Rijpfjorden

Rijpfjorden
Land		Norge
Type		fjord
Dybde		100 m (snitt)
Del av		Polhavet
Posisjon
Rijpfjorden 80°12′N 22°07′Ø

Rijpfjorden er en fjord på nordsida av Nordaustlandet på Svalbard. Den strekker seg 30 kilometer nordover til Nordenskiöldbukta og er opp til 12 kilometer bred. Dybden er betydelig, midlere dyp er 100 meter og bunndyp om lag 216 meter. ^[1] Saliniteten er typisk 34-35 psu. Fjorden har innløp mellom Kapp Lovén i vest og Kapp Wrede på Platenhalvøya i øst. Øst for Kapp Wrede ligger Zorgdragerfjorden. I fjordbotnen starter den brede flya kalt Rijpdalen sørover, og er isfri hele veien mot mot botnen av Wahlenbergfjorden. Dette er det største isfrie området på Nordaustlandet.

Ettersom fjorden bare er åpen i nord er den lite påvirket av det varme vannet fra Atlanterhavet som kommer opp langs vestsida av Spitsbergen. Fjorden er dekt av tykk is fra november-februar til juli-august, og selv etter dette har den tidvis også drivis.^[2]

Det marine livet i fjorden ble i 2007 utforsket av team finansiert av UNIS, Norsk polarinstitutt, og det tyske Alfred Wegener Institut.^[3] Fjorden frøs i februar i 2007, og forble isdekt fram til 12. juli med sjøtemperaturer rundt - 1,8°C i hele vannsøylen om vinteren-våren. Istykkelsene var 0,5 - 1 meter med en saltholdighet omkring 5 psu.^[4][5]

Rijpfjorden har betydelig tilførsel av ferskvann og sedimenter, som tilføres fjorden langs bunnen og i tynne lag (strata) i vannsøylen. Lagdelingen av næringsstoffene reduserer produksjonen av plankton i fjorden, men det er en del større marine dyr i Rijpfjorden, med innslag av kvithval, vågehval, ringsel, storkobbe og hvalross. Sjeldne gjester er grønlandshval og håkjerring, samt den viktig polartorsken (Boreogadus saida), som er forbundet med is. Oppvarming av Atlanterhavet har ikke effekt helt her inne, men den atlantiske West-Svalbard-strømmen passerer lengre ute i havet og kan bringe mer «boreale» arter til de ytre havstrøkene utenfor fjorden.^[6] Men de invaderende artene som man finner i Isfjorden, er ikke tilstede her.

Om vinteren når det er islagt fjord, vil isen absorbere det meste av sollyset og de fleste gjenlevende livsformer stiger oppover i vannsøylen for å livnære seg ved det lille sollyset som trenger igjennom like under isen. Autotrofe organismer omdanner sollysets fotoner og inorganiske næringsstoffer til energi og organisk materiale, gjennom fotosyntesen som gir grunnlag for nesten alt liv på jorda. I april starter en veritabel eksplosjon i fjordens organiske produksjon, med den tidlige framveksten av sympagiske alger («isalger») som lever under havisen.^[7] De sympagiske algene er enestående ved å blomstre under isen, og kan slik starte livssyklusen inntil to måneder før planteplankton. Algene gir derfor rom for tidlig beiting fra ishavsåte (Calanus glacialis) og andre hoppekreps som i sin tur gir føde for fisk.^[8] Ishavsåten legger eggene i april når isalgene blomstrer opp.

Først i juli er havisen smeltet, og det kommer tilstrekkelig sollys ned i den pelagiske vannsøylen til at planteplanktonet (fytoplankton) raskt vokser fram. Nå har ishavsåtens egg blitt til larver, som livnærer seg på planktonet.^[9] Dersom oppvarming forrykker issmeltingen og endrer avstanden mellom blomstringen av isalger og plankton, vil dette kunne forrykke livsgrunnlaget for ishavsåten og dens predatorer.^[4] Isalgene produserer Omega 3 fettsyrer i et kvanta som er avgjørende for det videre livsgrunnlag for hoppekreps, zooplankton, og fisk.^[4] Ishavsåten lagrer en fettpose som etter hvert opptar storparten av artens kroppsmasse, og disse lipidene kan i sommermånedene i noen tilfeller få havet til å lukte «fisk». Ishavsåten utgjør sommerstid inntil 90 % av zooplankton-biomassen i Rijpfjorden.^[4]

Ettersom næringsstoffene uttømmes utover sommeren, faller likevel primærproduksjonen merkbart. Om sommeren smelter isbreene i mange Svalbard-fjorder, og brevannet fører med seg mineraler som reduserer mengden biologisk liv generelt. Men i Rijpfjorden kommer det lite brevann ut ved smeltingen, og dette stimulerer den biologiske primærproduksjonen.^[10] Produksjonen av marint liv, særlig enkle mikroorganismer, er størst om våren og avtar om sommeren, og er meget lav om vinteren.

I en norsk-britisk, komparativ studie av Rijpfjorden og Kongsfjorden 2006-08, viste det seg at det vanlige vertikale vandringsmønster som zooplankton framviser i vannsøylen, mot bunnsedimentene for å unngå predatorer, var tydelig om våren og sommeren men lite systematisk i de to fjordene sommerstid.^[11] Artsfordelingen var ulik med mye raudåte, feitåte og ishavsåte, amfipoder (Themisto libellula), den 4 cm lange amfipoden Gammarus wilkitzkii - og mindre av Eulalia, flerbørstemarkene Chaetognathi og Mitridia longa i den nordvendte Rijpfjorden. Tilsvarende var det størst innslag av raudåte, feitåte, ishavsåte, Chaetognathi, Mitridia longa - og mindre Themisto og Eulalia i den vestvendte Kongsfjorden - hvor amfipoden Gammarus wilkitzkii var helt fraværende. Større omfang av havis gjør den biologiske primærproduksjonen mindre og dette reduserer den vertikale karbon-synkingen som er avgjørende for bentisk liv (bunnliv) i fjordene.^[12]

Som ellers på Svalbard, er kiselalger (diatomer) en viktig alge-gruppe som florerer også i denne fjorden sommerstid, i de øvre solrike, men næringsfattige overflatelagene.^[13]

Blant dinoflagellater er det den høy-arktiske Pentapharsodinium dalei som dominerer, en indikasjon på sterk innflytelse fra svært kalde nordlige vannmasser. Men Rijpfjorden har også i likhet med vestligere fjorder en del Protoperidinium og Spiniferites frigidus. I Kongsfjorden dominerer til sammenlikning den arktiske Islandinium minutum som også lever i kalde arktiske vann.^[14]

• Howe, J. A.; m.fl. Fjord Systems and Archives - Geological Society spesialpublikasjon nr 344, 1-3, 2010.

• Rijpfjorden Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt