Discoveryekspedisjonen

Discoveryekspedisjonen (engelsk: British National Antarctic Expedition, 1901–1904, allment kjent som Discovery Expedition) var den første offisielle britiske utforsking av Antarktis siden James Clark Ross' reise seksti år tidligere. Den omfattende ekspedisjonen ble organisert i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society (RGS), og tok sikte på å gjennomføre vitenskapelige og geografiske undersøkelser i det som hovedsakelig var et uberørt kontinent. Ekspedisjonen var også starten på den antarktiske karrieren for mange som senere skulle bli fremtredende personer i «den heroiske tidsalder for antarktisutforskning», blant andre Robert Falcon Scott, som ledet ekspedisjonen, Ernest Shackleton, Edward Wilson, Frank Wild, Tom Crean og William Lashly.

De vitenskapelige resultatene dekket omfattende områder innen biologi, zoologi, geologi, meteorologi og magnetisme. Det ble gjort viktige geologiske og zoologiske funn, som oppdagelsene av de snøfrie McMurdo Dry Valleys og koloniene av keiserpingviner ved Cape Crozier. Den geografiske utforskningen ledet blant annet til oppdagelsen av King Edward VII Land og polarplatået via fjellruten i vest. Ekspedisjonen gjorde ingen seriøse forsøk på å nå Sørpolen, men presterte å sette en ny sørlig rekord da en gruppe på tre mann nådde 82°17' sørlig bredde.

Som inspirasjon for senere reiser var Discovery-ekspedisjonen en milepæl i britenes utforsking av Antarktis. Etter at den kom hjem ble den feiret som en suksess, til tross for at det hadde vært nødvendig med en kostbar hjelpeaksjon for å få «Discovery» og mannskapet løs fra isen, og senere tvister om kvaliteten på noen av de vitenskapelige resultatene. Det har blitt hevdet at ekspedisjonens største feil var dens manglende evne til å mestre teknikken for effektive polarferder med ski og hunder^[1] – en arv som fulgte de britiske antarktisekspedisjonene gjennom den heroiske tidsalderen.

Mellom 1839 og 1843 foretok Royal Naval-kapteinen James Clark Ross tre reiser til det antarktiske kontinentet, og på disse oppdaget og utforsket han en ny sektor i Antarktis som senere ble arbeidsfelt for mange britiske ekspedisjoner.^[2] Ross fastslo områdets omtrentlige geografi og navnga mange geografiske objekter: Rosshavet, den store isbarrieren (senere omdøpt til Rossbarrieren), Rossøya, Kapp Adare, Victoria Land, McMurdo-sundet, Cape Crozier og tvillingvulkanene Mount Erebus og Mount Terror.^[2] De sistnevnte fikk navn etter de to ekspedisjonsskipene, HMS «Erebus» og HMS «Terror». Han vendte tilbake til Rossbarrieren flere ganger i håp om komme gjennom, men lyktes ikke. I februar 1842 satte han imidlertid en ny sørlig rekord i en liten vik ved 78°10'.^[3] Ross antok at det lå landområder øst for barrieren, men han var ikke i stand til å fastslå dette.^{[nb 1][4]}

Etter Ross var det ingen registrerte reiser i denne delen av Antarktis på femti år inntil en norsk hvalfangstekspedisjon i januar 1895 tok en kort tur innom Kapp Adare, nordspissen av Victoria Land.^[5] Med på denne turen var Carsten Borchgrevink, og han utrustet fire år senere sin egen ekspedisjon, Southern Cross-ekspedisjonen. Den ble finansiert ved hjelp av en donasjon på 35 000 pund som ble gitt av den britiske mediemagnaten George Newnes på den betingelsen at ekspedisjonen fikk navnet «The British Antarctic Expedition» («Den britiske Antarktis-ekspedisjonen»).^[6] I februar 1899 gikk Borchgrevink i land ved Kapp Adare der ti mann tilbrakte vinteren i en liten hytte de satte opp der. Sommeren etter seilte han sørover til den viken som Ross hadde funnet i barrieren. Herfra reiste en gruppe på tre med hundeslede over isen, og etter 16 km satte de en ny sørlig rekord ved 78°50'.^[7]

Rundt århundreskiftet mellom det 19. og 20. århundre var det en tiltakende internasjonal interesse for det antarktiske området. På omtrent samme tid som Discovery reiste en tysk ekspedisjon under Erich von Drygalski for å utforske den delen av det antarktiske kontinentet som lå sør for Det indiske hav. Den svenske oppdagelsesreisende Otto Nordenskjöld ledet en ekspedisjon til Graham Land, mens en fransk ekspedisjon under ledelse av Jean-Baptiste Charcot ble sendt til Antarktishalvøya. Til sist reiste en skotsk gruppe, ledet av forskeren William Speirs Bruce, på en vitenskapelig ekspedisjon til Weddellhavet.^[8]

Polarforskning var blitt Royal Navys ansvarsområde i fredstiden som fulgte etter Napoleonskrigene, med John Barrow, admiralitetets annensekretær som pådriver.^[9] Etter John Franklins tapte ekspedisjon i 1845, og de mange resultatløse søkene som fulgte, avtok Marinens interesse for polare strøk. Senere kom dessuten problemene under George Nares' Nordpol-ekspedisjon i 1874–76, og Nares egen erklæring om at Nordpolen var «umulig», så til slutt besluttet admiralitetet at ytterligere oppdrag i polarstrøkene ville være farlig, dyrt og fåfengt.^[10]

Royal Geographical Societys sekretær Clements Markham var en tidligere marineoffiser som hadde tjenestegjort på en av leteekspedisjonene etter Franklin i 1851.^[11] Han hadde også fulgt Nares på en del av ekspedisjonen, og ble talsmann for at marinen skulle gjenoppta sin historiske rolle.^[12] En mulighet åpnet seg da den prominente biologen John Murray, som deltok under Challengerekspedisjonen og dermed hadde førstehånds erfaring fra antarktiske farvann, i november 1893 presenterte et skriv med tittelen The Renewal of Antarctic Exploration («Gjenopptakelse av antarktiske ekspedisjoner»). I skrivet oppfordret han til å utruste en ekspedisjon i full skala med den hensikt å fremme britisk vitenskap.^[13]

Murray fikk sterk støtte både av Markham og av Royal Society, Englands fremste vitenskapelige organisasjon. RGS og Royal Society opprettet en felles komité som fikk i oppdrag å avgjøre hvilken form ekspedisjonen skulle ha. En del av komitemedlemmene motarbeidet Markhams visjon om en stor marineoperasjon i stil med Ross og Franklin, men Markhams sto så hardnakket på sitt at ekspedisjonen i stor grad ble formet etter hans ønsker. Hans fetter og biograf skrev senere at ekspedisjonen var «skapt i hans hjerne, resultatet av hans energiske utholdenhet».^[14][13]

Markham hadde lenge hatt for vane å notere seg unge lovende sjøoffiserer som kunne ha de kvalitetene som trengtes for å ta ansvar under eventuelle polarekspedisjoner. Han hadde først observert kadetten Robert Falcon Scott i 1887 da han tjenestegjorde på HMS «Rover» i Saint Kitts, og hadde lagt ham på minnet. Tretten år senere var Scott, som nå var torpedoløytnant på HMS «Majestic», på utkikk etter muligheter for karrieremessig avansement, og etter et møte med Markham i London, søkte han på posten som ekspedisjonens leder. Scott hadde lenge vært i Markhams tanker, og selv om han ikke alltid hadde vært førstevalget for denne oppgaven, hadde flere av de andre favorittkandidatene nå etter Markhams syn blitt for gamle, eller var opptatt på annet hold.^[15] Med Markhams avgjørende støtte i ryggen ble Scott den 25. mai 1900 utnevnt, og kort tid etter forfremmet til kommandørkaptein.

Fremdeles gjenstod det å få på plass ekspedisjonens kommandostruktur. Markham hadde hele tiden stått bestemt på at den øverste lederen burde være en marineoffiser fremfor en vitenskapsmann.^[16] Etter at han var blitt utnevnt til leder skrev Scott til Markham og gjentok at «han måtte ha den fulle kommando over skipet og landgruppene», og insisterte på at han ble rådført ved alle fremtidige ansettelser.^[17] Med Markhams godkjennelse hadde komiteen imidlertid allerede utnevnt John Walter Gregory, geologiprofessor ved University of Melbourne og tidligere assisterende geolog ved British Museum, til ekspedisjonens vitenskapelig leder. Gregorys standpunkt, som også ble støttet av Royal Societys fraksjon i den sammensatte komiteen, var at landgruppene burde organiseres og ledes av ham; «...Kapteinen skulle instrueres om å gi den bistand som kreves til mudring, tråling osv., og å plassere båter der de vitenskapelig ansatte har behov for dem.»^[17] I striden som fulgte hevdet Markham at Scotts kommando over hele ekspedisjonen måtte være total og entydig, og Scott selv presset hele veien på for dette under trussel om å trekke seg.^[17] Markhams og Scotts synspunkt vant fram, og Gregory trådte tilbake med bemerkningen om at det vitenskapelige arbeidet ikke burde «underlegges et orlogseventyr».^[18]

Denne kontroversen forsuret forholdet mellom de to foreningene og fortsatte etter ekspedisjonens avslutning, noe man kan avlese av kritikken som ble rettet mot en del av de publiserte resultatenes omfang og kvalitet.^[19] Markham hevdet at årsaken til at han sto så hardt på en marinekommando først og fremst var et spørsmål om tradisjon og stil, og ikke et uttrykk for manglende respekt for vitenskapene. Han gjorde det også klart at han anså at målet om å nå så langt sør som mulig i seg selv ikke fortjente støtte.^[18]

Markham hadde håpet på en fullverdig marineekspedisjon, men admiralitetet varslet om at marinen var i en presset situasjon og ikke hadde offiserer å avse.^[20] Admiralitetet gikk imidlertid med på å frigi Scott og Charles Royds, og senere også Michael Barne og Reginald Skelton, slik at de kunne bli med på ekspedisjonen.^[21] De øvrige offiserene var fra handelsflåten. Blant disse var andre nestkommanderende Albert Armitage, som hadde erfaring med Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen, og Ernest Shackleton, som ble utpekt til offiser med ansvar for last, lager og forsyninger, samt for å arrangere underholdningstilstelningene.^[22] Admiralitetet friga også rundt tyve kvartermestere og sjømenn, mens resten av mannskapet kom fra handelsflåten eller fra annen sivil tjeneste.^{[nb 2][21]}

Blant mannskapet på nedre dekk fantes det flere som senere ble veteraner i Antarktis. Blant disse var Frank Wild, William Lashly, Tom Crean (som sluttet seg til ekspedisjonen etter at en sjømann deserterte i New Zealand),^[23] Edgar Evans og Ernest Joyce.^[24] Selv om ekspedisjonen ikke var et formelt marineprosjekt, foreslo Scott å gjennomføre ekspedisjonen etter marinens retningslinjer, og mannskapet inngikk frivillig en avtale om å arbeide under marinens disiplinregler.^[25]

Forskergruppen hadde begrenset erfaring. Dr. George Murray, Gregorys etterfølger som sjefsforsker, skulle ikke være med lengre enn til Australia (faktisk forlot han skipet i Cape Town).^[26] Han benyttet reisen til å lære opp forskerne, men hadde ingen rolle i ekspedisjonens detaljarbeid. Den eneste vitenskapsmannen med tidligere erfaringer fra Antarktis var Louis Bernacchi, som hadde vært med Borchgrevink som meteorolog og observatør av jordmagnetismen. Geologen Hartley Ferrar, 22 år gammel og nylig utgått fra Cambridge, var en Markham mente «kunne gjøres til en mann». Marinebiologen Thomas Hodgson, fra Plymouth Museum, var en mer moden person. Den mest erfarne av to legene, Reginald Koettlitz, var med sine 39 år det eldste medlemmet av ekspedisjonen. I likhet med Armitage hadde han vært med på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen.^[27] Juniorlege og zoolog var Edward Wilson, som knyttet et nært forhold til Scott. Han hadde den roen, tålmodigheten og evnen til legge emosjonene til side som kapteinen skal ha manglet.^[28]

Den totale kostnaden for ekspedisjonen ble beregnet til 90 000 pund (2009-verdi ca. 7,25 mill),^[29][30] hvorav 45 000 ble gitt av den britiske regjeringen under forutsetning at de to foreningene kunne skaffe en tilsvarende sum.^[31] De oppnådde dette, i stor grad takket være en donasjon på 25 000 pund fra det velstående RGS-medlemmet Llewellyn Longstaff.^[31] RGS bidro selv med 8 000 pund, foreningens største enkeltstående donasjonen til noen ekspedisjon til da.^[32] Ytterligere 5 000 pund kom fra Alfred Harmsworth som tidligere hadde finansiert Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen til Arktis i 1894–97,^[33] mens resten kom fra mindre donasjoner. Ekspedisjonen dro også nytte av betydelig kommersiell sponsing: Colman's bidro med sennep og mel, Cadbury's ga 3 500 pund (ca. 1 590 kg) sjokolade, Jaeger ga 40 % rabatt på spesialklær, og Bird's, Bovril og andre kom også med betydelige bidrag.^[34]

Ekspedisjonens skip ble bygd av Dundee Shipbuilders Company, og var et spesialbygd fartøy beregnet på forskning i antarktiske farvann. Skipet var en av de siste tre-mastede seilskutene som ble bygd i tre i Storbritannia.^[35] Kostnaden for byggingen av skipet var 34 050 pund (2009-verdi ca. 2,7 mill), pluss 10 322 pund for motorer,^[29][36] og den samlede kostnaden var på 51 000 pund.^[37] Navnet hadde historiske assosiasjoner til marinen, blant annet til et av skipene som ble brukt i Nares-ekspedisjonen. Visse egenskaper dette eldre fartøyet hadde ble også tatt med i konstruksjonen av det nye skipet. Hun ble sjøsatt av Lady Markham den 21. mars 1901 som SS «Discovery» (betegnelsen Royal Research Ship ble tatt i bruk i 1920-årene).^[38]

Ettersom hun ikke var et britisk marinefartøy, ville ikke admiralitetet tillate «Discovery» å bruke White Ensign. Hun seilte til slutt under Merchant Shipping Act, og brukte Blue Ensign og flagget til RGS, samt flagget til Royal Harwich Yacht Club.^[39]

Discovery-ekspedisjonen skulle i likhet med ekspedisjonene til Ross og Borchgrevink arbeide i området rundt Rosshavet. Andre områder på kontinentet hadde blitt vurdert, men prinsippet som ble fulgt var at «for å gå for det ukjente, skulle de starte med det kjente».^[40] De to hovedmål med ekspedisjonen ble oppsummert i komiteens «instruksjoner til kommandøren» som: «å så langt som mulig bestemme karakter, beskaffenhet og utstrekning av den delen av sydpollandet som omfattes av ekspedisjonen», og «å foreta magnetiske undersøkelser i de sørlige regionene sør for den førtiende breddegrad, og å utføre meteorologiske, oseanografiske, geologiske, biologiske og fysiske undersøkelser og forskningsoppgaver». Instruksjonen fastslo at «intet av disse målene skulle ofres til fordel for noen av de andre».^[41]

Instruksjonene om de geografiske målene ble mer spesifikke: «Hovedpunktene av geografisk interesse er [...] å utforske isbarrieren til James Ross til det østlige ytterpunktet; å oppdage landet som Ross antok flankerer barrieren på østsiden, eller for å konstatere at det ikke eksisterer [...] Hvis du skulle bestemme deg for å overvintre i isen... skal den geografiske utforskningsinnsatsen konsentreres om [...] et fremstøt mot de vestlige fjellene, et fremstøt mot sør, og utforskning av den vulkanske regionen».^[41]

«Discovery» forlot britisk farvann den 6. august 1901 og ankom New Zealand via Cape Town den 29. november etter å ha foretatt en avstikker sør om 40°S for å utføre magnetiske undersøkelser.^[42] Etter tre uker med de siste forberedelsene var skipet klart for reisen sørover. Da skipet la ut fra Lyttelton Harbour den 21. desember, til jubel fra store folkemengder, falt den unge matrosen Charles Bonner ned fra toppen av hovedmasten og omkom. Han hadde klatret opp for å kunne gjengjelde publikums applaus. Han ble gravlagt i Port Chalmers to dager senere.^[43]

«Discovery» seilte deretter sørover og kom til Cape Adare den 9. januar 1902. Etter en kort ilandstigning og undersøkelse av restene etter Borchgrevinks leir,^[44] fortsatte skipet langs kysten av Victoria Land. Ved McMurdo-sundet svingte «Discovery» østover mot land ved Cape Crozier. Her ble et forhåndsavtalt meldepunkt satt opp slik at eventuelle unnsetningsskip kunne finne ekspedisjonen.^[45] Deretter fulgte de barrieren til dens østlige ytterpunkt. Den 30. januar fikk de bekreftet at det virkelig var et landområde øst for barrieren, slik Ross antok. Området fikk navnet King Edward VII Land.^[46][47]

Den 4. februar gikk Scott i land på barrieren og tok med en observasjonsballong han hadde anskaffet til luftundersøkelser. Ombord i denne steg han fort opp til en høyde på 600 fot (180 m). Shackleton var med under en andre oppstigning, men alt de kunne se var den uendelige overflaten på barrieren.^[48] Wilson noterte i sin private dagbok at han syntes flyvningene var den «fullstendige galskap»,^[49] og eksperimentet ble ikke gjentatt.

«Disovery» fortsatte deretter vestover mens de lette etter et permanent overvintringssted, og den 8. februar ankom skipet McMurdo-sundet. Samme dag ankret hun opp nesten så langt sør det var mulig å komme i sundet på et sted som senere døpt Winter Quarters Bay. Wilson skrev: «Vi forstod alle hvor ekstremt heldige vi var som fant dette overvintringsstedet, trygt for skipet, med perfekt beskyttelse mot trykket fra isen.»^[50] Fyrbøter Lashly syntes imidlertid det så ut som «et trøstesløst sted.»^[51] Arbeidene på land begynte med oppføring av ekspedisjonens hytte på en steinete halvøy som fikk navnet Hut Point. Scott besluttet at ekspedisjonsmedlemmene skulle fortsette å bo og arbeide ombord. Han lot «Discovery» fryse fast i havisen, og brukte hovedhytta som lagerrom og ly.^[51]

Det fantes ingen dyktige skiløpere i gruppen, og bare Bernacchi og Armitage hadde noe erfaring med hundesledekjøring. Mennenes første forsøk på å mestre disse teknikkene var lite oppløftende og bekreftet Scotts fordommer mot dem – han foretrakk menneskelig trekkraft.^[52] Farene som de uerfarne mennene ble stilt overfor under de uforutsigbare og ukjente forholdene ble bekreftet da en gruppe som returnerte fra en avbrutt prøvetur til Cape Crozier kom ut for en snøstorm den 11. mars og strandet i en isete skråning. Under et forsøk på å finne et tryggere sted skled matros George Vince over kanten av et stup og forsvant. Vince ble aldri funnet igjen, og et kors med en enkel innskrift som ble reist til hans minne står fremdeles på toppen av landtungen ved Hut Point.^[53][54]

I vintermånedene mai–august arbeidet forskerne i sine laboratorier mens andre klargjorde utstyr for neste sesongs oppgaver. Som avslapning spilte de amatørteater og hadde lærerike aktiviteter i form av forelesninger. Shackleton redigerte avisen South Polar Times. Utendørsaktivitetene opphørte heller ikke helt. Det ble spilt fotball på isen, og de planlagte magnetiske og meteorologiske observasjonene ble utført.^[55] Da vinteren gikk mot slutten foretok man sledeturer for å teste utstyr og proviant i forkant av den planlagte ferden mot sør som Scott, Wilson og Shackleton skulle gjennomføre. Samtidig reiste en gruppe, under ledelse av Royds, til Cape Crozier for å legge igjen en beskjed ved stasjonen der. På denne reisen oppdaget de en koloni med keiserpingviner.^[56] En annen gruppe under ledelse av Armitage utforsket fjellene i vest, og returnerte i oktober med ekspedisjonens første symptomer på skjørbuk. Armitage la senere skylden for utbruddet på Scotts «sentimentale motvilje» mot å slakte av dyr for kjøttets skyld.^[57] Hele ekspedisjonens kosthold ble raskt lagt om ved at hermetisk kjøtt ble erstattet med ferskt kjøtt, og dermed kom problemene under kontroll.^[58]

Den 2. november 1902 begav Scott, Wilson og Shackleton seg i vei med hunder og støttegrupper. Målet deres var «å nå så langt sør i en rett linje på isbarrieren som vi kan, nå polen om mulig, eller finne nytt land».^[59] Den første betydningsfulle milepælen ble nådd den 11. november da en hjelpegruppe passerte Borchgrevinks sørlige rekord på 78°50'.^[60] Mangelen på erfaring med hunder ble imidlertid snart synlig, og fremdriften gikk sent. Etter at støttegruppene hadde returnert den 15. november, begynte Scotts gruppe å dele opp lasten og transportere halvparten før de vendte tilbake og hentet den andre halvparten. Dette medførte at de måtte gå tre kilometer for hver kilometer de hadde i fremdrift sørover. Det var blitt gjort feil med hundeforet,^[61] og kombinasjonen av inkompetent behandling og feil ernæring svekket hundene slik at Wilson ble tvunget til å slakte de svakeste for å bruke kjøttet deres som fôr til de andre.

Mennene led også. De slet med snøblindhet, frostskader og symptomer på tidlig skjørbuk, men de fortsatte sørover parallelt med fjellene i vest. Juledagen ble feiret med doble rasjoner og en Christmas pudding som Shackleton hadde spart for anledningen, gjemt blant sokkene sine.^[62] Den 30. desember 1902 nådde de sitt sørligste punkt ved 82°17'S, uten å ha forlatt barrieren.^{[nb 3]} Problemene ble flere på hjemreisen da de resterende hundene døde og Shackleton kollapset med skjørbuk.^[63] Wilson erkjente i en dagboknedtegnelse den 14. januar at «vi har alle små symptomer på skjørbuk».^[64] Scott og Wilson slet seg videre med Shackleton, som var ute av stand til å dra, gående ved siden av og tidvis liggende på sleden. Gruppen nådde til slutt skipet den 3. februar 1903 etter å ha dekket 960 miles (1 545 km), inkludert etappene for å hente last. De brukte 93 dager på reisen, og tilbakela dermed i snitt 10 miles (16 km) hver dag.^[62]

Forsyningsskipet «Morning» ankom mens den sørlige gruppen var underveis. Ekspedisjonens organisatorer regnet med at «Discovery» slapp ut av isen tidlig i 1903, slik at det ville være mulig for Scott å gjennomføre ytterligere ekspedisjoner og målearbeider til sjøs før vinteren satte inn. Planen var at «Discovery» skulle returnere til New Zealand i mars eller april, for så å reise hjem til England via Stillehavet, og fortsette de magnetiske målingene underveis.^[65] «Morning» skulle stå for eventuell assistanse som Scott måtte trenge under denne perioden.^[66]

Denne planen holdt ikke ettersom «Discovery» forble innefrosset. Markham hadde forventet dette, og kapteinen på «Morning», William Colbeck, brakte med seg et hemmelig brev til Scott hvor det ble gitt tillatelse til å bli enda ett år i isen.^[65] Når dette nå var uunngåelig gjorde unnsetningsskipets nærvær det mulig for at noen ekspedisjonsmedlemmer kunne reise hjem. Blant disse var rekonvalesenten Shackleton, som ble sendt hjem mot sin vilje. Scott hadde bestemt at han «ikke burde risikere ytterligere vanskeligheter i sin nåværende helsetilstand».^[67] Historiene om en konflikt mellom Scott og Shackleton stammer fra denne perioden, eller fra en antatt uenighet mellom dem under fremstøtet mot sør, da de to skal ha hatt en hissig ordveksling.^[68] Noen av disse opplysningene kom fra Armitage. Forholdet mellom ham og Scott hadde brutt sammen, og etter at Scott, Wilson og Shackleton hadde gått bort, valgte han å avsløre detaljer som satte Scott i et dårlig lys.^[67] Andre vitner fortalte at Scott og Schakleton stort sett hadde et godt forhold for en periode;^[67] Shackleton møtte ekspedisjonen da den vendte hjem i 1904, og skrev senere et svært hjertelig brev til Scott.^[69]

Etter at vinteren 1903 var over forberedte Scott ekspedisjonens andre store reise: bestigning av fjellene i vest og utforskning av det indre av Victoria Land. Armitages rekognoseringsgruppe fra de foregående årene hadde lagt opp en rute til en høyde på 8 900 fot (2 713 m) før de skulle gjøre vendereis, men Scott ønsket å gå vestover fra dette punktet, og om mulig til den magnetiske Sydpolen. Etter en dårlig start på grunn av defekte sleder dro en gruppe som omfattet Scott, Lashly og Edgar Evans ut fra «Discovery» den 26. oktober 1903.^[70]

Da de besteg en stor isbre, som de ga navn etter gruppens geolog Ferrar, nådde de en høyde på 7 000 fot (2 134 m) før de ble tvunget til å bli i leiren i én uke på grunn av en snøstorm. Dette medførte at de ikke nådde toppen av isbreen før 13. november.^[71] De gikk deretter videre, forbi Armitages sørligste posisjon, og oppdaget polarplatået som de ble den første gruppen til å vandre på. Etter at geologi- og støttegruppene hadde gjort vendereis, fortsatte Scott, Evans og Lashly vestover over den ensformige sletten i ytterligere åtte dager. De la bak seg en avstand på ca. 150 miles (241 km) og nådde sitt vestligste punkt den 30. november.^[70][72]

Etter å ha mistet navigasjonstabellene i en storm under oppstigningen til isbreen, visste de ikke nøyaktig hvor de var, og de hadde ingen landemerker som kunne hjelpe dem med å bestemme posisjonen. Turen tilbake til Ferrarbreen ble foretatt under forhold som begrenset dem til noe mer enn 1,6 km per time. De var avhengige av at Scott navigerte etter tommelfingerregelene, samtidig som de var i ferd med å gå tomme for proviant.^[70] Under nedstigningen fra breen falt Scott og Evans ned i en bresprekk, et fall som lett kunne fått et fatalt utfall. Senere oppdaget de et snøfritt område, eller tørr dal, et sjeldent fenomen i Antarktis. Lashly beskrev den tørre dalen som «et glimrende sted for dyrking av småpoteter».^[70][73] Gruppen nådde «Discovery» den 24. desember etter en rundtur der de hadde tilbakelagt 700 miles (1 127 km) på 59 dager. Dagsgjennomsnittet på 14 miles (23 km) på denne turen, med menneskelig trekkraft, var betydelig bedre enn det som ble oppnådd med hunder på ferden mot sør den foregående sesongen. Dette styrket Scotts fordommer mot hunder ytterligere.^[70] Polarhistorikeren David Crane kalte denne ferden mot vest for «en av de store ferdene i polarhistorien».^[74]

Flere andre turer ble fullført under Scotts fravær. Royds og Bernacchi gikk i 31 dager på barrieren i en sørøstlig retning, og observerte dens jevne flate karakter mens de gjorde ytterligere magnetiske målinger. En annen gruppe hadde utforsket Koettlitzbreen i sørvest, og Wilson hadde vært ved Cape Crozier for å observere keiserpingviner på nært hold.^[70]

Scott hadde håpet at «Discovery» var frigjort fra isen innen han kom tilbake, men hun satt fremdeles fast. Arbeidet med frigjøringen hadde begynt med issager, men etter tolv døgn med arbeid var det bare to parallelle kutt på 450 fot (137 m), og skipet lå fremdeles 20 miles (32 km) fra åpent vann.^[75] Den 5. januar 1904 kom unnsetningsskipet «Morning» tilbake, denne gangen sammen med «Terra Nova». Colbeck hadde klare instrukser fra admiralitetet om at dersom «Discovery» ikke kunne frigjøres fra isen innen en bestemt dato, skulle skipet forlates og utstyret bringes hjem på de to unnsetningsskipene. Dette ultimatumet var et resultat av at Markham var avhengig av at statskassen dekket kostnadene for denne andre unnsetningsekspedisjonen, siden ekspedisjonskassen var tom. Admiralitetet ville dekke kostnadene kun på egne premisser.^[76]

Fristen som ble avtalt mellom de tre kapteinene, var 25. februar, og det ble et kappløp med tiden for unnsetningsskipene å nå «Discovery», som fortsatt satt fast i isen ved Hut Point. Som en forsikring begynte Scott overføringen av sine vitenskapelige prøver til andre skip. Eksplosiver ble brukt for å bryte opp isen og sagingen av isen ble gjenopptatt. Selv om unnsetningsskipene mot slutten av januar var i stand til å nærme seg skipet, var «Discovery» fremdeles fast i isen to miles (ca. 3 km) fra redningsmannskapene. Den 10. februar innså Scott at han måtte forlate skipet, men den 14. februar brøt plutselig mesteparten av isen opp, og «Discovery» var endelig i stand til å seile sammen med «Morning» og «Terra Nova».^[77] En siste sprengladning fjernet den gjenværende isen den 16. februar. Dagen etter, etter at enda et problem oppstod da hun satte seg fast på en grunne, kunne «Discovery» sette kursen tilbake til New Zealand.^[78]

På tilbakereisen til Storbritannia ble mottakelsen til å begynne med holdt hemmelig. Markham var til stede for å møte skipet i Portsmouth da «Discovery» la til 10. september 1904, men ingen myndighetspersoner hilste gruppen da den ankom London et par dager senere.^[79] Likevel var det betydelig offentlig entusiasme for ekspedisjonen, og offisielle anerkjennelser fulgte. Scott ble raskt forfremmet til kommandør. Han ble invitert til Balmoral Castle for å møte Kong Edward VII, som tok ham opp som kommandør (CVO) i Royal Victorian Order. Han fikk også en rekke medaljer og utmerkelser fra utlandet; blant annet den franske Æreslegionen.^[80] Polarmedaljen og forfremmelser ble gitt til andre offiserer og mannskap.^[81]

De viktigste geografiske resultatene som ble oppnådd på ekspedisjonen, var oppdagelsen av King Edward VII Land, bestigelsen av fjellene i vest og oppdagelsen av polarplatået, den første sledeturen på platået og barriereturen til ny sørlig rekord på 82°17'S. Rossøyas natur ble fastslått,^[82] Transantarktiske fjellkjede ble kartlagt til 83°S,^[83] og posisjoner og høyder på mer enn 200 individuelle fjell ble beregnet.^[84] Mange andre objekter ble identifisert og navngitt, og det var omfattende undersøkelser av kysten.

Det ble også gjort funn av stor vitenskapelig betydning. Disse omfattet snøfrie tørre daler i fjellene i vest, kolonien med keiserpingviner ved Cape Crozier og vitenskapelige bevis på at isbarrieren var en flytende isbrem.^[85] Et fossilt blad oppdaget av Ferrar, hjalp med å påvise Antarktikas forhold til superkontinentet Gondwana.^[86] Tusenvis av geologiske og biologiske prøver ble samlet og nye marine arter ble identifisert. Plasseringen av den magnetiske Sydpolen hadde også blitt kalkulert med en rimelig nøyaktighet.

Et generelt bifall fra marinens hydrograf-sjef (og tidligere motstander av Scott) William Wharton over de vitenskapelige resultatene var oppmuntrende.^[87] Nøyaktigheten av de meteorologiske dataene var imidlertid omstridt i vitenskapelige kretser, og ble kritisert av blant andre presidenten i Physical Society of London, Dr Charles Chree.^[88] Scott forsvarte ekspedisjonens arbeid, men privat innrømte han at Royds' papirarbeid hadde vært «fryktelig sjuskete».^[89]

Det at de ikke unngikk skjørbuk var et resultat av medisinsk uvitenhet om årsakene til sykdommen heller enn ekspedisjonens skyld. På den tiden var det kjent at et kosthold bestående av ferskt kjøtt kunne gi en kur, men ikke at mangel på det var en årsak.^[90] Dermed ble ferskt selkjøtt tatt med på reisen sørover «i tilfelle vi finner oss selv angrepet av skjørbuk».^[91] Under Nimrod-ekspedisjonen i 1907–09 hadde Shackleton unngått sykdommen gjennom et forsiktig kosttilskudd, bestående av blant annet ekstra pingvin- og selkjøtt.^[92] Likevel hadde løytnant Edward Evans nesten dødd i løpet av Terra Nova-ekspedisjonen i 1910–13, og skjørbuk var spesielt ødeleggende for Rosshavsgruppen i 1915–16. Det forble en fare frem til årsakene ble fastslått rundt 25 år etter Discovery-ekspedisjonen.^[93]

Scott fikk permisjon fra marinen for å skrive den offisielle ekspedisjonsutredningen, The Voyage of the Discovery, som ble publisert i 1905 og solgte godt.^[94] Scotts utredning i boken om Shackletons sammenbrudd på vei nordover mot «Discovery» førte imidlertid til uenighet mellom de to. Uenigheten stod spesielt om Scotts versjon av i hvilken utstrekning hans følgesvenn hadde blitt fraktet på sleden. Implikasjonen var at Shackletons sammenbrudd hadde forårsaket den relativt lite imponerende sørlige rekorden.^[95]

Scott gjenopptok til slutt sin karriere i marinen; først som assistent for sjefen for marinens etterretning, og deretter som flaggkaptein for kontreadmiral George Egerton på HMS «Victorious».^[96] Til tross for hans aversjon mot rampelyset hadde han på denne tiden blitt nasjonalhelt,^[79] og ekspedisjonen ble presentert for offentligheten som en triumf. Denne eufori var ikke gjenstand for objektiv analyse eller gjennomtenkte vurderinger av ekspedisjonens styrke og svakheter. Spesielt Scotts forherligelse av menneskelig trekkraft som noe mer nobelt enn andre teknikker for isferder ledet til en generell mistillit mot metoder som utnyttet ski og hunder. Denne tenkemåten ble viderebrakt til senere britiske ekspedisjoner.^[97] Dette forundret erfarne isfarere som Fridtjof Nansen, som vanligvis ble spurt til råds om slike anliggender, men ofte ble avfeid.^[98][99]

Discovery-ekspedisjonen ble starten på den antarktiske karrieren for flere personer som ble betrodde deltagere og ledere for ekspedisjoner i de etterfølgende femten år. Bortsett fra Scott og Shackleton vendte Frank Wild og Ernest Joyce fra nedre dekk gjentatte ganger tilbake til isen, tilsynelatende ute av stand til å komme seg tilbake til et normalt liv.^[100] William Lashly og Edgar Evans, Scotts følgesvenner på reisen vestover i 1903, allierte seg med lederens fremtidige planer og ble hans faste sledepartnere. Tom Crean fulgte både Scott og Shackleton på senere ekspedisjoner. Løytnant «Teddy» Evans, førsteoffiser på unnsetningsskipet «Morning», begynte å legge planer for en egen ekspedisjon før han ble med på laget til Scott i 1910.^[101]

Kort tid etter at han gjenopptok sine oppgaver i marinen avslørte Scott sin intensjon om å vende tilbake til Antarktis ovenfor Royal Geographical Society, men informasjonen ble ikke offentliggjort på dette stadiet.^[102] Shackleton kom Scott i forkjøpet da han tidlig i 1907 annonserte sine planer om å lede en ekspedisjon med de to målsettingene om å nå både den geografiske og den magnetiske Sydpolen. Under press gikk Shackleton med på ikke å arbeide fra McMurdo-sundet, ettersom Scott hevdet det var hans arbeidsområde.^[102] Shackleton var imidlertid tvunget til å bryte dette løftet ettersom han ikke var i stand til å finne et annet trygt landingssted.^[103] Hans ekspedisjon var svært vellykket. Fremstøtet mot sør endte ved 88°23', mindre enn 100 geografiske miles fra Sydpolen, og gruppen i nord nådde punktet for den magnetiske Sydpolen.^[104] Shackletons avtalebrudd førte imidlertid til en betydelig forverring i forholdet til Scott, som avviste sin tidligere ledsager som en løgner og en kjeltring.^[105]

Scotts planer ble etter hvert en realitet – en omfattende vitenskapelig og geografisk ekspedisjon med erobringen av Sydpolen som sitt hovedmål. Scott var ivrig etter å unngå amatørstempelet som hadde vært knyttet til Discovery-ekspedisjonens vitenskapelige arbeid. Han utnevnte Edward Wilson som sin viktigste vitenskapsmann, og Wilson valgte ut et erfarent mannskap.^[106] Ekspedisjonen satte avsted i juni 1910 i «Terra Nova», et av Discovery-ekspedisjonens unnsetningsskip. Ankomsten til Antarktis samtidig som Amundsens norske ekspedisjon kompliserte ekspedisjonens program og det påfølgende kappløpet om Sydpolen. Amundsens gruppe nådde Sydpolen 14. desember 1911, og returnerte trygt hjem. Scott og fire ledsagere, inkludert Wilson, ankom Sydpolen 17. januar 1912; alle fem omkom på hjemreisen.^[107]

• Coleman, E.C. (2006). The Royal Navy in Polar Exploration, from Frobisher to Ross. Stroud (Gloucestershire): Tempus Publishing. ISBN 0752436600. 
• Crane, David (2005). Scott of the Antarctic. London: Harper Collins. ISBN 0007150687. 
• Fiennes, Ranulph (2003). Captain Scott. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0340826975. 
• Fisher, Margery and James (1957). Shackleton. London: James Barrie Books. 
• Huntford, Roland (1985). The Last Place On Earth. London: Pan Books. ISBN 0330288164. 
• Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0786705442. 
• Jones, Max (2003). The Last Great Quest. Oxford: OUP. ISBN 0192804839. 
• Preston, Diana (1999). A First-Rate Tragedy. London: Constable & Co. ISBN 0094795304. 
• Riffenburgh, Beau (2005). Nimrod. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 0747572534. 
• Savours, Ann (2001). The Voyages of the Discovery: Illustrated History. London: Chatham Publishing. ISBN 186176149X. 
• Scott, Robert Falcon (1905). The Voyage of the Discovery. London: Vol 1, Smith, Elder & Co. 
• Smith, Michael (2000). An Unsung Hero: Tom Crean, Antarctic Survivor. London: Headline Book Publishing. ISBN 1903464099. 
• Wilson, Edward (1966). Savours, Ann, red. Diary of the Discovery Expedition. London: Blandford Press edition. ISBN 0713704314. 

• Bernacchi, L.C. (1938). Saga of the «Discovery». London: Blackie & Son. 
• Landis, M. (2003). Antarctica: Exploring the Extreme: 400 Years of Adventure. Chicago Review Press. ISBN 1-55652-480-3. 
• Seaver, George (1933). Edward Wilson of the Antarctic. John Murray. 
• kelton, J.V., Wilson, D.W. (2001). Discovery Illustrated: Pictures from Captain Scott's First Antarctic Expedition. Reardon Publishing. ISBN 1-873877-48-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Skelton, Judy, red. (2004). The Antarctic Journals of Reginald Skelton: 'Another Little Job for the Tinker'. Reardon Publishing. ISBN 1-873877-68-4. 
• Turley, Charles (2006). The Voyages of Captain Scott. Project Gutenberg. 

• (en) Discovery Expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Informasjon om ekspedisjonen på CoolAntarctica.com
• Scott Polar Research Institute