Den hemmelige historien

Den hemmelige historien er Donna Tartts første roman, og ble publisert i 1992 (hun brukte 10 år på å skrive den).^[1] Den kan kalles en «omvendt kriminalroman», for allerede på første side beskrives drapet hvor utøverne (deriblant jeg-personen Richard Papen^[2]) og offeret navngis. Coleridge hevdet at Shakespeare alltid lot «engstelse dominere over overraskelse», og Donna Tartt gjør her det samme. Leseren lurer mindre på hva som vil skje enn hen engster seg for hvordan det vil gå.^[3]

Første halvdel beskriver hva som førte til udåden, og andre halvdel hvilke følger denne får for deltakerne. Romanen er derfor sammenlignet med antikkens greske tragedier.^[1] Samtidig skildres en gruppe originale og delvis skadeskutte studenter som samler seg rundt sin karismatiske foreleser og veileder i klassisk gresk, Julian Morrow.

Romanen ble en stor suksess. Den lå 13 uker på New York Times' bestselgerliste og er oversatt til 24 sprog.^[1]

Donna Tartt lånte tittelen Den hemmelige historien fra Prokopios, som i sitt verk av samme navn fikk utgitt sine avsløringer om keiser Justinian og Theodora som han ikke våget å ta med i tidligere arbeider, av frykt for keiserparets hevn.^[4] Tartts roman er også blitt lest som nøkkelroman og hevnlitteratur. Lili Anolik har laget podkasten Once upon a time...at Bennington College etter en rekke intervjuer med folk som studerte der på samme tid som Tartt.^[5]

Tartt var fascinert både av foreleseren Claude Fredericks og kretsen rundt ham, de tre elite-studentene Paul McGloin som hun ble kjæreste med, Todd O'Neal og Matt Jacobsen.^[6] Todd O'Neal (som menes å være modell for «Henry Winter») husket henne som «unnvikende», mens Jacobsen sammenlignet henne med Yoko Ono og påstod at «hvis hun ikke fikk bli del av vår tette gruppe, ville hun ødelegge den». Matt Jacobsen menes å være modell for «Bunny Corcoran», som viser seg så ondskapsfull at selv hans nærmeste venner ikke ser annen utvei enn å drepe ham.^[7] Romanens styrke er uansett det som virker selvopplevd; «Richard Papen»s usikkerhet i møte med det fasttømrede fellesskapet i den lille kretsen rundt «Julian Morrow», og «Richard»s takknemlighet da de tar ham opp i kretsen.

Virkelighetens foreleser i klassisk gresk, Claude Fredericks, huskes som tidenes dagbokskriver som oppbevarte sine dagboknotater i en safe.^[8] Tartt har presisert at «Julian Morrow» ikke er noe portrett av den Fredericks hun kjente og var glad i,^[9] men Fredericks betraktet likevel boken hennes som et svik - ikke så mye et personlig svik som et svik mot hans undervisning. I flere år nektet han å snakke med henne, hevdet Todd O'Neal som leste boken som en nøkkelroman og selv mente å ha vært modell for «Henry», for «Henrys leilighet høres ut som min. Hans synsproblemer...Jeg røykte Lucky Strikes.»^[10]

Romanen utspiller seg på det fiktive universitetet «Hampden College» i Vermont, beskrivelsen bygger på Bennington College hvor Tartt selv studerte.^[11] Stedsnavnet Bennington dukker opp i romanen, i forbindelse med et besøk på den kinesiske restauranten Hummerpagoden (s. 484).

Flere av hennes medstudenter ble også kjente forfattere, bl.a. Bret Easton Ellis, som beskriver det samme universitetet i The Rules of Attraction (der kalles det «Camden College»). Tartt og Ellis byttet på å lese hverandres manuskripter, og Ellis omtaler personene i Den hemmelige historien i The Rules of Attraction som en snål gruppe klassiske filologer som kledde seg som begravelsesagenter, og trolig herjet rundt i området og tok livet av bønder under utførelsen av eldgamle ritualer.^[11] Tartt henviser til en episode i The Rules of Attraction på s. 400 og 403 av Den hemmelige historien, der hun forteller om en ung kvinnelig student som begår selvmord.

De seks hovedpersonene i romanen har til felles at de er de eneste studentene i gammelgresk, under den sjarmerende professoren Julian Morrow. De får et tett forhold til hverandre, da Morrow krever at de skal ha minst mulig med de andre lærerne å gjøre («Han og studentene hans har praktisk talt ingen kontakt med resten av avdelingen», s.23).

• Richard Papen er jeg-personen, 28 år gammel da han forteller hva som hendte da han var 19 år (s. 15). Han stod alene med sin bakgrunn («Jeg har ikke og hadde aldri noe felles med noen av dem, ingenting bortsett fra gresk-kunnskaper og det året av mitt liv jeg tilbragte i deres selskap», s. 17). Mens de kom fra velstående miljøer på østkysten og i Midtvesten, kom han fra Plano i California med en far som bestyrte en bensinstasjon og en mor som var telefondame. («Årene mine der ga meg en unnværlig fortid, som er like lite verd som et plastbeger», s. 15). Han er enebarn, og «far var smålig, og huset vårt stygt, og mor var ikke særlig opptatt av meg», s. 16).

• Henry Marchbank Winter er også enebarn, og danner sentrum for greskklassen. Han står på god fot med Morrow, lever for klassisk filologi og er enormt kunnskapsrik, snakker syv eller åtte sprog og kan lese hieroglyfer. Henry ga ut en oversettelse av Anakreon, med kommentarer, da han var 18 år. Han følger lite med i den moderne verden, og blir f.eks. himmelfallen da Richard forteller ham at det har vært mennesker på månen. Som barn ble han utsatt for en alvorlig ulykke, og måtte få hjemmeundervisning i to år (s. 65). Hans familie i St. Louis er svært velstående (men beryktet), han er stor og sterk, men stiv og alvorlig: «Han kunne ha vært pen hvis trekkene hans hadde vært mindre stive, eller øynene bak brillene mindre uttrykksløse og tomme. Han gikk med mørke engelske dresser og paraply (et underlig syn i Hampden), og han vandret stivt gjennom mylderet av hippier og beatniker og sosser og slubberter, forsagt og formell som en gammel ballettdanserinne» (s.26). «Henry var så spesiell at det var vanskelig å forestille seg at han kom noensteds fra» (s. 63). Richard blir tidlig advart mot ham av en venninne, som mener Henry er farlig, og etter hvert begynner de andre også å lure på hans mentale stabilitet: «De trodde han ikke var helt som han skulle være, la oss si det sånn» (s. 474). «De folkene der hadde aldri sett noe sånt som Henry i hele sitt liv. Det var som han kom fra en annen planet» (s. 476). «Jeg liker ikke å si det, men av og til lurer jeg på Henry» (s. 508).

• Francis Abernathy er enda et enebarn, fra en velstående familie i Boston. Moren fikk ham som tenåring, så de vokste opp nærmest som søsken («Francis liker å si at besteforeldrene hans oppdro dem som bror og søster, han og moren», s. 17). Han er skjult homofil, og har et nervøst vesen: «Kantete og elegant, faretruende tynn, med nervøse hender og et oppvakt albinoansikt og en kort flammende manke med det rødeste håret jeg noensinne hadde sett. Jeg trodde (feilaktig) at han kledde seg som Alfred Douglas, eller baronen av Montesquieu, vakre stivede skjorter med franske mansjetter, praktfulle slips, en stor svart frakk som bølget bak ham når han gikk og fikk ham til å se ut som en krysning mellom en studentprins og Jack the Ripper. Til min store fryd så jeg ham til og med gå med lorgnett en gang» (s. 27).

• Camilla og Charles Macaulay er tvillinger fra Roanoke i Virginia. Foreldrene omkom i en bilulykke da de var små, og de ble oppdratt av bestemødre og grandtanter. De er impulsive, varmhjertede og vennlige, og inviterer de andre på søndagsmiddag hver uke («Helt til siste slutt var det alltid, alltid søndagsmiddag hos Charles og Camilla, bortsett fra kvelden selve morddagen, da ingen av oss hadde noen særlig lyst på mat og middagen ble utsatt til mandag», s. 97). De minner Richard om «et par flamske engler» (s. 27). Det ymtes om at de har et incestuøst forhold, og Richard ser en gang at Charles «kysset henne midt på munnen – ikke et broderlig kyss, det kunne det ikke forveksles med, men et langt, sakte, grådig kyss, vellystig og vått», (s. 479). Både Henry og Richard er betatt av Camilla. Også Francis kysser henne gjerne (s. 79), en gang slik at Charles blir rasende (s. 484). «Hun var dronningen som fylte ut rekken med svarte knekter, svart konge og joker» (s. 244).

• Edmund «Bunny» Corcoran kommer fra en nærmest fallert familie i Connecticut («De ser kanskje velstående ut, men de har ikke nåla i veggen», s. 144). Moren er pillemisbruker. Bunny har dyre vaner, og snylter på andre (spesielt Henry) ved å be folk ut på dyre lunsjer og deretter si at han dessverre har glemt lommeboken (s. 70). Han er plaget med astma, og kunne ikke lese før han var ti år; gresk begynte han med til hjelp mot dysleksien (s. 107). Et hjemmearbeid om John Donne baserer han på en «metahemeralisme» som bare finnes i hans eget hode (s. 122). Han er ondskapsfull mot folk straks han føler han har taket på dem («Bunny hadde en uhyggelig evne til å snuse opp emner som var ubehagelige for de han snakket med, og å dvele nådeløst ved dem når han først hadde klart det», s. 203). Da han mener klassekameratene er skyld i en lokal gårdbrukers død, piner han dem sent og tidlig med hentydninger til straffen de kan vente seg den dagen det oppdages. «Hvis jeg ville...», (s. 202). Blakk som han er, begynner han regulær utpressing av klassekameratene til det er de som er blakke (s. 212).

Alle kommer fra dysfunksjonelle familier. De lever seg fullstendig inn i det klassiske Hellas: «Også de kjente dette vakre og opprivende landskapet som hadde vært dødt i mange århundrer», og om Morrow og Henry sier Richard: «verden var faktisk ikke deres hjem, iallfall ikke den verden jeg kjente – og langt fra å være tilfeldig besøkende i dette landet der jeg selv bare var en beundrende turist, var de stort sett fastboende der, iallfall så fastboende som jeg tror det var mulig for dem å være», (s. 219).

Boken er delt inn i en prolog, bok I (handlingsmessig før prologen) og bok II (handlingsmessig etter prologen), og en epilog.

Tartt kopierer klassisk gresk litteratur når hun starter fortellingen midt i handlingen med en av de sentrale scenene,^[1] Bunnys fall i døden i noe som ser ut som «en ulykke under en fottur» (s. 11).

Richard hadde en gledesløs oppvekst i et trist boligstrøk («lite av interesse, enda mindre av skjønnhet») i California («Klærne mine var billige, og håret mitt for kort, og ingen på skolen lot til å like meg noe særlig», s. 16). Han skulle ta forberedende i medisin, og meldte seg da på gammelgresk fordi greskkurset var om ettermiddagen, så han fikk sove lenge om mandagen (s. 17). En tilfeldig avgjørelse, men han viste seg å være fremragende i gresk og fikk stipend på Hampden College i Vermont som tar $ 30.000 i året i skolepenger, i et landskap så annerledes vakkert enn det han er vant med. Men professor Morrow vil ikke ta ham inn på greskkurset sitt, med begrunnelsen at det er fullt med fem studenter. Etter at Richard ved et tilfelle hjelper de andre fem med et vanskelig kasus, får han likevel plass, mot at han trekker seg fra de andre kursene sine.

Richard suges inn i de fem andres sammensveisede gjeng, og utover høsten blir dette vennskapet svært viktig for ham. Særskilt elsker han helgene de tilbringer i en slags Peter Pan-tilstand^[1] på et stort familielandsted Francis disponerer («Tanken på å bo her, på aldri å være nødt til å vende tilbake til asfalten og kjøpesentrene og modulmøblene; på å bo her sammen med Charles og Camilla og Henry og Francis og kanskje til og med Bunny; på at ingen av oss skulle gifte seg eller dra hjem eller skaffe seg jobb i en by langt borte eller gjøre noen av de svikefulle tingene venner ofte foretar seg etter studietiden;...tanken var så usigelig himmelsk», s. 116). Som Charles Ryder i Evelyn Waughs Brideshead Revisited er Richard usikker i møte med sine medstudenter,^[12] «jeg med de klønete hender og drabantbymanerene» (s. 48).

På disse helgeturene oppdager Richard at de fem andre har hemmeligheter for ham: De kan forsvinne i flere timer og kommer tilbake med kloremerker og sår, de er opptatt av å vaske vekk ting fra gulv og klær i tidlige morgentimer, en gang putrer en gryte laurbærblader på komfyren, og Francis hevder det er badevannet hans (s. 106). De er besynderlig opptatt av været.

I juleferien inviterer Henry (tilsynelatende til alles overraskelse) Bunny med til Roma, mens Francis og tvillingene drar hjem til sine familier. Richard orker ikke tilbringe julen med foreldrene («juletre i plast og ikke snø og fjernsynet som sto på døgnet rundt», s. 118), og siden studenthjemmet er stengt må han tilbringe høytiden i et uoppvarmet loftsrom med hull i taket, der snøen drysser ned. Han holder på å dø i den strenge vinterkulden i Vermont, lungebetennelse og ensomhet. Til Richards store overraskelse og glede dukker Henry uventet opp før han skulle ha kommet tilbake fra Roma, og redder livet hans ved å få ham på sykehus og deretter innlosjere ham i sin egen leilighet. I hele denne perioden viser Henry en stor omsorg for Richard.

Etter at de andre har kommet tilbake fra ferien, har de på nytt hemmeligheter for Richard. Til sin forskrekkelse oppdager han at Henry, Francis og tvillingene har tenkt å flykte hals over hode til Buenos Aires, men kommer tilbake likevel. Etterpå avslører Henry hemmelighetene for Richard: Høsten før har de 5 prøvd å gjenskape en gresk bakkanal ute i skogen (inspirert av professor Morrow), og en natt Bunny ikke var med, kom de i ekstase og sprang som hjorter gjennom landskapet. De kommer brått til seg selv da de oppdager at Henry i dionysisk ekstase har slått i hjel en lokal bonde («mannen vi drepte var ikke akkurat noen Voltaire», s. 215), som tilfeldig kom over dem på sin eiendom («halsen hans var brukket, og for å si det rett ut var hjernemassen klint utover ansiktet hans», s.186, og «Magen hans var flerret opp og det kom damp ut av den», s. 381). Bunny fatter mistanke og presser Henry for penger, under turen til Roma (som var en del av utpresningen) klarer å tyde dagboken, enda den er på latin, og finner bevis for hva som skjedde (s. 208).

Bunny er demonstrativt løsmunnet og godter seg når han får dem ut av balanse. De fem innser at de aldri kan føle seg trygge så lenge han er i live. Han har alt blakket Francis («Mor tror jeg går på stoff.») og tvillingene med ren utpressing (s. 214). Henry foreslår å servere Bunny giftig sopp, men da Bunny avslører sine mistanker for Richard, skjønner de at de må handle raskt. De passer opp Bunny da han går tur i skogen, og Henry skyver ham utfor stupet. Camilla beholder fatningen og «klatret ned sammen med Henry og var oppe igjen før ham, mens vi andre ventet på kanten, det blåste en kald vind, vi var nervevrak» (s. 440). Henry hadde «lett etter pulsen på halsen til Bunny og rullet hodet hans fram og tilbake på sin stakkars knuste stilk mens vi andre sto bøyd over kanten, holdt pusten og så ned. Armbåndsuret til Camilla hadde sekundviser. Vi så de rådførte seg med hverandre i taushet» (s. 444). Dostojevskij dukker opp i Richards tanker: «Det var jeg som drepte den gamle pantelånersken og hennes søster Lizaveta med en øks og ranet dem» (s. 420) - Forbrytelse og straff.

Richard bebreider seg «denne feigheten hos meg, dette motbydelige flokkinstinktet som ville gjøre meg i stand til å gå i takt uten å stille spørsmål» (s. 515). Men Bunny plaget Richard like ondskapsfullt som han pinte de andre i gruppen: «For selv om jeg var glad i de andre, var jeg også glad i Bunny, og jeg ville langt fra ha gjort felles sak med dem så fort, hadde han ikke kastet seg så blodtørstig over meg...Hans fiendtlighet var av den mest smålige og barnslige typen» (s. 238).

De fem håper at liket av Bunny blir funnet fortest mulig, så hele «saken» kan avsluttes raskt som en ulykkeshendelse. Dessverre for dem kommer det et kraftig snøvær og begraver liket, og det blir ikke funnet før snøen er smeltet igjen. I mellomtiden betrakter politiet det som en forsvinning, og på grunn av upålitelige vitneutsagn mistenker man videre at Bunny er kidnappet i forbindelse med et narkotikaoppgjør. Resultatet er at FBI kobles inn i letingen, og de forhører både Henry og Charles og skulle ha forhørt Richard, da liket til slutt blir funnet. Etter det regner politiet det som enten en ulykke eller et selvmord.

Mens letingen pågår, trøster gjengen Bunnys familie og deltar også flere ganger i manngard etter ham, sammen med professor Morrow. Morrow og Henry er mest opptatt av det estetiske ved manngardene, og Henry uttrykker begges holdning med kommentaren om de lange rekkene: «Som noe fra Tolstoj, ikke sant?» (s. 362).

Bunnys begravelse blir en hard påkjenning for hovedpersonene. Richards møte med Bunnys far blir et sjokk: «Blikket hans – hjelpeløst og vilt – traff meg som en kølle. Plutselig og egentlig for første gang slo den bitre og ugjenkallelige sannheten ned i meg, ondskapen i det vi hadde gjort. Det var som å løpe i full fart inn i en murvegg.» (s. 411). Henry får voldsomme migreneanfall, og klarer bare å gjennomføre seremonien med «medisiner» Richard stjeler fra fru Corcoran. Charles beruser seg på alkohol og narkotika, og stjeler bilen til Francis.

Etter begravelsen står det dårlig til med de fleste, og det vennskapet Richard satte så høyt høsten før, er blitt en belastning: «Nå gjorde tanken meg kvalm, for jeg visste det ikke fantes noen vei ut. Jeg kunne aldri bli kvitt dem, ikke noen av dem, noensinne» (s. 486). Richard plages av søvnløshet og mareritt, og drikker mye, Francis får et innbilt hjerteanfall (panikksyndrom) og må legges inn på sykehus, det samme må Charles etter å ha pådratt seg bronkitt da han sovner ute i beruset tilstand. Charles er tydeligvis på vei inn i alkoholismen. Disse tre begynner å stille spørsmål ved hvordan Henry har manipulert livene deres: «Ikke hvorfor han forteller oss hva vi skal gjøre. Men hvorfor vi alltid gjør som han sier» (s. 473). Studiekameraten Cloke har også vært i politiavhør om saken, og tipser Richard om at Henry forsøker å dreie søkelyset mot andre («Og det gjør meg vondt, men også i retning deg, tror jeg. Jeg nevnte aldri navnet ditt. Men de fikk det et sted fra,» s. 490). Richard skjønner at Henry innviet ham i den hemmelige historien for å bruke ham som et våpen mot Bunny, og i verste fall ville brukt Richard som syndebukk.

I skjul flytter Camilla fra leiligheten hun deler med Charles, og inn på et hotell sammen med Henry. Hun viser taust Richard sårene Charles har påført henne, en hårdott røsket løs ved tinningen, et dypt brennemerke fra en sigarett i armen; men Richard er nå så forvirret at han undres om det er Henry som har skadet henne (s. 510-11). Samlivet med henne gjør Henry mer avslappet og naturlig. Han forteller Richard at den natten han drepte bonden, var den viktigste i hans liv, før følte han seg lammet og død i en tom verden, etterpå kunne han «leve uten å tenke» (s. 521) i en rik verden.

Francis har en forutanelse: «Har du en fornemmelse av at det er like før det skjer noe forferdelig?» (s. 522), noe som viser seg å stemme. Professor Morrow får etterlevert et forlagt brev fra Bunny, skrevet siste natten han levde, der han forteller at de andre har drept bonden, og at han er redd de skal drepe ham også. Istedenfor å angi studentene sine forlater han skolen umiddelbart, rett før de fem skal få avsluttende karakterer. Dette går spesielt sterkt inn på Henry, som ser på Morrow som en farsfigur («Jeg elsket ham høyere enn min egen far, sa han. – Jeg elsket ham høyere enn noen i verden», s. 548), mens Francis minnes det Morrow pleide å si, at «en hinduhelgen kan slakte ned tusen mennesker på slagmarken, og at det ikke er en synd hvis han ikke føler anger,» (s. 534). Richard tenker at han «for første gang så [Morrow] slik han var...et årvåkent, lunefullt og hjerteløst vesen» (s. 536). Ungdommene er nå overlatt til seg selv; han fraskriver seg ansvar for stien han ledet dem inn på.

Charles blir stadig mer delirisk og mener at Henry også vil drepe ham - Henry har gitt ham Nembutal'ene Richard rappet fra fru Corcoran, og som ikke må kombineres med alkohol (s. 555). Han oppsøker de andre for å skyte Henry med en revolver, fordi «Du har ødelagt livet mitt, din drittsekk» (s. 562). Ved et uhell skadeskyter han Richard i maven, Henry fravrister ham revolveren og skyter seg selv i hodet (s. 565).

Etter Henrys selvmord glir gjengen fra hverandre. Camilla flytter hjem til bestemoren og steller for henne. Da de møtes igjen, frir Richard til henne, og sier at han elsket Henry han også, men «det er ikke nok», sier Camilla. Francis prøver å ta sitt liv («I mange år nå har livet mitt gått i oppløsning», s. 574) med barberblad, men overlever så vidt. For å unngå å bli gjort arveløs må han gifte seg med en uintelligent kvinne, selv om han hadde en mannlig elsker. Charles vasker opp på et lite spisested i Texas, og bor sammen med en gift kvinne han møtte på rusrehabilitering. Hun stakk fra mann og barn for å bli med ham (s. 578). Richard holdes fast av kjærligheten til Camilla og klarer ikke å få andre forhold til å vare. Både Francis og Richard tror flere ganger at de ser Henry («Jeg tror stadig at jeg skal oppdage at det hele var et knep, at han vil dukke opp når som helst nå med en eller annen innviklet forklaring», s. 579).