Kvinnehirden

Kvinnehirden KH
Kvinnehirdens merke.
Grunnlagt		1934
Nedlagt		mai 1945
Moderparti		Nasjonal Samling
Ideologi		Nasjonalisme, nasjonalsosialisme, fascisme, antikommunisme
Kvinnehirden på Commons

Kvinnehirden eller NS Kvinnehird, forkortet NS KH, var en militært ordnet organisasjon for kvinner tilknyttet fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) før og under andre verdenskrig i Norge. Kvinnehirden ble stiftet i Stavanger i 1934.^[1] Første landsleder var den sterkt antisemittiske Halldis Neegaard Østbye. I 1941 ble Johanne Martin hirdleder, og fra 1942 Randi Roberg.

Kvinnehirden var partiets sanitetstropp og service-stab ved store arrangementer. Hirdkvinnene var ikke direkte underlagt Rikshirden, de paramilitære, politiske troppene og den harde ideologiske kjernen i partiet, men del av NS Kvinneorganisasjon (NSK). Organisasjonen ble etablert over hele landet, og omfattet i utgangspunktet kvinner i alderen fra 18 til 35 år. I 1943 ble aldersgruppen opp til 40 år innlemmet. For jenter mellom 14 og 18 fantes Gjentehirden. Medlemskap i Hirden var obligatorisk for NS-medlemmer fra 1941.^[2]

Kvinnehirden ble etablert i 1934, opprinnelig under navnet Specialavdelingens Sanitet. Den ble en viktig del av den nasjonalsosialistiske kvinnebevegelsen som var samlet i Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon. Til Kvinnehirden rekrutterte man både NS-medlemmer og andre. Hirden hadde en aspiranttid på fire måneder, med kursing i ideologi, førstehjelp og forpleining. Det ble forventet at de som ikke var med i NS, søkte medlemskap i partiet når de ble opptatt i Hirden.

Mye av kvinnehirdens aktivitet besto av organisasjonsoppgaver, som studieringer, talekurs og ikke minst propagandatjeneste. Kvinnenes rolle var først og fremst å være en støtte for mennene. De skulle stå bak sine ektemenn, sønner, brødre eller fedre, de som måtte kjempe ved fronten. Hirdkvinnene ble skolert i forpleinings- og sanitetsoppgaver og lottetjenester. En rekke hirdkvinner gikk etter hvert i tjeneste for det tyske Røde Kors. Mange endte opp som såkalte «frontsøstre» ved tyske SS-avdelinger.

På hjemmefronten besørget de sanitetstjeneste og forpleining ved NS-stevner og arrangementer. De hadde gymnastikkoppvisning på idrettsstevner. Kvinnene samlet inn julepakker til soldatene ved fronten. I Oslo etablerte de sy- og stoppestue der bevegelsens menn kunne få hjelp til å holde tøyet i orden. Mot slutten av krigen drev hirdkvinnene aktivt sorgarbeid. Krigen kostet, og mange mistet sine nærmeste ved fronten. I lokalsamfunn fikk ofte NS-folk liten trøst, og hirdkvinnene måtte tre støttende til.

Retningslinjene for kvinnelige hirdmedlemmer gikk ut på å unngå utenlandsk påvirkning. Ingen sminke, da ser de ut «som apekatter efter jødiske kosmetikkfabrikanters reklamer». En kvinne skal ikke innlate seg på «drikk og fanteri» eller «røyke flere sigaretter enn sin mann». Kvinner skal ikke høre på eller danse til musikk fra USA som angivelig får dem til å «oppføre seg så selv negre spør hvad som feiler dem». Da var det bedre å drive idrett.^[3]

På sine premisser ville den nasjonalsosialistiske ideologien gi kvinnene en viktigere rolle i det nye samfunnet: De skulle ikke være maskuline, men de skulle være sterke. Kvinnene ble sett på som det viktigste redskapet i kampen for hjem, slekt og rase. Med mennene ved fronten la man opp til at kvinnene skulle kunne aksle flere oppgaver på hjemmebane, og Kvinnehirden fremmet flere «kvinnekrav». Førstegangs gravide skulle få kurs på mødreskoler. Kvinnehirden arbeidet for gratis tannbehandling og legeundersøkelser for alle skolebarn. I 1944 fikk de gjennom et forslag om barnetrygd for alle familier. Hirdkvinner var også involvert i driften av feriehjem for nybakte mødre og mødre med småbarn.

Det ble ikke forventet av bevegelsens kvinner at de skulle bære våpen eller delta i strid på linjene med menn, men politisk var hirdkvinnene ofte mer lojale og like engasjerte som sine mannlige motstykker. Flere opererte også som angivere.

Kvinnehirden ble ledet av oppnevnte fylkesledere, og administrert av Kvinnehirdens Landsledelse. Ledere for dette organet var:

• Halldis Neegaard Østbye (til november 1940)
• Liv Anker Tomter (1940–1941)
• Johanne Margrethe Martin (1941–1942)
• Randi Roberg (1942–1945)

• 
  Kvinnehirden paraderer på Torgallmenningen i Bergen 1942

  Foto: Narodowe Archiwum Cyfrowe
• 
  Unge kvinner i Kvinne- eller Jentehirden hilser partiføreren Quisling under et NS-stevne i Sarpsborg sommeren 1942.

  Foto: Riksarkivet
• 
  Unge kvinner paraderer på Karl Johans gate i Oslo i hirdopptoget under «8. riksmøte», partiets landsmøte, i september 1942.^[4]

  Foto: Riksarkivet
• 
  Kvinne- eller jentehird paraderer med solkorsflagg forbi partiledelsen og tyske myndigehter på Universitetsplassen under «8. riksmøte» 1942.

  Foto: Riksarkivet
• 
  Unge hirdkvinner i NS Ungdomsfylking (NSUF) møter Quisling og gjester fra Hitlerjugend under et «førermøte» på NS' førerskole på Jessheim, trolig i 1941 eller 1942.

  Foto: Riksarkivet

Kvinnehirdens uniformer^[5] var grønne, hadde enkeltspent jakke og brunt belte. Hodeplagget hadde båtluefasong. På venstre arm bar hirdkvinnene solkorset, på hvit firkantet bunn. De brukte gulhvit skjorte med svart sløyfe.

Uniformer og merker for NS Kvinneorganisasjon, Kvinnehirden, Gjentehirden og Småhirden.^[5] Politiske uniformer ble forbudt i Norge i 1933^[6] men forbudet ble opphevet i 1940, og NS, landets eneste lovlige parti, ble en uniformert bevegelse i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon inspirert av det tyske nazistpartiet. Plansjer fra NS Årbok 1944.

• Side 75–90. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn – Hirden, Kagge Forlag 2013
• NS årbok 1944, Rikspropagandaledelsen, Oslo 1944