Woodfjorden

Woodfjorden
	Woodfjorden sett fra Worsleyhamna (Villa Oxford) i nordvest, hvor selve Woodfjorden fortsetter sørover i sentrum av bildet. Foto: Erlend Bjørtvedt
Land	Norge
	; Woodfjorden; 79°35′00″N 13°30′00″Ø
	Woodfjorden på Commons

Woodfjorden

Woodfjorden på kartet over Svalbard

Isbjørn som er «strandet» på Andøyane midtfjords, i august måned. Det er lite mat i fjorden når isen er borte, og denne isbjørnen har ikke lyktes å følge havisen nordover.
Foto: Erlend Bjørtvedt

Woodfjorden er en stor fjord på nordvestsiden av Spitsbergen på Svalbard. Fjorden går 64 km inn i landet, mellom Haakon VII Land i vest og Andrée Land i øst. Den munner ut i Nordishavet mellom Velkomstpynten på Reinsdyrflya i vest, og Gråhuken i øst. Fjorden er 64 kilometer lang og 5-10 kilometer bred. Den løper sør-nord, og er mer enn 200 meter dyp på enkelte steder i nord og vest. Hele fjordstrukturen inklusive undervannsdypet er 150 km langt ut til kontinentalegga.^[1] Hydrologisk sett er Woodfjorden sammen med Bockfjorden og Liefdefjorden et samlet fjordkompleks med felles fjordbunn. Liefdefjorden i vest er grunnere med svært lavt omkringliggende landskap, mens Bockfjorden og Woodfjorden har bratte kyster.

Bukta Muyshaven (Mushamna) er kjent fra 1662. Reindsdyrflya har en rekke fangstgraver fra denne tiden, og de russiske pomorene fangstet senere ved Woodfjorden. Norske fangstmenn brukte området fra 1800-tallet, og flere av Hilmar Nøis's hytter er godt bevart: Villa Oxford på Reinsdyrflya (1924), Mushamna (1927), Texas Bar vest i Liefdefjorden (1927), og Gråhuken (1928).^[2]. En del fossilfunn ble gjort langs nordkysten i 1910 og 1912, og sommeren 1939 utforsket en britisk-norsk-svensk ekspedisjon Dicksonfjordens, Billefjordens, Woodfjordens og Wijdefjordens devonske geologi og fossile fauna, anført av den svenske forskeren Erik A Stensiö, og med Anatol Heintz som leder for det norske forskningslaget.^[3]

En nyere hytte ved Mattilasodden ble reist på 1970-tallet og tilhører Sysselmesteren på Svalbard. Denne brukes jevnlig av fangstfolk, forskere og ekspedisjoner.

Området er østlig grensefjord som avgrenser Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.

Navn

Dagens navn kommer kommer fra engelsk wood (tre) og navnet er etter alt drivtømmeret som er å fine langs strendene i fjorden^[4]. Et nederlandsk kart fra 1710 er tidligste bruk av navnet, det er der oppgitt som Hout Bay, hvor hout er tre (wood) på nederlandsk. Woodfjorden var før dette kjent av nederlandske hvalfangere som Liefde, og kaltes Wickes Sound av Fotherby i 1614.

Geologi og landformer

Midtveis skjærer to fjorder seg rett vestover – den store Liefdefjorden og den langt mindre Bockfjorden, sistnevnte med varme kilder. Hele området består i stor del av godt erodert, rødlig sandstein fra devon, for eksempel det karakteristiske fjellet Auguste-Victoriahøgda. Fjellene er alpint formet av en rekke isbreer som fortsatt er synlige mellom fjellene. Fjordkomplekset er en del av en graben som går nord-sør gjennom hele Spitsbergen, med 360-400 millioner år gamle devon-masser langs fjordene, og eldre lag fra ordovicium i høyereliggende områder. Helt vest i fjordsystemet er det alpint grunnfjell. Mellom Bockfjorden og Woodfjorden ligger tre nedslitte vulkanske topper - Sigurdfjellet, Sverrefjellet og Halvdanpiggen.^[5] Sistnevnte er restene av et vulkansk tilførselsrør med harde masser som er mindre erodert enn omliggende fjell. Sverrefjellet var vulkansk aktiv for bare 100-200 tusen år siden.^[6]

Innerst i fjordbotnen strekker Woodfjorddalen med Woodfjordelva seg inn fra sørøst, fra kilder i Holtedahlfonna. Fjordsidene er bratte, i vest når Riisefjella 1305 meter rett over fjorden, og i øst når Scott Keltiefjellet hele 1368 meter. I fjordbunnen munner den mektige Vonbreen nesten helt ut i fjorden, mens den betydelige Woodfjorddalen med Woodfjordelva stammer fra den noe mindre Abrahamsenbreen. Alle breene her i sør skyver foran seg betydelige morenemasser, og store deler av Woodfjorddalen er ellers dekket av myr, og har et titalls pingoer. Elvene og breene sør og øst langs fjorden har avsatt viftedelta og floer av morenemasser og sand, som flere steder danner flate mobanker som stikker ut i fjorden. Det er undervanns, 10-60 meter høye morenerygger midtfjords og helt nord mellom Velkomstpynten og Gråhuken, som skriver seg fra siste istid. ^[7] Morenerygger medfjords følger tidligere isstrømmer, mens rygger Tverrfjords er endemorener fra isbreer.^[8] Det er to marine grenser, en 40 meter over havet fra yngre dryas (11 000 år), og en 80 meter over havet som er 40 000 år gammel.^[9]

Flora og fauna

Plantelivet er høyarktisk i nord og fjellstrøk, og noe mer varmekjært i sør og vest. Ved de varme kildene sør for Bockfjorden er det et rikere lokalt planteliv.^[10] Typiske arter omfatter svalbardvalmue og trådsildre.

Havisen ligger lenge utover våren i Woodfjorden, og gir godt grunnlag for ringsel, storkobbe og grønlandssel. Isbjørn påtreffes derfor hyppig i Woodfjorden, hvor de trolig har hiplasser.^[11] Sjeldnere gjester er vågehval, kvithval, og ytterst sjelden grønlandshval.

Om våren skjer en veritabel eksplosjon av marint liv under den smeltende havisen, med store mengder alger («isalger»), senere også planteplankton og etterhvert hoppekreps. I fjordområdet finnes både amfipoder som (Themisto libellula), den 4 cm lange amfipoden Gammarus wilkitzkii - og mindre mengder av slekten Eulalia, havbørsteormene Chaetognathi og Mitridia longa. Som ellers på Svalbard, er kiselalger (diatomer) en viktig gruppe i øvre, solrike vannlag sommerstid. Blant dinoflagellater dominerer den høy-arktiske Pentapharsodinium dalei, ellers er det funn av Protoperidinium og Spiniferites frigidus. Saltvannsfisk omfatter den vidt utbredte polartorsk (Boreogadus saida). Den lever av dyreplankton som ishavsåte (Calanus glacialis), feitåte og raudåte, som alle påtreffes ved Woodfjorden. Svalbards eneste ferskvannsfisk finnes i vann ved Woodfjorden - svalbardrøye.^[12]

På land treffes en del insekter, blant annet ytterst sjelden vårfluer. Den antatt arktiske vårfluearten Apatania zonella er beskrevet ved funn her i 1969.^[13]

Fuglelivet omfatter blant annet ærfugl, praktærfugl, kortnebbgås, ringgås, fjæreplytt, svalbardrype, rødnebbterne, tyvjo, storjo, polarmåke og krykkje. Vestsiden av Woodfjorden har flere krykkjefjell. Det er (2009) anslagsvis 300 svalbardrein nordfor Liefdefjorden, og 150 rein samt fjellrev øst for Woodfjorden.^[11]

Referanser

^ Dag Ottesen et al, «Dynamics of the Late Weichselian ice sheet on Svalbard inferred from high-resolution sea-floor morphology» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Boreas, 2006, side 7.
^ Woodfjordområdets historie og kulturminner - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.
^ Anatol Heintz og Sven Føyn, «The Downtonian and Devonian Vertebrates of Spitsbergen. VIII» - The English-Norwegian-Swedish Expedition 1939 - Geological Results, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Oslo 1943.
^ Susan Barr. «Woodfjorden». store norske leksikon.
^ Winfried K Dallmann, Quarternary volcanic and subvolcanic rocks, Universitetet i Oslo.
^ Woodfjordens geologi og landskap - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.
^ Yoshihide Ohta, «Reconnaissance of glaciogenic bathymetry in the fjords and on the shelves of Spitsbergen» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Polar Research 5 n.s. 1987, 293-295.
^ Dag Ottesen et al, «Dynamics of the Late Weichselian ice sheet on Svalbard inferred from high-resolution sea-floor morphology» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Boreas, 2006.
^ Otto Salvgisen og Henrik Österholm, «Radiocarbon dated raised beaches and glacial history of the northern coast of Spitsbergen, Svalbard» - Polar Research, Nr 1, juli 1982, side 97-115. Abstrakt, Wiley Online Library.
^ Woodfjordens planteliv - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.
^ ^a ^b Woodfjordens dyreliv - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.
^ Svalbardrøye Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine. - Miljøstatus i Svalbard, norsk Polarinstitutt
^ H. Decamps og H-F. Voisin, «On the Occurrence of Apatania zonella Zetterstedt (Trichoptera, Limnophilidae) in Svalbard», Norsk entomologisk tidsskrift, Volum 18, nummer 2, 1971.

Eksterne lenker

Woodfjorden Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt
Woodfjorden, Liefdefjorden, Bockfjorden - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk polarinstitutt.

[1] Dag Ottesen et al, «Dynamics of the Late Weichselian ice sheet on Svalbard inferred from high-resolution sea-floor morphology» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Boreas, 2006, side 7.

[2] Woodfjordområdets historie og kulturminner - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.

[3] Anatol Heintz og Sven Føyn, «The Downtonian and Devonian Vertebrates of Spitsbergen. VIII» - The English-Norwegian-Swedish Expedition 1939 - Geological Results, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Oslo 1943.

[4] Susan Barr. «Woodfjorden». store norske leksikon.

[5] Winfried K Dallmann, Quarternary volcanic and subvolcanic rocks, Universitetet i Oslo.

[6] Woodfjordens geologi og landskap - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.

[7] Yoshihide Ohta, «Reconnaissance of glaciogenic bathymetry in the fjords and on the shelves of Spitsbergen» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Polar Research 5 n.s. 1987, 293-295.

[8] Dag Ottesen et al, «Dynamics of the Late Weichselian ice sheet on Svalbard inferred from high-resolution sea-floor morphology» Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine., Boreas, 2006.

[9] Otto Salvgisen og Henrik Österholm, «Radiocarbon dated raised beaches and glacial history of the northern coast of Spitsbergen, Svalbard» - Polar Research, Nr 1, juli 1982, side 97-115. Abstrakt, Wiley Online Library.

[10] Woodfjordens planteliv - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.

[cruise-11] Woodfjordens dyreliv - Cruisehåndbok for Svalbard, Norsk Polarinstitutt.

[12] Svalbardrøye Arkivert 11. november 2014 hos Wayback Machine. - Miljøstatus i Svalbard, norsk Polarinstitutt

[13] H. Decamps og H-F. Voisin, «On the Occurrence of Apatania zonella Zetterstedt (Trichoptera, Limnophilidae) in Svalbard», Norsk entomologisk tidsskrift, Volum 18, nummer 2, 1971.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]