Omri av Israel

Omri Konge av Israel
Omri i Promptuarii Iconum Insigniorum
Født		ca. 940 f.Kr.[1]
Død		874 f.Kr.[1] Samaria (region)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Israel
Barn		Ahab
Nasjonalitet		Kongedømmet Israel
Annet navn		עמרי
Regjeringstid		Rival til Tibni: 885–880 f.Kr.; enekonge 880–874 f.Kr.

Omri (hebraisk: עמרי, ʻOmrî, «Herren er mitt liv») var konge av det nordlige israelittiske Israel. Han var krigsherre med suksess og første i rekken av omridekonger (Huset Omri) som omfattet Ahab, Ahasja og Joram.

Omri var hærfører for kong Ela av Israel da Simri myrdet kongen, hans familie og gjorde seg selv til konge. Istedenfor å slutte opp om tronraneren, valgte soldatene ved byen Gibbeton å velge Omri som konge, og han ledet dem mot festningsbyen og hovedstaden Tirsa. Da Simri at ikke hadde en sjanse, satte han fyr på kongeborgen og drepte således seg selv. Han var konge i kun syv dager.^[2] Selv om Simri ble fjernet, valgte «den ene halvparten av folket fulgte Tibni, sønn av Ginat, og ville ta ham til konge. Den andre halvparten fulgte Omri.» ^[3] Det tok Omri fire år å drive kamp mot Tibni, og da denne til sist døde, kunne Omri til sist proklamere seg selv som den ubestridte kongen av Israel.^[4]

Omri ble konge av Israel i det 31. året til Asa, konge av Judea, og han styrte i 12 år hvor 6 av dem var fra hovedstaden i Tirsa.^[4] Den bibelske referansen til perioden med rivalisering med Tibni er fra det 27. året av Asa (Første Kongebok 16:15) til 31. året (16:23). William F. Albright har datert Omris kongedømme til 876–869 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 888-880 f.Kr. for hans rivalisering med Tibni og 880–874 f.Kr. som enekonge.^[5]

For de første seks årene av Omris kongetid var hans hovedstad i Tirsa, slik det hadde vært for kongene før ham. Men han bygget seg en ny hovedstad for kongedømmet i området Samaria på en høyde som ga bedre forsvarsmuligheter. Etter sigende kjøpte han høyden fra en viss Sjemer, og skal ha oppkalt byen Samaria han anla her etter selgeren. I realiteten henviser navnet til Shomron (Samaria) i betydningen «vakt-fjell» eller et «vakt-tårn». Dens forsvarsevne var god nok til å utholde flere beleiringer fra arameerne.^[6]

Nyere bibelforskere og historikere, kanskje særlig Israel Finkelstein, har fremmet at Kongebøkene har minimalisert Omris prestasjoner. Selv om bibelteksten anerkjenner at Omri bygde den nye hovedstaden Samaria, kan teksten ha utlatt de mulige omfattende offentlige byggeprosjektene som Omri og hans sønn Akab satte i gang i løpet av deres kongetid. Finkelstein og hans student Norma Franklin har identifisert monumentale konstruksjoner ved Samaria, Jisre'el, Megiddo og Hasor som er like i formgivningen og konstruksjonen. Andre arkeologer i Israel, blant annet Amnon Ben-Tor, Amihai Mazar, William Dever og Lawrence Stager, er avvisende til denne teorien, og hevder at det er imøtegått av vitenskapelig forståelse av de geologiske stratumavleiringene og den generelle utviklingen i regionen, og at teorien støtter seg for mye på relativ datering av keramikkrester.

Omris styre over Israel var sikker nok til at han kunne la kongedømmet gå i arv til sin sønn Akab, og således etablere et nytt dynasti (tidvis kalt for omridedyanstiet), og hans etterkommere hersket ikke bare over Israel i de neste førti årene, men også kortvarig over kongedømmet Judea. Omri var betydningsfull nok til at hans navn er nevnt på en stele reist av Mesja, konge av Moab, et mindre kongedømme sør og på motsatt side av Jordanelven. Mesja nedtegnet sin seier over en sønn av Omri, men utelot dennes navn. Thomas L. Thompson ved Københavns Universitet har tolket Mesjastelen ved at Omri er et eponym, eller som en legendarisk grunnlegger av kongedømmet framfor å referere til en særskilt person.^[7] Denne tolkningen har ikke vunnet fram da Omri generelt er oppfattet som faktisk og historisk, og som er bekreftet utenfor Bibelen av assyriske kilder som jevnlig refererte til hans etterfølgere som tilhørende Bit Hu-um-ri-a, «Huset Omri».^[8]

Det relativt korte dynastiet som Omri grunnla utgjør et nytt kapittel i historien til det nordlige kongedømmet Israel. Det avsluttet bort femti år med fastlåst borgerkrig over tronen. Det var fred med kongedømmet Judea i sør, og faktisk også samarbeid mellom de to rivaliserende jødiske kongedømmene. Denne tilstanden av fred gjorde det mulig for kongedømmet Israel å utvide sin innflytelse og dessuten ta politisk kontroll over Transjordan, hvilket også førte med seg økonomisk framgang for riket.

På den annen side førte fred med Sidon også til at fønikiske religiøs innflytelse kom til kongedømmet, og det førte til en kulturkamp mellom tradisjonalistene, personifisert ved profeten Elia og hans tilhengere, og aristokratiet, personifisert ved Omris sønn og arving Ahab og hans fønikiske hustru Jesabel. Utenrikspolitikken hadde denne perioden en parallell i framveksten av kongedømmet Aram basert i Damaskus, og Israel var snart i krig i nordvest. Mer truende var imidlertid herredømmet til stormakten Assyria som begynte ekspandere vestover fra Mesopotamia: slaget ved Karkar i 853 f.Kr. hvor assyriske Salmanassar III møtte et forbund av lokale konger, inkludert Akab. Det var første alvorlige sammenstøtet mellom Assyria og Israel. Det var det første i rekke kriger som til sist kom til føre til undergangen for kongedømmet Israel i 722 f.Kr., og reduksjonen av kongedømmet Judea til en assyrisk vasallstat.

I arkeologien opptrer Omri flere ganger over det neste århundrer. Mesjastelen, som i dag er utstilt i Louvre, har en referanse til trusselen fra Moab ved «Omri konge av Israel». Kongedømmet Israel kom senere til bli identifisert i kildene som «Huset Omri» (Bit-Humria), hvor betegnelsen «Israel» ble benyttet mindre og mindre etter hvert som historien utviklet seg. Det andre definerbare begrepet for Israel var «Samaria», noe som begynte i kongedømmet til Joasj. Den assyriske svarte obelisk som i dag står i British Museum krediterte Jehu som «sønn av Omri», noe som antagelig er henvisning til landet, og ikke til Omri personlig. Bibelen beskriver ham som «Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji».^[9]

Arkeologisk sett, det synes som Omri ble anerkjent internasjonalt og utenfor sitt eget rike som grunnleggeren av det israelittiske kongedømmet, skjønt Akab er den første kongen av Israel som opptrer i ikke-israelittiske kilder.

Den hebraiske Bibelen viser en negativ holdning til kong Omri, og det har blitt fulgt av den senere rabbinske tradisjonen. Imidlertid ble sionismen frambrakt av en hovedsakelig politisk framfor religiøs bevegelse og som evaluerte flere bibelske figurer i et nytt lys i henhold til de kriterier for en sekulær nasjonalbevegelse som hadde behov for nasjonalhelter. Som med mange europeiske nasjonalbevegelser som fungerte som eksempler for grunnleggerne av sionismen, ble oldtidens jødiske krigere og krigerkonger i særdeleshet vurdert positivt. Omri, en krigerkonge med suksess og dyktighet og grunnleggeren av et sterkt dynasti, er et iøynefallende eksempel.

• «Omri», Smith's Bible Dictionary