Senterpartiet

Senterpartiet Guovddášbellodat
Senterpartiets logo (2017)
Land		Norge
Offisielt navn		Senterpartiet (Sp)
Leder(e)		Trygve Slagsvold Vedum
Generalsekretær		Knut Magnus Olsen
Grunnlagt		19. juni 1920; 104 år siden (1920-06-19) (som Bondepartiet)[1]
Erstatter		Norsk Landmandsforbund
Hovedkvarter		Akersgata
Ungdomsorg.		Senterungdommen
Antall medlemmer		19 860[2] (2022)
Ideologi		Agrarparti euroskeptisisme økonomisk nasjonalisme
Politisk posisjon		Sentrum
Slagord		«Vi tror på hele Norge»
Nettsted		senterpartiet.no (no)
Stortinget		28 / 169 (2021)
Ordførere		88 / 357 (2023)
Kommunestyrer		1 485 / 9 122 (2023)
Fylkesting		61 / 664 (2023)
Sametinget		3 / 39 (2021)
Senterpartiet på Commons

Antall medlemmer

År	Bef.	±%
1957	64 000	—
1967	63 199	−1,3%
1973	59 348	−6,1%
1974	59 348	+0,0%
1975	56 542	−4,7%
1976	56 866	+0,6%
1977	55 827	−1,8%
1978	54 468	−2,4%
1979	54 939	+0,9%
1980	53 545	−2,5%
1981	52 243	−2,4%
1990	45 000	−13,9%
1991	44 882	−0,3%
1992	47 880	+6,7%
1993	47 079	−1,7%
1994	47 365	+0,6%
1995	46 627	−1,6%
1996	43 508	−6,7%
1997	39 766	−8,6%
1998	35 932	−9,6%
1999	33 432	−7,0%
2000	31 577	−5,5%
2001	27 477	−13,0%
2002	23 932	−12,9%
2003	23 570	−1,5%
2004	22 153	−6,0%
2005	20 987	−5,3%
2006	19 952	−4,9%
2007	21 080	+5,7%
2008	20 974	−0,5%
2009	21 163	+0,9%
2010	16 977	−19,8%
2011	17 636	+3,9%
2012	16 392	−7,1%
2013	15 425	−5,9%
2014	15 785	+2,3%
2015	16 673	+5,6%
2016	16 765	+0,6%
2017		—
2018		—
2019		—
2020		—
2021		—
2022	19 860	—
2023		—
2024		—
Kilde: [3][4]

Senterpartiet (Sp) er et politisk parti i Norge som har grunnlaget sitt i primærnæringene, i første rekke bonde- og fiskerbevegelsene. Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norsk Landmandsforbund i 1920 under navnet Bondepartiet (B), og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de formelle båndene til bondeorganisasjonene rundt den andre verdenskrig, og endret i 1959 navn til Senterpartiet.^[5] Senterpartiet har de nest lavest utdannede velgerne blant de norske stortingspartiene, etter FrP.^[6]

Partiet plasserer seg selv i det politiske sentrum-venstre. Senterpartiet har ingen uttalt ideologi, men legger forsvar for kristne og humanistiske verdier, folkestyret, den private eiendomsretten, nasjonalstatens suverenitet samt desentralisering av makt og ressurser til grunn for sin politikk.^[7] Partiet er motstander av norsk EU-medlemskap, EØS-avtalen og Schengen-avtalen. Senterpartiet tilhører samme partifamilie som de nordiske bondepartiene.

Senterpartiet dannet i 2021 en mindretallsregjering sammen med Arbeiderpartiet med parlamentarisk støtte fra SV i opposisjon. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med Arbeiderpartiet og SV i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2013. Før dette var Senterpartiet en del Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000, bestående av KrF og Venstre. Dette var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha stilt kabinettsspørsmål i Stortinget i en miljøvernsak, gasskraftsaken.

Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til partileder på ekstraordinært landsmøte 7. april i 2014. Han ble valgt etter Liv Signe Navarsete som hadde vært partileder siden høsten 2008. Ola Borten Moe ble valgt til 1. nestleder i partiet, mens Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim ble 2. nestleder. De to nestlederne ble valgt etter kampvotering. Etter landsmøtet ble Marit Arnstad valgt som parlamentarisk leder for Senterpartiets stortingsgruppe. Ledertrioen ble gjenvalgt i 2017,^[8] 2019,^[9] 2021 og 2023.^[10] Den 21. juli 2023 trakk Ola Borten Moe seg som 1. nestleder slik at Anne Beathe Tvinnereim er eneste nestleder fram til landsmøtet i 2024.

Ungdomsorganisasjonen i partiet, Senterungdommen, ledes av Andrine Hanssen-Seppola fra 2022^[11]. Partiet har også en kvinnebevegelse, Senterkvinnene, et studieforbund, Senterpartiets Studieforbund (SpS), og et eget samepolitisk råd.

Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:^{[trenger referanse]}

• Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter
• Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital
• Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet
• Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern

Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.^{[trenger referanse]}

Partileder Trygve Slagsvold Vedum uttalte i 2017 at partiets oppgang på meningsmålingene er «er et uttrykk for en sunn nasjonalisme i folket».^[12]

Senterpartiet har 28 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025 etter at partiet gjorde sitt beste stortingsvalg siden 1993.^[13]

I valgperioden 2023-2027 har Senterpartiet ordføreren i 87 kommuner^[14] og fylkesordføreren i Vestland og Trøndelag.

I 1896 ble den første norske bondeorganisasjonen, Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag) stiftet.

Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høyre og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.

I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.

Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.

Den 19. juni 1920 i Kristiansand var Norsk Landmandsforbund samlet til årsmøte, og det var her organisasjonen bestemte seg for å bli et politisk parti ved stortingsvalget året etter.^[15]

Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg 24. oktober 1921 under navnet Norsk Landmandsforbund. Partiet gjorde et svært godt valg og fikk 13,1 % av stemmene og 17 stortingsrepresentanter. De nye stortingsgruppen hadde en gjennomsnittsalder på bare 50 år og besto i stor grad av rutinerte politikere. Åtte av dem var tidligere ordførere og en tidligere varaordfører. Noen av dem hadde også vært innom Stortinget før, men for andre partier. På et møte 10. januar 1922 ble Bondepartiets første stortingsgruppe konstituert. Johan E. Mellbye fra Hedmark ble valgt til parlamentarisk leder, Kristoffer Høgset ble nestformann, Peder Kolstad sekretær og Gabriel Moseid ble styremedlem, mens Olav Josefson Bjørgum, Einar Borch og Johannes Bragstad ble varamedlemmer. På dette møtet ble det også fattet vedtak om å bruke «Bondepartiet» som navn på stortingsgruppa.

Norges Bondelag hadde i 1922 to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet.

Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:

• Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
• Støtte til nydyrking av jord
• Lavere skatter for bønder
• Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.

I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra i 1920- og 1930-årene. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.

Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi.

Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.

Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.

Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme,^{[trenger referanse]} og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa.^{[trenger referanse]}Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Han ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem av partiet.^{[trenger referanse]}Under Menstadslaget satte regjeringen Kolstad, med Quisling som forsvarsminister, det norske forsvaret inn mot landets egne innbyggere for første gang siden Grunnloven.

Kritikere^[hvem?] har hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsministerkandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.^{[trenger referanse]}

Jens Hunseid markerte seg som en politisk motstander av statsråd Quisling. Han skiftet brått i 1940 og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge.^{[trenger referanse]} Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv.^{[trenger referanse]} En tredje teori er at Hundseid selv var fascist.^{[trenger referanse]} En fjerde teori er at Hundseid ble presset inn av Quisling.^{[trenger referanse]}

Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene).^[16] Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte den 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet,^[16] etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).

Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-årene ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.

Partiet hadde i 1965 bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten fra Flå (Melhus) tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.

Per Borten måtte gå av som statsminister i 1971 etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles^[når?] særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen.^{[trenger referanse]}

Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.

I løpet av 1970-årene vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet – sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst, mens oljefeberen var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.

Gjennom 1980-årene ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover og det har i ettertid blitt diskutert hva som kan ha vært årsaken til denne nedgangen.^{[trenger referanse]}

Da EU-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden i 1990 dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.

Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved stortingsvalget 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget, blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant folkeavstemningen i 1994.

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved stortingsvalget i 2005.

Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997 til 2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettsspørsmål på en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.

Fra 2005 til 2013 var Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Det politiske grunnlaget for regjeringen, Soria Moria-erklæringen, ble fremforhandlet på Soria Moria fra 26. september til 13. oktober 2005. Regjeringen tiltrådte 17. oktober 2005. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden), men var også en kursendring for hele landet. Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering. Etter valget ble en ny plattform, Soria Moria 2, fremforhandlet i tiden fra 28. september til 7. oktober samme år. Senterpartiet kom tilbake til Stortinget med elleve stortingsrepresentanter.

Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk Senterpartiet 6,7 prosents oppslutning (- 1,2 fra kommunevalget i 2007). 163 371 stemmer ble avgitt for partiet ved kommunevalget, mens partiet fikk 141 326 stemmer i fylkestingsvalget. Partiet fikk 1.420 kommunestyrerepresentanter, også det en tilbakegang på 170 fra fire år tidligere. Ved valget i 2007 fikk partiet 89 ordførere totalt, 83 på rene Sp-lister og 6 ordførere på bygde- og eller felleslister. Etter kommunevalget i 2011 hadde partiet 84 ordførere.

Ved Stortingsvalget 2013 fikk Senterpartiet 5,5 % av stemmene og ti mandater, noe som var partiets dårligste stortingsresultat. Oppslutningen til Arbeiderpartiet og SV gikk også ned, og det rødgrønne prosjektet oppnådde med i alt 72 mandater langt ifra flertall, og dermed søkte regjeringen avskjed. Erna Solberg tok over som statsminister i en Høyre-Fremskrittsparti-regjering med Venstre og Kristelig folkeparti som støttepartier. Senterpartiet havnet i opposisjon.

I etterkant av stortingsvalget 2013 ble det opprettet et evalueringsutvalg som skulle se på Senterpartiets valgkamp, under ledelse av Bengt Fasteraune, medlem av sentralstyret i Sp og ordfører i Dovre kommune. Den 18. desember 2013 ble evalueringsrapporten lagt frem. Evalueringsrapporten, som var basert på svar fra 429 tillits- og folkevalgte, alle fylkeslag og 81 personer på sentralt nivå i partiet, kom med følgende konklusjoner^[17]:

• Partiet gjennomførte et grundig strategiarbeid der landsstyret vedtok partiets hovedsaker samferdsel, eldre og mat og miljø i april 2012.
• Senterpartiet har fortsatt en sterk organisasjon, som er en av norsk politikks mest landsomfattende.
• På tross av små økonomiske resurser nådde partiet ut til svært mange potensielle velgere.
• Man opplever at det i valgkampen ikke var den nødvendige tillit mellom våre fremste tillitsvalgte.
• Utvalget mener det er behov for å tenke nytt, og partiet må erkjenne at det må jobbes på andre måter. Det er derfor behov for å gjøre ting annerledes for å gjenskape et parti med trygghet, samhold og fremtidstro.
• Utvalget mente at dagens ledelse kan gjøre dette sammen ved å sette seg sammen og meisle ut en felles profil og politisk kurs for partiet. Partiets toppledelse må legge ned en betydelig innsats for å få dette på plass før neste valg.

Den 11. januar 2014 varslet Liv Signe Navarsete på Kongsbergkonferansen at hun ville trekke seg som partileder og be sentralstyret om å kalle inn til ekstraordinært landsmøte for å velge en ny partiledelse.^[18] Sentralstyret i Senterpartiet stilte seg 14. januar 2014 bak rådet fra Navarsete, samtidig som alle sammen stilte sine plasser til disposisjon. Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til ny partileder i Senterpartiet på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 7. april 2014. Av 302 delegater, stemte 298 delegater for Slagsvold Vedum, mens fire stemte blankt.

Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim hadde begge sagt seg villig til å stille som 1. nestleder i partiet. Valgkomiteen hadde kommet med en delt innstilling, der flertallet gikk for Tvinnereim og et mindretall for Borten Moe. I kampvoteringen mellom de to, fikk Borten Moe 160 stemmer, mens Tvinnereim fikk 142 stemmer og dermed ble Borten Moe valgt. Tvinnereim vant deretter kampvoteringen om å bli 2. nestleder i partiet. Motkandidat var Janne Sjelmo Nordås fra Nordland. Stemmetallene viste 232–70 i favør av Tvinnerem.

Senterpartiet markerte seg som et tydelig opposisjonsparti overfor Erna Solbergs regjering, og spesielt regjeringens sentraliseringspolitikk. Politireformen, av regjeringen kalt nærpolitireformen og av motstanderne fjernpolitireformen, og tvangssammenslåing av kommuner og fylker var noen av disse. Et annet område var Forsvaret i Nord-Norge, der Arbeiderpartiet i valgåret 2017 inngikk forlik med regjeringen, mens Senterpartiet var imot nedlegging av Andøya flystasjon og flytting av Bellhelikoptrene fra Bardufoss. Ved stortingsvalget i 2017 fikk Senterpartiet over 70 % av stemmene i Andøy kommune.^[19]

Også på landsbasis hadde Senterpartiet stor fremgang ved stortingsvalget i 2017 og gikk opp fra 10 til 19 mandater. Den rødgrønne siden gikk totalt sett bare litt frem på grunn av Arbeiderpartiets tilbakegang. Regjering og støttepartiene hadde fortsatt flertall, og Erna Solberg fortsatte som statsminister.

I den andre fireårsperioden da Erna Solbergs regjering styrte landet gikk Senterpartiet ytterligere frem og var på noen meningsmålinger vinteren 2020/21 landets største parti.^[20] Etter dette fikk Trygve Slagsvold Vedum stadig spørsmål fra media om han var statsministerkandidat, han parerte dette med at for han er politikken det viktigste, ikke posisjoner. På Senterpartiets landsmøte i juni 2021 ble Vedum offisielt partiets statsministerkandidat.^[21]

Ved stortingsvalget 2021 gikk Senterpartiet mest frem av alle partiene og fikk 13,5 % av stemmene og 28 stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet fikk klart større oppslutning med 26,3 % av stemmene og 48 stortingsrepresentanter, og Vedum pekte på Jonas Gahr Støre som ny statsminister.^[22] Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet Jonas Gahr Støres regjering med statsministeren og ti statsråder fra Ap og åtte statsråder fra Sp. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ble finansminister.

Arbeidsutvalget i Bondepartiet, med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i Justisdepartementets protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertittel på listene», som det heter fra protokollen. Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken.

I mars 1953 drøftet arbeidsutvalget flere muligheter, men navnet «Det norske Folkeparti» var langt fremme i debatten. Måneden etter var det landsmøtet som grep fatt i saken. Hans Holten, som på dette tidspunkt også var redaktør i Nationen holdt en innledning, der hans hovedbudskap var klart:

Var Bondepartiets oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket. I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var Elisæus Vatnaland som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, Jon Leirfall som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og Hans Borgen var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var Erland Steenberg, Erling Engan og Gabriel Moseid. Hans Holten foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. Jon Leirfall ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954. Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitémedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti».

På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, også for et navnebytte. Per Borten advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også Hans Holten som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. Karen Grønn-Hagen ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt. Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene.

Partiet hadde tre fraksjoner i spørsmålet; de som ikke ville ha navneendring, de som ville ha et bygdenavn for å nå ut bredere og de som ville ha et nytt navn som basis for nytt fellesskap og ny vekst for partiet. I forkant av landsmøtet ble partiorganisasjonen hørt i spørsmålet.

6 892 medlemmer deltok i avstemningen om navnespørsmålet. Av disse svarte 65 prosent at de ønsket et navneskifte, men det var også kommet andre navneforslag i forkant av landsmøtet. Følgende navn var foreslått:

• Bygdepartiet
• Bygdefolkets Samlingsparti
• Bygdefolket
• Landspartiet
• Rikspartiet
• Det demokratiske parti
• Demokratene
• Borgerlig Folkeparti
• Borgerpartiet
• Senterpartiet
• Folkestyrepartiet
• Bondepartiet
• Sentrumspartiet

Per Borten ga uttrykk for at han var skeptisk til bruk av senter- eller sentrumsnavnet. Han mente merkesakene til partiet hadde sitt utspring i begrepet demokrati – likestillingstanken, desentralisering, lik utdannelse og så videre. Personlig ville han ha et navn med «demokrati» i og gi uttrykk for en liberal samfunnsoppfatning. Han sa nei til alle forslag som hadde en klasseappell og brodd mot spesielle regioner og sosiale grupper.

På landsmøtet 3. mai 1959 i Trondheim var det så duket for avstemning. Landsstyret i Bondepartiet hadde 30. april 1959 drøftet spørsmålet og endt opp med å gi fem navn forrang i debatten:

• Landspartiet
• Bygdefolkets samlingsparti
• Demokratene – Det demokratiske parti
• Senterpartiet
• Folkestyrepartiet

En prøveavstemning viste at flertallet ville ha et navnebytte på landsmøtet. 14 delegater stemte mot. Men der stoppet også enigheten.

Følgende ønsket et partinavn med «demokrati/demokratisk» inkludert; Per Borten, Hans Holten, Ole Rømer Sandberg, Karen Grønn-Hagen og Hans Borgen. Blant de som tok til orde for «senter/sentrum» var Einar Hovdhaugen, Odd Fladstad og Halvor Langeland. For «bygdenavnet» var Jon Leirfall den fremste agitatoren.

En ny avstemning viste følgende stemning i salen:

• Et partinavn som knytter seg til «bygd» – 39 stemmer
• Et partinavn som inneholder et nøytralt navn – 91 stemmer
• Et partinavn som er nøytralt, men tilkjennegir et sentrumsnavn – 57 stemmer
• Et partinavn som knytter seg til «demokrati» – 74 stemmer

Landsmøtet vedtok at navnesaken skulle behandles i landsstyret samme kveld. Der ble stemmetallene som følger:

• Senterpartiet – 2 stemmer
• Demokratisk Samlingsparti – 22 stemmer
• Bondepartiet – 1 stemme (Vatnaland)

Hans Borgen og Hans Chr. Brevig kom deretter med et kompromissforslag; «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)»

Dette ble vedtatt med stort flertall i landsmøtet (118 stemte for), mens Bondepartiet fikk 19 stemmer.

Men pressen var så som så i sine kommentarer av det nye navnet til partiet. Det ble ansett for å være et kronglete navn, og folkestyrepartister var ikke helt fornøyd de heller. Dermed ble det arrangert et ekstraordinært landsmøte i Oslo 12. juni 1959. Der vedtok man enstemmig å annullere valget av navnet «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)». En ny prøvevotering ble avholdt, og ga følgende resultat:

• Senter-Sentrumspartiet – 70 stemmer
• Det demokratiske parti – 12 stemmer
• Bygdepartiet – 33 stemmer
• Bondepartiet – 12 stemmer
• Demokratisk Samling – 6 stemmer
• Folkestyrepartiet – 4 stemmer

Landsmøtet prøvde deretter å nærme seg hverandre omkring de som samlet flest stemmer ved første prøvevotering. Resultatet ble da:

• Senter-Sentrumspartiet – 77 stemmer
• Det demokratiske parti – 1 stemmer
• Bygdepartiet – 46 stemmer
• Bondepartiet – 10 stemmer

I voteringen deretter – mellom Senter og Sentrum, seiret Senterpartiet med 70 mot 65 stemmer. Senterpartiet var dermed et faktum, etter å ha gått ut fra organisasjonen Norsk Landmandsforbund fra 1896 og deres politiske gren fra 1920, Bondepartiet.

Partiledere Trygve Slagsvold Vedum (siden 2014) Liv Signe Navarsete (2008–2014) Lars Peder Brekk (2008) Åslaug Haga (2003–2008) Odd Roger Enoksen (1999–2003) Anne Enger Lahnstein (1991–1999) Johan J. Jakobsen (1979–1991) Gunnar Stålsett (1977–1979) Dagfinn Vårvik (1973–1977) John Austrheim (1967–1973) Per Borten (1955–1967) Einar Frogner (1948–1954) Nils Trædal (1938–1948) Jens Hundseid (1930–1938) Erik Enge (1927–1930) Kristoffer Høgset (1921–1927) Johan E. Mellbye (1920–1921)

Parlamentariske ledere Marit Arnstad 2014– Liv Signe Navarsete 2013–2014 Lars Peder Brekk 2012–2013 Trygve Slagsvold Vedum 2009–2012 Rune J. Skjælaaen 2008–2009 Lars Peder Brekk 2007–2008 Magnhild Meltveit Kleppa 2005–2007 Marit Arnstad 2003–2005 Odd Roger Enoksen 1999–2003 Johan J. Jakobsen 1991–1999 Anne Enger Lahnstein 1989–1991 Johan Buttedahl 1983–1989 Johan J. Jakobsen 1977–1983 Erland Steenberg 1973–1977 Per Borten 1971–1973 John Austrheim 1969–1971 Lars Leiro 1965–1969 Per Borten 1958–1965[24] Elisæus Vatnaland 1948–1958[25][26][27] Nils Trædal 1945–1948[27] Rasmus Langeland 1945 Jens Hundseid 1933–1940 Gabriel Moseid 1932–1933 Jens Hundseid 1931–1932 Johan E. Mellbye 1922–1930

Generalsekretærer Knut M. Olsen 2010–d.d. Ivar Egeberg 2006–2009 Dagfinn Sundsbø 2001–2005 Kjell Dahle 2000–2001 Per Olaf Lundteigen 1997–2000 Steinar Ness 1991–1997 John Dale 1984–1991 Svein Sundsbø 1976–1984 John Holm 1966–1976 (Per Magnar Arnstad ass. generalsekretær 1970–1972) Erik Knutstad 1964–1966 Martin Vårvik 1951–1964 Einar Hovdhaugen 1946–1949 Hans Holten 1933–1940 Jon Leirfall 1929–1933

• Anne Enger september 1998 (konstituert statsminister)
• Per Borten 1965–1971
• Jens Hundseid 1931–1932
• Peder Kolstad 1930–1931

• Peder L. Kolstads regjering 1930–1931
• Jens Hundseids regjering 1931–1932
• John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august–25. september 1963)
• Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965–17. mars 1971)
• Lars Korvalds regjering (KrF, Sp, V) (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
• Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981–8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983–9. mai 1986)
• Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989–3. november 1990)
• Kjell Magne Bondeviks 1. regjering (KrF, Sp, V) (17. oktober 1997–17. mars 2000)
• Jens Stoltenbergs 2. regjering (Ap, SV, Sp) (17. oktober 2005–16. oktober 2013)
• Jonas Gahr Støres regjering (Ap, Sp) (14. oktober 2021–)

Stortingsvalg

Årstall	Prosent av stemmene
1921	13,1 %
1924	13,5 %
1927	14,9 %
1930	15,9 %
1933	13,9 %
1936	11,6 %
1945	8,1 %
1949	7,9 %
1953	9,0 %
1957	9,3 %
1961	9,3 %
1965	9,9 %
1969	10,5 %
1973	11,0 %
1977	8,6 %
1981	6,7 %
1985	6,6 %
1989	6,5 %
1993	16,7 %
1997	7,9 %
2001	5,6 %
2005	6,5 %
2009	6,2 %
2013	5,5 %
2017	10,3 %
2021	13,5 %

Kommunestyrevalg

Årstall	Prosent av stemmene
1928	8,4 %
1931	9,1 %
1934	7,1 %
1937	6,8 %
1945	3,9 %
1947	5,3 %
1951	6,0 %
1955	6,9 %
1959	7,8 %
1963	8,2 %
1967	9,3 %
1971	11,5 %
1975	10,7 %
1979	8,5 %
1983	7,5 %
1987	7,1 %
1991	11,5 %
1995	11,6 %
1999	8,3 %
2003	7,9 %
2007	8,0 %
2011	6,7 %
2015	8,5 %
2019	14,5 %
2023	8,2 %

Fylkestingsvalg

Årstall	Prosent av stemmene
1975	11,2 %
1979	8,6 %
1983	7,2 %
1987	6,8 %
1991	12,0 %
1995	11,7 %
1999	8,5 %
2003	8,0 %
2007	7,8 %
2011	6,3 %
2015	8,0 %
2019	14,5 %
2023	8,6 %

Senterpartiets innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:^[28]

Valgkrets	1973–1977	1977–1981	1981–1985	1985–1989	1989–1993	1993–1997	1997–2001	2001–2005	2005–2009	2009–2013	2013–2017	2017–2021	2021–2025
Østfold	Skulberg				Grimstad	Grimstad						Myhrvold	Myhrvold Funderud
Akershus	Unneberg	Asdahl		Enger	Enger	Enger	Enger	Haga	Haga			Gjelsvik	Gjelsvik Rødby
Oslo						Haukvik
Hedmark	Landfald Østby	Landfald	Haarstad	Haarstad	Haarstad	Haarstad Gløtvold	Gløtvold	Gløtvold	Vedum	Vedum	Vedum	Vedum Mehl	Vedum Mehl
Oppland	Røssum Finsveen	Røssum	Velsand	Velsand	Berge	Berge Tingelstad	Tingelstad	Enger	Enger	Wøien	Wøien	Strand Odnes	Strand Fasteraune
Buskerud	Steenberg		Buttedahl	Buttedahl		Lundteigen			Lundteigen	Lundteigen	Lundteigen	Lundteigen	Lundteigen
Vestfold	Fadum					Lian							Kleveland
Telemark						Johansen						Jacobsen	Jacobsen
Aust-Agder						Sandkjær							Mykjåland
Vest-Agder	Udjus	Udjus				Manneråk							Abusland
Rogaland	Aasland	Ueland	Ueland	Ueland	Ueland	Kleppa Aarrestad	Kleppa	Kleppa	Kleppa	Kleppa	Pollestad	Pollestad	Pollestad Klungland
Hordaland	Helland	Helland	Helland	Stangeland	Stangeland	Stangeland Dale Galtung	Dale	Skjælaaen	Skjælaaen	Toppe	Toppe	Toppe Bjørke	Toppe Bjørke
Sogn og Fjordane	Sælthun Austrheim	Sælthun	Sælthun	Blakset	Blakset	Ringstad Giil	Ringstad	Ringstad	Navarsete	Navarsete	Navarsete	Navarsete	Sande
Møre og Romsdal	Aurdal Hagen	Aurdal	Aurdal	Restad	Restad	Restad Øveraas Holte	Restad	Øveraas	Øveraas	Klinge	Klinge	Klinge	Klinge Lien
Sør-Trøndelag	Borten	Syrstad	Syrstad	Hågård	Viken	Viken Lund	Lund	Lund	Moe	Moe	Greni	Greni	Greni Moe
Nord-Trøndelag	Vikan Jakobsen	Due Jakobsen	Due Jakobsen	Due Jakobsen	Jakobsen	Arnstad Jakobsen	Jakobsen	Arnstad	Brekk	Brekk	Arnstad	Arnstad	Arnstad Tyldum
Nordland	Wold Rønning	Rønning	Angelsen	Angelsen	Angelsen	Angelsen Enoksen Kvalbukt	Enoksen	Enoksen	Samuelsen	Nordås	Nordås	Nordlund Mossleth	Nordlund Mossleth
Troms	Gilleberg					Nymo Roaldsen	Nymo			Nordahl		Borch	Borch
Finnmark						Sommersæter						Iversen	Iversen
Norge	21	12	11	12	11	32	11	10	11	11	10	19	28

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

• Nielsen, May-Brith Ohman: Bondekamp om markedsmakt; Senterpartiets historie 1920–1959, Oslo 2001 ISBN 82-521-5434-4
• Stortrøen, Jofred; Eikestøl, Oddbjørn og Brotnov, Jan H., red. (1980). Rotfeste og framtid : Senterpartiet i medgang og motgang 1920–1980. Oslo: Cultura. ISBN 8270680125. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Madsen, Roar: Motstraums; Senterpartiets historie 1959–2000, ISBN 82-521-5435-2

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Senterpartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Senterpartiet på Facebook
• Senterpartiet på Flickr
• (no) Senterpartiet på Instagram
• (no) Senterpartiet på X (tidligere Twitter)
• (no) Offisielt nettsted for Senterkvinnene
• (no) Offisielt nettsted for Samepolitisk Råd i Senterpartiet
• (no) «Sentrum», Senterpartiets medlemsavis