Ernest Shackleton

Ernest Shackleton
Født		15. feb. 1874[1][2][3][4] Kilkea Castle (Det forente kongerike Storbritannia og Irland)
Død		5. jan. 1922[1][4][5][6] (47 år) Grytviken
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, offiser, reisende, polfarer
Utdannet ved		Dulwich College Brighton Grammar School
Ektefelle		Emily Shackleton (1904–)[7][8]
Far		Henry Shackleton[7]
Mor		Henrietta Letitia Sophia Gavan[7][9]
Søsken		Kathleen Shackleton Francis Richard Shackleton
Barn		Edward Shackleton[7] Raymond Shackleton Cecily Jane Swinford Shackleton
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Grytviken Cemetery
Medlem av		Royal Geographical Society
Utmerkelser		18 oppføringer Offiser av Den britiske imperieordenen (1919) Offiser av Æreslegionen (1909) Ridder av Nordstjerneordenen (1909) Ridder av Dannebrogordenen (1909) Ridder av St. Olavs Orden (1909) Jernkroneordenen Sankta Annas orden 3rd Class Order of the Crown Kommandør av Royal Victorian Order (1909) Polarmedaljen Vega-medaljen (1910) Grande médaille d'or des explorations (1910) Cullum-medaljen (1909) Konstantin-medaljen Hubbard-medaljen (1910) Fellow of the Royal Geographical Society Médaille Interalliée 1914-1918 Livingstonemedaljen
Signatur
Våpenskjold
Ernest Shackleton på Commons

Ernest Henry Shackleton (/ˈʃækəltən/; født 15. februar 1874 i Kilkea i Kildare i Irland, død 5. januar 1922 i Grytviken på Sør-Georgia) var en britisk polarforsker^[10] og en av de sentrale aktørene i perioden som er kjent som den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Hans første erfaringer med polområdene var som tredjeoffiser på Robert Falcon Scotts Discovery-ekspedisjon (1901–04), der han ble sendt hjem tidlig av helsegrunner.

Han var fast bestemt på å rette opp dette personlige nederlaget, og i 1907 returnerte han til Antarktis som leder for Nimrod-ekspedisjonen. I januar 1909 foretok han og tre andre en reise sørover og satte samtidig Farthest South-rekord da de nådde 88° 23′ S, 97 geographical miles^[a] (180 km) fra Sørpolen. Dette var den klart nærmeste konvergensen i utforskningshistorien på den tiden, og for dette ble Shackleton slått til ridder av Kong Edward VII da han kom hjem.

Etter at kappløpet om Sørpolen ble avsluttet med Roald Amundsens seier, vendte Shackleton oppmerksomheten mot det han uttalte var et av de store gjenværende, antarktiske ekspedisjonsmål – kryssingen av kontinentet fra hav til hav via polpunktet. Til denne avslutningen gjorde han forberedelser til det som skulle bli Endurance-ekspedisjonen (1914–17). Ekspedisjonen ble rammet av en katastrofe da skipet, «Endurance», satte seg fast i pakkisen og langsomt ble knust før landgruppene var satt i land. Mannskapet kom seg av skipet uten tap av liv, og dette var senere med på å gi Shackleton heltestatus, selv om det ikke var åpenbart med en gang.^[11]

I 1921 returnerte han til Antarktis med Shackleton–Rowett-ekspedisjonen med mål om å gjennomføre et program av kartlegging og vitenskapelige aktiviteter. Før ekspedisjonen startet opp dette programmet, døde Shackleton av hjerteinfarkt mens skipet «Quest» lå fortøyd i Sør-Georgia. Etter hans kones ønske, ble han også gravlagt der.

Når han ikke var ute på ekspedisjoner, var Shackletons liv generelt rastløst og utilfreds. I sin søken etter raske veier til rikdom og sikkerhet, lanserte han mange forretningsforetak og andre ordninger for å skaffe penger, men ingen av dem ble noen suksess. Hans økonomiske forhold var generelt rotete, og han hadde stor gjeld da han døde.

Ved sin død ble han hyllet i pressen, men ble deretter stort sett glemt. Samtidig ble det heroiske omdømmet til rivalen Scott opprettholdt i mange tiår. Senere på 1900-tallet ble Shackleton «gjenoppdaget»,^[12] og ble raskt en kultfigur, en rollemodell for lederskap som en som, i ekstreme tilfeller, holdt laget sitt samlet på en måte som av polarhistorikeren Stephanie Barczewski blir beskrevet som «utrolig».^[13]

Shackleton ble født 15. februar 1874 i Kilkea nær Athy i grevskapet Kildare i Irland – ca. 74 km fra Dublin. Hans far var Henry Shackleton, og hans mor var Henrietta Letitia Sophia Gavan. Farens familie var anglo-irsk, opprinnelig fra Yorkshire i England, mens morens familie var irsk fra grevskapene Cork og Kerry.^[14] Ernest var den nest eldste av ti søsken og den eldste av to sønner. Den andre, Frank, ble kjent som mistenkt for tyveriet av Irlands kronjuveler i 1907, men ble senere frikjent.^[15]

I 1880, da Ernest var seks år gammel, gav Henry Shackleton opp sitt liv som landeier for å studere medisin ved Trinity College i Dublin, og hele familien flyttet til byen.^[16] Fire år senere flyttet familien enda en gang, fra Irland til Sydenham, en del av Londons forsted. Delvis var dette på leting etter bedre faglige utsikter for en nyutdannet lege, men en annen faktor kan ha vært uro for deres anglo-irske herkomst etter de irske nasjonalistenes drap på Lord Frederick Cavendish, den britiske Chief Secretary for Irland, i 1882.^[16]

Fra tidlig barndom var Shackleton en glupsk leser, noe som utløste en lidenskap for eventyr.^[17] Han ble undervist av en guvernante frem til han var elleve år gammel og begynte på Fir Lodge Preparatory School i West Hill i Dulwich, sørøst i London. Da han var tretten år gammel, begynte han på Dulwich College.^[16] Den unge Shackleton skilte seg ikke spesielt ut på skolen, og det ble sagt at «kjedet» seg med studiene.^[16] Han ble senere sitert da han uttalte at «Jeg lærte aldri mye geografi på skolen … Litteratur, også, bestod i disseksjonen, analyseringen av visse avsnitt fra våre store poeter og prosa-skribenter … lærere bør være forsiktige så de ikke ødelegger [elevenes] smak for poesi for all tid ved å gjøre den til en oppgave og et påbud».^[b][16] I det siste semesteret på skolen ble han like vel nummer fem av totalt trettien elever.^[18]

Shackletons rastløshet på skolen gjorde at han til slutt fikk lov til å forlate skolen i en alder av 16 år for å dra til sjøs.^[19] Han hadde valget mellom å være kadett på HMS «Prince of Wales» i den britiske marinen, noe hans far ikke hadde råd til, handelsskipet «Worchester» og skoleskipet «Conway», eller læreplass «før masten» på et seilfartøy. Det tredje alternativet ble valgt.^[19] I løpet av de neste fire årene til sjøs, fikk Shackleton sin handelslære og under besøkene i de ytterste hjørnene av verdenen knyttet han kontakt med forskjellige personer fra mange samfunnslag, og han lærte å «være hjemme» med alle typer menn.^[20] I august 1894 fullførte han utdannelsen som andrestyrmann, og takket ja til en stilling som tredjestyrmann på en trampbåt tilhørende Welsh Shire Line.^[20] To år senere fikk han beviset for førstestyrmann, og i 1898 ble han sertifisert som Master Mariner og ble da kvalifisert til å styre britiske skip over alt i verden.^[20]

I 1898 begynte Shackleton i Union-Castle Line, et post- og passasjerfartøy mellom Southampton og Cape Town. Han ble beskrevet som «et avvik fra de vanlige typene unge offiserer» der han virket fornøyd med sitt eget selskap, dog ikke reservert, og han «spydde ut linjer fra Keats [and] Browning», en blanding av sensitivitet og aggresjon, men selvsikkert og sympatisk.^[21] Etter boerkrigens utbrudd i 1899, ble Shackleton overført til troppeskipet «Tintagel Castle». Her møtte han i mars 1900 løytnanten Cedric Longstaff, hvis far Llewellyn W. Longstaff var viktigste økonomiske bidragsyter for Discovery-ekspedisjonen, som da ble organisert i London.^[22]

Shackleton brukte sitt bekjenskap med sønnen for å få til et intervju med faren, med sikte på å få en plass på ekspedisjonen. Longstaff ble imponert over Shackletons iver, og han anbefalte ham videre til Clements Markham, ekspedisjonens sjef, og gjorde det klart at han ønsket Shackleton som en del av mannskapet.^[22] 17. februar 1901 utnevnelsen som tredjestyrmann på ekspedisjonsskipet «Discovery» bekreftet; kort tid etter ble han sub-løytnant i Royal Naval Reserve.^[23] Selv om han aldri offisielt fikke permisjon fra Union-Castle, var dette faktisk slutten på Shackletons karriere i handelsflåten.^[22]

National Antarctic Expedition, kjent som Discovery-ekspedisjonen etter skipet «Discovery», var ideen til Clements Markham, president i Royal Geographical Society, og hadde blitt forberedt i mange år. Ekspedisjonen ble ledet av Robert Falcon Scott, en britisk løytnant i marinen som ble forfremmet til kommandørkaptein,^[24] og hadde mål som inkluderte vitenskapelige og geografiske oppdagelser.^[25]

Selv om «Discovery» ikke var en marineenhet, krevde Scott at mannskapet, offiserer og vitenskapspersonell frivillig aksepterte marinens disipliner og skipet og ekspedisjonen ble styrt etter marinens linjer.^[26] Shackleton godtok dette, til tross for at hans bakgrunn og instinkt tilsa en annen, mer uformell lederstil.^[27] Shackletons bestemte oppgaver ble listet som: «Ansvarlig for analyser av sjøvann. Messeansvarlig. Ansvarlig for lasterom, lager og proviant […]».^[c] Han arrangerte også underholdninger.^[28]

«Discovery» dro fra London 31. juli 1901 og ankom den antarktiske kysten 8. januar 1902 etter å ha seilt via Cape Town og New Zealand. Etter ankomst tok Shackleton del i en eksperimentell ballongferd 4. februar.^[29] Sammen med Edward Wilson og Hartley Ferrar deltok han også på den første sledeturen fra ekspedisjonens vinterkvarter i McMurdo-sundet for å etablere en trygg rute mot Rossbarrieren.^[30] I løpet av den antarktiske vinteren i 1902, redigerte Shackleton ekspedisjonens magasin, The South Polar Times.^[31]

Ifølge stuerten Clarence Hare var han «den mest populære av offiserene blant mannskapet, og var en god blander».^[32] Påstander om at dette var et uoffisielt rivaliserende lederskap til Scott er imidlertid ikke støttet.^[33] Scott valgte Shackleton til å bli med Wilson og seg selv på ekspedisjonens sørlige ferd, en marsj sørover for å nå den høyeste mulige breddegraden i retning av Sørpolen. Denne marsjen var ikke et seriøst forsøk på å nå polpunktet, selv om det var viktig for Scott å nå en så høy breddegrad som mulig. Inklusjonen av Shackleton indikerte en høy grad av personlig tillit.^[33][34]

Gruppen dro ut 2. november 1902. Marsjen var, som Scott senere skrev, «en kombinasjon av suksess og fiasko».^[35] De nådde en Farthest South-rekord på 82° 17′ S, og slo den tidligere rekorden som Carsten Borchgrevink satte i 1900.^[d][36] Ferden ble preget av at hundene hadde fått skjemt mat og raskt syke,^[37] og alle 22 hundene døde i løpet av ferden. De tre mennene led alle også til tider av snøblinhet, frostskader og ikke minst skjørbuk. På tilbakeferden brøt Shakleton etter eget utsagn sammen, og han kunne ikke lenger utføre sin del av arbeidet.^[38]

Scott hevdet senere i The Voyage of the Discovery at Shackleton hadde blitt fraktet tilbake til basen på sleden, noe Shackleton selv benektet.^[39] Han var imidlertid i en alvorlig svekket tilstand, og Wilson skrev i sin dagbok 14. januar: «Shackleton har vært alt annet enn opp til merket, og i dag er han desidert verre, svært kort viklet og hoster hele tiden, med mer alvorlige symptomer som ikke trenger detaljeres her, men som er av ingen små konsekvenser 160 miles fra skipet»^[e]

4. februar 1903 nådde gruppen til slutt skipet. Etter en medisinsk undersøkelse (som viste seg mangelfull),^[40] avgjorde Scott at Shackleton skulle sendes hjem med bergingsskipet «Morgenen», som hadde ankommet McMurdo-sundet i januar 1903. Scott skrev: «Han burde ikke risikere ytterligere motgang i sin nåværende helsetilstand.»^[f][40] Det er formodning om at Scotts motiver for å fjerne ham var harme over Shackletons popularitet, og at den dårlige helsetilstanden ble brukt som en unnskyldning for å bli kvitt ham.^[41]

Flere år etter at Scott, Wilson og Shackleton var døde, hevdet Albert Armitage – ekspedisjonens nestkommanderende – at det hadde vært et utfall på ferden sørover, og at Scott hadde fortalt skipets lege at «hvis han ikke drar tilbake syk, vil han dra tilbake i skam.»^[g][40] Det finnes ingen bekreftelse på Armitages historie. Shackleton og Scott holdt seg på en vennskapelig fot, i det minste til offentliggjøring av Scotts beretning om den sørlige ferden i The Voyage of the Discovety.^[39] Selv om de behandlet hverandre med gjensidig respekt og hjetelighet i det offentlig,^[42] endret ifølge biograf Roland Huntford Shackletons holdning til Scott seg til «ulmende forakt og avsky». For å berge den sårede stoltheten måtte Shackleton foreta «en retur til Antarktis i et forsøk på å overgå Scott».^[39]

Etter en periode med rekonvalesens på New Zealand, returnerte Shackleton til England via San Francisco og New York.^[43] Som den første betydelige personen til å returnere fra Antarktis, fant han ut at han var etterspurt: spesielt Admiralitetet ønsket å konsultere ham om deres videre forslag om bergingen av «Discovery».^[44] Med Clements Markhams velsignelse, aksepterte han en midlertidig stilling med å ruste opp «Terra Nova» for den andre redningsoperasjonen av «Discovery», men han takket nei til tilbudet om å seile med henne som overstyrmann.

Han bidro også i utrustningen av den argentinske korvetten «Uruguay», som ble utstyrt for bergningsoperasjonen av den strandete svenske antarktiseskspedisjonen under Nordenskjöld.^[43] På utkikk etter en mer permanent ansettelse søkte Shackleton om vanlig tjeneste i marien, via bakveien med suppleringsliten,^[45] men til tross for støtte fra Markham og presidenten i Royal Society lyktes han ikke.^[43] I stedet ble han journalist for The Royal Magazine, men fant dette lite tilfredsstillende.^[46] Han ble så tilbudt og aksepterte en sekretærfunksjon i Royal Geographical Society (RSGS), en stilling han begynte i 11. januar 1904.^[46]

I 1905 ble Shackleton aksjonær i et spekulativt selskap som tok sikte på å skaffe en formue i å transportere russiske tropper hjem fra den fjerne østen. Til tross for forsikringer til sin kone om at de praktisk talt var sikret kontrakt, ble det imidlertid ingenting av den.^[47] Han forsøkte seg også innen politikken da han stod som Det liberale unionistpartiets kandidat for Dundee under parlamentsvalget i 1906.^[h][48] I mellomtiden hadde han tatt seg jobb med den velstående indstrialisten William Beardmore med en omreisende kommisjon som skulle intervjue potensielle kunder og underholde Beardmores forretningsvenner.^[49] Shackleton la imidlertid på denne tiden ikke noe skjul på sine ambisjoner om en retur til Antarktika, denne gangen som leder for sin egen ekspedisjon.

Beardmore ble tilstrekkelig imponert over Shackleton til at han tilbød finansiell støtte,^[i][50] men det viste seg vanskelig å få med andre støttespillere. Likevel presenterte Shackleton sine planer om en antarktisk ekspedisjon ovenfor Royal Geographical Society i februar 1907. Detaljene om ekspedisjonen, som gikk under navnet British Antarctic Expedition, ble publisert i Royal Societys nyhetsbrev Geographic Journal.^[18] Målet med ekspedisjonen var å erobre både den geografiske og magnetiske sørpol. Shackleton arbeidet deretter hardt med å overtale andre av sine velstående venner og bekjente til å bidra, inkludert Philip Brocklehurst som bidro med 2 000 pund (157 000 pund i 2011)^[51] for å sikre en plass i ekspedisjonen,^[52] forfatter Campbell Mackellar, og Guinness-baronen Jarl av Iveagh som kom med sitt bidrag mindre enn to uker før avgang med ekspedisjonsskipet «Nimrod».^[53]

1. januar 1908 forlot Nimrod-ekspedisjonen Lyttelton Harbour på New Zealand og dro mot Antarktis. Shackletons opprinnelige planer forutsatte bruk av basen i McMurdo-sundet, som ble brukt av Discovery-ekspedisjonen, for å sette i gang forsøk på Sørpolen og den magnetiske Sørpolen.^[52] Før de forlot England ble imidlertid Shackleton presset til å gi Scott et løfte om at han ikke ville ta base i McMurdo-sundet, siden Scott hevdet at dette var hans eget arbeidsområde. Motvillig godtok Shackleton å lette etter andre steder for sin vinterbase, enten ved innløpet til barrieren (som «Discovery» så vidt besøkte i 1902) eller ved King Edward VII Land.^[54]

For å spare kull, ble skipet tauet 2 655 km mot den antarktiske isen av dampbåten «Koonya». Shackleton fikk overtalt den newzealandske regjeringen om å dele kostnadene for dette.^[55] I henhold til Shackletons løfte til Scott, styrte de skipet mot den østlige sektoren av Rossebarrieren, og ankom der 21. januar 1908. De fant der at innløpet til barrieren hadde utvidet seg til en stor bukt med hundrevis av hvaler, og de ga området umiddelbart navnet Hvalbukta.^[56]

Det ble bemerket at isforholdene i ormådet var svært ustabile, og en etablering av en trygg base der var utelukket. Et utvidet søk etter ankerplass ved King Edward VII Land viste seg å være like resultatløst. Shackleton ble dermed tvunget til å bryte avtalen med Scott og sette seil mot McMurdo-sundet, en beslutning som ifølge andreoffiser Arthur Harbord ble «diktert av sunn fornuft» i lys av vanskeligheten med istrykket, kullmangel og mangel på noen kjente baser i nærheten.^[56]

«Nimrod» ankom McMurdo-sundet 29. januar, men ble stanset av is 26 km nord for «Discoverys» gamle base ved Hut Point.^[57] Etter en betydelig forsinkelse på grunn av været, ble Shackletons base til slutt etablert ved Cape Royds, ca. 39 km nord for Hut Point. Shackletons evne til å kommunisere med hver enkelt gjorde at gruppens humør var godt og at de holdt seg fokuserte til tross for de vanskelige forholdene.^[58]

Den «store sørlige ferden»,^[59] som Frank Wild kalte den, begynte 19. oktober 1908. 9. januar 1909 nådde Shackleton og tre følgesvenner (Wild, Marschall og Adams) en ny Farthest South-rekord ved 88° 23′ S, kun 180 km fra polpunktet.^[j] På vei mot Sørpolen oppdaget gruppen Beardmorebreen, oppkalt etter Shackletons skytshelgen,^[60] og ble de første personene til å se og gå på Antarktisplatået.^[61] Tilbakeferden mot McMurdo-sundet ble et kappløp mot sulten, på halve rasjoner store deler av veien. På et punkt ga Shackleton hans ene halve kjeks for dagen til den skrantende Frank Wild, som skrev i sin dagbok: «Alle penger som noen gang var blitt preget ville ikke ha kunne kjøpt den kjeksen og minnet om at offeret aldri vil forlate meg».^[k][62] De kom tilbake til Hut Point akkurat i tide til å nå skipet.

Ekspedisjonens øvrige oppnåelser inkluderte den første oppstigningen av Mount Erebus, og oppdagelsen av den omtrentlige beliggenheten til den magnetiske sørpolen som Edgeworth David, Douglas Mawson og Alistair Mackay nådde 16. januar 1909.^[63] Shackleton returnerte til Storbritannia som en helt, og kort tid senere utga han sine ekspedisjonnotatter, Heart of the Antarctic. Emily Shackleton skrev senere: «Den eneste kommentaren han ga meg om at de ikke nådde polpunktet var 'et levende esel er bedre enn en død løve, ikke sant?' og jeg sa 'ja, kjære, så vidt jeg vet er det det'».^[l][64]

I 1910 gjorde Shackleton er serie på tre opptak med en Edison-fonograf hvor han beskrev ekspedisjonen.^[65]

Flere nærmest intakte kasser med whisky og brandy som ble etterlatt i 1909 ble berget i 2010 for analyser av et destilasjonsselskap. En gjenoppliving av årgangsformelen for de spesielle merkene som ble funnet har blitt tilbudt for salg hvor en del av inntektene skal gå til New Zealand Antarctic Heritage Trust som oppdaget den forsvunne spriten.^[66][67][68]

Ved Shackletons hjemreise var de offentlige æresbevisningene raskt forestående. Kong Edward VII tok imot ham den 10. juli og gjorde ham til kommandør av Royal Victorian Order;^[69][70] i kongens bursdagsliste i november ble han utnevnt til ridder og fikk dermed tittelen Sir Ernest Shackleton.^[71][72] Han ble også hedret av Royal Geographical Society, som tildelta han sin gullmedalje. Forslaget om at han skulle få en medalje som var mindre enn den som ble tildelt Scott førte ikke frem.^[73] Alle medlemmene av Nimrod-ekspedisjonens landgruppe mottok polarmedaljen i sølv.^[71] Shackleton ble også utpekt som en yngre bror av Trinity House, en betydelig heder for britiske sjøfolk.^[69]

Foruten de offisielle æresnevisningene, ble Shackeltons bragder i Antarktis tatt i mot med stor entusiasme i Storbritannia. Under en skål for oppdageren under en lunsj i Royal Societies Club, uttalte Lord Halsbury, en tidligere rikskansler,: «Når man husker på hva han hadde gått gjennom, tror man ikke på den antatte degeneringen av den britiske rasen. Man tror ikke at vi har mistet all følelse av beundring for motet [og] utholdenhet».^[m][74] Heroismen ble også hevdet av Irland: Dublin Evening Telegraphs overskrift lød «Sørpolen nesten nådd av en ire»,^[74] mens Dublin Ekspress sakket om «kvalitetene som var hans arv som en ire».^[74]

Øvrige oppdagere uttrykte også sin beundring over Shackleton: Roald Amundsen skrev i et brev til John Scott Keltie i Royal Geographical at Society at «den engelske nasjonen har ved denne gjerning av Shackletons vunnet en seier som aldri kan overgås».^[75] Fridtjof Nansen sendte et privat brev til Emily Shackleton hvor han priset den «unike ekspedisjonen som hadde blitt en komplett suksess på alle måter».^[75] Realiteten var imidlertid at ekspedisjonen hadde etterlatt Shackleton i dyp gjeld, og han var ute av stand til å møte de finansielle garantiene han hadde gitt til sine lånegivere. Til tross for hans forsøk, måtte det statlig hjelp til i form av et tilskudd på 20 000 pund (1,5 millioner pund i 2008) for å rydde unna de mest presserende forpliktelsene. Sannsynligvis ble mange gjeldsposter aldri betalt, men skrevet av.

I perioden umiddelbart etter hjemkomsten tok Shackleton del i et anstrengende program med offentlige opptredener, foredrag og sosiale engasjementer. Han forsøkte å tjene penger på sin kjendisstatus ved å gjøre en formue i næringslivet.^[76] Blant de foretakene han håpet å fremme var et tobakksselskap,^[77] et opplegg for å selge frimerker med «King Edward VII Land» (basert på Shackletons utvelgelse som antarktis' postmester av newzealandske myndigheter) til samlere,^[78] og utviklingen av en ungarsk gruvekonsesjon i nærheten av byen Nagybanya (nå en del av Romania) som han hadde kjøpt.^[79]

Ingen av disse foretaken blomstet, og hans viktigste inntektskilde var inntektene fra foretdragstruneene. Selv om han i september 1910, like etter at han flyttet med familien til Sheringham i Norfolk, skrev til sin kone: «eg skal aldri dra sørover igjen og jeg har tenkt gjennom alt og min plass er hjemme nå»,^[n] gikk han fremdeles med tanker om en ny ekspedisjon sørover.^[76] Han hadde vært i diskusjoner med Douglas Mawson om en vitenskapelig ekspedisjon til kysten av Antarktis, mellom Kapp Adare og Gaussberg, og han hadde skrevet til Royal Geographical Society om dette i februar 1910.^[o][80]

Ethvert fremtidig forsøk av Shackleton på å nå Sørpolen var avhengig av resultatene fra Scotts Terra Nova-ekspedisjon, som dro fra Cardiff i juli 1910. Våren 1912 ble verden klar over at polpunktet hadde blitt nådd av Roald Amundsen og hans mannskap. Skjebnen til Scotts ekspedisjon var enda ikke kjent. Shackleton vende tankene sine mot et prosjekt som tidligere hadde blitt offentliggjort, men senere forlatt, av den skotske oppdageren William Bruce – en ekspedisjon som skulle krysse hele kontinentet fra hav til hav, med utgangspunkt ved Weddellhavet via polpunktet og ut til McMurdo-sundet.

Bruce, som ikke hadde lyktes i å skaffe nok finansiell støtte, var glad for at Shackleton skulle overta hans planer,^[81] som lignet de som bel fulgt av den tyske oppdageren Wilhelm Filchner. Filchner hadde forlatt Bremerhaven i mai 1911, og i desember 1912 kom nyheten om at ekspedisjonen var mislykket.^[p][81] Den transkontinentale ferden var, i Shackletons ord, «et stort stykke antarktisk reise» som gjenstod, og som nå lå åpen for ham.^[82]

Shackleton offentliggjorde detaljer for en ny ekspedisjon, som han kalte Imperial Trans-Antarctic Expedition, tidlig i 1914. To skip skulle brukes; «Endurance» skulle frakte hovedgrupen inn i Weddelhavet, med Vahselbukta som mål. Her skulle et lag av seks personer, ledet av Shackleton, begynne kryssingen av kontinentet. Samtidig skulle et annet skip, «Aurora», frakte en støttegruppe ledet av Aeneas Mackintosh til McMurdo-sundet, på motsatt side av kontinentet. Denne gruppen skulle så legge ut støttedepoter på over Rossebarrieren så langt inn som Beardmorebreen. Disse depotene skulle inneholde mat og drivstoff og gjøre det mulig for Shackletons gruppe å fullføre ferden på 2 900 km over kontinentet.^[82]

Shackleton brukte sine betydelige egenskaper innen pengeinnsamling, og ekspedisjonen ble hovedsakelig finansiert av private donasjoner, selv om britiske myndigheter bidro med 10 000 pund (ca. 680 000 pund i 2008). Den skotske jutemagnaten James Key Caird ga 24 000 pund, industrimannen Frank Dudley Docker ga 10 000 pund og tobakkarvingen Janet Stancomb-Wills ga en ukjent, men angivelig «generøs» sum.^[83]

Den offentlige interessen for ekspedisjonen var betydelig, og Shackleton mottok mer en 5 000 søknader om deltakelse i ekspedisjonen.^[84] Hans intervju- og utvelgelsesmetoder virket noen ganger eksentrisk, i det han mente at karakter og temperament var like viktig som tekniske evner,^[85] og kom derfor med ukonvensjonelle spørsmål. Fysikeren Reginald James ble blant annet spurt om han kunne synge;^[86] andre ble akseptert på stedet fordi Shackleton likte hvordan de så ut, eller etter noen svært korte utspørringer.^[87] Shackleton løsnet også opp på noen tradisjonelle hierarkier, og forventet at alle, inkludert forskerne, skulle ta del i skipets gjøremål. Til slutt valgte han et mannskap på 56 personer, 28 på hvert skip.^[88]

Til tross for utbruddet av første verdenskrig 3. august 1914, ble «Endurance» beordret av Winston Churchill, til å «fortsette»,^[q] og forlot britiske farvann 8. august. Shackleton forsinket sin egen avgang til 27. september, og møtte skipet i Buenos Aires.^[89]

Mens Shackleton ledet ekspedisjonen, ble «Endurance» ført av F. Worsley og J. Stenhouse førte «Aurora».

Ombord i «Endurance» var den erfarne utforskeren Frank Wild nestkommanderende. Meteorologen var kaptein L. Hussey, som også var en kababel banjospiller. Doktor McIlroy var leder for den vitenskapelige staben, som inkluderte Wordie. Dr. Macklin var skipets veterinær og ansvarlig for hå holde de 70 hundene friske. Tom Crean var øverste ansvarlig for hundeholdet. Øvrig mannskap inkluderte James, Hussey og Clark (biologen). Av senere uavhengig berømmelse var fotografen Frank Hurley.

De kjente hundenes navn var Rugby, Upton Bristol, Millhill, Songster, Sandy, Mack, Mercury, Wolf, Amundsen, Hercules, Hackenschmidt, Samson, Sammy, Skipper, Caruso, Sub, Ulysses, Spotty, Bosun, Slobbers, Sadie, Sue, Sally, Jasper, Tim, Sweep, Martin, Splitlip, Luke, Saint, Satan, Chips, Stumps, Snapper, Painful, Bob, Snowball, Jerry, Judge, Sooty, Rufus, Sidelights, Simeon, Swanker, Chirgwin, Steamer, Peter, Fluffy, Steward, Slippery, Elliott, Roy, Noel, Shakespeare, Jamie, Bummer, Smuts, Lupoid, Spider og Sailor.^[90]

«Endurance» dro fra Sør-Georgia og satte kursen mot Weddelhavet 5. desember, mer bestemt Vahselbukta. Etter hvert som skipet beveget seg sørover, møtte de tidlig is og fremdriften ble redusert. Dypt inne i Weddelhavet ble forholdene gradvis verre, og 19. januar 1915 satt «Endurance» fast i sjøisen.^[91] 24. februar innså mannskapet at «Endurance» ville forbli fastfrosset frem til våren, og Shackleton beordret opphevelse av skipets rutiner og gjorde henne om til et vinterkvarter.^[92] I løpet av de neste måneder drev skipet sakte nordover med isen. Da våren kom i september, utsatte oppbrytingen av isen skipets skrog for et ekstremt trykk.^[93]

Frem til dette punkt hadde Shackleton håpet at skipet kunne komme seg tilbake mot Vahselbukta når hun var frigjort fra isen. 24. oktober begynte vann å strømm inn. Etter et par dager ga Shackleton ordre om å forlate skipet, og han sa «Hun går ned!». Skipet lå da ved posisjonen 69° 5′ S, 51° 30′ W, og mannskap, proviant og utstyr ble overført til leirer på isen.^[94] 21. november 1915 gled til slutt vraket under isen.^[95]

I nesten to måneder holdt Shackleton og hans gruppe leir på en stort flak av sjøis i håp om at den ville drive mot Pauletøya, omtrent 400 km unna, hvor det var kjent at lagrene var lagret.^[96] Etter mislykkede forsøk på å marsjere over isen, og over til øya, bestemte Shackleton at de skulle sette opp en annen, mer permanent leir (venteleir) på et annet flak, og han ventet at driften av isen skulle føre dem mot en trygg landgang.^[97] Innen 17. mars var isleiren kommet innenfor 100 km fra Pauletøya,^[98] men på grunn av ufremkommelig is mellom leiren og øya var det ikke mulig å komme seg dit. 9. april brøt isflaket opp i to, og Shackleton beordret mannskapet ombord i livbåtene for å sette kurs mot nærmeste land.^[99]

Etter fem opprivende dager på sjøen kom det utslitte manskapet i land på Elefantøya, ca. 560 km unna der «Endurance» sank.^[100] Dette var første gang de befant seg på fast grunn på 497 dager.^[101] Shackleton var av en slik bekymring for mannskapet at han ga vottene sine til fotografen Frank Hurley, som hadde mistet sine under båtferden. Shackleton fikk frostskader på fingrene som resultat.^[102]

Elefantøya var et ugjestmildt sted, langt unna noen skipsruter. Derfor bestemte Shackleton at de skulle ta risikoen med å dra i åpen båt mot hvalstasjonene på Sør-Georgia, 800 nautiske mil unna, hvor han visste at det var mulig å få hjelp.^[103] Den sterkeste av de små 20 fots livbåtene, døpt «James Caird» etter ekspedisjonens hovedsponsor, ble valgt for ferden.^[103] Skipets tømrer, Harry McNish, gjorde ulike forbedringer på båten. Blant annet ble sidene hevet, kjølen forsterket, det ble bygget et provisorisk dekk av tre og seilduk, og arbedidene ble forseglet med oljemaling og selblod.^[103]

Shackleton valgte seg ut fire ledsagere for ferden: Frank Worsley, «Endurances» kaptein, som skulle stå for navigeringen, Tom Crean, som hadde «bedt om å bli med»; to sterke seilere i John Vincent og Timothy McCarthy, og til slutt tømreren McNish.^[103] Shackleton hadde kommet på kant med McNish i løpet av tiden gruppen var strandet på isen, men selv om han ikke ville tilgi tømrerens tidligere ulydighet, anerkjente Shackleton verdien hans for denne spesielle jobbe.^{[r][104][105]}

Shackleton avslo å ta med forsyninger for mer enn fire uker, vel vitende om at hvis de ikke nådde Sør-Georgia innen den tiden ville båten og mannskapet være tapt.^[106] «James Caird» ble sjøsatt 24. april 1916, og i de neste femten dagene seilte de gjennom farvannet i Sørishavet, prisgitt de stormfulle havene i konstant fare for kantring. Takket være Worsleys navigasjonsegenskaper, kom klippene på Sør-Georgia til syne 8. mai. Vind med orkan styrke gjorde det imidlertid umilig for gruppen å komme i land, og de ble tvunget til å ri stormen av ute på havet i konstant fare for å bli knust mot steinene. De fikk senere vite at den samme orkanen hadde senket et 500-tonns dampskip fra Buenos Aires som var på vei mot Sør-Georgia.^[107]

Dagen etterpå fikk de endelig mulighet til å komme i land på den ubebodde sørlige kysten. Etter en periode med hvile og rekreasjon, bestemte Shackleton at de skulle forsøke å krysse øye over land fremfor å risikere en ny ferd på havet for å nå hvalstasjonene på nordkysten. Selv om de norske hvalfangerne sannsynligvis hadde krysset andre steder på ski, hadde ingen forsøkt seg på denne ruten før.^[108] McNish, Vincent og McCarthy ble værende igjen på landingsstedet mens Shackleton tok med seg Worsley og Crean på den 51 km lange ferden over fjellterrenget. Etter 36 timer nådde de hvalstasjonen på Strømnes den 20. mai.^[109]

Den neste vellykkede kryssingen av Sør-Georgia fant sted i oktober 1955 av den britiske utforskeren Duncan Carse, som brukte mye av den samme ruten som Shackletons gruppe. Som en hyllest til det de oppnådde, skrev Carse: «Jeg vet ikke hvordan de klarte det, annet enn at de hadde to-tre menn fra den heroiske tidsalder for antarktisutforskning med 50 fot med tau mellom seg – og en tømrers skarøks».^[s][110]

Shackleton sendte umiddelbart en båt for å plukke opp de tre mennene på andre siden av Sør-Georgia. Samtidig satte de i gang organiseringen en redning av mannskapet som fortsatt var på Elefantøya. De første tre forsøkene ble forhindret av sjøis som blokkerte inngangsstedene til øya. Han henvendte seg til chilenske myndigheter som tilbød seg å bruke «Yelcho», en liten bukser fra marinen. «Yelcho» nådde Elefantøya 30. august, og mannskapet hadde da vært isolert på øya i fire og en halv måned. Alle 22 menn ble raskt evakuert.^[112] «Yelcho» fraktet mannskapet til Valparaíso i Chile hvor folkemengder ønsket dem varmt velkommen tilbake til sivilisasjonen.

Mannskapet på Rosshavsgruppen gjenstod. De var strandet ved Cape Evans i McMurdo-sundet etter at «Aurora» hadde mistet ankerfestet og drevet ut til havs, ute av stand til å returnere. Etter en drift på flere måneder, returnerte skipet til New Zealand. Shackleton dro til New Zealand for å bli med «Aurora» i redningen av Rosshavsgruppen. Til tross for mange vanskeligheter hadde Rosshavsgruppen gjennomført hele oppdraget med å legge ut depoter, men tre liv hadde gått tapt – inkludert livet til lederen Aeneas Mackintosh.^[113]

Da Shackleton returnerte til England i mai 1917, var Europa midt i første verdenskrig. Selv om han led av hjerteproblemer, som var blitt verre etter alt slitet med vanskelige ekspedisjoner, og var for gammel til å bli rekruttert, meldte han seg likevel frivillig for hæren. Han ba gjentatte ganger om å bli postert ved fronten i Frankrike^[114] og hadde nå begynt å drikke tungt.^[115][116] I oktober 1917 ble han sendt til Buenos Aires for å skyte fart i den britiske propagandaen i Sør-Amerika. Som ukvalifisert diplomat mislyktes han i å overtale Argentina og Chile til å ta del i krigen på de alliertes side.^[117] Han retunerte hjem i april 1918.

Shackleton ble så kort involvert i et oppdrag til Spitsbergen for å etablere en britisk tilstedeværelse der under dekke av en gruvedrift.^[118] På veien ble han syk i Tromsø, muligens av et hjerteinfarkt, og en tilsetning til en militærekspedisjon i Murmansk tvang ham til å returnere hjem før avreisen til Nord-Russland.^[118] Fire måneder etter at våpenhvilen med Tyskland ble signert i 11. november 1918 var Shackleton tilbake i England, full av planer for den økonomiske utviklingen av Nord-Russland. Midt i søken etter kapital falt disse planene sammen da regionen falt under bolsjevikenes kontroll.^[119] Shackleton returnerte til foredragssirkuset, og utga sine egne notater fra Endurance-ekspedisjonen, South, i desember 1919.^[120] For sin innsats i Nord-Russland ble Shackleton utnevnt til Officer of the Order of the British Empire.^[121]

I 1920 begynte Shackleton å vurdere mulighetene for en siste ekspedisjon. Han var gått lei av hele forelesningssirkuset. Han vurderte sterkt å dra til området ved Beauforthavet i Arktis, et stort område som enda ikke var utforsket. Han fikk noe interesse for denne ideen fra de canadiske myndighetene.^[122] Med støtte fra John Quiller Rowett, en tidligere skolevenn, gikk han til innkjøp av den 125 tonns norske selskuten «Foca I» og døpte den om til «Quest».^[122][123] Planen ble imidlertid endret, og destinasjonen ble Antarktis. Prosjektet ble av Shackleton definert som en «oseanografisk og sub-antarktisk ekspedisjon».^[122] Målene for denne satsingen var upresise, men en omseiling av det antarktiske kontinentet og undersøkelser av noen «forsvunne» sub-antarktiske øyer, slik som Tuanaki, ble nevnt som mål.^[124][125]

Rowett gikk med på å finansiere hele ekspedisjonen. Denne ble kjent som Shackleton–Rowett-ekspedisjonen og forlot England 24. september 1921.^[124] Selv om noen av Shackletons tidligere mannskap ikke hadde mottatt full betaling etter Endurance-ekspedisjonen, ble flere av dem med på en ny ekspedisjon med sin gamle «sjef».^[124] Da gruppen ankom Rio de Janeiro ble Shackleton rammet av et mistenkt hjerteinfarkt.^[126] Han avslo en grundig medisinsk undersøkelse og «Quest» fortsatte sørover, og 4. januar 1922 ankom de Sør-Georgia.

I de tidlige timene neste dag kallte Shackleton ekspedisjonens lege, Alexander Macklin,^[127] til sin kabin. Han klaget over ryggsmerter og andre plager. Ifølge Macklins egne utsagn, fortalte han Shackleton at han hadde overdrevet ting og burde forsøke å «føre et mer normalt liv», hvorpå Shackleton svarte: «Du vil alltid at jeg skal gi opp ting, hva er det jeg burde gi opp?» «Først og fremst alkohol, sjef» svarte Macklin.^[t] En kort tid etter, kl. 02:50 på natten 5. januar 1922, fikk Shackleton et nytt og denne gang fatalt hjerteinfarkt.^[127]

Macklin, som utførte obduksjonen, konkluderte med at dødsårsaken var forkalkning av koronararteriene som var blitt forsterket av «overanstrengelse i en periode hvor han var svak».^[128] Leonard Hussey, en veteran fra Endurance-ekspedisjonen, tilbød seg å dra tilbake til Storbtiannia med Shackleton. Mens han var i Montevideo på vei mot England, mottok han imidlertid en beskjed fra Shackletons kone, Emily, hvor hun ba om at mannen hennes skulle bli gravlagt i Sør-Georgia. Hussey returnerte til Sør-Georgia med Shackleton ombord i dampbåten «Woodville», og 5. mars 1922 ble Shackleton gravlagt på Grytviken kirkegård etter en kort minnestund i den lutherske kirken.^[129] Macklin skrev i sin dagbok: «Jeg tror dette er slik 'sjefen' selv ville ha hatt det, stående ensom på en øy langt unna sivilisasjonen, omgitt av stormfulle hav, og i nærheten av en av hans største bragder.»^[u]

27. november 2011 ble asken etter Frank Wild gravlagt på høyre side av Shackletons gravsted i Grytviken. Innskripsjonen på den grovhuggete steinen som ble satt ned for å markere stedet lyder: «Frank Wild 1873–1939, Shackletons høyre hånd.»^[v][130]

Før Shackleton ble fraktet tilbake til Sør-Georgia, ble det holdt en minnestund for ham med full militær æresbevisning ved Holy Trinity Church i Montevideo, og 2. mars ble det holdt en minnestund i St. Pauls katedral i London, hvor kongen og andre medlemmer av kongefamilien var representert.^[129] Innen ett år ble den første biografisen, The Life of Sir Ernest Shackleton, gitt ut av Hugh Robert Mill. Boken var, i tillegg til en hyllest av oppdageren, et praktisk forsøk på å hjelpe familien. Da Shackleton døde hadde han omtrent 40 000 pund i gjeld (ca. 1,6 millioner pund i 2011).^[51][131] Et annet initiativ var etableringen av et minnefond, som ble brukt til å hjelpe til med utdanningen av hans barn og for å støtte hans mor.^[132]

I løpet av de påfølgende tiårene ble Shackletons status som polarhelt generelt slått av kaptein Scott. Scotts polgruppe hadde i 1925 blitt markert med mer enn 30 monumenter bare i Storbritannia, inkludert glassmalerier, statuer, byster og minnetavler.^[133] En statue av Shackleton, designet av Edwin Lutyens, ble avduket ved Royal Geographicals Societys hovedkvarter i Kensington i 1932,^[134] men offentlige minnesmerker etter Shackleton var relativt få. Likeledes ga det trykte ord mer oppmerksomhet til Scott. Et førti-siders hefte om Shackleton, utgitt av OUP som en del av «Great Exploits»-serien, er av kulturhistorikeren Stephanie Barczewski beskrevet som et «ensomt eksempel på en polulærlitterær behandling av Shackleton i et hav av lignende behandlinger av Scott».^[w] Dette misforholdet fortsatte inn i 1950–årene.^[135]

I 1959 ble Alfred Lansings Endurance: Shackleton's Incredible Voyage gitt ut. Dette var den første av en rekke bøker om Shackleton som begynte å dukke opp, og som viste ham i et svært positivt lys. Samtidig endret holdningen mot Scott seg gradivs etter hvert som mer kritiske røster kom frem i litteratuen. Det hele kulminerte i Roland Huntfords omtale av Scott i boken Scott og Amundsen (1979), en omtale som av Barczewski beskrives som «ødeleggende angrep».^[136] Dette negative bildet av Scott ble akseptert som den populære sannhet^[137] etter hvert som den heroismen som Scott representerte falt for den kulturelle endringen sent på 1900–tallet.^[136] Innen få år ble Scotts aktelse i det offentlige grundig forbigått av Shackleton, hvis popularitet steg mens hans forhenværende rival falt i popularitet. Under en meningsmåling på BBC i 2002 for å fastslå de «100 største britene» ble Shackleton rangert som nummer elleve, mens Scott havnet nede på 54.-plass.^[138]

I 2001 presenterte Margaret Morrell og stephanie Capparell Shackleton som en modell for bedriftslederskap i boken Shackleton's Way: Leadership Lessons from the Great Antarctic Explorer. De skrev: «Shackleton resonerer med leder i dagens foretningsverden. Hans folkesentrerte tilnærming til lederskap kan være en guide til noen i en posisjon med autoritet».^[x][139] Andre lederforfattere fulgte snart denne tråden, og brukte Shackleton som et eksemplar for å holde orden under kaos. Centre for Leadership Studies ved University of Exeter i Storbritannia tilbyr kurs om Shackleton, som også inngår i programmet for lederutdannelse ved flere amerikanske universiteter.^[140] I Boston i USA ble en «Shackleton-skole» satt opp etter «Outward Bound»-prinsippet med mottoet «Ferden er alt».^[140]

Shackleton har også blitt nevnt som en ledermodell av den amerikanske marinen, og i en lærebok om kongressens ledere kaller Peter L. Steinke Shackleton for arketypen av «ubekymrede ledere» hvis «ro og reflekterende holdning blir den antibiotiske advarselen mot giftigheten av reaktiv oppførsel»^[y][140] Athy Heritage Centre-Museum i Athy i Kildare i Irland etablerte i 2001 Ernest Shackleton Autumn School, som avholdes årlig for å ære minnet etter Ernest Shackleton og for å minnes en heroisk ære av polarforskning.

Shackletons død markerte slutten på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning, en periode med oppdagelser karakterisert av ferder med geografiske og vitenskapelige utforskning i et stort sett ukjent kontinent uten noen av fordelene med moderne transportmetoder eller radiokommunikasjon. I forordet til boken The Worst Journey in the World skriver Apsley Cherry-Garrard, en del av Scotts lag under Terra Nova-ekspedisjonen,: «For et felles vitenskapelig og geografisk organisering, gi meg Scott; for en vinterferd, Wilson; for en strek til polpunktet, og ingenting annet, Amundsen, og hvis jeg er i en djevel av et hull og ønsker å komme ut av det, gi mag Shackleton hver gang».^[z][141]

I 2002 produserte Channel 4 serien Shackleton, en TV-serie i to deler som skildret ekspedisjonen i 1914 med Kenneth Branagh i hovedrollen. Serien ble også sendt på A&E i USA, hvor den vant to Emmy-priser.^[142] 15. februar 2011 ble jubileet for Shackletons 137. fødselsdag feiret med en Google-logo på søkemotorens hjemmeside.^[143] I 2011 ble en kjeks som Shackleton ga til en «sulten reisekammerat» under Nimrod-ekspedisjonen solgt for 1 250 pund på en auksjon hos Christie's i London.^[144]

I januar 2013 startet en felles britisk-australsk ekspedisjon for å kopiere Shackletons ferd over Sørishavet i 1916. Laget ledes av oppdageren og miljøforskeren Tim Jarvis, og resten av laget ble satt sammen etter ønske fra Alexandra Shackleton, Ernests barnebarn, som følte at denne ekspedisjonen ville ære hennes bestefars arv.^[145]

• Avro Shackleton, britisk marint patruljefly brukt av Royal Air Force, oppkalt etter ham.
• RRS «Ernest Shackleton», et forskningsskip operert av British Antarctic Survey.
• Shackleton (krater), et nedslagskrater som ligger på sørpolen av månen.

• Alexander, Caroline (1998). The Endurance: Shackleton's legendary Antarctic expedition (på engelsk). London: Bloomsbury. ISBN 0-7475-4123-X. 
• Barczewski, Stephanie (2007). Antarctic Destinies: Scott, Shackleton and the changing face of heroism. London: Hambledon Continuum. ISBN 978-1-84725-192-3. 
• Byrne, James Patrick (2008). Ireland and the Americas (på engelsk). ABC-CLIO. 
• Crane, David (2005). Scott of the Antarctic (på engelsk). London: Harper Collins. ISBN 978-0-00-715068-7. 
• Fiennes, Ranulph (2003). Captain Scott (på engelsk). Hodder & Stoughton Ltd. ISBN 0-340-82697-5. 
• Fisher, Margery og James (1957). Shackleton (på engelsk). James Barrie Books Ltd. 
• Jones, Max (2003). The Last Great Quest. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280483-9. 
• Kimmel, Elizabeth Cody (1999). Ice story: Shackleton's lost expedition. New York: Clarion Books. ISBN 978-0-395-91524-0. 
• Mills, Leif (1999). Frank Wild (på engelsk). Whitby: Caedmon of Whitby. ISBN 0-905355-48-2. 
• Morrell, Margot; Capparell, Stephanie (2001). Shackleton's Way: Leadership lessons from the great Antarctic explorer (på engelsk). New York, N.Y.: Viking. ISBN 0-670-89196-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Huntford, Roland (1985). Shackleton (på engelsk). London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-25007-0. 
• Perkins, Dennis N.T. (2000). Leading at the Edge: Leadership Lessons from the Extraordinary Saga of Shackleton's Antarctica Expedition (på engelsk). New York, N.Y.: AMACOM (a division of the American Management Association). ISBN 0-8144-0543-6. 
• Preston, Diana (1997). A First Rate Tragedy: Captain Scott's Antarctic Expeditions (på engelsk). London: Constable & Co. ISBN 0-09-479530-4. 
• Riffenburgh, Beau (2005). Nimrod: Ernest Shackleton and the Extraordinary Story of the 1907–09 British Antarctic Expedition (på engelsk). London: Bloomsbury Publishing. ISBN 0-7475-7253-4. 
• Riffenburgh, Beau, red. (2006). Encyclopedia of the Antarctic (på engelsk). New York, N.Y.: Taylor & Francis Group. ISBN 978-0-415-97024-2. 
• Savours, Ann (2001). The Voyages of the Discovery (på engelsk). London: Chatham Publishing. ISBN 1-86176-149-X. 
• Shackleton, Ernest (1911). Heart of the Antarctic (på engelsk). London: William Heinemann. 
• Shackleton, Ernest (1982). South: The story of Shackleton's 1914–17 expedition (på engelsk). London: Century Publishing. ISBN 0-7126-0111-2. 
• Wheeler, Sara (2001). Cherry: A life of Apsley Cherry-Garrard (på engelsk). 2001: Jonathan Cape. ISBN 0-224-05004-4. 
• Wilson, Edward A. (1975). Diary of the Discovery Expedition (på engelsk). London: Blandford Press. ISBN 0-7137-0431-4. 
• Worsley, Frank A. (1931). Endurance: An Epic of Polar Adventure (på engelsk). London: Philip Allen. 

• «Historical figures: Ernest Shackleton (1874–1922)» (på engelsk). BBC. Arkivert fra originalen 30. april 2012. Besøkt 9. januar 2013. 
• Mill, Hugh Robert (1923). «The Life of Sir Ernest Shackleton» (på engelsk). Internet Archive (opprinnelig William Heinemann). Arkivert fra originalen 29. februar 2012. Besøkt 9. januar 2013. 
• «My South Polar Expedition». Australian Screen Online (på engelsk). The National Film and Sound Archive of Australia. 1910. Arkivert fra originalen 1. november 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• «Explorers' century-old whisky found in Antarctic». USA Today (på engelsk). 5. februar 2012. Arkivert fra originalen 12. januar 2013. Besøkt 10. januar 2013. 
• Katz, Gregory (18. januar 2011). «Explorer's century-old scotch returns from Antarctica». Toronto Star (på engelsk). Associated Press. Arkivert fra originalen 23. oktober 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• «Whisky buried by Ernest Shackleton expedition recreated». BBC News. 4. april 2011. Arkivert fra originalen 23. juli 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• Shackleton, Ernest (1919). «South — Sir Ernest Shackleton's Glorious Epic of the Antarctic» (på engelsk). British Film Institute (BFI) online. Besøkt 13. januar 2013. 
• «The London Gazette» (på engelsk). 16. juli 1909. Arkivert fra originalen 7. november 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• «The London Gazette» (på engelsk). 24. desember 1909. Arkivert fra originalen 17. januar 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• «Shackleton, Antarctic Explorer, is Dead». The Spokane Spokesman-Review (på engelsk). Associated Press. 3. februar 1922. Besøkt 11. januar 2013. 
• Lusher, Adam (27. november 2011). «Forgotten hero Frank Wild of Antarctic exploration finally laid to rest, beside his 'boss' Sir Ernest Shackleton». Telegraph. Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 10. januar 2013. 
• «Purchasing Power of British Pounds from 1264 to Present» (på engelsk). MeasuringWorth. Arkivert fra originalen 19. september 2012. Besøkt 11. januar 2013. 
• «Shackleton» (på engelsk). Academy of Television Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 12. januar 2013. Besøkt 11. januar 2013. 
• Hooton, Christopher (15. februar 2011). «Ernest Shackleton honoured with birthday Google Doodle» (på engelsk). Associated Newspapers Limited. Arkivert fra originalen 6. oktober 2012. Besøkt 11. januar 2013. 
• Stansall, Ben (30. september 2011). «Shackleton's biscuit fetches tasty price». ABC News. Arkivert fra originalen 12. januar 2013. Besøkt 12. januar 2013. 
• Marks, Kathy (2. januar 2013). «Team sets out to recreate Shackleton's epic journey». The Independent (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2013. Besøkt 11. januar 2013. 

• Fisher, James og Margery (1958). Shackleton and the Antarctic (på engelsk). Boston: Houghton Mifflin/Riverside Press. 
• Huntford, Roland (2003). Shackleton: en polarhelt for vår tid. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-20750-2. 
• Hurley, Frank (2004). South with Endurance: Shackleton's Antarctic Expedition 1914–1917, the photographs of Frank Hurley (på engelsk). London: Bloomsbury. ISBN 0-7475-7534-7. 
• Kvam, Ragnar jr. (2007). De fire store: og hvordan de ledet sine menn. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-37657-1. 
• Lansing, Alfred (2001). Endurance: Shackleton's Incredible Voyage (på engelsk). London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 978-0-297-82919-5. 
• Mill, Hugh Robert (2006). The Life of Sir Ernest Shackleton (på engelsk). London: William Heinemann. 
• Mortimer, Gavin (2002). Shackleton: the story of Ernest Shackleton and the Antarctic explorers (på engelsk). New York: Camberwell, Vic. ISBN 0-670-04044-4. 
• Shackleton, Ernest Henry; Ralling, Christopher (1983). Shackleton: his Antarctic writings (på engelsk). London: British Broadcasting Corp. ISBN 0-563-20084-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Shackleton, Jonathan; MacKenna, John (2002). Shackleton: an Irishman in Antarctica (på engelsk). University of Wisconsin Press. ISBN 978-0-299-18620-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sipiera, Paul P. (2002). Ernest Shackleton: a life of Antarctic exploration (på engelsk). Dubuque (Iowa): Kendall/Hunt Publ. ISBN 0-7872-8913-2. 
• Turley, Charles (1914). The Voyages of Captain Scott (på engelsk). London: Smith, Elder & Co. 
• Worsley, Frank A. (1999). Shackleton's Boat Journey (på engelsk). London: Pimlico. ISBN 0-7126-6574-9. 

• (en) Ernest Shackleton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ernest Henry Shackleton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ernest Shackleton på Internet Movie Database
• (en) Ernest Shackleton hos The Movie Database
• (en) Ernest Shackleton hos The Peerage
• «Sir Ernest Shackleton, 1874–1922» (på engelsk). indigo. Arkivert fra originalen 25. februar 2013.  Side styrt på vegne av Shackleton-familien
• «The James Caird Society». www.James Caird Society.com (på engelsk). 
• «Sir Ernest Shackleton» (på engelsk). Athy Heritage Centre Museum. Arkivert fra originalen 11. april 2009. Besøkt 24. april 2014. 
• «Archival material relating to Ernest Shackleton» (på engelsk). The National Archives. 
• «History, Distilled» (på engelsk). New York Times.  Artikkel om whiskyen som ble berget i 2010
• «Images of Shackleton» (på engelsk). Scott Polar Research Institute ved University of Cambridge. 
• «South Pole Expedition» (på engelsk).  Hør Ernest Shackleton beskrive sin Sørpolekspedisjon i 1908, og les mer om opptaket.
• «Sounds of Australia Registry» (på engelsk). 2007. Arkivert fra originalen 14. mai 2011.  Opptakene som beskriver Shackletons Sørpolekspedisjon hos National Film and Sound Archive.
• «Ernest Shackleton and dogs on «Nimrod» back from expedition to reach Antarctica, 1909» (på engelsk).  Foto av Philip Brocklehurst.
• «Ernest Shackleton speaking on Antarctic attempt» (på engelsk).