Antarctic-ekspedisjonen 1894–95

Antarctic-ekspedisjonen 1894–95 var en hvalfangstekspedisjon som seilte til Rosshavet i 1894 til 1895 med skipet «Antarctic», ført av kaptein Leonard Kristensen. Ekspedisjonen var organisert og ledet av Henrik Johan Bull og var finansiert av Svend Foyn. Blant ekspedisjonens deltakere var også Carsten E. Borchgrevink. Ekspedisjonen er blitt berømt fordi en gruppe på åtte mann, inkludert Borchgrevink, Bull og Kristensen, greide å komme seg i land på Kapp Adare den 24. januar 1895. Dette er den første dokumenterte ilandstigning på det antarktiske kontinent. Borchgrevink tok de første prøver av lav og bergarter fra kontinentet. Hvalfangstmessig var ekspedisjonen resultatløs.

Antarctic-ekspedisjonen ble organisert og ledet av Henrik Johan Bull, en norsk forretningsmann som hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende,^[1] vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han Svend Foyn, den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor».^[2]

«Cap Nor» var en dampdrevet polarskute som ble bygget på Holmen i Drammen i 1871 som skruefregattskib. Skuta målte 226 brt. Hun hadde vært i selfangst i Arktis fra 1872, men var nå tatt ut av ishavsfangsten og lå i opplag i Sandefjord. Ifølge Bull var skuta vanskjøtet, og hun gjennomgikk større reparasjoner og oppgraderinger og ble døpt om til det passende navnet «Antarctic».^[2]

Opprinnelig ble en kaptein Sanne hyret inn som fører av «Antarctic». Han hadde nettopp kommet hjem fra en reise rundt Kapp Horn, men på grunn av en uoverensstemmelse ble han byttet ut med den erfarne hval- og selskutekapteinen Leonard Kristensen.^[3] Førstestyrmann Frederik Gjertsen og annenstyrmann Bernhard Jensen hadde også erfaring fra ishavsfarten. Med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn seilte de fra Tønsberg 20. september 1893 med kurs for Melbourne i Australia via Tristan da Cunha og Kerguelen.

En annen nordmann som også hadde utvandret til Australia, Carsten Borchgrevink, fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, og han ilte dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; William Speirs Bruce, en senere fremtredende polarforsker, og grønlandsveteranen Eivind Astrup hadde begge hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon, men ingen av dem hadde mulighet til å nå frem til skipets avgang fra Melbourne.^[4] Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og fikk ham til å overtale kapteinen til å ta ham med som dekksgutt og deltidsforsker.^[4][5]

I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt subantarktiske øyer, men det viste seg å være dårlig med hval. Bull og Kristensen bestemte seg for å føre skipet videre sørover til områder der hval hadde blitt observert på tidligere ekspedisjoner.^[6] Skipet seilte gjennom et isbelte og videre inn i Rosshavet, men hval var fremdeles ikke å finne. Den 17. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der James Clark Ross hadde plantet det britiske flagget i 1841. Der la de igjen en melding i en boks som fremtidig bevis på deres tilstedeværelse.^[7] Borchgrevink fant lav på øya, det første plantelivet oppdaget sør for den sørlige polarsirkelen.^[5] Den 24. januar var skipet i nærheten av Kapp Adare på den nordligste delen av Victoria Land på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til å kunne låre en lettbåt. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte dermed kursen mot en rullesteinstrand nedenfor forberget. Hvem som var først i land har blitt gjenstand for strid; både Kristensen og Borchgrevink hevdet å ha vært først,^[6] sammen med den 17 år gamle, newzealandske sjømannen Alexander von Tunzelmann som fortalte at han hadde «hoppet ut for å holde båten stødig».^[5] Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen John Davis i land på Den antarktiske halvøy i 1821. Andre fangstekspedisjoner kan også ha vært i land før ekspedisjonen til Kapp Adare.^[5][8]

Mens de var i land ved Kapp Adare samlet Borchgrevink flere prøver av stein og lav; sistnevnte skulle vise seg å være av stor interesse i vitenskapelige kretser, som hadde tvilt må evnen til vegetasjon å overleve så langt sør.^[9] Han studerte også strandlinjen nøye og vurderte mulighetene for en fremtidig ekspedisjon å gå i land og etablere en overvintringsleir.^[10]

Da «Antarctic» nådde Melbourne, mønstret Bull og Borchgrevink av skipet. Et uvennskap utviklet seg mellom dem, muligens på grunn av deres sprikende beretninger om reisen med «Antarctic»; begge fremhevet sin egen rolle uten fullt ut å anerkjenne den andres.^[11]

Borchgrevink var overbevist om at Kapp Adares beliggenhet, med en stor pingvinkoloni som gav enkel tilgang til ferskt kjøtt og spekk, var egnet som base for en fremtidig overvintringsekspedisjon og utgangspunkt for undersøkelser av Antarktikas indre.^[12][13] For å fremme sine idéer, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette internasjonale geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren.^[10] Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret».^[14] I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat.^[15] Borchgrevink klarte imidlertid omsider å overtale forleggeren George Newnes til å dekke hele kostnaden ved ekspedisjonen.^[16] Avreisen skjedde i august 1898 med DS «Southern Cross», og Borchgrevinks mannskap tilbrakte vinteren 1899 ved Kapp Adare. Southern Cross-ekspedisjonen ble dermed den første som overvintret på det antarktiske kontinentet. Vinteren før hadde imidlertid Belgica-ekspedisjonen, der Roald Amundsen deltok, gjennomgått en ufrivillig overvintring om bord i ekspedisjonsfartøyet «Belgica».

• Borchgrevink, Carsten (1901). First on the Antarctic Continent. London: George Newnes Ltd. 
• Bull, H.J. (1896). The cruise of the «Antarctic» to the South Polar regions. London: E. Arnold. 
• Bull, H.J. (1898). Sydover. Ekspeditionen til Sydishavet i 1893-1895. Det norske aktieforlag, Kristiania.
• Burton, Robert (2006). «Norwegian (Tønsberg) Whaling Expedition 1893–95». Encyclopedia of the Antarctic. Routledge. ISBN 0-415-97024-5.  red. Beau Riffenburgh
• Jones, Max (2003). The Last Great Quest. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280483-9. 
• Kristensen, L. (1895). «Antarctics» reise til Sydishavet, eller Nordmændenes landing paa Syd Victoria land. Tønsberg: eget forlag. 
• Preston, Diana (1997). A First Rate Tragedy. London: Constable & Co. ISBN 0-09-479530-4. 
• Speak, Peter (2003). William Speirs Bruce: Polar Explorer and Scottish Nationalist. Edinburgh: National Museums of Scotland. ISBN 1-901663-71-X.