[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Eurovision Song Contest 1987

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1987
Datoer
Finale: 9. mai 1987
Vertskap
Sted: Belgias flagg Palais du Centenaire, Brussel, Belgia
Programleder: Viktor Lazlo
Sjefdirigent: Jo Carlier
Regi: Jacques Bourton
Produsent: Michel Gehu
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Radio-télévision belge de la Communauté française (RTBF)
Deltakelse
Deltakere: 22
Vinner: Irlands flagg Irland
«Hold Me Now»
Johnny Logan
Tilbake: Hellas’ flagg Hellas
Italias flagg Italia
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1986        1988 ►

Eurovision Song Contest 1987 var den 32. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble for første gang arrangert i Belgia etter at landet vant i Bergen året før med sangen «J'aime la vie» og Sandra Kim. Sendingen ble produsert av den franskspråklige belgiske kringkasteren RTBF og fant sted lørdag 9. mai 1987 i Palais du Centenaire i Brussel. Programleder var den fransk-belgiske sangeren Viktor Lazlo.

Hellas og Italia var tilbake etter fraværet året før, og dermed steg deltakerantallet fra 20 til rekordhøye 22 land.

Vinneren ble Johnny Logan og «Hold Me Now» fra Irland. Dette var Irlands tredje seier, og Logans andre. «Hold Me Now» ble den største kommersielle suksessen til en vinnersang siden «Ein bißchen Frieden» vant i 1982. I Norge nådde sangen andreplass på singellisten, og i 2005 ble «Hold Me Now» kåret til den tredje beste sangen fra Eurovision Song Contests 50 første år. Også andreplassen Tyskland med «Laß die Sonne in dein Herz» og tredjeplassen Italia med «Gente di Mare» fikk stor kommersiell suksess etter finalen. Jugoslavia ble nummer fire, mens Danmark og Nederland delte femteplassen. Norge var representert av Kate Gulbrandsen som sang «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Det norske bidraget fikk 65 poeng og ble nummer 9 av 22.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter seieren med Sandra Kim og «J'aime la vie» i Bergen året før, var Belgia vertskap for konkurransen for første gang.[1] Seieren kom i en vanskelig politisk periode i Belgia, som var i overgangsfasen fra en sentral styringsmodell til en føderal styringsmodell. Bakgrunnen var økende spenninger mellom de to største språkregionene i landet: nederlandsktalende Flandern og fransktalende Vallonia.[2] De to regionene har siden 1960 hatt egne, uavhengige allmennkringkastere – VRT (på den tiden kalt BRT) i Flandern og RTBF i Vallonia.

Det regionale skillet gjenspeiles også i Belgias deltakelse i Eurovision Song Contest. Ansvaret for å velge landets bidrag går på rundgang mellom RTBF og VRT. I 1986 var det RTBF som valgte låten, mens i 1987 var det BRT som hadde jobben med å velge vertslandets bidrag. De to kringkasterne hadde derimot avtalt å arrangere Eurovision Song Contest sammen dersom Belgia skulle vinne.[3]

Kringkaster-strid om vertsby og arena

[rediger | rediger kilde]
Palais du Centenaire, vertsarena for konkurransen.

Tross samarbeidsplanene oppstod det raskt uenigheter mellom RTBF og BRT i kjølvannet av seieren i Bergen. Striden skyldtes i stor grad uenighet om hvor finalen skulle arrangeres. En uavhengig ekspertgruppe anbefalte byteateret i Antwerpen, i den nederlandsktalende regionen Flandern.[3] RTBF var uenig og foreslo i stedet Palais du Centenaire i Brussel eller Patinoire de Coronmeuse i Liège – begge i den franskspråklige regionen Vallonia. Ekspertgruppen mente derimot at disse to arenaene ville kreve for mye arbeid og logistikk. BRT støttet seg til ekspertgruppens anbefaling, mens RTBF fastholdt at konkurransen skulle finne sted i hovedstaden Brussel.[3]

I oktober 1986 kunngjorde RTBF plutselig at de hadde besluttet å legge finalen til konsert- og konferanselokalet Palais du Centenaire i Heysel-parken i Brussel. Parken ble bygget i anledning verdensutstillingen i 1935 og senere utvidet i anledning Expo 58 – verdensutstillingen i Brussel i 1958. Blant byggene i parken er Brussels signaturmonument Atomium.

I et siste forsøk på å enes, foreslo BRT å legge konkurransen til Cirque Royal, også det i Brussel.[3] Forslaget kom imidlertid som et ultimatum: det måtte bli Cirque Royal, ellers ville BRT trekke seg fra samarbeidet. Ultimatumet til tross, 16. oktober 1986 kunngjorde RTBF at finalen skulle holdes i Palais du Centenaire.[3] I protest trakk BRT seg fra arrangørsamarbeidet, og den franskspråklige kringkasteren ble stående alene om arrangørjobben. I et intervju like etter finalen 9. mai 1987, sa BRT-sjef Cas Goossens at de trakk seg fordi det var «vanskelig å forsvare kostnadene overfor flamske skattebetalere».[3]

Format

[rediger | rediger kilde]

Hellas og Italia kom tilbake i konkurransen etter fraværet året før, og dermed steg deltakerantallet til rekordhøye 22 land.[4] Det økende deltakerantallet gjorde at EBU satte en øvre grense på 22 land i årene fremover. Dette førte til utfordringer for blant annet Malta, som signaliserte et ønske om å returnere til konkurransen. Først i 1991, da Nederland sto over, fikk Malta slippe til, og året etter økte EBU deltakergrensen til 23 land, siden til 25, i 2003 til 26 før semifinaler uten begrensning av deltakerland.

Programleder var Viktor Lazlo som tross sitt maskuline fornavn, er en kvinne. Hun heter egentlig Sonia Dronier, men tok navnet fra Paul Henreids karakter Victor Laszlo i filmklassikeren Casablanca fra 1942. Lazlo er født i Lorient i Frankrike, men flyttet til Belgia for å studere. Der gjorde hun etter hvert suksess som sanger og fikk i en alder av 27 år programlederjobben for Eurovision Song Contest.

Sendingen

[rediger | rediger kilde]

Finalen varte i litt over tre timer, og sendingen hadde et potensielt publikum på rundt 500 millioner seere. I salen var det 1300 publikummere, blant dem Belgias prins Albert og prinsesse Paola. Sendingen startet med en kortfilm med bilder fra ulike steder i Belgia og hovedstaden Brussel. Deretter ble seerne tatt med inn i konsertarenaen, hvor programleder Viktor Lazlo kom ut på den spesialbygde scenen og fremførte sangen «Breathless».[5]

Johnny Logan vant sin andre seier i konkurransen. Han holder fremdeles konserter over hele Europa, her i Tyskland i 2017.

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten i forveien, og Norge åpnet konkurransen, mens Sveits avsluttet. Deltakersangene ble akkompagnert av RTBFs stororkester, der Jo Carlier var sjefsdirigent. I tillegg hadde de fleste deltakerland, også vertsnasjonen Belgia, en egen dirigent som dirigerte orkesteret under sitt respektive lands fremføring.

Flere kjente artister deltok dette året, blant annet Plastic Bertrand for Luxembourg og duoen Umberto Tozzi og Raf for Italia. Den tyske gruppen Wind var tilbake i konkurransen etter å ha blitt nummer to bak Bobbysocks og «La det swinge» to år tidligere. Også dette året endte gruppen på andreplass, men fikk en viss kommersiell suksess etter konkurransen – særlig i Danmark.[5]

Seieren gikk til en annen tilbakevendende artist, Johnny Logan fra Irland. Han hadde vunnet konkurransen i 1980 med «What's Another Year», men hadde ikke lyktes i å lansere en internasjonal karriere i kjølvannet av seieren. Dette året var han tilbake med låten «Hold Me Now» som endte opp med en klar seier med 172 poeng og åtte toppoeng.[6] Som i 1980 ble Logan overveldet av følelser etter å ha vunnet, og han slet med å treffe de høye tonene under vinnerreprisen. Mot slutten av fremføringen ropte han: «Jeg elsker dere fremdeles, Irland» og siktet til da han sa «Jeg elsker dere, Irland» under vinnerreprisen i 1980.[6] Dobbeltseieren gjorde Logan til Eurovisions kanskje mest kjente deltaker, noe som har gitt ham tilnavnet Mr. Eurovision. «Hold Me Now» gikk inn på hitlister over hele Europa, blant annet i Storbritannia og Norge. På den norske singellisten nådde «Hold Me Now» en andreplass.[7] Dette var den høyeste listeplasseringen i Norge for en Eurovision-vinner i perioden 1982–2010 – om en ser bort fra de norske vinnerlåtene «La det swinge» og «Fairytale». Fremdeles huskes vinnerlåten av mange i Norge, og Johnny Logan opptrer på norsk fjernsyn med jevne mellomrom. Blant annet fremførte han vinnerlåten under Melodi Grand Prix 2017,[8] og i TV 2s Allsang på Grensen i 2022 – 35 år etter seieren.[9]

Også tredjeplassen, Italias «Gente di mare», ble en stor hit etter konkurransen. Sangerne Umberto Tozzi og Raf hadde store karrierer hjemme i Italia og var store favoritter før finalen. Sangen kom imidlertid på tredjeplass, uten poeng fra den norske juryen. Sangen gikk likevel inn på hitlister over hele Europa etter konkurransen.[5][10] Storbritannia ble nummer 13, noe som var landets dårligste plassering i konkurransen til da.

Norges bidrag

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1987

Norge deltok for 27. gang, og det norske bidraget var det første ut på scenen i den internasjonale finalen. Per 2024 er dette første og eneste gang Norge har hatt startnummer én i konkurransen. Norges deltaker var Kate Gulbrandsen som fremførte «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Sangen vant en knapp seier i den norske finalen i februar, men sangen har siden blitt en Grand Prix-klassiker i Norge – godt hjulpet av Kate Gulbrandsens iøynefallende høye hårsveis.[11] Hun opptrådte blant annet med sangen under pausen i Melodi Grand Prix 2016.[12]

I Brussel dirigerte Terje Fjærn det norske bidraget, og Kate Gulbrandsen fremførte «Mitt liv». Med seg på scenen hadde hun koristene Kari Iveland, Trygve Rasmussen og Amund Enger.[13]

I avstemningen fikk Norge til sammen 65 poeng, noe som holdt til en niendeplass. Norge fikk 10 poeng fra Sverige som høyeste poengscore. John Andreassen kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK P2.[14] Sverre Christophersen leste den norske juryens poeng fra Oslo.

Avstemningen

[rediger | rediger kilde]

Pausenummeret var en markering av 30-årsjubileet for opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, passende nok siden finalen gikk av stabelen i EU-hovedstaden Brussel og på europadagen 9. mai. I nummeret dukket den belgiske fløytespilleren Marc Grauwels opp og spilte utdrag fra europahymnen. Etter pausenummeret startet avstemningen.

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

For å spare tid på grunn av det høye deltakerantallet, gjorde EBU dette året om på prosedyren dersom to eller flere land skulle ende på førsteplass med like mange poeng.[15] Tidligere var det slik at alle juryene skulle kalles opp igjen for å stemme på et av førsteplass-landene. Som en prøveordning i 1987 besluttet EBU at vinneren skulle bli det landet med flest 12-poengere. Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre.[15] Ordningen ble gjort permanent fra 1989, etter den tette avstemningen i 1988.

Norge åpnet avstemningen og ga 8 poeng til vinnerlåten Irland, 10 poeng til Finland og 12 poeng Jugoslavia. Sistnevnte land tok en tidlig ledelse i konkurranse med Tyskland og Irland. Etter hvert tok imidlertid Irland en klar ledelse og beholdt den resten av avstemningen. Irland fikk åtte tolvere og til sammen 172 poeng – den nest høyeste poengsummen i konkurransen til da. Dette var Irlands tredje seier i konkurransen til da.

Deltakere

[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[16] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Norges flagg Norge Kate Gulbrandsen «Mitt liv» Norsk – 9 65
02 Israels flagg Israel Lazy Bums «Shir habatlanim» (שיר הבטלנים) Hebraisk Latsabbenes sang 8 73
03 Østerrikes flagg Østerrike Gary Lux «Nur noch Gefühl» Tysk Bare følelser 20 8
04 Islands flagg Island Halla Margrét «Hægt og hljótt» Islandsk Sakte og rolig 16 28
05 Belgias flagg Belgia Liliane Saint-Pierre «Soldiers of Love» Nederlandsk Kjærlighetens soldater 11 56
06 Sveriges flagg Sverige Lotta Engberg «Boogaloo» Svensk – 12 50
07 Italias flagg Italia Umberto Tozzi og Raf «Gente di mare» Italiensk Havets folk 3 103
08 Portugals flagg Portugal Nevada «Neste barco à vela» Portugisisk I denne seilbåten 18 15
09 Spanias flagg Spania Patricia Kraus «No estás solo» Spansk Du er ikke alene 19 10
10 Tyrkias flagg Tyrkia Seyyal Taner og Lokomotif «Şarkım Sevgi Üstüne» Tyrkisk Min sang om kjærlighet 22 0
11 Hellas’ flagg Hellas Bang «Stop» (Στοπ) Gresk Stopp 10 64
12 Nederlands flagg Nederland Marcha «Rechtop in de wind» Nederlandsk Rak i vinden 5 83
13 Luxembourgs flagg Luxembourg Plastic Bertrand «Amour, Amour» Fransk Kjærlighet, kjærlighet 21 4
14 Storbritannias flagg Storbritannia Rikki «Only the Light» Engelsk Bare lyset 13 47
15 Frankrikes flagg Frankrike Christine Minier «Les mots d'amour n'ont pas de dimanche» Fransk Kjærlighetens ord har ingen søndag 14 44
16 Tysklands flagg Tyskland Wind «Laß die Sonne in dein Herz» Tysk Slipp solen inn i hjertet ditt 2 141
17 Kypros’ flagg Kypros Alexia «Áspro-mavro» (Άσπρο-μαύρο) Gresk Hvitt-svart 7 80
18 Finlands flagg Finland Vicky Rosti og Boulevard «Sata salamaa» Finsk Hundre lyn 15 32
19 Danmarks flagg Danmark Anne Cathrine Herdorf og Bandjo «En lille melodi» Dansk En liten melodi 5 83
20 Irlands flagg Irland Johnny Logan «Hold Me Now» Engelsk Hold meg nå 1 172
21 Jugoslavias flagg Jugoslavia Novi fosili «Ja sam za ples» Kroatisk Jeg er klar for en dans 4 92
22 Sveits’ flagg Sveits Carol Rich «Moitié, moitié» Fransk Halvt om halvt 17 26

Tilbakevendende artister

[rediger | rediger kilde]
Artist Land Deltok i Merknader
Johnny Logan Irlands flagg Irland 1980 Vant konkurransen med «What's Another Year»
Alexia Kypros’ flagg Kypros 1981 Som del av gruppen Island
Wind Tysklands flagg Tyskland 1985
Gary Lux Østerrikes flagg Østerrike 1983 Som del av gruppen Westend
1984 Som støttevokalist for Anita
1985
Lotta Engberg Sveriges flagg Sverige 1984 Som støttevokalist for Herreys

Poengtavle

[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[17]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Norges flagg Israels flagg Østerrikes flagg Islands flagg Belgias flagg Sveriges flagg Italias flagg Portugals flagg Spanias flagg Tyrkias flagg Hellas’ flagg Nederlands flagg Luxembourgs flagg Storbritannias flagg Frankrikes flagg Tysklands flagg Kypros’ flagg Finlands flagg Danmarks flagg Irlands flagg Jugoslavias flagg Sveits’ flagg
Norges flagg Norge   4   7 10 7   3     4     4 7 3 5 3 2   6 65 9
Israels flagg Israel 2 1 5 6 4   10       3   4 10 8   7   5   8 73 8
Østerrikes flagg Østerrike           1       7                     8 20
Islands flagg Island 4     4       4   6         10           28 16
Belgias flagg Belgia 5 2 3     6   7 4     5 8   4 5 3     4 56 11
Sveriges flagg Sverige   12   8 1 3 7   2         3   7   7     50 12
Italias flagg Italia   3 6 3 5 1 12 12 8     4 1   12 1 4   12 12 7 103 3
Portugals flagg Portugal               8   5         2           15 18
Spanias flagg Spania                   10                     10 19
Tyrkias flagg Tyrkia                                         0 22
Hellas’ flagg Hellas       1 2 6 8       5 7 5 7   12   6   5 64 10
Nederlands flagg Nederland   5 2       10   5 7 3 8 3 12     2 2 6 8 10 83 5
Luxembourgs flagg Luxembourg               2         2               4 21
Storbritannias flagg Storbritannia   10 5   3 5   3   3     1     2 1 4 3 2 5 47 13
Frankrikes flagg Frankrike 1     4     5       4 1 12   5       10   2 44 14
Tysklands flagg Tyskland 3 8 10 12 10 7 4 5 1 6   10 6 10 6 6 10 12 7 7 1 141 2
Kypros’ flagg Kypros 6     6   2         12 2   6 5 3 6 10 8 10 4 80 7
Finlands flagg Finland 10         3   4 2   1 8 2     1       1 32 15
Danmarks flagg Danmark 7 6 7 7   8 2 1   1 8 6   7 8     8 4   3 83 5
Irlands flagg Irland 8 4 12   12 12 12 8 10 10   12 10 12 1 6 8 12 5 6 12 172 1
Jugoslavias flagg Jugoslavia 12 7 8 10 8     6 6 12 2       2   10   8 1 92 4
Sveits’ flagg Sveits   1   2           5   7 3       4   1   3 26 17

12 poeng

[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
8 Irlands flagg Irland Belgia, Finland, Italia, Nederland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Østerrike
5 Italias flagg Italia Irland, Jugoslavia, Portugal, Spania, Tyskland
2 Tysklands flagg Tyskland Danmark, Island
Jugoslavias flagg Jugoslavia Norge, Tyrkia
1 Kypros’ flagg Kypros Hellas
Frankrikes flagg Frankrike Luxembourg
Hellas’ flagg Hellas Kypros
Nederlands flagg Nederland Frankrike
Sveriges flagg Sverige Israel

Hendelser

[rediger | rediger kilde]

Norsk kritikk mot arrangementet

[rediger | rediger kilde]

I dagene før finalen kritiserte norsk presse RTBF for en kaotisk oppladning til finalen. NTB mente den belgiske kringkasteren burde ha sendt en delegasjon til Bergen for å lære hvordan en lager liv omkring et arrangement som Eurovision Song Contest. «Rot, forsinkelser, forvirring og krisemøter hørte til dagens orden uka før sendingen», skrev NTB etter finalen. Den irske underholdningssjefen sa også at de ville reise til Bergen, og ikke Brussel, for å hente inspirasjon til finalen i Dublin året etter.[18]

Torsdagen før finalen inviterte imidlertid RTBF til gallamiddag for alle delegasjonene. Samtlige land møtte opp, med unntak av den norske delegasjonen. Ved Norges 20-mannsbord ble dermed vertinnen Sandra Kim sittende alene med fire representanter fra fjorårets arrangørby, Bergen. En av dem var turistsjef Ola Hiis Berg som kalte det hele en «svært pinlig opplevelse». NTB spekulerte på om det norske fraværet kunne skyldes at de tidligere mottakelsene ikke «hadde vært særlig vellykkede».[19]

Israels bidrag skapte sinne

[rediger | rediger kilde]

Størst oppmerksomhet før konkurransen fikk Israel som ble presentert av komikerduoen Lazy Bums og låten «Shir habatlanim». Da sangen vant den israelske finalen, truet Israels kulturminister med å trekke seg dersom sangen skulle representere landet i Brussel.[20] Statsråden gjorde imidlertid ikke alvor av truslene, og Lazy Bums sørget for en minneverdig opptreden i Eurovision Song Contest. Låten ble senere kanskje best husket for refrenglinjen «hoppa-hulle-hulle» og Lazy Bums' energiske koreografi og Blues Brothers-inspirerte antrekk med tilhørende solbriller.

Svensk sangtittel-bytte

[rediger | rediger kilde]

Det svenske bidraget ble tvunget til å endre tittel før den internasjonale finalen. Årsaken var at den originale tittelen «Fyra Bugg & en Coca Cola» ble ansett for å bryte EBU-reglementet som forbød tekster med merkevarenavn og kommersielt innhold. Den svenske låten ble derfor omdøpt til «Boogaloo».[21]

Dirigenter

[rediger | rediger kilde]

Mens Jo Carlier var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Sveits brukte ikke dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[22]

Land Dirigent
Norges flagg Norge Terje Fjærn
Israels flagg Israel Kobi Oshrat
Østerrikes flagg Østerrike Richard Österreicher
Islands flagg Island Hjálmar H. Ragnarsson
Belgias flagg Belgia Freddy Sunder
Sveriges flagg Sverige Curt-Eric Holmquist
Italias flagg Italia Gianfranco Lombardi
Portugals flagg Portugal Jaime Oliveira
Spanias flagg Spania Eduardo Leyva
Tyrkias flagg Tyrkia Garo Mafyan
Hellas’ flagg Hellas Jorgos Niarkhos
Nederlands flagg Nederland Rogier van Otterloo
Luxembourgs flagg Luxembourg Alec Mansion
Storbritannias flagg Storbritannia Ronnie Hazlehurst
Frankrikes flagg Frankrike Jean-Claude Petit
Tysklands flagg Tyskland Laszlo Bencker
Kypros’ flagg Kypros Jo Carlier
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Danmarks flagg Danmark Henrik Krogsgaard
Irlands flagg Irland Noel Kelehan
Jugoslavias flagg Jugoslavia Nikica Kalogjera
Sveits’ flagg Sveits Ingen dirigent

Kommentatorer og poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[23] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1. Norges flagg Norge – Sverre Christophersen
  2. Israels flagg Israel – Yitzhak Shim'oni[24]
  3. Østerrikes flagg Østerrike – Tilia Herold
  4. Islands flagg Island – Guðrún Skúladóttir[25]
  5. Belgias flagg Belgia – An Ploegaerts
  6. Sveriges flagg Sverige – Jan Ellerås[26]
  7. Italias flagg Italia – Mariolina Cannuli
  8. Portugals flagg Portugal – Ana Zanatti
  9. Spanias flagg Spania – Matilde Jarrín
  10. Tyrkias flagg Tyrkia – Canan Kumbasar
  11. Hellas’ flagg Hellas – Kelly Sakakou[27]
  12. Nederlands flagg Nederland – Ralph Inbar
  13. Luxembourgs flagg Luxembourg – Frédérique Ries
  14. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Berry[28]
  15. Frankrikes flagg Frankrike – Lionel Cassan[29]
  16. Tysklands flagg Tyskland – Kerstin Schweighöfer
  17. Kypros’ flagg Kypros – Anna Partelidou
  18. Finlands flagg Finland – Solveig Herlin[30]
  19. Danmarks flagg Danmark – Bent Henius
  20. Irlands flagg Irland – Brendan Balfe
  21. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Ljiljana Tipsarević[31]
  22. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[32]

Kommentatorer og sendinger

[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1987:[33]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgias flagg Belgia BRTN BRT TV1 Luc Appermont[34]
BRT Radio 2 Rita Jaenen
RTBF RTBF1 Claude Delacroix[35]
RTBF La Première Patrick Duhamel og Stéphane Dupont
Danmarks flagg Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[36]
Finlands flagg Finland Yle Yle TV1, Yle TV2 Erkki Toivanen[37][38]
Frankrikes flagg Frankrike France Télévision Antenne 2 Patrick Simpson-Jones[35]
Radio France France Inter Julien Lepers
Hellas’ flagg Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[39][40]
Proto Programma Dimitris Konstantaras
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ 1 Marty Whelan[41][42]
RTÉ FM3 Larry Gogan[43][44]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Kolbrún Halldórsdóttir[45][46]
Rás 1
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
Reshet Gimel Yigal Ravid
Italias flagg Italia Rai Rai Due Rosanna Vaudetti[47]
Rai Radio 2 Antonio De Robertis
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TVB1 Serbokroatisk: Ksenija Urličić
TVZ 1
TVLJ1 Slovensk: Miša Molk
Radio Val 202 Slovensk: Marjeta Keršič Svetel
TVSa 1 Bosnisk: Ukjent
Kypros’ flagg Kypros RIK RIK TV Fryni Papadopoulou (RIK)[48]
RIK Deftero Pavlos Pavlou
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télévision Fransk: Valérie Sarn[35]
RTL plus Tysk: Ukjent
RTL Fransk: André Torrent
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 1 Willem van Beusekom[49]
Radio 2 Rudi Carrell
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen[14]
NRK P2
Portugals flagg Portugal RTP RTP1 Maria Margarida Gaspar[50]
Spanias flagg Spania TVE TVE 2 Beatriz Pécker[51][52]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[53]
BBC Radio 2 Ray Moore[54][55]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR SRG Sportkette Tysk: Bernard Thurnheer[56][57]
SSR Chaine Sportive Fransk: Serge Moisson[56]
SSR Canale Sportivo Italiensk: Ezio Guidi
Sveriges flagg Sverige SVT TV1 Fredrik Belfrage[38][58][26]
SR SR P3 Jacob Dahlin[26]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TV1 Gülgün Baysal[59]
Tysklands flagg Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Lotti Ohnesorge og Christoph Deumling[60]
Deutschlandfunk Peter Urban
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann[61][62]
Hitradio Ö3 Hans Leitinger
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Australias flagg Australia SBS SBS TV Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak mandagen etter[63]
Polens flagg Polen TVP TP1 Bogusław Brelik
Ungarns flagg Ungarn MTV MTV2 István Vágó[64]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Eurovision Song Contest Brussels 1987». eurovision.tv. 1987. Besøkt 29. oktober 2017. 
  2. ^ Kalman, Julie A. (2019). «Which Belgium Won Eurovision? European Unity and Belgian Disunity.». I Wellings, B.; Kalman, J.; Jacotine, K. Eurovisions: Identity and the International Politics of the Eurovision Song Contest since 1956. Palgrave Macmillan. s. 73–90. 
  3. ^ a b c d e f Julien Covolo (9. mai 2022). «Il y a 35 ans, l’Eurovision 1987 au Heysel sur fond de querelle entre RTBF et VRT». RTBF (på fransk). Arkivert fra originalen 9. mai 2022. Besøkt 4. januar 2023. 
  4. ^ «Brussels 1987». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  5. ^ a b c «Eurovision Song Contest Brussels 1987». eurovision.tv. 2017. Besøkt 9. august 2017. 
  6. ^ a b Gordon Roxburgh (8. mai 2012). «25 years ago – Johnny Logan wins for the second time». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  7. ^ «'Hold Me Now' på den offisielle norske singellisten». IFPI Norge. Besøkt 17. september 2022. 
  8. ^ Hyttebakk, Jon Marius (12. mars 2017). «Johnny Logan: – Alt er så forandret». NRK (på norsk). Besøkt 29. oktober 2017. 
  9. ^ «Johnny Logan – Medley (Allsang på Grensen 2022)». TV 2. 8. juli 2022. Besøkt 17. september 2022. 
  10. ^ Hung, Steffen. «Tozzi - Raff - Gente di mare - swisscharts.com». www.swisscharts.com. Besøkt 29. oktober 2017. 
  11. ^ «Kate Gulbrandsen:Derfor droppet jeg MGP-sveisen». Dagbladet.no (på norsk). 13. juli 2016. Besøkt 29. oktober 2017. 
  12. ^ «- Redd for å bli glemt». Dagbladet.no (på norsk). 10. juni 2016. Besøkt 29. oktober 2017. 
  13. ^ Kolloen, Ingar Sletten (9. mai 1987). «Norges team: Outsider nr. 1!». Aftenposten. s. 48. 
  14. ^ a b «NRK P2 1987.05.09 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 3. mai 1986. s. 13. Besøkt 10. august 2017. 
  15. ^ a b «Nye regler». Bergens Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 9. mai 1987. s. 41. Besøkt 4. september 2022. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest Brussels 1987». eurovision.tv. 1987. Arkivert fra originalen 18. august 2017. Besøkt 29. oktober 2017. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest 1987 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 9. august 2017. Besøkt 8. august 2017. 
  18. ^ Lie, Wibecke (10. mai 1987). «Den beste melodien vant». Norsk Telegrambyrå. «RTBF burde også sendt en delegasjon til Bergen for å lære hvordan man lager ramme omkring en slik tilstelning. Her manglet det mye på full uttelling. Rot, forsinkelser, forvirring og krisemøter hørte til dagens orden uka før sendingen.» 
  19. ^ «Bare Norge uteble fra GP-galla». Norsk telegrambyrå. 8. mai 1987. 
  20. ^ Kennedy O'Connor, John (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 108–111. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  21. ^ «När Coca-Cola blev rock’ n’ rolla!». Allas.se. 25. februar 2013. Arkivert fra originalen 12. november 2017. Besøkt 11. november 2017. 
  22. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  23. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  24. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2017. 
  25. ^ «Morgunblaðið, 05.05.1987». Timarit.is. 5. mai 1987. Besøkt 4. januar 2023. 
  26. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  27. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  29. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Novi fosili na Pesmi Evrovizije 1987: Neno šarmirao belgijsku kraljicu, Zec poljubio pitona u glavu». Besøkt 4. januar 2023. 
  32. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  33. ^ «Eurovision Song Contest 1987 – full cast». imdb.com. Besøkt 10. august 2017. 
  34. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  35. ^ a b c Christian Masson. «1987 - Bruxelles». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ «Programoversigt – 09/05/1987». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 4. januar 2023. Besøkt 4. januar 2023. 
  37. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ a b «Radio · Televisio»Betalt abonnement kreves. nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 9. mai 1987. s. 62–63. Besøkt 4. januar 2023. 
  39. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  40. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987-2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  41. ^ «Eurovision's other 'Terry Wogans'». BBC News (på engelsk). 12. mai 2007. Besøkt 4. januar 2023. 
  42. ^ «Saturday's Television»Betalt abonnement kreves. The Irish Times Weekend. 9. mai 1987. s. 6. Besøkt 22. desember 2022. 
  43. ^ Ken Sweeney (18. april 2012). «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (på engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  44. ^ «Radio»Betalt abonnement kreves. The Irish Times Weekend. 9. mai 1987. s. 6. Besøkt 22. desember 2022. 
  45. ^ «Útvarp – Sjónvarp. Laugardagur 9. mai». Dagblaðið Vísir (på islandsk). Landsbókasafn Íslands – timarit.is. 9. mai 1987. s. 34–35. Besøkt 4. januar 2023. 
  46. ^ «Morgunblaðið, 09.05.1987». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  47. ^ «Umberto Tozzi e Raf Gente di mare Eurofestival 1987». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  48. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  49. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  50. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  51. ^ «Television». La Vanguardia. Hemeroteca. 9. mai 1987. s. 64. Besøkt 4. januar 2023. 
  52. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  53. ^ «BBC One - Eurovision Song Contest, 1987, Grand Final: 1987». BBC (på engelsk). Besøkt 4. januar 2023. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 30. april 1988. Besøkt 28. desember 2022. 
  55. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Programme Index. Besøkt 4. januar 2023. 
  56. ^ a b «Fernsehen». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 9. mai 1987. s. 47. Besøkt 4. januar 2023. 
  57. ^ «Der Bund 9. Mai 1987 — e-newspaperarchives.ch». www.e-newspaperarchives.ch (på tysk). Besøkt 4. januar 2023. 
  58. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  59. ^ «1987 eurovision ark yarmas». T Szlk. Arkivert fra originalen 2. desember 2014. Besøkt 19. november 2014. 
  60. ^ «Eurovision Song Contest 1987». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  61. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  62. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  63. ^ «Monday May 11». Canberra Times. 11. mai 1987. s. 2. Besøkt 4. januar 2023. 
  64. ^ «RTV». MTVA Archívum (på ungarsk). Besøkt 4. januar 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1987&oldid=24722354»