Kriminallitteratur

Sherlock Holmes, den piperøykende kriminalhelten, snakker med sin kollega Dr. Watson, bøkene skrevet av Arthur Conan Doyle. Sammen utgjorde disse to en av grunnene til at sjangeren ble så populær.

Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap – og oppklaringen av dem. Vanligvis regnes Edgar Allan Poes novelle Mordene i Rue Morgue (1841) som den første kriminalfortelling. Men fortellinger om forbrytelser har forekommet langt tidligere, og fikk økt popularitet gjennom romantikkens fascinasjon for skrekk og mysterier. Poes novelle var heller ikke den første detektivfortelling; her var blant annet nordmannen Mauritz Hansen tidligere ute (Mordet paa Maskinbygger Roolfsen, 1839).

Definisjonen av kriminallitteratur vil variere med kriteriene som forutsettes. Mange vil hevde at oppklaringen er det vesentlige i en kriminalfortelling. Andre vil hevde at en slik definisjon faktisk utelukker fortellinger som allment oppfattes som «krim» (f.eks. psykologiske thrillere). Enkelte (som John Dickson Carr) har ønsket å begrense definisjonen til bare å omfatte detektivfortellingen. Man kan snakke om en forskjell, både mellom snevre og vide, og mellom formelle og historiske, normative og deskriptive genredefinisjoner – definisjoner basert på hva krim «bør» være, og på hva det i praksis har blitt.

Historisk bakgrunn

Det er vanlig å knytte fremveksten av kriminallitteraturen ikke bare til romantikkens skrekkfascinasjon, men også til utviklingen av det borgerlige samfunnet, der myndighetene ikke lenger oppfattes som undertrykkere, men som garantist for borgernes trygghet og eiendomsrett. Tidligere sympatiserte folkelige fortellinger med røveren. I mens i moderne^[klargjør]^[når?] krim er målet i den moderne kriminallitteraturen å avsløre og straffe forbryteren.^{[trenger referanse]}

Denne tendensen er imidlertid ikke entydig. Hos Poe og de fleste av hans etterfølgere er det en privatperson, den geniale amatøren, som opptrer som etterforsker. Myndighetene (politiet) spiller en underordnet rolle. Det er heller ingen regel at forbryteren overlates til de straffende myndigheter etter avsløringen. Helten har ofte idealistiske motiver, som ikke alltid stemmer overens med samfunnets. Det kan også være at mysteriet behandles som rent litterært, uten referanse til det virkelige samfunnet. På 1900-tallet opptrer også, igjen, den lovløse helt, i form av gentlemansforbryteren (Arsene Lupin, The Saint, Peter van Heeren) eller den rettferdige hevner. Sistnevnte er et gjennomgangstema i politiserende krim; det være seg fascistisk, venstreradikal eller feministisk. I de to siste tilfellene innehar denne figuren gjerne forbryterrollen, men fremstilles som et offer som etterforskeren sympatiserer med. Der «privatpraktiserende» etterforskere kunne la slike forbrytere gå, vil den sosialistiske politimannen eller feministiske –kvinnen måtte overlate dem til rettsvesenet—men ikke uten samvittighetskvaler.

Undergenre

Kriminalliteraturen kan deles inn i en rekke undergenre; bl.a. detektivfortellingen, mysteriet, den hardkokte kriminalfortellingen, politiromanen og thrilleren. De to første genrene kan knyttes til britisk tradisjon. Detektivfortellingen fokuserer på den geniale etterforskeren, som løser vanskelige saker ved hjelp av logikk eller psykologi (Edgar Allan Poe, sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl.). I mysteriefortellingen er utførelsen av forbrytelsen det vesentlige (selv om problemet gjerne løses av det geniale detektiv); ofte dreier det seg om «umulige» situasjoner, som mord i et lukket rom (John Dickson Carr/Carter Dickson m.fl.). Den hardkokte fortellingen oppsto i USA etter 1. verdenskrig, og behandler samfunnsforhold like mye som enkeltforbrytelser, med en profesjonell privatdetektiv som hovedperson (Dashiell Hammett, Raymond Chandler, Ross Macdonald). Politiromanen oppsto også i USA (men med forløpere i Europa; f.eks. Georges Simenons Maigret-bøker) og har røtter i radio– og TV-serier (Dragnet), like mye som i litteraturen (Hillary Waugh, Ed McBain). Etterkrigstidens britiske krimforfattere orienterte seg også i retning av politiromanen (P. D. James, Ruth Rendell, Colin Dexter m.fl.). Etter Maj Sjöwall og Per Wahlöös suksess på 60– og 70-tallet, har denne undergenren dominert i Skandinavia; oftest med klart politisk (venstreradikalt, feministisk) tilsnitt. Den hardkokte fortellingen lever også i beste velgående, mens den klassiske detektiv– og mysteriefortellingen neppe lenger kan betegnes som «levende» som trykt litteratur betraktet. Imidlertid er den fortsatt et populært utgangspunkt for TV-dramatikk.

Thrilleren blir av mange definert som en egen genre. Her er ikke oppklaringen av en forbrytelse hovedsaken, men formidlingen av spenning – fysisk eller psykologisk. I den psykologiske thrilleren (Patricia Highsmith, Ruth Rendell) følger vi ofte en forbryter frem mot selve ugjerningen, eller mens han/hun venter på avsløringen.

Avgrensning mot «skjønnlitteratur»?

Tradisjonell litteraturvitenskap har tendert mot å skille kriminallitteraturen fra egentlig skjønnlitteratur; bl.a. ved å fokusere på «formelpreget» (Todorov m.fl.). Andre kritikere har fokusert på genrens funksjon og muligheter som politisk uttrykksmiddel. Begge utgangspunkter usynliggjør lett at kriminallitteraturen gjennom det meste av 1900-tallet har hatt et klart preg av genrekunst; tildels utøvet av betydelige forfattere. Flere krimforfattere har brukt klassisk dramaturgi som basis for fremstillingen. Bevisst spill med intertekstualitet går igjen gjennom hele genrens historie. Også blant de rene håndverkerne (som Christie og Carr/Dickson) har genrerefleksjonen stått i sentrum. Gjennom bevisst arbeid med genrens virkemidler, har flere kriminalforfattere problematisert forhold «seriøse» forfattere på 1900-tallet tok for gitt, på en måte som kan sies å foregripe «postmodernistisk» tenkning: Detektivens arbeid består ikke nødvendigvis av å «avsløre sannheten», men å påvise at hva som er «sannheten» er avhengig av omstendigheter og synsvinkler (diskurs). Bruk av litterære «formler» og mer eller mindre faste rollefigurer, blir et spill med leseren, som utfordrer dennes forutinntatte holdninger. Som eksempel fra nyere tid kan nevnes Kjell Ola Dahls Miniatyren (1996).

Enkelte forfattere – som Jorge Luis Borges, Umberto Eco og Paul Auster; i Norge Olav Duun, Morten Harry Olsen og Frode Grytten – har også brukt virkemidler fra krimgenren i det mange ønsker å oppfatte som «seriøs» litteratur, og følgelig ikke krim. I enda større grad enn 1800-tallets romaner og fortellinger, skaper slike fortellinger problemer for dem som ønsker å fastholde strenge, formelt/normative genredefinisjoner.

Ulike krimsjangere

Se også

Eksterne lenker

Kriminallitteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)