NSDAP

Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Tysk ørn i «nasjonalsosialistisk» utforming med rette, utslåtte vinger og hakekors i laurbærkrans. Ørnen var både partiemblem for NSDAP (med hodet vendt mot høyre som her) og det tredje rikes riksvåpen (hode mot venstre).
Land		Weimarrepublikken (1920-1933)  Nazi-Tyskland (1933-1945)
Offisielt navn		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP)
Leder(e)		Karl Harrer, Anton Drexler, Adolf Hitler, Martin Bormann
Grunnlegger(e)		Anton Drexler
Grunnlagt		24. februar 1920
Nedlagt		10. oktober 1945
Forgjenger		Det tyske Arbeiderparti, Deutschnationale Volkspartei, Sudettyske parti
Etterfølger		nynazisme, Sozialistische Reichspartei, Die Schwarze Front
Erstatter		Deutschsozialistische Partei
Hovedkvarter		Det brune hus
Avis		Völkischer Beobachter
Militærfløy		Sturmabteilung Schutzstaffel Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps Nationalsozialistisches Flieger-Korps
Studentfløy		Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen
Ungdomsorg.		Hitlerjugend
Antall medlemmer		64 (1919)
Ideologi		Nasjonalsosialisme
Politisk posisjon		Ytre høyre
Internasjonal tilknytning		Fascistinternasjonalen (observatør)
Slagord		Ein Volk, ein Reich, ein Führer «Ett folk, ett rike, én fører»
Flagg
NSDAP på Commons

Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, tysk for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»), ofte uformelt kjent som Nazipartiet og Nazistpartiet av meningsmotstandere, var det nasjonalsosialistiske partiet som regjerte i Tyskland mellom 1933 og 1945. Partiet ble opprettet i 1920 og ble ledet av Adolf Hitler fra 1921. Partiets nazistiske ideologi var revolusjonær, nasjonalistisk og militaristisk, og propaganderte mot kommunisme, raseblanding, kapitalisme, demokrati og jødedom. Etter maktovertakelsen i januar 1933, ble partiet det eneste lovlige i landet og styrte Det tredje riket som et nazistisk diktatur. Nazistene startet andre verdenskrig i september 1939. Da krigen i Europa sluttet i mai 1945, ble NSDAP og partiets sideorganisasjoner forbudt.

NSDAP ble dannet den 24. februar 1920, og gikk ut fra det tidligere Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske Arbeiderparti), grunnlagt av Anton Drexler, som var formann til 29. juli 1921. Partiformann fra og med 1921 var Adolf Hitler. Hans partinummer var 555, ikke 7 slik han selv påstod.^[1] Allerede fra starten av bestod symbolet for partiet av et hakekors. Da partiet ble stiftet, bestod organisasjonen av et styre valgt av medlemmene. Styrets leder ble valgt av styret. Etter en intern maktkamp i partiet klarte Hitler å fjerne denne ordningen, og innføre førerprinsippet, med seg selv som enerådende fører. Hitler så på NSDAP som et revolusjonært parti, med hovedoppgave å fjerne Weimarrepublikken, som han mente var styrt av sosialister, jøder og de som Hitler mente sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere under den 1. verdenskrig. Det var på denne tiden at SA/«brunskjortene» ble stiftet, som en paramilitær enhet som beskyttet partiets møter, og angrep andre partier.

Hitler hevdet selv at han meldte seg ut av partiet i juli 1921, for å bremse for «villmennene» som ville overta. I et sekssiders brev til partiledelsen forklarte han hvorfor han ikke kunne fortsette, men dette var rent spill fra hans side, da han godt visste at hans talegaver var uunnværlige for NSDAP. Han hevdet seg å være hevet over politisk strid, men satte likevel seks betingelser for å vende tilbake til NSDAP – den ene var at han ble «formann med diktatorisk makt». Drexler og de andre bøyde av, og Hitler fikk det som han ville.^[2] I begynnelsen av 1920-årene økte partiet sin oppslutning. Medlemstallet i januar 1920 var 190. I august 1921 var det 3 300 medlemmer i partiet.^[3] Organisasjonen ble styrket, og tiltrakk seg nye medlemmer. Hitlers talegaver, SAs tiltrekningskraft på unge arbeidsledige, og Tysklands økonomiske problemer er noe av grunnen til at organisasjonen vokste. Partiet fikk også grupper utenfor Bayern. Julius Streicher i Nürnberg, Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Hermann Göring ble også medlemmer på denne tiden. I desember 1920 startet partiet opp avisen Völkischer Beobachter, som kom ut som dagsavis fra 1923, og ble partiets hovedorgan.

I 1922 kom fascistene til makten i Italia, noe som inspirerte Hitler. I januar 1923 okkuperte Frankrike industriregionen Ruhr, fordi Tyskland ikke klarte å betale krigsskadeserstatningen. Dette, og den vanskelige økonomiske situasjonen og påfølgende hyperinflasjon førte til at regjeringen senere måtte gå av. I januar 1923 samlet Hitler troppene til de første Rikspartidagene. Arrangementet samlet hele 7 000 mennesker i München.

Johan Scharffenberg, norsk psykiater, skrev i 1933 en artikkelserie kalt «Hitler – frelser eller narr?» i Arbeiderbladet, der han reiste spørsmål om det var de mektige kreftene bak Hitler som styrte Hitler, eller omvendt. Med utgangspunkt i Mein Kampf, og biografier om Hitler, konkluderte han med at Hitlers symptomer samsvarte med paranoid psykopati, mer presist en profet-psykopati grensende til sinnssykdom. D.W. Swanson og medarbeidere påpeker i sin bok The Paranoid fra 1970 at Hitler i Mein Kampf følger tankebaner «man vanligvis ser ved velorganiserte paranoide tankeforstyrrelser». NSDAPs øvrige ledelse hadde tilsvarende behov for å projisere skyld og uttrykke patologisk hat og fiendtlighet. Himmler, Göring, Streicher, Röhm, Reinhard Heydrich, Alfred Rosenberg, Martin Bormann, Hans Frank, Robert Ley og Joseph Goebbels var alle fanatiske antisemitter, utpreget mistenksomme mot sine medmennesker generelt, og med uttalte storhetsforestillinger. Hitlers nestkommanderende, Rudolf Hess, fløy til Storbritannia velutstyrt med homøopatiske preparater, og fikk diagnosen schizoid personlighet med paranoide trekk. Dermed bestod NSDAPs ledelse etter hvert utelukkende av mennesker med alvorlige personlighetsavvik, i en paranoisk tilstand som, ifølge Swanson, «såvisst ikke utelukker personen fra å oppnå lederskap».^[4]

Ifølge Hajo Holborn var nazismen en temmelig rigid ideologi. Holborn antar at Hitler hadde utformet de sentrale ideene før han forlot Østerrike og flere år før han bestemte seg for å begynne med politikk. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase. Etter at han kom til makten, ga han raskt opp å utvikle en korporativ stat og endte i stedet opp med en form for kommandoøkonomi. Den italienske fascismen under Mussolini hadde liten betydning for utvikling av den nazistiske ideologien, bortsett fra at Hitler ble imponert av marsjen mot Roma.^[5]

Den 30. september 1923 gikk flere høyreorienterte paramilitære grupperinger sammen i et kampforbund (kampfbund). NSDAP var da blitt Bayerns største politiske kraft med 70 000 medlemmer, og 15 000 i SA-gruppene. I det politisk turbulente Bayern var den konservative Gustav Ritter von Kahr innsatt som statskommissær (Staatskomissar) for Bayern av statsministeren i Bayern. Hitler og kampforbundets medlemmer prøvde å overtale Kahr til å marsjere mot Berlin, etter modell av «marsjen mot Roma». Kahr hadde et mer ambivalent forhold til nasjonalsosialistene. Under hans ledelse var den nasjonalsosialistiske avisen Völkischer Beobachter forbudt i 10 dager, og han hadde også iverksatt unntakstilstand da Hitler annonserte 14 massemøter i München fra 27. september 1933.

Hva som var årsaken til Hitlers endelige brudd med Kahr er ikke kjent, men 8. november omringet kampforbundet med 600 soldater Bürgerbräukeller, hvor Kahr holdt et møte. 16 nasjonalsosialister og fire politifolk mistet livet under kuppforsøket, og Hitler ble dømt til fem års fengsel 1. april 1924, men slapp ut i desember samme år.

Under fengselsoppholdet i Landsberg fengsel skrev Hitler første bind av Mein Kampf. Bindet ble diktert til Rudolf Hess, som Hitler sonet sammen med. Han skrev andre del etter løslatelsen i desember 1924. I juli 1925 ble første bind offentliggjort, og i desember 1926 det andre.

Boken fikk store salgstall, blant annet fordi det offentlige bidro til utbredelsen. For eksempel fikk alle som giftet seg borgerlig, Mein Kampf i gave. I 1943 var den trykket i 10,24 millioner eksemplarer.

Mens Hitler satt i fengsel, ble partiet kraftig svekket, noe han ikke gjorde noe for å forhindre.

Partiet ble forbudt den 9. november 1923. Men ved hjelp av den høyreorienterte partialliansen Völkisch-Social Bloc fortsatte de imidlertid å eksistere under navnet "Det tyske parti" (Deutsche Partei eller DP) fra 1924 og til de gjenoppstod i 1935.^[6]

Da Hitler kom ut av fengselet, startet han med å reorganisere partiet. Økonomien i Tyskland hadde bedret seg, og behovet for et revolusjonært parti var ikke lenger til stede i samme grad. Hitlers taleforbud ble opprettholdt i to år, frem til 5. mars 1927, men han kunne tale ved «private» møter.^[7]

Partiet ble delt inn i ett «lederskapskorps» og ett for generelt medlemskap. Partiet og SA ble delt, og SS opprettet som livvakter for Hitler, ledet av Himmler. Partiet ble mer strømlinjeformet med 98 Gauleitere som ledet hver sitt Gau (gammeltysk for «region»). Under disse igjen var det Kreisleiter (kretsledere), Zellenleiter (celleledere) og Blockleiter (blokkledere). Alle var med i et hierarkisk system hvor ordrer ble gitt ovenfra og nedover og med lojalitetsplikt den andre veien. Kun SA beholdt en viss form for egenråderett. Joseph Goebbels startet sin karriere i partiet som Gauleiter i Berlin i 1926.

Det var på denne tiden at Hitlerhilsen ble innført i organisasjonen. Det tok imidlertid tid før partiet fikk oppslutning gjennom valg. Partiet hadde stilt lister til Riksdagsvalget i 1924, mens Hitler satt fengslet, men fikk kun 6,5 % oppslutning. Partiet deltok på en nasjonalsosialistisk fellesliste (den nasjonalsosialistiske frihetsbevegelse) i desember 1924, men listen fikk bare 3 % oppslutning. Oppslutningen dalte ytterligere til 2,6 % ved valget i 1928. Men den organisasjonsmessige styrken vokste. På Rikspartidagene i 1926 i Weimar deltok 30 000 mennesker. På møtet ble Hitler-Jugend reetablert. Året etter deltok 100 000 på partiets rikspartidager i det som senere skulle bli den offisielle rikspartibyen Nürnberg. Innen 1929 hadde partiet vokst til 130 000 medlemmer.

Samme året vant partiet oppmerksomhet i en aksjon med DNVP og Stahlhelm mot Young-planen. NSDAP ble deretter støttet av industrimannen August Thyssen. 26. januar 1932 var Hitler invitert av Thyssen til å holde tale for 7-800 fremmøtte medlemmer av Düsseldorfs industriklubb, for å overbevise dem om at han hadde sterk tiltro til den private eiendomsrett, og ikke hadde til hensikt å nasjonalisere industrien. Han skrøt videre av hvordan SA og SS betalte sine faner og uniformer av sin egen lomme.^[8] Allerede i 1930 ble NSDAP medlem av regjeringene i delstatene Thüringen og Braunschweig. I 1932 ble dessuten den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen avsatt og erstattet med en kommissarisk NSDAP-regjering. Partiet vant også makten i Bayern og Württemberg.

Det var først da den økonomiske krisen satte inn på begynnelsen av 30-tallet, at partiet vokste i velgeroppslutning. NSDAP fremstod som et klart alternativ til sosialdemokratene som hadde sittet i regjering i to år frem til mars 1930. Partiet vant oppslutning på bekostning av de øvrige ytre-høyrepartiene, og begynte også å få fotfeste blant konservative. Ved valget i september 1930 fikk partiet 18.3 % oppslutning.

Hitler fremstod nå som lederen for den nasjonalistiske bevegelsen i Tyskland og de andre nasjonalistiske partiene mistet oppslutning eller ble absorbert. På denne tiden var Rudolf Hess offisielt viseformann i partiet. Den reelle lederkvartetten bestod imidlertid av Hitler, Himmler, Göring og Goebbels.

I 1931 og 1932 forsterket den økonomiske krisen seg i Tyskland. I mars 1932 stilte Hitler som motkandidat til Hindenburg i presidentvalget og fikk henholdsvis 30,1 % i første runde og 36,8 % i andre valgomgang. Samtidig som SA representerte en paramilitær styrke på over 400 000 mann som sloss mot paramilitære sosialdemokratiske og kommunistiske grupper i tyske byer, var lov og orden en av Hitlers hovedsaker. Orden på tysk økonomi og gjenreising av tysk storhet etter Versailles-traktatene var andre viktige saker som bidro til oppslutningen. Den åpenbare antisemittismen var nå tonet ned.

Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk partiet 37,2 % av stemmene og var nå landets klart største politiske parti. På venstresiden oppnådde kommunistpartiet 14,3 %. Partiene som støttet parlamentarismen var kommet i mindretall i Riksdagen. Dette gjorde det umulig å danne en flertallskoalisjon. Derfor skrev Rikskansler Franz von Papen ut nyvalg i november samme året. Selv om partiet fikk en tilbakegang, ble det parlamentariske resultatet det samme. Ingen konstellasjon hadde flertall i Riksdagen.

NSDAP hadde imidlertid fått et skudd for baugen, økonomien i landet hadde bedret seg, og partiet mistet protestvelgere. Flere i partiet mente at partiet burde sikre seg makt før storhetstiden tok slutt. I desember 1932 og januar 1933 prøvde Papens etterfølger Kurt von Schleicher og nasjonalistpolitikeren Alfred Hugenberg å overtale Hindenburg til å la Hitler og NSDAP delta i en regjeringskoalisjon med hans parti i mindretall, men med Hitler som Rikskansler. Dette lyktes de med.

Med Hitler som Rikskansler og Göring som president for Riksdagen startet et systematisk arbeid for å omgjøre den demokratiske Weimarrepublikken til en ettpartistat med Hitler som øverste leder. Nasjonalsosialistene brukte ordet «Gleichschaltung» som betyr synkronisering eller koordinering om denne perioden. Perioden strekker seg fra tiden etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 til Hindenburgs død i august 1934, hvor all makt samles i ett verv: «Führer und Reichskanzler».

Allerede 2. februar forbød Göring kommunistiske demonstrasjoner og møter. Dagen etter ble den sosialdemokratiske avisen Vorwärts stengt i to dager. Senere ble avisen totalforbudt, og siste utgave kom ut 4. mars.

Natten mellom 27. og 28. februar 1933 ble den tyske Riksdagsbygningen satt i brann. Brannen førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen den 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nasjonalsosialistenes motstandere. Kommunistpartiet ble forbudt, og den 3. mars ble kommunistpartiets leder Ernst Thälmann arrestert.

I Riksdagsvalget to dager senere (5. mars) fikk NSDAP 43,9 % av stemmene. Den 21. mars ble den første konsentrasjonsleiren opprettet i Dachau.

23. mars ble fullmaktsloven vedtatt i Riksdagen. Loven satte regjeringen i stand til å vedta lover uten å gå veien om Riksdagen. Sammen med Riksdagsbrannforordningen ga den Adolf Hitler diktatoriske fullmakter.

1. april arrangerte nasjonalsosialistene boikott av jødiske forretninger. Senere ble det innført forbud mot jøder i statsadministrasjonen og begrensninger for jøder til å utøve enkelte yrker.

26. april tok NSDAP kontrollen over de lokale styresmaktene og politiet. Lærere og universitetsprofessorer som var negative til nasjonalsosialistene, ble fjernet fra sine stillinger. Gestapo ble opprettet av Göring.

2. mai ble fagbevegelsen forbudt og deres eiendeler konfiskert.

10. mai arrangerte den nasjonalsosialistisk-ledede tyske studentorganisasjonen, Deutsche Studentenschaft, bokbrenning i mange tyske byer. Bøker av jødiske forfattere som Stefan Zweig, opposisjonelle forfattere og forfattere med et annet politisk ståsted ble brent under planlagte arrangementer med rituelt innhold.

19. mai ble sangen Horst Wessel Lied gjort til nasjonalsymbol ved lov. Sangen ble etter hvert Tysklands andre nasjonalsang, sammen med Das Lied der Deutschen.

22. juni ble det sosialdemokratiske partiet SPD forbudt. Dagen før hadde over 500 medlemmer av det sosialdemokratiske og det kommunistiske partiet blitt kidnappet og mishandlet.

23. juni fikk det konservative partiet ordre om å oppløse seg. 27. juni bestemte det tysknasjonale folkepartiet (Deutschnationale Volkspartei) for oppløsning. Mange av medlemmene hadde allerede gitt opp eller blitt medlem av NSDAP.

24. juni ble det vedtatt en lov mot overbefolkning av tyske skoler og studiesteder. Loven begrenset jøders muligheter til å ta utdanning.

14. juli ble det vedtatt en lov som slår fast at NSDAP er det eneste lovlige partiet i Tyskland og som forbød opprettelse av nye partier.^[9]

30. august – 3. september ble de tradisjonelle Rikspartidagene i Nürnberg holdt. Foran hundretusener av tilreisende sympatisører erklærte Adolf Hitler: «Det nasjonalpolitiske partiet har blitt staten».

Høsten 1933 og våren 1934 ble det gjennomført en rekke begrensninger i jøders rettigheter. Jødene ble ekskludert fra kulturlivet, fikk forbud mot å eie land, nektet å være avisredaktører, nektet deltakelse i den tyske arbeidsfronten (konstruksjonen som bl.a. skulle erstatte fagbevegelsen), og nektet nasjonal helseforsikring.

Natt til 30. juni 1934 gikk Hitler løs på den indre opposisjon innen NSDAP ved å likvidere ledelsen for stormtroppene under hva som ble kjent som de lange knivers natt. Minst 77 av høyere rang ble henrettet, og i tillegg minst 100 andre.

Sommeren 1934 lå president Paul von Hindenburg for døden i sin ferieleilighet i Øst-Preussen. Han hadde vært syk lenge, noe som ga Hitler friere spillerom til å utøve sin politikk. Hitler planla å bruke Hindenburgs død til å sikre seg total makt i Tyskland.

2. august 1934 døde den 87 år gamle Hindenburg. Hitler annonserte umiddelbart en lov som slo fast at presidentembetet skulle kombineres med embetet som rikskansler. Myndigheten skulle overføres til Fører og Rikskansler, Adolf Hitler. Han ville selv velge sin stedfortreder. Loven skulle tre i kraft ved president Hindenburgs død.^[10] Etter innføringen av loven måtte alle medlemmer av den tyske hær sverge en personlig ed til Hitler.

Deretter ble det holdt en folkeavstemning for å gi det tyske folk muligheten til å godkjenne Hitlers nye makt. I mellomtiden kom Hindenburgs testamente. Han ønsket at Tyskland skulle gå tilbake til å være et konstitusjonelt demokrati. Dette ble ignorert av Hitler. 19. august stemte 95 % av de registrerte velgerne ja konsentrasjonen av makten på Hitlers hender.

Partiet og dets organisasjoner opphørte å eksistere i september 1945.

Ordinært medlemskap
Det ordinære medlemskapet i NSDAP, kjent som partimedlemmer (tysk: Parteimitglieder) bestod hovedsakelig av den lavere middelklasse i byer og distrikter. 7 % tilhørte overklassen, 7 % var bønder, 35 % var industriarbeidere og 51 % tilhørte middelklassen. Den største gruppen var leger.^[11]

Kilde: Michael H. Kater, The Nazi Party (Oxford 1983) side 12,250 ^[12]

Da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, hadde partiet over 2 millioner medlemmer. Med en gang partiet fikk makt, tiltrakk det seg nye medlemmer. Da det ble oppløst i 1945, hadde NSDAP 8,5 millioner medlemmer.

Militært medlemskap
Medlemmer av NSDAP med militære ambisjoner ble oppmuntret til å melde seg til tjeneste i den militære grenen av partiet, Waffen-SS. Til tross for dette var det mange som meldte seg inn i det ordinære tyske forsvaret Wehrmacht. Tidligere regler for Wehrmacht krevde at man ikke kunne være medlem av noe politisk parti når man var med i Wehrmacht, og mange måtte da forlate partiet. Mange valgte imidlertid å se bort fra denne bestemmelsen, særlig etter utbruddet av andre verdenskrig.

Studentmedlemskap
I 1926 opprettet NSDAP en spesiell avdeling som skulle engasjere studentene. Organisasjonen fikk navnet Den Nasjonalsosialistiske Tyske Studentorganisasjonen (tysk: Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund).

Paramilitære grupper
Flere paramilitære grupper tjenestegjorde for partiet. Alle medlemmer av slike grupper ble bedt om å bli NSDAP medlemmer først og så bli medlem av den gruppen man ønsket.

De største paramilitære gruppene var:

• Schutzstaffel (SS): «beskyttelsesavdeling»
• Sturmabteilung (SA): «stormtropper»
• Nationalsozialistisches Flieger-Korps (NSFK): «Nasjonalsosialistisk flygerkorps»
• Nationalsozialistisches Kraftfahrerkorps (NSKK): «Nasjonalsosialistisk motorkorps»

Hitlerungdommen (Hitlerjugend) var en paramilitær gruppe inndelt i et voksent lederskapskorps og et ordinært medlemskap åpent for gutter mellom 14 og 18.

1. Der Führer (Adolf Hitler)
Fra 2. august 1934 ble Rikskansler og Presidentembete slått sammen til ett verv, Führer und Reichskanzler. Fra dette tidspunktet hadde førerembetet all makt, både reelt og formelt.

2. Reichsleiter
Reichsleiter («riksleder») var et av de høyeste embeter i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1922 til 1945. Embetsinnehaverne rapporterte direkte til Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere, og utførte sitt arbeid etter ordre fra disse.

3. Gauleiter
Gauleiter var en embetstittel i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. En gauleiter var partiets øverste embetsmann innenfor et gau, en region. Det var på det meste 42 slike regioner i Tyskland, og regioner for utlandet. Gauleitere ble utnevnt av Hitler.

4. Kreisleiter
Kreisleiter (kretsleder) var øverste leder for en krets i et gau. Kretslederne ble oppnevnt av og rapporterte til gauleiteren i sitt gau.

5. Ortsgruppenleiter
Ortsgruppenleiter (Lokalgruppeleder) var den politiske lederen for en underavdeling i en krets og bestod av flere byer eller tettsteder, eller en del av en større by. Den inkluderte fra 1500 til 3000 husstander. Ortsgruppelederen ble oppnevnt av og rapporterte til kreisleiteren i sin krets.

6. Zellenleiter
Den politiske lederen av en gruppe fra 4 – 8 byblokker eller tilsvarende gruppe husstander på landsbygda.

Blockleiter (blokkleder) var representant på lavest nivå i parti-hierarkiet. Blokklederen var ansvarlig for den politiske oversikten over nabolaget eller byblokken, og var bindeleddet mellom partiet og befolkningen. En gjennomsnittlig blokkleder hadde ansvaret for 40 – 60 husstander.

I tillegg til å distribuere informasjon fra partiet skulle blokklederen overvåke nabolaget og rapportere om antinasjonalsosialistiske aktiviteter og ble ofte mislikt av befolkningen. Det er anslått at det var om lag en halv million blokkledere i det tredje rike. I dag er den opprinnelige tittelen «blockwart» et vanlig skjellsord for en angiver, noe som dels også stammer fra Stasis aktiviteter i det senere Øst-Tyskland.

I likhet med militære frikorps og andre radikale bevegelser etter første verdenskrig, tok også nazistpartiet i bruk uniformer for å markere seg politisk. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk flere samfunnsgrupper egne antrekk med paramilitære rangdistinksjoner (gradtegn), både politiske masseorganisasjoner og sivile samfunnstjenester.

I den nye nazistaten utviklet det seg en «uniformsgalskap» (tysk: Uniformswahnsinn) for å gruppere enkeltindivider etter oppgave og rang. Sammen med symboler og flagg ble uniformene visuell reklame i nazistenes omfattende «merkevarebygging» og deres aggressive og teatrale propaganda. «Kostymeringen» sørget også for å ensrette samfunnet etter militært mønster og skape samhold om det nasjonalistiske, klasseløse fellesprosjektet.

Det store flertallet av vanlige partimedlemmer bar kun partinål med hakekors på sivile klær, mens partibyråkratene, «politiske ledere» (politische Leiter), hadde full tjenesteuniform. Hovedfargen forble brun fra «brunskjortene» på 1920-tallet til naziregimet kollapset i 1945. Valg av farge skyldtes at partiet tilfeldig kom over store restopplag av uniformer fra Tysklands tidligere kolonitropper.

Partiets militært oppbygde særorganisasjoner SA («Stormavdelingen»), SS («Beskyttelsesadeligen»), Hitlerjugend («Hitlerungdommen») med underorganisasjoner, og Riksarbeidstjenesten (RAD) hadde egne uniformer i ulike modeller, både daglige tjenesteantrekk og høytidelige paradeuniformer. SS' svarte dresser og høyluer, som knyttet an til tradisjonelle ordensdrakter og var både tidsriktig elegante og fryktinngytende, ble innført i 1932. Uniformen ble avløst av en grå variant med mer militært pregende plagg da Waffen-SS ble del av militærapparatet og kom med i krigen.

Oversikten under viser nazistpartiets rangbetegnelser og gradmerker på kragespeilene etter en omfattende reform av uniformreglementet i 1939, med striper, stjerner, eikeløv og partiets hakekorsørn. Fargen på passepoiler (kantsnorer) og bunnplater markerte organisasjonsnivå. I tillegg fikk partifunksjonærene et komplisert system av rangstriper på hakekorsbindet, partiets tradisjonelle «kampbind» (Kampfbinde) som medlemmer i de fleste uniformerte partiorganisasjoner hadde båret fastsydd til venstre overarm siden 1920-tallet.

• Bund Deutscher Mädel (BDM, «Tyske jenters forbund») og Jungmädelbund (JM, «forbund for små jenter»)
• NS-Frauenschaft (NSF, «Nasjonalsosialistisk kvinneliga»)
• NSDAP/AO («Nazistpartiets utenlandsorganisasjon»)
• NS-Deutscher Dozentenbund (NSDD, «Nasjonalsosialistisk dosentforund»)
• Nationalsozialistischer Lehrerbund (NSLB, «Nasjonalsosialistisk lærerforund»)
• Nationalsozialistische Volkswohlfahrt (NSV, «Nasjonalsosialistisk folkevelferd»)
• Winterhilfswerk des Deutschen Volkes (WHW, «Det tyske folks vinterhjelp»)
• Deutsche Arbeitsfront (DAF, «Tysk arbeidsfront»)
• Nationalsozialistische Betriebszellenorganisation (NSBO, 1928–1935)
• NS Gemeinschaft Kraft durch Freude (KdF, «Styrke gjennom glede»)
• BDM-Werk Glaube und Schönheit («Ungjenteforbundets selskap for tro og skjønnhet»)
• Nationalsozialistische Kriegsopferversorgung (NSKOV, nasjonalsosialistisk krigsveteranorganisasjon)
• NS-Studentenbund(NSD-Studentenbund, NSDStB, «Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjon»)
• Kampfbund für deutsche Kultur («Kampforbund for tysk kultur» 1928–1934) og NS-Kulturgemeinde

Medlemsutvikling i NSDAP (DAP) fra 1919 til 1933.^[13]

• (en) National Socialist German Workers' Party – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei – galleri av bilder, video eller lyd på Commons