FNs sikkerhetsråds resolusjon 242

FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242 ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd den 2. november 1967, i etterkant av seksdagerskrigen. Den ble vedtatt under Kapittel VI av De forente nasjoners pakt.^[1] Resolusjonen ble utarbeidet av den britiske ambassadøren Lord Caradon, og ble valgt foran fire andre utkast som var under overveielse.^[2]

Resolusjonen oppfordrer til «etablering av rettferdighet og varig fred i Midtøsten» som kan oppnås ved «innføringen av begge de følgende prinsipper:» «Tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier i den nylige konflikten» og: «Avslutning av alle krav eller stater i krigstilstand» og respekt for hver av statene i området sin rett til å leve i fred innenfor sikre og godkjente grenser. Egypt, Jordan, Israel og Libanon ble med i konsultasjon med FNs representant over innføringen av resolusjon 242.^[3] Etter først å ha fordømt den i 1967, aksepterte Syria resolusjonen i mars 1972 – med forbehold. Syria aksepterte formelt^[4] Sikkerhetsrådets resolusjon 338, våpenhvilen ved slutten av Jom kippur-krigen, som sluttet seg til resolusjon 242.^[5]

Det er en av FNs resolusjoner som det refereres oftest til i politikk knyttet til Midtøsten.

(en) United Nations Security Council Resolution 242 – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden