[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Eurovision Song Contest 1978

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1978
Datoer
Finale: 22. april 1978
Vertskap
Sted: Frankrikes flagg Palais des congrès, Paris, Frankrike
Programledere: Denise Fabre
Léon Zitrone
Sjefdirigent: François Rauber
Regi: Bernard Lion
Produsent: Alex Gilady
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: TF1
Deltakelse
Deltakere: 20
Vinner: Israels flagg Israel
«A-ba-ni-bi»
Izhar Cohen og Alphabeta
Tilbake: Danmarks flagg Danmark
Tyrkias flagg Tyrkia
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1977        1979 ►

Eurovision Song Contest 1978 var den 23. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Frankrike som følge av landets seier året før med Marie Myriam og «L'oiseau et l'enfant». Finalen ble produsert av den franske kringkasteren TF1 og ble avholdt lørdag 22. april 1978 i Palais des congrès i Paris. For første gang var det to programledere: Denise Fabre og Léon Zitrone.

Dette året steg antall deltakere til rekordhøye 20 land. Danmark kom tilbake i konkurransen etter tolv års fravær, og Tyrkia returnerte etter tre års fravær.

Israel vant for første gang med Izhar Cohen og Alphabeta som sang «A-ba-ni-bi». Belgia fikk sin beste plassering til da med en andreplass, mens vertslandet Frankrike ble nummer tre, Monaco nummer fire og Irland nummer fem. Norge plasserte seg helt i andre enden av resultatlisten, da Jahn Teigen fikk null poeng med «Mil etter mil». Dette var første gang et land fikk null poeng med poengsystemet som ble innført i 1975, noe som vakte stor oppmerksomhet i norsk og utenlandsk presse. Bunnplasseringen satte imidlertid også fart på Jahn Teigens lange artistkarriere i Norge, og han fikk stor suksess med oppfølgeralbumet This Year's Loser.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Dette var tredje gang Frankrike sto vertskap etter å ha arrangert finalen i Cannes i 1959 og 1961. Fransk tv la konkurransen til Paris og Palais des congrès de Paris, en kongress- og konsertarena nordvest i byen, og som åpnet dørene i 1974. Hovedsalen tar rundt 3000 mennesker, og finalen ble lagt til lørdag 22. april 1978. Dette er første og hittil eneste gang konkurransen har funnet sted i den franske hovedstaden.

Deltakende land

[rediger | rediger kilde]

Danmark var tilbake etter å ha stått over elleve finaler. Danskene trakk seg i 1967, i protest mot konkurransens form. Danmarks Radios daværende underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente dessuten at konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi».[1] Landet var nå tilbake igjen, med tenåringsidolene Mabel som vant den danske finalen med låten «Boom Boom». Etter den danske finalen haglet kritikken, og flere danske musikkfolk tok til orde for at Danmark skulle trekke seg igjen.[2] Det skjedde imidlertid ikke, og danskene har deltatt siden.

Også Tyrkia var tilbake etter tre års fravær, og dette var første året Tyrkia og Hellas deltok i samme finale. De to landene hadde en politisk konflikt på grunn av den tyrkiske invasjonen av Kypros i 1974, og landene hadde vekslet på å delta i konkurransen siden. Til sammen stilte 20 land i finalen, noe som var ny deltakerrekord.[3]

Sendingen

[rediger | rediger kilde]
Izhar Cohen vant Israels første seier.

Sendingen ble lagt til lørdag 22. april klokken 20.30, en halvtime tidligere enn årene i forveien. For første gang var det to verter: Denise Fabre og Léon Zitrone. Sistnevnte var den første mannlige verten for konkurransen siden Lohengrin Filipello ledet den første utgaven i 1956. De franske vertene fungerte også som kommentatorer for fransk tv.

Finalesendingen åpnet med en kortfilm med bilder fra Paris, før showet fortsatte direkte fra storsalen i Palais des congrès de Paris. Scenen var laget som et diskotekgulv, med kvadrater i ulike farger. Orkesteret var plassert på en diger skje-formet konstruksjon som kunne roteres.

Programmet ble sendt direkte til de 20 deltakerlandene samt Jugoslavia, Tunisia, Algerie, Marokko, Jordan og for første gang Dubai.[3][4] I tillegg ble finalen sendt i opptak på Island og i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Polen, Sovjetunionen, Hongkong, Ungarn, Bulgaria, Dubai og Japan.[4]

Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning, og Irland åpnet konkurransen, mens Norge var trukket til å delta som nummer to. Som «postkort-film» foran hver sang fikk seerne se artistene, dirigenten og koristene gå fra artistenes oppholdsrom og deretter ta heis opp til scenen. Sverige avsluttet konkurransen, representert av Björn Skifs. Skifs var misfornøyd med at landene ikke kunne synge på det språket de ønsket, og han truet med å fremføre «Det blir alltid värre framåt natten» på engelsk. Da han satte seg ved flygelet, ombestemte han seg imidlertid i siste liten – med det resultat at han glemte den svenske teksten i begynnelsen av sangen.[5][6] Han hentet seg fort inn igjen, og den norske juryen ga ham 10 poeng.[7]

Blant deltakerne dette året var den italienske gruppen Ricchi e Poveri, og ikke minst den spanske diskoduoen Baccara som representerte Luxembourg med «Parlez-vous français?». Duoen var storfavoritter til å vinne, men endte på en syvendeplass.[8] I stedet var det en annen diskolåt som vant – israelske «A-ba-ni-bi» med Izhar Cohen og gruppen Alphabeta. Sangen fikk 12 poeng fra seks land og vant en klar seier. Dette var Israels første seier i konkurransen.[9]

Den israelske seieren skapte imidlertid utfordringer for de arabiske landene som overførte sendingen. Flere av landene hadde forbud mot å vise noe som helst av israelsk innhold, og ifølge John Kennedy O'Connors bok The Eurovision Song Contest – The Official History avbrøt de fleste arabiske tv-stasjonene overføringen av konkurransen da det ble klart at Israel kom til å vinne.[10] Jordansk tv skal ha vist et bilde av påskeliljer under Israels fremføring og annonserte dagen etter at andreplassen Belgia hadde vunnet konkurransen.[9]

Pausenummeret før avstemningen var en video av en kortkonsert med fiolinisten Stéphane Grappelli og jazzpianisten Oscar Peterson. De ble akkompagnert av Yehudi Menuhin, Kenny Clarke og Niels-Henning Ørsted Pedersen.[4] Hele showet varte i 2 timer og 26 minutter.[4]

Norges bidrag

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Melodi Grand Prix 1978, Jahn Teigen og Mil etter mil

Jahn Teigen fikk suksess tross en sisteplass i Eurovision Song Contest. Her fra en konsert i 1983.

Norge var representert av Jahn Teigen og låten «Mil etter mil», komponert av Kai Eide. Teigen hadde vunnet den norske finalen i mars i konkurranse mot artister som New Jordal Swingers, Septimus, Maj Britt Andersen og Anita Skorgan. Med seg på scenen i Paris hadde Teigen koristene Randi Jansson, Gro Bergsland og Fia Qvale, mens Carsten Klouman var dirigent for det norske bidraget.[4][11] Bjørn Scheele kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte på NRK Radio. Egil Teige leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

I uken før finalen i Paris hadde Teigen fått en del oppmerksomhet fra internasjonal presse, men det var ingenting sammenlignet med oppmerksomheten som fulgte etter finalen. Tross splitthopp, røde slengbukser, gullrose og store solbriller ble det ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen. Dette var Norges femte sisteplass, og første gang et land fikk null poeng med det nåværende poengsystemet som ble innført i 1975.[8] Jumboplasseringen fikk bred omtale i europeisk presse, og Teigen ble invitert til å opptre i tv-show i hele Europa. Selv syntes Teigen det var «enormt godt å ikke få poeng» og tok sisteplassen med et smil.[12]

Plasseringen satte også fart på karrieren hans i Norge, og «Mil etter mil» føk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble sangen liggende i hele 20 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinner blitt en så stor salgssuksess.[13] Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som også ble en stor suksess – hele 16 uker på albumlisten.[14]

Avstemningen

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land.

Clifford Brown takket av etter å ha vært EBUs konkurransesjef og oppsynsmann siden 1966. I stedet tok sveitsiske Frank Naef over rollen, en rolle han skulle ha de neste 15 finalene til og med 1992.[4]

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

I begynnelsen av avstemningen kjempet Belgia og Israel om ledelsen, men Israel gikk raskt opp i en klar ledelse. Seieren ble klar da Israel fikk fem 12-poengere på rad, noe som er rekord i konkurransen.[3] Dette var Israels første seier, og den israelske delegasjonslederen Rivka Michaeli innrømte etter seieren at de ikke likte Izhar Cohens sang og mente «A-ba-ni-bi» hadde vunnet fordi de andre sangene i den israelske finalen var «helt grusomme».[3]

«A-ba-ni-bi» var komponert av Nurit Hirsh, mens Ehud Manor skrev teksten. Sangen fikk en viss kommersiell suksess i Europa etter seieren, men i Norge kom den ikke inn på VG-lista. Tittelen a-ba-ni-bi er et røverspråk, kalt b-språket på hebraisk. Røverspråket brukes av barn og går ut på at hver vokal eller diftong dupliseres med en b foran seg. I dette tilfellet er tittelen hentet fra det hebraiske ordet אני (ani), som betyr jeg på norsk. Formelen blir dermed: ani: a-(b+a)-ni-(b+i) = a-ba-ni-bi. Tittelen betyr dermed ganske enkelt jeg. Og i teksten synger Cohen blant annet hvordan de som barn brukte språket til å si «jeg elsker deg», så de voksne ikke skulle forstå.[15]

Utdypende artikkel: A-ba-ni-bi

Deltakere

[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[16] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Språk Artist Sang  Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Irlands flagg Irland Colm C. T. Wilkinson «Born to Sing» Engelsk Født til å synge 5 86
02 Norges flagg Norge Jahn Teigen «Mil etter mil» Norsk – 20 0
03 Italias flagg Italia Ricchi e Poveri «Questo amore» Italiensk Denne kjærligheten 12 53
04 Finlands flagg Finland Seija Simola «Anna rakkaudelle tilaisuus» Finsk Gi kjærligheten en sjanse 18 2
05 Portugals flagg Portugal Gemini «Dai li dou» Portugisisk – 17 5
06 Frankrikes flagg Frankrike Joël Prévost «Il y aura toujours des violons» Fransk Det vil alltid finnes fioliner 3 119
07 Spanias flagg Spania José Vélez «Bailemos un vals» Spansk La oss danse en vals 9 65
08 Storbritannias flagg Storbritannia Co-Co «The Bad Old Days» Engelsk De dårlige, gamle dager 11 61
09 Sveits’ flagg Sveits Carole Vinci «Vivre» Fransk Leve 9 65
10 Belgias flagg Belgia Jean Vallée «L'amour ça fait chanter la vie» Fransk Kjærligheten får deg til å synge om livet 2 125
11 Nederlands flagg Nederland Harmony «'t Is OK» Nederlandsk Det er greit 13 37
12 Tyrkias flagg Tyrkia Nilüfer og Nazar «Sevince» Tyrkisk Glede 18 2
13 Tysklands flagg Tyskland Ireen Sheer «Feuer» Tysk Ild 6 84
14 Monacos flagg Monaco Caline og Olivier Toussaint «Les jardins de Monaco» Fransk Monacos hager 4 107
15 Hellas’ flagg Hellas Tánia Tsanaklídou «Charlie Chaplin» (Τσάρλυ Τσάπλιν) Gresk – 8 66
16 Danmarks flagg Danmark Mabel «Boom Boom» Dansk – 16 13
17 Luxembourgs flagg Luxembourg Baccara «Parlez-vous français?» Fransk Snakker De fransk? 7 73
18 Israels flagg Israel Izhar Cohen og Alphabeta «A-ba-ni-bi» (א-ב-ני-בי) Hebraisk, røverspråk Jeg 1 157
19 Østerrikes flagg Østerrike Springtime «Mrs. Caroline Robinson» Tysk Fru Caroline Robinson 15 14
20 Sveriges flagg Sverige Björn Skifs «Det blir alltid värre framåt natten» Svensk Det blir alltid verre frem mot natten 14 26

Tilbakevendende artister

[rediger | rediger kilde]
Artist Land Deltok i Merknader
Jean Vallée Belgias flagg Belgia 1970
Ireen Sheer Tysklands flagg Tyskland 1974 Representerte Luxembourg
Norbert Niedermayer (del av Springtime) Østerrikes flagg Østerrike 1972 Som del av gruppen Milestones

Poengtavle

[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[17]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Irlands flagg Norges flagg Italias flagg Finlands flagg Portugals flagg Frankrikes flagg Spanias flagg Storbritannias flagg Sveits’ flagg Belgias flagg Nederlands flagg Tyrkias flagg Tysklands flagg Monacos flagg Hellas’ flagg Danmarks flagg Luxembourgs flagg Israels flagg Østerrikes flagg Sveriges flagg
Irlands flagg Irland 12 3 5 7 10 10 5 10 10 6 8 86 5
Norges flagg Norge 0 20
Italias flagg Italia 10 6 1 4 8 6 1 1 1 2 8 2 3 53 12
Finlands flagg Finland 2 2 18
Portugals flagg Portugal 4 1 5 17
Frankrikes flagg Frankrike 6 3 10 2 2 5 8 6 8 6 4 10 5 8 8 1 5 12 10 119 3
Spanias flagg Spania 7 8 2 4 7 4 6 12 2 6 7 65 9
Storbritannias flagg Storbritannia 3 6 2 3 2 4 2 6 8 7 3 5 2 5 3 61 11
Sveits’ flagg Sveits 5 1 1 7 4 2 7 8 6 2 3 8 1 10 65 9
Belgias flagg Belgia 12 7 6 6 4 12 2 12 10 5 3 12 12 7 7 4 4 125 2
Nederlands flagg Nederland 5 3 4 1 5 6 12 1 37 13
Tyrkias flagg Tyrkia 1 1 2 18
Tysklands flagg Tyskland 1 3 12 7 10 3 5 7 8 10 7 1 3 7 84 6
Monacos flagg Monaco 4 4 7 8 5 1 10 5 6 10 5 7 4 10 8 1 12 107 4
Hellas’ flagg Hellas 7 2 5 8 10 7 4 4 4 10 3 2 66 8
Danmarks flagg Danmark 6 1 4 2 13 16
Luxembourgs flagg Luxembourg 2 12 12 12 7 3 3 2 6 1 7 6 73 7
Israels flagg Israel 8 8 8 10 10 8 6 5 12 12 12 12 12 3 5 6 12 8 157 1
Østerrikes flagg Østerrike 3 3 1 2 5 14 15
Sveriges flagg Sverige 5 10 4 3 4 26 14

12 poeng

[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Israels flagg Israel Belgia, Luxembourg, Nederland, Sveits, Tyrkia, Tyskland
5 Belgias flagg Belgia Frankrike, Hellas, Irland, Monaco, Storbritannia
3 Luxembourgs flagg Luxembourg Italia, Portugal, Spania
1 Frankrikes flagg Frankrike Østerrike
Irlands flagg Irland Norge
Monacos flagg Monaco Sverige
Nederlands flagg Nederland Israel
Spanias flagg Spania Danmark
Tysklands flagg Tyskland Finland

Dirigenter

[rediger | rediger kilde]

Mens François Rauber var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[18]

Land Dirigent
Irlands flagg Irland Noel Kelehan
Norges flagg Norge Carsten Klouman
Italias flagg Italia Nicola Samale
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Portugals flagg Portugal Thilo Krasmann
Frankrikes flagg Frankrike Alain Goraguer
Spanias flagg Spania Ramón Arcusa
Storbritannias flagg Storbritannia Alyn Ainsworth
Sveits’ flagg Sveits Daniel Janin
Belgias flagg Belgia Jean Musy
Nederlands flagg Nederland Harry van Hoof
Tyrkias flagg Tyrkia Onno Tunç
Tysklands flagg Tyskland Jean Frankfurter
Monacos flagg Monaco Yvon Rioland
Hellas’ flagg Hellas Haris Andreadis
Danmarks flagg Danmark Helmer Olesen
Luxembourgs flagg Luxembourg Rolf Soja
Israels flagg Israel Nurit Hirsh
Østerrikes flagg Østerrike Richard Österreicher
Sveriges flagg Sverige Bengt Palmers

Kommentatorer og poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Irlands flagg Irland – John Skehan
  2. Norges flagg Norge – Egil Teige
  3. Italias flagg Italia – Mariolina Cannuli
  4. Finlands flagg Finland – Kaarina Pönniö[19]
  5. Portugals flagg Portugal – Isabel Wolmar
  6. Frankrikes flagg Frankrike – Marc Menant
  7. Spanias flagg Spania – Matías Prats Luque
  8. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Berry[20]
  9. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[21]
  10. Belgias flagg Belgia – André Hagon
  11. Nederlands flagg Nederland – Dick van Bommel
  12. Tyrkias flagg Tyrkia – Meral Savcı
  13. Tysklands flagg Tyskland – Sigi Harreis
  14. Monacos flagg Monaco – Carole Chabrier
  15. Hellas’ flagg Hellas – Niki Venega
  16. Danmarks flagg Danmark – Bent Henius[22]
  17. Luxembourgs flagg Luxembourg – Jacques Harvey
  18. Israels flagg Israel – Yitzhak Shim'oni[23]
  19. Østerrikes flagg Østerrike – Jenny Pippal
  20. Sveriges flagg Sverige – Sven Lindahl[24]

Kommentatorer og kringkastere

[rediger | rediger kilde]

Rundt 35 land overførte finalen på tv, blant andre flere land i Øst-Europa, Midtøsten og Asia. De fleste landene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1978:[25]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT BRT1 Luc Appermont [26][27][28]
RTBF RTBF1 Claude Delacroix [27][28][29]
Danmarks flagg Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [30][31]
Finlands flagg Finland Yle TV1 Erkki Toivanen [32]
Rinnakkaisohjelma Ukjent
Frankrikes flagg Frankrike TF1 Léon Zitrone og Denise Fabre [33][34]
Hellas’ flagg Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [35][36]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ Larry Gogan [37]
RTÉ Radio 1 Liam Devally [38]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [39]
Italias flagg Italia Rai Rete 2 Tullio Grazzini, sendt direkte på radio, og forskjøvet på tv fra 21.55 [40][41]
Rai Radio 2
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic og André Torrent [28][33][42]
Monacos flagg Monaco Télé Monte-Carlo Léon Zitrone og Denise Fabre [33]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys [29][43]
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet Bjørn Scheele [44]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.10
Portugals flagg Portugal RTP I Programa Eládio Clímaco [45][46][47]
RDP Programa 1 Ukjent [48]
Spanias flagg Spania TVE TVE 1 Miguel de los Santos [49][50]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC  BBC1 Terry Wogan [51][52][53]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Ray Moore [54][55]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Theodor Haller [31][56]
TSR Georges Hardy [34]
RSR 1 Robert Burnier [57]
TSI Giovanni Bertini [41][58]
Sveriges flagg Sverige Sveriges Radio TV1 Ulf Elfving [32][59]
SR P3 Kent Finell [32][60]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TRT Ankara Televizyonu Bülend Özveren [31][61]
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel [29][56][62]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [63][64]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

[rediger | rediger kilde]

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til land som Algerie, Island, Jordan, Jugoslavia, Marokko, Tunisia – samt en rekke land via Intervision: Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland. Også asiatiske land som Hongkong, Japan og Dubai i De forente arabiske emirater overførte konkurransen.[51] Under er en liste med kjente og bekreftede sendinger i ikke-deltakende land.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Hongkongs flagg Hongkong TVB TVB Jade Ukjent, sendt i opptak 23. april 1978 [65][66]
TVB Pearl
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Ragna Ragnars, sendt i opptak 30. april 1978 [67]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TVB2 Milovan Ilić [68]
TV Koper-Capodistria Ukjent, sendt med 15 minutters forsinkelse [40]
TVL1 Tomaž Terček, sendt i opptak 23. april [31][69]
TVZ 1 Oliver Mlakar [70]
Ungarns flagg Ungarn MTV MTV2 Ukjent, sendt i opptak 23. mai 1978 [71]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Merete Harding. «Niels-Jørgen Kaiser i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg». Gyldendal 1979–84. Besøkt 6. april 2023. 
  2. ^ Danglev, Preben (28. februar 1978). «Dansk Grand Prix-rabalder: "Gal vinner og slett kvalitet"». Verdens Gang. s. 36. 
  3. ^ a b c d «Paris 1978». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 6. april 2023. 
  4. ^ a b c d e f Bjørn Scheele (22. april 1978). «Eurovision Song Contest 1978 – Norwegian commentary». TF1/EBU/NRK via YouTube. Besøkt 6. april 2023. 
  5. ^ Holmemo, Agnete Daae-Qvale (21. april 2009). «Da Björn Skifs glemte teksten». NRK (på norsk). Besøkt 30. juli 2017. 
  6. ^ Hanna Othman (14. april 2015). «Eurovisionen år 1978». svenska.yle.fi (på svensk). Besøkt 6. april 2023. 
  7. ^ «Eurovision Song Contest: Paris 1978 – norske stemmer». eurovison.tv. 2017. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 6. april 2023. 
  8. ^ a b «60 years of Eurovision Song Contest – the 70s». 60 years of Eurovision Song Contest. Arkivert fra originalen 6. april 2023. Besøkt 6. april 2023. 
  9. ^ a b «33 years ago today – Izhar Cohen & Alphabeta seal Israel's maiden win». eurovision.tv. 22. april 2011. Besøkt 6. april 2023. 
  10. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 217. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  11. ^ Marcussen, Tor (18. april 1978). «Teigen & Co. på plass». Aftenposten Aften. Nasjonalbiblioteket. s. 5. 
  12. ^ Storeng, Jørn (24. april 1978). «Enormt godt å ikke få poeng». Verdens Gang. s. 40. 
  13. ^ «Topplista for «Mil etter mil»». IFPI Norge. Besøkt 6. april 2023. 
  14. ^ «This Year's Loser på den norske albumlisten». Norwegian Charts. Besøkt 6. april 2023. 
  15. ^ «A-ba-ni-bi – lyrics». The Diggiloo Thrush. Besøkt 19. februar 2017. 
  16. ^ «Final of Paris 1978 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest 1978 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 6. april 2023. 
  18. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  19. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 312–327. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  21. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  22. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 30. juli 2017. 
  23. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 30. juli 2017. 
  24. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 30. juli 2017. 
  25. ^ «The Eurovision Song Contest (1978)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  26. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  27. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost. 21. april 1978. s. 30–31. 
  28. ^ a b c «Samedi, 22 avril». LW-Weekend (på fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg. 21. april 1978. 
  29. ^ a b c «Radio en televisie dit weekend». Limburgsch Dagblad (på nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 22. april 1978. s. 7. 
  30. ^ «DANMARKS RADIO - TV (Fjernsynet fortsat) FJERNSYNSPROGRAM». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 6. april 2023. 
  31. ^ a b c d Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  32. ^ a b c «Radio ja TV»Betalt abonnement kreves. Helsingin Sanomat (på finsk). 22. april 1978. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. 
  33. ^ a b c Christian Masson. «1978 – Paris». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ a b «TV – samedi 22 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 20. april 1978. s. 14–15. Besøkt 6. april 2023. 
  35. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (på gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  37. ^ «Television Today»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 22. april 1978. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. 
  38. ^ «Radio Today»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 22. april 1978. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. 
  39. ^ «Shabat – 22.4.78 – Televizia" שבת – 22.4.78 – טלוויזיה». Davar (på hebraisk). Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 21. april 1978. s. 64. Besøkt 6. april 2023. 
  40. ^ a b «Alla TV | Alla radio». La Stampa. Torino, Italia. 22. april 1978. s. 8. Besøkt 6. april 2023. 
  41. ^ a b «Eurovision Song Contest 1978» (på italiensk). 12. september 2016. Besøkt 6. april 2023. 
  42. ^ «Großer Eurovisionspreis für Israel». Luxemburger Wort. viewer.eluxemburgensia.lu. 23. april 1978. Besøkt 6. april 2023. 
  43. ^ Berkenbosch, Co (22. april 1978). «Groep Harmony in Parijs: 'Alleen Engeland grote concurrent'». De Telegraaf. Amsterdam, Nederland: Delpher. s. 6. 
  44. ^ «Radio- og TV-programmet: Melodi Grand Prix». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 21. april 1978. s. 7. Besøkt 3. september 2022. 
  45. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 30. juli 2017. 
  46. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 22. april 1978. s. 15. Besøkt 7. april 2023. 
  47. ^ Tiago Firmino (7. april 2018). «O número do dia. Quantos festivais comentou Eládio Clímaco na televisão portuguesa?». N-TV. Besøkt 7. april 2023. 
  48. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 22. april 1978. s. 18. Besøkt 7. april 2023. 
  49. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  50. ^ «Programas de televisión». La Vanguardia. Hemeroteca – La Vanguardia. 22. april 1978. s. 49. Besøkt 10. januar 2023. 
  51. ^ a b Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 312–327. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  52. ^ «BBC One - Eurovision Song Contest, 1978, Grand Final: 1978». BBC (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  53. ^ «Eurovision Song Contest 1978 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 22. april 1978. Besøkt 7. april 2023. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1978 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 22. april 1978. Besøkt 7. april 2023. 
  55. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 22 April 1978». Radio Times. BBC Genome Project. 22. april 1978. Besøkt 7. april 2023. 
  56. ^ a b «Fernsehen – Samstag». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 22. april 1978. s. 47. 
  57. ^ «Radio – samedi 22 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 20. april 1978. s. 68. Besøkt 7. april 2023. 
  58. ^ «Televisione». Gazzetta Ticinese. 22. april 1978. s. 14. 
  59. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 166–167. ISBN 91-89136-29-2. 
  60. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 166–167. ISBN 91-89136-29-2. 
  61. ^ «TV». Cumhuriyet (på tyrkisk). 22. april 1978. s. 9. Arkivert fra originalen 10. januar 2023. 
  62. ^ «Tele-schau: Gesehen – Grand Prix Eurovision (I. Programm)». Bocholter-Borkener Volksblatt. 24. april 1978. 
  63. ^ «Grissemann». Arkivert fra originalen 24. oktober 2007. Besøkt 30. juli 2017. 
  64. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  65. ^ «Today's Television». South China Morning Post (på engelsk). 23. april 1978. s. 22. 
  66. ^ «歐洲歌唱大賽 無線將作直播 並轉播英足總杯總决賽». Ta Kung Pao (på tradisjonell kinesisk). Hongkong offentlige bibliotek. 12. april 1978. s. 5. 
  67. ^ «Sjónvarp – Sunnudagur 30. apríl». Dagblaðið. Timarit.is. 29. april 1978. s. 22. 
  68. ^ «Eurovision 1976 Yugoslavia: Ambasadori - "Ne Mogu Skriti Svoju Bol"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  69. ^ «Televizija – nedelja 23. apr» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 21. april 1978. s. 15. Arkivert (PDF) fra originalen 10. januar 2023. 
  70. ^ «TV-Program». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 22. april 1978. s. 16. Besøkt 6. april 2023. 
  71. ^ «TV – kedd május 23». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 22. mai 1978. s. 12. Arkivert fra originalen 10. januar 2023. Besøkt 6. april 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1978&oldid=24722346»