Rettskrivningen av 1941

Rettskrivningen av 1941 var en rettskrivningsreform basert på tanker som rådde i partiet Nasjonal Samling (NS). Derfor ble den på folkemunne omtalt som «nazi-reformen».^{[trenger referanse]} Rettskrivningsreformen trådte fullt ut i kraft 1. juli 1942^[1] og ble dermed obligatorisk å bruke i aviser, ukeblader og andre offentlige verk. Rettskrivningen gjaldt ikke for bokforfattere, de kunne fortsatt skrive i sin egen målform. Stort sett aksepterte pressen dette, men illegale aviser ignorerte som oftest de nye reglene og skrev med egen målform. Etter at krigen var over i 1945 ble rettskrivningen avskaffet og etterlot seg få spor.^[2]

Under andre verdenskrig var partiet Nasjonal Samling med tysk hjelp blitt det statsbærende parti i Norge. Dermed kunne partiet få gjennomført tanker det ikke fikk flertall for før krigen.

Nasjonal Samlings program av 1934 gikk inn for sammensmelting av de to norske målformene bokmål og nynorsk. I rettskrivningen av 1938 var det gjort endringer i skriftnormalene som pekte i retning av et fremtidig samnorsk. Før disse reformene var språkpolitikken mer tilbakelent. Partiene Høyre og Venstre ønsket ikke å blande seg inn i språket så mye, men ville heller la det utvikle seg uten innblanding.

Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet har funnet det nødvendig å foreta en revisjon av rettskrivningsreglene av 1938.

En hel del dobbeltformer og sideformer er strøket. Samtidig har en søkt å fornorske bokmålet uten å bryte for sterkt med dettes tradisjoner.
Det er enno en del dobbeltformer. Disse er ført opp ved siden av hverandre og skal være likestillet. Men man bør så langt som råd er bruke de norske formene. I det hele må en rette seg etter stil og emne i valget av ord og former.

Forordet i ordlisten

Kulturminister Gulbrand Lunde ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).^[3] Halvdan Koht og Arbeiderpartiet hadde etter NS' mening satt i gang et mislykket prosjekt med en samlet skriftnorm med arbeiderpreg som mål. Reformen var et unntakstilfelle, siden det ikke var et utvalg av fagfolk som sto bak endringene, men fem personer i en komité, Gulbrand Lunde, ekspedisjonssjef Sigvat Heggstad, cand.mag. Rolf R. Nygaard, rektor ved Eidsvoll landsgymnas, Johan Fredrik Voss og ekspedisjonssjef Johannes Norvik.^[1] Harald Bakke var også med i denne komiteen, men mange av hans ønsker ble avvist av Lunde, lederen i komiteen.^[4] Målet i 1941 var et «høynorsk høvisk mål».^[5]

Rettskrivningen ble håndhevet i varierende grad i forskjellige medier, men skolebøker ble kontrollert for å sjekke at de fulgte reglene.^[6] Siden det tok tid å få utgitt skolebøker med ny rettskrivning, kunne bøker med rettskrivningen av 1938 fremdeles bli brukt i skolene, og elever ville ikke få feil for å bruke disse reglene.^[7] Aviser og ukeblader måtte også følge rettskrivningen, men håndhevelsen var mildere i disse mediene. Rettskrivningen gjaldt ikke for private bokforfattere, de sto fritt til å skrive med egen målform.

Rettskrivningen av 1941 utmerket seg ved å ta inn ymse særnorske eller nynorske ord i riksmål/bokmål. Et mål var å knytte bånd tilbake til norrøn tid. Dermed skulle ord staves så nær norrønt som mulig (i den grad det var mulig),^[8] og reformen fikk rosende omtale både i Aftenposten og Morgenbladet,^{[trenger referanse]} som i likhet med resten av pressen var pålagt å følge den.

De fleste av endringene baserte seg hovedsakelig på fonologien og gikk sterkt utover tradisjonelle riksmålsformer, som ikke lenger ble ansett som riktige. Samtidig gjeninnførte den en rekke tradisjonelle riksmålsformer som gikk ut med 1938-reformen, blant dem skulde, kunde og vilde, og la sterke begrensninger på bruken av a-endinger, som var beskyldt for å tilføre språket et altfor sterkt arbeiderpreg. Som eneste reform i norsk språkhistorie ble 1941-reformen gjort obligatorisk ikke bare i skole og offentlig administrasjon, men også for presse og oversettere. Dette bidrog ifølge Arne Tjelle til å skape et inntrykk i folket av at 1941-reformen var mer radikal enn 1938-reformen.^[9]

Nynorskformen no skulle i bokmål erstatte både nå, som var innført i 1938, og nu, som var brukt før. Rolf R. Nygaard ville ikke bruke nå fordi han anså det som «uskjønt».^[10] Som en avis kommenterte det: «Nu skal nå hete no».^[11] Det skulle, som i 1938-reformen, skrives fram, etter, bjørk, snø og farge, i stedet for frem, efter, bjerk, sne og farve.^[9] Andre nynorske ord som ble obligatoriske på bokmål, var veg og heim. Ordet jente fikk tilbake g-en den hadde på nynorsk før 1938, dermed gjente, og denne formen ble også gjort obligatorisk på bokmål, der den ikke før hadde eksistert. Dette var for å jevne ut ordet med andre ord som gjennom og gjest,^[12] og Nasjonal Samlings organisasjon for unge jenter ble derfor hetende Gjentehirden.

Rettskrivningen trådte ikke fullt ut i kraft før 1. juli 1942^[1], men første dag av hver måned fra januar til mai utga regjeringen lister med ord som skulle endres, og endringene gjaldt fra og med utgivelsen. Dermed ble rettskrivningen innført i trinnvis før den trådte fullt ut i kraft.

Flere av endringene nevnt under var allerede gjennomført ved 1938-reformen, men ikke alltid som obligatoriske former.

Den første listen fra 1. januar inneholdt blant annet^[9] at høi skulle skrives høg, at mig, dig, sig ble til meg, deg og seg, og at gjennem og mellem skulle skrives gjennom og mellom. Disse endringene gjaldt også for sammensatte ord, for eksempel at høiskole skulle skrives høgskole. Alle stedsnavn med ordet vatn fikk bestemt form, vatnet, og gaten ble gjort om til gata.

Den andre listen fra 1. februar 1942 sa blant annet^[9] at ordene bro, efter, sogn og sten skulle skrives som bru, etter, sokn og stein. Dette gjaldt også for sammensatte ord, for eksempel ble sogneprest skrevet sokneprest.

Den tredje listen fra 1. mars 1942 sa blant annet^[9] at ordene farve, løv, op, røk, sort, sprog og elven skulle skrives som farge, lauv, opp, røyk, svart, språk og elva. Diftongen øi skulle bli skrevet som øy.

Listen fra 1. april 1942 sa blant annet^[9] at ordene bo, chauffør, chef, hugge og lek skulle skrives som bu, sjåfør, sjef, hogge og leik. Denne listen la også på en g foran ordet jente, slik at det ble stavet gjente, i likhet med andre ord som startet på gj, som gjest, gjennom og flere andre ord.^[9] Det førte til at Nasjonal Samlings organisasjon for unge jenter ble hetende Gjentehirden. Listen sa også at ordet vei skulle staves veg, men kunne bli uttalt på begge måter.^[9] Alle disse endringene gjaldt også for sammensatte ord.

Listen fra 1. mai 1942 var den siste før rettskrivningen trådte i full kraft, og den inkluderte blant annet^[9] at ordene kjøbmann, gress, gjete, lege, ligne (og alle andre relaterte ord), ren (dyret) og vidne skulle skrives som kjøpmann, gras, gjæte, læge, likne, rein og vitne. Disse formene gjaldt også i sammensatte ord.

Reformen ble i stor grad sabotert allerede under krigen og etterlot seg få spor i bokmåls- eller nynorskrettskrivningene som gjaldt etterpå.^[9]

• Tjelle, Arne: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse. Nordica Bergensia nr. 2 1994. ISBN 82-90500-17-3, tilgjengelig gratis for norske IP-adresser hos Nasjonalbibliotekets nettsider