektiv, framstilles de ulike planene stort sett det ene under det andre, proporsjoner mellom personer, dyr og tre blir ikke respektert, prinsippet om isocefali ble strengt brukt, forstått som trappesteg. Emnene som er avbildet er defileringer som representerer folkene i riket, audiensscener, kongebilder og strider mellom en kongelig helt og virkelige dyr eller fantasidyr. Disse basrelieffene er i bemerkelsesverdig kvalitet hvor hver detalj er utført med stor finesse.^[59]

Ettertiden kjenner til svært få akamenidiske skulpturer i fullt relieff. Skulpturen av Dareios i Susa er den mest kjente. Men denne er ikke unik. Eksempelvis nevner Plutark at det fantes en stor statue av Xerxes I i Persepolis.

Samtidig fantes mange dekorasjonselementer som kunne betraktes som fulle relieffer. Det ble først og fremst anvendt for avbildninger av virkelige eller mytologiske dyr som ofte var inkludert i arkitektoniske elementer i porter og kapitél. Okser dominerer som portenes voktere, i tillegg til i portikoen til salen med hundre søyler. Kapitélen ble avsluttet med felt med dyrebilder: okser, løver og griffer. Dyrene er stiliserte uten variasjon.^[59] Noen statuer som helt og holdent er i full relieff har blitt gjenfunnet, hvorav en forestiller en hund som dekorerer ett hjørnetårn i apadanen.

I motsetning til Persepolis har palasset i Susa ingen basrelieffer som er skåret ut i stein. Utsmykningen der utgjøres av helheter i emaljert tegl som viser vidstrakte paneler av mangefarget keramikk av mesopotamisk inspirasjon. Dyrefigurer (løver, okser og griffer) og avbildninger av Udødelige som de i relieffene i Persepolis. Polykromien spiller altså en betydelig rolle i den akamenidiske kunsten. Den fremhever personene og figurene som ble avbildet og gir en fargesterk glans på palassene.^[60]

Anvendelsen av fargemalingen i Persepolis har ofte blitt undervurdert av de mange forandringene som pigmentene gjennomgår i årenes løp. Oppdagelsen av mangfoldige farger på forskjellige artefakter i de fleste palassene og bygningene i Persepolis vitner om hvor mange og vidt forskjellige malingen i Persepolis var. Belegget for dette er ikke bare pigmentsporene som fins igjen, men også faste bevis som konglomerater av malingsfarge som dannet klumper der farger har stivnet i de skålene som har blitt funnet på funnstedene. Disse fargene anvendes ikke bare på arkitekturelement (vegger, relieffer, søyler, porter, gulv, tropper og statuer), men også på andre dekorasjoner. Lakkerte teglsteiner, bekledning av gulv med farget kalk, malte søyler og andre utsmykninger fantes inne i og utenpå palasset. Det store mangfoldet av farger gir en idé om den fargerike rikdommen som fantes fra begynnelsen av: svart (asfalt), rødt (rødt glass, kvikksølvsulfid, hematitt av rød oker), grønt, blått, hvitt og gult (oker eller forgylt). Det har blitt foreslått bruk av plantepigmenter, men sålangt finnes det ikke bevis for dette.^[61]

Gullsmedarbeid var en vesentlig del av skatten som ble krevd av beseirede folkeslag. Relieffer av skattepliktige og tavler i Persepolis viser betydningen av at perserne hentet kunstverk fra alle sine områder.^[62]

De rike funnene av servisdeler i verdifullt metall (gull, elektrum, sølv) fra den akamenidiske epoken vitner om viktigheten av høytidskunst for luksusbanketter i forbindelse med kultfester. Rhytoner av gull og sølv, direkte arvtakere etter metallkunsten i Marlik og greske gullsmeder, er bemerkelsesverdige for sin estetiske modenhet og tekniske perfeksjon. Selv amforaene av sølv, utsmykkede fat, vaser, smykker og utsmykninger blander klassisisme og synkretisme. I likhet med de andre persiske kunstområdene integrerer altså gullsmedarbeidet mange ulike innflytelser og kunnskaper fra hele riket som den kombinerer i en ny, egen persisk kongelig stil.^[62]

Gullarbeid hadde allerede blitt utviklet i territoriet som tilsvarer Perserriket i Hasanlu og i Urartu, men likheten mellom visse akamenidiske gullsmedsforetak og andre som kommer fra Marlik er slik at de ser ut til å komme fra de samme verkstedene, selv om de iblant ble utført med noen tiår eller århundrer i mellom. Visse stilistiske analogier og tema finnes igjen i Anatolia, Hellas, Persia og til og med i Thrakia og vitner om vekten av stilspredning på tvers av hele imperiet, særlig av skyternes migrasjoner.^[62]

Akamenidenes viktigste bidrag til verden var den første erklæringen om menneskerettigheter. Denne erklæringen blir kalt for «Kyros' Menneskerettighetskontrakt» og ble utstedt av Kyros på sin kroningsdag i Babylon. Kyros den store, sønnen av grunnleggeren av dynastiet, nedkjempet babylonerne og gav jødene frihet til å praktisere sin religion.

År	Sjah	Merknader
	Akamenes	Grunnlegger av dynastiet
	Teispes av Anshan	Sønn av Akamenes
	Kyros I av Anshan	Sønn av Teispes
	Ariaramnes av Persia	Sønn av Teispes, medhersker til Kyros I
	Kambyses I av Anshan	Sønn av Kyros I
	Arsames av Persia	Sønn av Ariaramnes og medhersker til Kambyses I
550–530 f.Kr.	Kyros II den store	Sønn av Kambyses I
530–521 f.Kr.	Kambyses II
521 f.Kr.	Smerdis	Påstått bror av Kambyses II
521–486 f.Kr.	Dareios den store	Barnebarn av Arsames
486–465 f.Kr.	Xerxes I
464–424 f.Kr.	Artaxerxes I
424–423 f.Kr.	Xerxes II
424–423 f.Kr.	Sogdianus	Halvbror og rival av Xerxes II
424–404 f.Kr.	Dareios II	Halvbror og rival av Xerxes II og Sogdianus
404–358 f.Kr.	Artaxerxes II
358–338 f.Kr.	Artaxerxes III
338–336 f.Kr.	Arses
336–330 f.Kr.	Dareios III	Barnebarn av Dareios II

Bevis for herskerne før Kyros den store er tvilsomme, og regnes ofte å ha vært funnet opp av Dareios I.

• Keaveney, Arthur (2001): The Persian Invasions of Greece. Barnsley.
• Briant, Pierre (1996): Histoire de l'Empire perse, de Cyrus à Alexandre, Fayard, Paris, ISBN 2-213-59667-0.
• Huysel, Philip (2005): La Perse antique, éditions Les Belles Lettres, Paris, ISBN 2-251-41031-7.