Kosovos historie

Kosovos historie angår en region på Balkan som tidligere var kjent som Dardania og som fra 100-tallet e.Kr. utgjorde en del av den romerske provinsen Moesia. Fra rundt 700 til 1455 ble regionen en del av det bulgarske rike, Østromerriket (Det bysantinske rike) og deretter til de serbiske middelalderstatene, især Raška (serbisk kyrillisk: Рашка). Det ble deretter erobret og underlagt Det osmanske rike. Kosovos befolkning har vært etnisk blandet siden 600-tallet e.Kr. og utgjør en blanding av en rekke ulike folkegrupper.

Osmanske Kosovo Vilayet varte fram til 1875 med grenser som var betydelig forskjellig fra dagens moderne stat Kosovo. I 1912 ble området lagt inn under Serbia og i 1918 ble det, som en del av Serbia, en del av Jugoslavia. Ifølge internasjonale kilder på den tiden så var flertallet av befolkningen albansk og ønsket ikke serbisk okkupasjon velkommen.^[1] Kosovo fikk status som selvstyrt provins i 1963 under Josip Broz Titos påbud og mistet sin status som selvstyrt provins igjen i 1989. I 1999 fikk De forente nasjoner (FN) via FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK) kontroll over provinsen etter NATOs militære krig mot Serbia og etter resolusjon 1244 i FNs sikkerhetsråd.

Den 7. februar 2008 erklærte Kosovos parlament ensidig området som en uavhengig republikk, med en delvis internasjonal anerkjennelse av denne erklæringen.

I neolittisk tid (yngre steinalder) lå Kosovo innenfor området til Vinčakulturen, som er karakterisert av vestbalkansk svart og grå keramikk. Bronsealderen begynte en gang rundt 1900 f.Kr. og jernalderen begynte en gang rundt 1300 f.Kr. Gravfunn fra både bronse- og jernalderen er funnet kun i Rrafshi i Dukagjinit, og ikke direkte i Kosovo.^[2]

På 300-tallet f.Kr. var Kosovo-området en del av de østlige delene av Illyria som grenset mot Thrakia. På denne tiden var området bebodd av trakisk-illyriske stammer fra dardanerne, fra keltere^[3] og den trakiske stammen triballiere.

Regionen Illyria ble erobret av Roma i 168 f.Kr. og gjort til den romerske provinsen Illyricum i 59 f.Kr. Kosovo-regionen ble antagelig en del av Moesia Superior i 87 e.Kr., skjønt arkeologiske bevis tyder på at den kan ha vært delt mellom Dalmatia og Moesia.^[2]

Keiser Diokletian delte videre Øvre Moesia inn de mindre provinsene Dardania, Moesia Prima, Dacia Ripensis, og Dacia Mediterranea. Dardanias hovedstad var Naissus, tidligere en keltisk bosetning.^[3] Den romerske provinsen Dardania omfattet de østlige delene av dagens moderne Kosovo, mens dets vestlige deler tilhørte den nyopprettede romerske provinsen Prevalitana med sin hovedstad Doclea. Romerne koloniserte regionen og grunnla en rekke byer.

Justinian I, som tok tronen til Østromerriket i 527, ledet en periode med bysantinsk ekspansjon inn i de tidligere romerske provinsene, og innlemmet Kosovo-regionen inn under keiserdømmet. Historikerne betrakter Justinian som den siste romerske keiser ettersom hans morsmål var latin og han var den siste keiseren som forsøkte å forene det latintalende vestriket med østriket.^[4]

Slavisk innvandring inn i Balkan skjedde på 500- og 600-tallet. Noen av disse slaviske stammene som innvandret var serbere og kroater som bosatte seg i et område tilsvarende dagens Kroatia, Montenegro og Hercegovina. Den justinianske pesten drepte millioner av urbefolkningen i Balkan og dette ga slaviske stammer en mulighet for å innvandre.

Området ble endelig underlagt Østromerriket på 850-tallet.

Regionen ble lagt inn under det bulgarske rike i løpet av styret til khan Presian (836-852). Tallrike kirker og klostre ble bygget etter at Bulgaria ble kristnet i 864. Regionen forble innenfor grensene til Bulgaria i 150 år fram til 1018 da landet ble overkjørt av bysantinerne etter et halvt århundre med bitter kamp. I henhold til det latinske verket De Administrando Imperio fra 900-tallets bysantinske keiser Konstantin VII lå de serbiskbefolkede landområdene nordvest for Kosovo og at region var bulgarsk.

I løpet av opprøret til Peter Deljan (1040–1041) ble Kosovo for en kort tid frigjort og senere da Georgi Voiteh gjorde opprør i 1072 ble Konstantin I Bodin utropt til keiser av Bulgaria i Prizren i Kosovo fra hvor den bulgarske hæren marsjerte til Skopje.

På begynnelsen av 1200-tallet ble Kosovo lagt inn under det nyopprettede bulgarske rike, men bulgarsk kontroll visnet vekk etter at keiser Ivan Asen II (1218–1241) døde.

Bysantinsk kontroll ble deretter påført av den mektige keiser Basileios II. Serbia var på denne tiden ikke en forent stat: et antall små serbiske kongedømmer lå i nord og vest for Kosovo, og av disse var Raška (i sentrum av dagens Serbia) og Duklja (i dagens Montenegro) var de mektigste. På 1180-tallet tok den serbiske herskeren kontroll over Duklja og deler av Kosovo. Hans etterfølger, Stefan I Nemanja, tok kontroll over resten av Kosovo i 1216, og opprettet en stat som omfattet det meste av det området som i dag er Serbia og Montenegro.

Kosovo ble underlagt Serbia på slutten av 1100-tallet, og ble en del av det serbiske riket fra 1346 til 1371. I 1389, i det berømte slaget i Kosovo, ble hæren til den serbiske prinsen Lazar Hrebljanovic beseiret av osmanske tyrkere som kontroll over hele området i 1455.

I løpet av styret til Huset Nemanjić ble mange serbisk ortodokse kirker og klostre ble bygget over hele det serbiske området. Nemanjić-herskerne brukte alternativt både Prizren og Priština som sine hovedsteder. Store eiendommer ble gitt til klostrene i det vestlige Kosovo (Metohija). Den mest prominente kirken i Kosovo, patriarkatet i Peć, kirken ved Gračanica og klosteret ved Visoki Dečani i nærheten av Dečani – ble alle opprettet i løpet av denne perioden. Kosovo var økonomisk viktig, og dagens hovedstad i Kosovo, Priština, var et betydningsfullt handelssenter på handelsveiene som gikk til havnene ved Adriaterhavet. Gruvedrift var en viktig industri i Novo Brdo og Janjevo som hadde samfunn av utvandrede saksiske gruvearbeidere og handelsmenn fra Ragusa. I 1450 produserte gruvene i Novo Brdo rundt 6 000 kg med sølv årlig.

Den etniske sammensetningen av Kosovos befolkning i løpet av denne perioden omfattet serbere, albanere og valakere, sammen med et antall grekere, armenere, saksere og bulgarere.

I to gylne buller, eller dekreter, av serbiske herskere på 1300-tallet finner man serbere som lever sammen med albanere og valakere i landsbyene i det moderne Kosovo-området. I den første serbiske gylne bullen (1330) nevnes de å være mellom elvene Hvite Drin og Lim, mens den andre bullen (1348) nevner totalt ni albanske landsbyer i nærheten av Prizren.^[5][6]

Gjennom denne perioden kan man også bevitne en slavisering eller serbisering av den albanske befolkningen i Kosovo og en konvertering til ortodoks kristendom.^[7]

Tyrkiske skattelister (defter) fra 1455 som nedskrev religion og språk i folketellingene, fant et serbisk flertall og en albansk minoritet. Ifølge Noel Malcolm skal denne albanske minoriteten hatt en stor befolkningsvekst etterhvert.^[7]

Etnisk identitet var i middelalderen relativt flytende over hele Europa, og folk flest på denne tiden synes ikke å ha definert seg selv i fastlåste etniske identiteter. De av slavisk opprinnelse, særlig de med serbisk bakgrunn, synes å ha vært den dominerende befolkningen kulturelt og var samtidig det demografiske flertallet.

I 1355 falt den serbiske staten fra hverandre ved dødsfallet til tsar Stefan Dušan og ble oppløst i en rekke føydale småriker. Tidspunktet sammenfalt med osmansk ekspansjon. Det osmanske rike grep muligheten i serbisk svakhet og invaderte.

• Se Slaget ved Kosovosletta og Slaget ved Kosovosletta (1448)

Det første slaget i Kosovo skjedde på sletta ved Kosovo Polje den 28. juni 1389 hvor den herskende knez (prins) av Serbia, Lazar Hrebeljanović, samlet en allianse av kristne soldater, hovedsakelig bestående av serbere, men også bosniske serbere, albanere, bulgarere, ungarere, og en tropp med saksiske leiesoldater. Sultan Murad I hadde også samlet sammen en allianse av muslimske soldater fra nabolandene i Anatolia og Rumelia. Det nøyaktige antallet er vanskelig å avgjøre, men de mest pålitelige historiske redegjørelsene antyder at den kristne hæren var langt underlegen den osmanske hæren. Forholdet var kanskje tilnærmet i størrelsen 12 000 som sto opp mot 27 000.^[8] Den serbiske hæren ble beseiret og Lazar ble drept, men Miloš Obilić greide å drepe sultan Murad I som således ikke fikk oppleve at hans hær seiret.

Selv om slaget i ettertid har blitt mytologisert som det store serbiske nederlaget var det i samtiden delte meninger om det var et serbisk nederlag, uavgjort, eller til og med muligens også en serbisk seier. Serbia klarte å opprettholde sin uavhengighet og hadde sporadisk kontroll over Kosovo inntil det gikk på et endelig nederlag i 1455. Deretter ble Serbia underlagt Det osmanske rike. Festningen ved Novo Brdo, viktig i sin tid grunnet områdets rike sølvgruver, ble beleiret i førti dager av osmanene det påfølgende året, men måtte overgi seg og ble okkupert den 1. juni 1455.

Det andre slaget i Kosovo ble utkjempet i løpet av to dager i oktober 1448 mellom en ungarsk hær ledet av János Hunyadi og en osmansk hær ledet av sultan Murad II. Det betydelig større enn det foregående slaget i 1389, men utløpet ble det samme. Den ungarske hæren ble beseiret og måtte trekke seg tilbake. Selv om slaget var et kraftig tilbake slag for den kristne motstanden mot muslimsk erobring i Europa på denne tiden, var det likevel ikke avgjørende. Hunyadi opprettholdt ungarsk motstand i sin levetid i kongedømmet Ungarn.

Begge slagene var betydningsfulle i den samlede motstanden mot osmansk framgang gjennom Balkan. Hadde serberne og ungarerne vært seierrike i det ene eller begge slagene kunne det ha endret historiens løp for Kosovo.

Det osmanske rike var muslimsk og brakte islam med seg. De opprettet Kosovo Vilayet som en av de osmanske territoriale enhetene. Osmansk styre varte i rundt 500 år og i denne tiden hadde absolutt all makt i området. Mange serbere underkastet seg islam og tjenestegjorde under osmanene. Kosovo var midlertidig erobret av østerrikske styrker under den polsk-osmanske krig (1683–1699) ved hjelp av serbere og albanere^[9], men ble beseiret og trakk seg ut igjen kort tid etter.

I 1690 ledet den serbiske patriark i Peć, Arsenije III Čarnojević, som tidligere hadde unnsluppet en sikker død, 37 000 familier fra Kosovo for å unngå osmanske forfølgelser. De som fulgte ham var hovedsakelig serbere. På grunn av den muslimske undertrykkelsen fortsatte det utvandring av kristne fra Kosovo-området til ut på 1700-tallet. I 1766 forbød osmanene patriarkatet i Peć, og posisjonen til de kristne i Kosovo ble ytterligere forverret. Alle tidligere privilegier var tapt og samtidig måtte den kristne befolkningen tåle den fulle tyngden av Det osmanske rikes omfattende kriger.

Det området som i århundrer ble styrt av Det osmanske riket var det inndelt i flere administrative distrikter, kjent som sanjakere («bannere»), hver styrt av en distriktsherre, en sanjakbey. Til tross for ekstra skatt for de som ikke var eller ble muslimer, fortsatte et stort antall kristne å leve i området. Islamiseringen begynte kort tid etter osmansk styre, men det tok betydelig tid, bortimot et århundre, og ble i førstningen konsentrert i byene. En viktig årsak for konvertering var antagelig av økonomiske og sosiale grunner da muslimer hadde betydelig flere rettigheter og privilegier enn kristne undersåtter. Kristent religiøst liv fortsatte uansett, men både de serbisk-ortodokse som de romersk-katolske kirker og deres menigheter led tungt under høye skatter.

I 1689 ble Kosovo i stor grad forstyrret av den store tyrkiske krig (1683–1699) i en av de sentrale hendelsene i serbisk nasjonalmytologi. I oktober 1689 invaderte en liten styrke fra det habsburgske riket under ledelse av markgreve Ludvig av Baden og nådde så langt som til Kosovo som en følge av deres tidligere erobring av Beograd. Mange serbere og albanere ga sin troskap til østerrikerne, en del av dem gikk med i markgrevens hær. Det var på ingen måte ensidig, mange albanere kjempet sammen med osmanene mot den østerrikske invasjonen. Et stort osmansk motangrep den følgende sommeren drev østerrikerne tilbake til deres festning i Niš, deretter til Beograd, og til sist over Donau. Ved freden fulgte osmanernes hevn som rammet den serbiske befolkningen hardt. Det fulgte en stor utflytting av serbere, det finnes opplysninger på at 37 000 serbiske familier forlot Kosovo.^[10]

Ifølge Noel Malcolm kjempet mange albanske muslimer på østerrikernes side mot det osmanske riket og mange familier som forlot Kosovo var også albanske.^[9]

I løpet av 1600-tallet og fremover var det en økende katolsk-kristen albansk innvandring fra fjellene i nordlige Albania. Mange av disse familiene flyktet æresdrap eller kom for å finne seg bedre land og for å lage rom for en større befolkning. I Kosovo konverterte mange av disse familiene til islam.^[7]

Ifølge Noel Malcolm hadde Kosovo en albansk urbefolkning før disse innvandringene fant sted og den albanske urbefolkningen i Kosovo opplevde en stor vekst gjennom mange hundre år.^[7]

På andre halvdel av 1800-tallet oppsto de første større konfliktene mellom albanere og serbere, da muslimske albanerne stilte seg på siden til det osmanske styret i den russisk-tyrkiske krig (1877-1878). I løpet av krigen hadde serbiske tropper invadert de nordøstlige delene av provinsen Kosovo og deportert mange tusener av etniske albanere. Signeringen av freden i San Stefano markerte begynnelsen på en vanskelig situasjon for albanere på Balkan i de områdene som ble avstått fra Tyrkia til Serbia, Montenegro og Bulgaria.^[11][12] Ved freden ble Serbia tvunget til overgi Kosovo til osmanene og deretter begynte en utrenskning av kristne serbere fra det nyskapende vilâyetet Kosovo. Mange opplysninger har bevitnet at mellom 200 000 og 400 000 serbere ble tvangsdeportert^[13] i forbindelse med forfølgelse fra den muslimske delen av befolkningen. Samtidig ble rundt 30 000 albanere tvunget til å flykte fra de områdene som Serbia beholdt ved krigsslutten. Den etniske rensningen av serbere i Kosovo nådde sitt høydepunkt i forbindelse med den gresk-tyrkiske krig i 1897.^[13]

Albansk nasjonalbevegelse var inspirert av flere grunner. Foruten nasjonal motstand som hadde blitt fremmet av albanske aktivister, var politiske grunner en faktor. På 1870-tallet hadde det osmanske riket opplevd en voldsom innskrenking av sine områder og store nederlag i krigene mot de slaviske monarkiene i Europa. I 1878 hvor over 300 albanere fra hele Balkan var representert i byen Prizren i Kosovo hvor de ble enige om å grunnlegge et forbund, Prizrenligaen, som skulle kjempe for bevaring av et enhetlig Albania innenfor Det osmanske riket.^[14]

Selv om ligaen ble opprettet med støtte fra sultanen som håpet på å beholde og bevare osmanske områder, var de albanske lederne raske og effektive i forvandle ligaen til en nasjonalbevegelse og til sist til en regjering. Liga hadde støtte fra italiensk-albanere og forente albanere av ulik religiøs tilknytning. I løpet av de tre årene som ligaen eksisterte søkte den å danne en albansk vilayet innenfor Det osmanske rike, samle en hær og kjempe en forsvarskrig. I 1881 ble en midlertidig regjering dannet for å administrere Albania under presidentskapet til Ymer Prizreni, støttet av framtredende ministre som Abdyl Frashëri og Sulejman Vokshi. Militær intervensjon fra Balkanstatene, stormaktene foruten også Tyrkia tvang albanerne til å fordele sine soldater på tre fronter, noe som også ble slutten på ligaen.^[14][15][16]

I Kosovo var det også andre albanske organisasjoner, den viktigste var Pejaligaen, oppkalt etter byen Peja hvor den ble grunnlagt i 1899. Den ble ledet av Haxhi Zeka, et tidligere medlem av Prizrenligaen og delte en tilsvarende plattform i søken etter å opprette en selvstyrt albansk vilayet. Ligaen avsluttet sine aktiviteter i 1900 etter en militær konflikt med osmanske styrker. Zeka ble myrdet av en serbisk agent i 1902 med støtte fra osmanske myndigheter.^[17]

Unge Tyrkere^[18] var en sammenslutning av flere grupper tidlig på 1900-tallet som søkte å etablere på nytt konstitusjonen Kanun-ı Esasî («de grunnleggende lovene»), den første konstitusjonen til Det osmanske rike. Kravene deres fikk støtte fra albanere som håpet på en forbedring av deres nasjonale status, hovedsakelig en anerkjennelse av deres språk i embetsverket og i undervisningen.^[19][20]

I 1908 samlet rundt 20 000 bevæpnete albanske bønder seg i Uroševac for å forhindre enhver utenlandsk innblanding mens deres ledere, Bajram Curri og Isa Boletini, sendte et telegram til sultanen for å kreve kunngjøring av en konstitusjon og åpningen av et parlament. Albanerne mottok ikke noe av de lovte gode fra seieren til Unge Tyrkere. Av den grunn brøt et mislykket opprør ut blant albanere i fjellområdene i Kosovo i februar 1909. Motgangen økte etter overtagelsen av tyrkisk myndighet av en oligarkisk gruppe senere det samme året. I april 1910 gjorde soldater under ledelse av Idriz Seferi og Isa Boletini opprør mot tyrkiske tropper, men ble til sist tvunget til å trekke seg tilbake.^[21]

• Se hovedartikler, Første Balkankrig og Andre Balkankrig

Ved århundreskiftet lå Kosovo innenfor Det osmanske rike. Dets status var en vilayet og utgjorde et område betydelig større en dagens Kosovo og hadde Üsküp (i dag Skopje) som provinshovedstad. Uavhengigheten til Serbia og Montenegro i 1878 betydde at Kosovo var dens siste forsvarslinje for osmanene i Rumelia (osmansk område i Europa). Etter at Bosnia-Hercegovina ble lagt inn under Østerrike-Ungarn i 1908, delte Kosovo grense med tre land: Serbia, Montenegro og Østerrike-Ungarn. Kosovo forble styrt av osmanene inntil det ble dratt inn i den første Balkankrigen hvor den ikke-tyrkiske befolkningen i Rumelia kjempet for selvbestemmelse i tillegg til et felles angrep på Balkanforbundet hvor alle tjente sine egne interesser mens de samtidig forsøkte å utvide egne grenser, og på samme tid forsøkte den folkerike albanske nasjon å kjempe sin kamp både mot osmanene og nabolandene.

I 1912, i løpet av Balkankrigene, ble det mest av Kosovo annektert av kongedømmet Serbia mens regionen Metohija ble tatt av kongedømmet Montenegro. Kosovo ble delt i fire fylker: tre ble en del av enheten Serbia (Zvečan, Kosovo og sørlige Metohija); en av Montenegro (nordlige Metohija).

Etter den første Balkankrigen i 1912 ble Kosovo internasjonalt anerkjent som en del av Serbia^[22] og nordlige Metohija som en del av Montenegro ved London-traktaten i mai 1913. I 1918 ble Serbia en del av det nydannede kongedømmet til serbere, kroater og slovenere, kongeriket Jugoslavia.

I perioden 1918–1929 var det en økning av serbisk innvandring til regionen Kosovo. Innvandringen skjedde som et statlig prosjekt med den hensikt å øke antallet serbere og således endre den etniske balansen.^[23] I løpet av koloniseringen bosatte det seg mellom 60 000 og 65 000 innvandrere, rundt 90 prosent av dem var serbere. Samtidig var det en prosess av tvungen utvandring av etniske albanere fra Kosovo.^[24] Jugoslaviske myndigheter undertegnet flere avtaler med Tyrkia som besluttet i 1935 og 1938 å ta imot muslimske albanske familier, men det ble ikke iverksatt grunnet utbruddet av den andre verdenskrig.^[25]

I 1929 var Kosovo delt mellom Zeta Banovina i øst med hovedstaden i Cetinje, Vardar Banovina i nordøst med hovedstad i Skopje og Morava Banovina i nordøst med hovedstad i Niš. Delingen av Jugoslavia av Aksemaktene fra 1941 til 1945 belønnet det meste av Kosovo-området til det italienskokkuperte Stor-Albania, og en mindre del av det til tyskokkuperte Serbia og Bulgaria. Etter at Kosovo ble annektert av Albania, ble titusener av serberne enten drept eller forvist til Serbia og Montenegro.^[26] Etter at Kosovo ble annektert til fascistiske Albania under krigen var albanerne ute etter å utrydde alle serbere i Kosovo. Italienske fasciststyrker har rapportert at det var hendelser hvor de ble tvunget til å åpne ild mot deres albanske allierte for å forhindre massakrer på serbere.^[27][28]

Ved slutten av den andre verdenskrig og etableringen av Josip Broz Titos kommunistregime ble Kosovo gitt status som selvstyrt region av Serbia i 1946 og ble selvstyrt provins i 1963. Kommunistmyndighetene tillot ikke at de mange flyktningene kom tilbake samtidig som de fortsatte fengslingen og drapene på patrioter som Shaban Polluzha som endte med Tivar-massakren hvor 4200 kosovoalbanere ble drept i 1945. I 1974 fikk Kosovo bortimot egen regjering. Provinsens regjering benyttet albansk pensum i skolene hvor avleggse skolebøker fra Enver Hoxhas Albania ble tatt i bruk.

Gjennom 1980-tallet økte motsetningene mellom de albanske og serbiske samfunnene i provinsen.^[29][30] Albanerne ønsket større selvstyre for Kosovo mens serberne ønsket større tilknytningen til resten av Serbia. Det var liten interesse for en forening med Albania, som var styrt av en stalinistregime og hadde betraktelig dårligere levevilkår enn Kosovo. I mars 1981 organiserte kosovoalbanske studenter en protest som ønsket at Kosovo ble en republikk innenfor Jugoslavia. Protestene eskalerte til voldelige opptøyer som «involverte 20 000 mennesker i seks byer»^[31] som ble hardt slått ned av de jugoslaviske myndighetene.

Serbere i Kosovo ble diskriminert av provinsmyndighetene, eksempelvis at lokale politistyrker viste liten interesse i å straffe kriminalitet som rammet serbere.^[32] Den økende bitre atmosfæren i Kosovo betydde at de mest farseaktig hendelser kunne bli alvorlige.^[33] Kanskje de mest politisk eksplosive klagene til kosovoserberne var at de ble oversett av myndighetene i Beograd.^[34] I august i løpet av det jugoslaviske kommunistregimets siste dager ble Kosovo besøkt av Slobodan Milošević, da en kommende politiker. Han appellerte til serbisk nasjonalisme for å fremme sin egen karriere. Etter å ha trukket store menneskemengder for å minnes slaget i Kosovo garanterte han til kosovoserberne at «Ingen skal våge å slå deg», og ble øyeblikkelig en helt for kosovoserberne. Mot slutten av året hadde Milošević kontroll over den serbiske regjeringen.

I 1989 ble selvstyret til Kosovo og den nordlige provinsen Vojvodina drastisk tatt fra det serbiske regimet. En ny konstitusjon tillot flerpartisystem, innførte ytringsfrihet, trykkefrihet og fremmet menneskerettigheter. Selv om dette ble i praksis undertrykket av Miloševićs regjering som benyttet seg av falske valg, kontroll av media og forulempet motstandere og minoriteter, var det uansett en bedring i forhold til kommunistenes forfatning. Likevel ble provinsen rettigheter minsket og myndighetene i Serbia hadde full kontroll over politiet, rettssystemet, økonomien, utdannelsessystemet og språkpolitikken. Mange av Serbias minoriteter var sterkt imot den nye konstitusjonen som så den som et middel for etnisk basert sentralisert styre over provinsene.^[35] Kosovoalbanere nektet å delta i folkeavstemningen og framstilte den som ulovlig. Også provinsmyndighetene satt seg mot den nye konstitusjonen. Den måtte bli ratifisert i deres forsamlinger, noe som betydde at de stemte over deres egen oppløsning.

• Se hovedartikkel, Kosovokrigen

Etter forfatningsendringene ble parlamentene i alle jugoslaviske republikker og provinser, som inntil da hadde medlemmer fra Jugoslavias kommunistparti, oppløst og valg med flerpartier ble holdt. Kosovoalbanere nektet å delta i valgene og holdt deres egne, ikke-godkjente valg. Da valglovene krevde (og fortsatt gjør) et frammøte på mer enn 50 prosent, kunne parlamentet i Kosovo ikke bli etablert.

Albanskspråklig nyhetsmedia som radio og fjernsyn ble undertrykt og vanskeliggjort i Kosovo. Det gamle albanske pensumet og tilsvarende lærebøker ble trukket tilbake, og nye ble framskaffet og var hovedsakelig de samme som serbisk. Ved Universitetet i Prishtina, som ble sett på som senter for kosovoalbansk kulturell identitet, ble forelesninger på albansk forbudt og mange albanske lærere mistet jobben. Albanere svarte med å boikotte statlige skoler og etablere et uoffisielt parallelt utdanningssystem med albansk språk.^[36]

Den økende frustrasjon og raseri blant kosovoalbanere førte til uro og massedemonstrasjoner i februar 1990 som utløste unntakstilstand. Ikke-godgodkjente valg ble holdt i 1992 hvor Ibrahim Rugova ble valgt til «president» av en selverklært republikken Kosovo. Disse valgene ble ikke anerkjent av serbere eller noen utenlandske nasjoner. I 1995 kom tusenvis av serbiske flyktninger fra Kroatia som bosatte seg i Kosovo, noe som ytterligere forverret forholdet mellom de to samfunnene.

Albansk opposisjon til Jugoslavias statshøyhet og særlig Serbia hadde kommet til overflaten i opprør i 1968 og i mars 1981 i hovedstaden Priština. Ibrahim Rugova hadde opprinnelig fremmet ikkevoldelig motstand, men senere opposisjon tok form av separatistagitasjon fra opposisjonelle politiske grupper og bevæpnet aksjon fra 1996 ved Kosovos frigjøringshær (albansk Ushtria Çlirimtare e Kosovës, forkortet til UÇK). Disse begynte en geriljakrig og drev terroristaktivitet med bombingr og væpnet angrep på jugoslaviske sikkerhetsstyrker, myndigheter eller sivile som var kjent for å støtte de nasjonale myndighetene, inkludert albanere som ikke sympatiserte med voldelige aksjoner. I mars 1998 gikk den jugoslaviske hæren sammen med serbisk politi for bekjempe separatistene med militære midler. I månedene som fulgte ble flere tusen sivile albanere drept og mer enn 500 000 flyktet fra sine hjem. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) beregnet at 460 000 mennesker hadde blitt fortrengt fra sine hjem fra mars 1998 til NATO begynte å bombe i mars 1999.^[37]

Det skjedde også vold mot ikkealbanere: UNHCR rapporterte i mars 1999 at over 90 landsbyer i Kosovo med blandet befolkning «har blitt tømt for serbiske innbyggere» og at andre serbere fortsatte å dra vekk, enten for å bli plassert i andre steder i Kosovo eller de flyktet til Serbia. Jugoslavias Røde Kors har beregnet at mer enn 30 000 ikke-albanske flyktninger hadde behov for hjelp i Kosovo, de fleste av dem var serbere.^[38]

Som en følge at forhandlinger mellom serbiske og albanske representanter brøt sammen under NATOs beskyttelse, grep NATO inn den 24. mars 1999 uten De forente nasjoners autoritet. NATO startet med tung bombing av jugoslaviske militære mål og gikk siden videre til langt mer omfattende bombing, som blant annet av bruene i Novi Sad. Full krig brøt ut da UÇK fortsatte å angripe serbiske mål og serbiske og jugoslaviske styrker fortsatte å bekjempe UÇK samtidig som de fordrev befolkningen i Kosovo. Det siste ble karakterisert av menneskerettighetsgrupper og internasjonale organisasjoner som etnisk rensning. Et antall representanter fra de jugoslaviske myndighetene og militære offiserer, inkludert president Slobodan Milošević, ble senere anklaget av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) for krigsforbrytelser. Milošević, som ble arrestert 2002 døde derimot i forvaring i 2006 før en domsavgjørelse ble gitt.

De forente nasjoner har beregnet at i løpet av Kosovokrigen hadde bortimot 640 000 albanere flyktet eller blitt forvist fra Kosovo mellom mars 1998 og mot slutten av april 1999. De fleste flyktet til Albania, Republikken Makedonia, eller Montenegro. Myndighetenes sikkerhetsstyrker konfiskerte eller ødela dokumenter eller nummerskilt til mange av de som flyktet, noe som ble sett på som et forsøk på å slette identiteten til flyktningene. Begrepet «identitet rensning» ble gitt for å karakterisere dette. Det gjorde det vanskelig å identifisere flyktningene etter krigen. Serbiske kilder hevder at mange albanere fra Makedonia og Albania, kanskje så mange som 300 000, har siden innvandret til Kosovo i forkledning av å være flyktninger. Saken er omstridt grunnet bevarte fortegnelser over fødsel og død.

Krigen ble avsluttet 10. juni 1999 da de serbiske og jugoslaviske myndighetene signerte Kumanovo-avtalen som avgjorde at styringen av provinsen ble overført til De forente nasjoner. En NATO-ledet Kosovo-styrke (KFOR) gikk inn i provinsen etter krigen med den oppgave å gi sikkerhet for FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK). Før og etter at overføringen av styring skjedde ble det estimert at 100 000 serbere og andre ikkealbanere flyktet fra provinsen i frykt for represalier. Tusener ble drevet ut ved trusler, angrep og bølger med kriminalitet i kjølvannet av freden mens KFOR kjempet for å gjeninnføre orden i provinsen.

Store grupper av flyktninger fra Kosovo levde fortsatt i midlertidige leirer i Serbia. I 2002 rapporterte Serbia og Montenegro at det var 277 000 fortrengte mennesker, og av dem 201 641 mennesker fortrengt fra Kosovo i Serbia, 29 451 fra Kosovo i Montenegro, og rundt 46 000 fortrengte som var innenfor Kosovo, inkludert 16 000 gjenkomne flyktninger som ikke var i stand til å flytte tilbake til deres opprinnelige boliger.^[39][40] En del kilder har gitt langt lavere tall. European Stability Initiative har beregnet antallet av fordrevne mennesker til kun rundt 65 000, med ytterligere 40 000 serbere gjenværende i Kosovo. Den største konsentrasjonen av etniske serbere i Kosovo er nord i provinsen overfor elven Ibar, men det er beregnet at rundt to-tredjedeler av den serbiske befolkningen i Kosovo som fortsatt lever i den albanskdominerte sørlige delen av provinsen.^[41]

Den 17. mars 2004 førte alvorlig uro i Kosovo til 19 døde, og ødeleggelse av 35 serbisk-ortodokse kirker og klostre i provinsen da muslimske albanere begynte forfølgelser av serbere. Flere tusen kosovoserbere forlot da sine hjem for å søke tilflukt i Serbia eller i det serbiskdominerte nordlige delen av Kosovo.

Siden slutten av krigen har Kosovo vært en betydelig kilde og bestemmelsessted for menneskehandel av kvinner, kvinner som ble tvunget ut i prostitusjon og seksuelt slaveri. Veksten i sexhandelen har dessuten blitt fremmet av tilstedeværelsen av NATOs styrker i Kosovo.^[42][43][44]

Internasjonale forhandlinger begynte i 2006 for å avgjøre den endelige statusen til Kosovo, slik det var planlagt under De forente nasjoners sikkerhetsråds resolusjon 1244^{[trenger referanse]} som avsluttet Kosovokonflikten av 1999. Mens Serbias fortsatte statshøyhet over Kosovo ble anerkjent av det internasjonale samfunnet, søkte et klart flertall av provinsens befolkning uavhengighet.

FN støttet samtaler, ledet av FNs særskilte utsending Martti Ahtisaari, som begynte i februar 2006. Mens det ble gjort framgang innenfor tekniske emner, forble begge parter diametralt i motsetninger på spørsmålet om status.^[45] I februar 2007 kunne Ahtisaari avlevere et utkast til avgjørelse til lederne i Beograd og Priština, et grunnlag for uavhengighet for provinsen. Så tidlig som juli 2007 gikk utkastet, som ble støttet av USA, Storbritannia og andre europeiske medlemmer av sikkerhetsrådet, etter å ha blitt omskrevet fire ganger i et forsøk på tilpasse russiske bekymringer om at en slik resolusjon ville underminere prinsippet om en stats suverenitet.^[46] Russland, som holder et veto i sikkerhetsrådet er en av fem permanente medlemmer, har slått fast at landet ikke vil støtte en resolusjon som ikke er akseptabelt for både Beograd og Priština.^[47]

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovos parlament uavhengighet.^[48] Landet fikk da delvis internasjonal anerkjennelse av denne erklæringen. I 2010 kom Den internasjonale domstolen i en rådgivende uttalelse til at Kosovos uavhengighetserklæring ikke var et brudd med folkeretten.^[49][50] Per 27. juli 2019 hadde 100 av FNs 193 medlemsland anerkjent Kosovo som en selvstendig stat. I april 2013 inngikk Serbia og Kosovo en avtale om å «normalisere» forbindelsene mellom de to landene.^[51][52][53]

• Malcolm, Noel (1998): Kosovo: A Short History. Basingstoke: Macmillan. ISBN 0333666127.

• Richard Jansen: Albanians and Serbs in Kosovo: An Abbreviated History
• Tim Judah: Kosovo History, bloody history
• Dušan T. Bataković: The Kosovo Chronicles
• Serbian Ortodox Church: History of Kosovo, articles, studies Arkivert 23. februar 2021 hos Wayback Machine.