Jehu av Israel

Jehu Konge av Israel
Jehu i Promptuarii Iconum Insigniorum
Født		876 f.Kr.[1] Samaria (region)
Død		814 f.Kr. Samaria (region)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Israel King of Israel
Far		Josjafat Josjafat av Juda
Barn		Joakas
Nasjonalitet		Kongedømmet Israel
Gravlagt		Samaria
Annet navn		hebraisk: יֵהוּא
Regjeringstid		841–814 f.Kr.
Jehu av Israel på Commons

Jehu (hebraisk: יֵהוּא, Yēhû; i betydningen «Jahve er Ham») ^[2] var en konge av Israel. Han var sønn av Josjafat, sønnesønn av Nimsji.^[3][4] Bibelforskeren og arkeologen William F. Albright har datert Jehus kongedømmet til 842-815 f.Kr., men bibelforskeren Edwin R. Thiele har kommet fram til datoene 841-814 f.Kr.^[5] Den fremste kilden til Jehu er Andre Kongebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), men Jehu er også bekreftet i assyriske kilder.

Kongedømmet til Jehus forgjenger, Joram, var markert av slaget ved Ramot i Gilead mot en aramensk hær. Der ble Joram såret og dro deretter tilbake til Jisreel for å leges. Han ble pleiet av Ahasja, konge av Juda, som også var hans nevø.^[6] Jehu grep anledningen ved å drepe Joram, og ble således selv konge. Forfatteren av Andre Kongebok beskriver det slik at mens hærførerne av den israelittiske hæren samlet seg et stykke fra kongens øyne, sendte profeten Elisja en av sine lærlinger til dette møtet. Denne førte Jehu vekk fra sine likemenn og salvet ham som konge i et indre kammer.^[7] Bibelen er taus om identiteten til denne disippelen. Jehus følge ville vite hvem som sto bak dette merkelige besøket, og Jehu sa da «Ord for ord sa han til meg: Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel. Du skal gjøre ende på din herre Ahabs hus. Jeg vil ta hevn over Jesabel for drapet på mine tjenere profetene..Hele Ahabs hus skal gå til grunne." Hans følgesvenner blåste da i hornene sine og utropte ham til konge.^[8]

Med en utvalgt gruppe dro Jehu i all hast til Jisre'el hvor Joram lå syk med sine sår fra slaget ved Ramot i Gilead. Der drepte Jehu kong Joram på egen hånd ved å skyte ham gjennom hjertet med en pil.^[9] Ahasja, kongen av Juda, forsøkte å rømme, men ble dødelig såret av en av Jehus krigere ved Gur-passet ved Jibleam,^[10] men klarte å komme seg til Megiddo, hvor han døde.

Forfatteren av Andre Kongebok beskriver hvordan Jehu gikk inn i byen uten motstand, og så Jesabel, mor til kong Joram, viste seg i et vindu i palasset og mottok ham med forakt. Jehu kommanderte evnukkene i palasset til å kaste henne ned på gaten. Fallet var hardt for henne, og i tillegg kjørte han over henne med sin hestestridsvogn. Da tjenerne kom tilbake for å gravlegge henne, hadde bikkjene fortært alt unntatt hennes hender, føtter og hode.^[11][12]

Som herre over Jisreel skrev Jehu til høvdingene i hovedstaden Samaria, og beordret dem om å telle hodene til alle kongelige prinser i kongedømmet. De gjorde som de ble bedt om og brakte ham sytti hoder som ble stablet i to hauger ved hans port den neste dagen. Hele familien etter kong Ahab av Israel ble utryddet av Jehu.^[12] Kort tid etterpå møtte Jehu brødrene til Ahasja, fikk dem grepet og «slo dem i hjel ved brønnen i Bet-Eked, førtito mann i alt. Han [Jehu] lot ikke en eneste bli igjen.» ^[13] «Da Jehu kom til Samaria, slo han i hjel alle som var igjen av Ahabs hus der i byen. Han utryddet hver eneste en... » Deretter fikk han tak de som dyrket guden Baal ved å tilkalle Baal-prester fra hele Israel, og fikk også disse drept, foruten å ødelegge fysiske spor på deres religiøse tilknytning, som å ødelegge Baals steinstøtte, og omgjøre dets tempel til et offentlig toalett, i henhold til Andre Kongebok.^[14]

Til tross for dette blodige statskuppet, tok Jehu likevel opp tidligere tiders praksis med å dyrke gullkalvene, og fulgte således «ikke helhjertet den loven som Herren, Israels Gud, hadde gitt,» noe Andre Kongebok uttrykte misnøye med.^[14] Hva som ellers skjedde under Jehus styre fortelles det lite om. Han var hardt presset av angrep fra Hasael av Aram-Damaskus, konge av arameerne i dagens Syria, som Bibelen hevdet hadde slått «israelittene langs hele grensen. På østsiden av Jordan tok han hele Gilead, landet hvor Gads, Rubens og Manasses stamme bodde, helt fra Aroer ved Arnon-elven og nordover, både Gilead og Basan. » ^[15] Dette avsnittet i Andre Kongebok kan forklare hvorfor Jehu tilbød tributt til Salmanassar III, konge av Assyria, slik som det er framstilt på den assyriske kongens sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). Det kan tyde på at Jehu søkte Salmanassars beskyttelse på grunn av angrepene fra Hasael. Sterke internasjonale allianser ville også ha bidratt til bekrefte hans militære statskupp over Joram. Betegnelsen Bit-Khumri («Omri») ble også benyttet av assyrerkongen Tiglat-Pileser III på Pekah (733 f.Kr.) og Hosea av Israel (732 f.Kr.),^[16] således kunne henvisningen hos Salmanassar til huset/landet/kongedømmet til Omri benyttes på senere israelittiske konger som ikke nødvendigvis nedstammet fra Omri, men som en generell henvisning til landet Israel.

Bortsett fra omtalen i den hebraiske Bibelen, opptrer Jehu i assyriske dokumenter, kjent fra kong Salmanassar IIIs sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). På obelisken er Jehu framstilt (eller en av hans ambassadører) mens han kysser bakken foran den assyriske kongens føtter. I kileskriftteksten er han omtalt som mIa-ú-a mar mHu-um-ri-i, eller «Jehu sønn av Omri» (Bit-Khumri)» hvor Omri er det assyriske betegnelsen på kongedømmet Israel. Denne tributten er datert til 841 f.Kr.^[17] Det er den tidligst bevarte avbildning av noen israelitt.

I henhold til obelisken tjente Jehu i sin allianse med Fønikia og Juda, og ble underkastet som vasall av Assyria.

Forfatteren av Tel Dan-stelen, som ble gjenfunnet i 1993-1994 i løpet av utgravningene ved Tel Dan i nordlige Israel, hevder å ha drept både Ahasja av Juda (som besøkte Joram) og Joram. Den mest sannsynlige forfatteren av dette monumentet er Hasael av Aram-Damaskus. Selv om inskripsjonen er et samtidig vitnemål for denne perioden, er slike monumenter erfaringsmessig ofte politisk propaganda hvor periodens konger tenderte til å skryte og komme med overdrevne påstander. Stelen bekrefter de bibelske personene, men motsier ikke nødvendigvis informasjonen i Bibelen.