Incest

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Incest (av latin: incestus = ukyskhet), frem til 1963 kalt blodskam i norsk lov, innebærer seksuelt samkvem mellom noen som er i nær slekt. De fleste kulturer har ansett seksuell omgang mellom nære slektninger som en alvorlig forbrytelse.

I de fleste kulturer omfatter incest-begrepet seksuelt samkvem mellom søsken og mellom personer i rett oppstigende og nedstigende linje, det vil si mellom foreldre og barn eller mellom besteforeldre og barnebarn, og så videre.

Barneombudet har på sine hjemmesider definert incest som seksuell omgang mellom nære familiemedlemmer i nedstigende eller horisontal linje, eller mellom en voksen i en foreldrerolle og et barn, en definisjon som også omfatter ste- og adoptivforeldre. Å ha seksuell omgang med mindreårige er også et seksuelt overgrep.

I antropologien regner man det såkalte incesttabuet for en etisk og sosial regel som har vært så å si universell. De fleste mennesker har reagert med sterk avsky mot seksuell omgang mellom søsken og mellom foreldre og barn, og i de fleste kulturer har det vært straffbart. Også hos de andre menneskeapene finnes sosiale mekanismer som forebygger incest.

Straffelovens §§ 197, 198 og 199 omhandler incest:^[1]

• §197: seksuell omgang med person i nedadstigende linje, herunder adopterte etterkommere, straffes med fengsel i inntil 5 år.
• §198: samleie med bror eller søster straffes med fengsel i inntil 1 år. Personer under 18 år skal ikke straffes.
• §199: seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller andre barn som står under noens omsorg, myndighet eller oppsikt, straffes med fengsel inntil 5 år. På samme måte straffes den som skaffer en annen seksuell omgang med noen som han selv står i et slikt forhold til.

Definisjonen av hvilke seksuelle forbindelser som representerer incest og hvilke som ikke gjør det, samt straffen for slike forbindelser har variert gjennom historien. Ifølge historikeren Anne Irene Riisøy som har forsket på norsk seksuallovgivning og rettspraksis i perioden 1100-1600, ble kriminaliseringen av denne formen for sex og fastsetting av viktige rettsprinsipper innført allerede i middelalderen, flere hundre år tidligere enn man hittil har trodd. Dette fremgår av doktoravhandlingen Sex, rett og reformasjon fra 2006.^[2]

På 1600-tallet kom nye, strenge, verdslige lover som søkte å regulere folkets seksualliv. I Christian IVs Norske Lov av 1604 er blodskam uteglemt, men inkluderes i og med en forordning i 1619. I Christian Vs Norske Lov av 1684, kap 13, pkt 13, defineres det «at ligge i et ont Levnet tilsamme og avle Børn» som en forbrytelse for de som «ere hindanden i andet Leed, eller andet og tredie Leed, eller i tredie lige Leed beslægtede, eller i samme Leede besvogrede». Straffen er inndragelse av all formue og straffarbeid ved fiskeleiene i Nord-Norge eller bergverkene (Røros/Kongsberg) i 2 til 4 år avhengig av «syndens» størrelse. I tillegg måtte forbryterne skrifte offentlig i kirken. Ved annen gangs forbrytelse «bør de uden Naade straffis paa deris Liv.»

Samme kapittels pkt 14 omhandler blodskam i nære ledd: «De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og derforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Datter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis.»

Av et forskningsarbeid som har kartlagt dødsdommer for blodskam i Ryfylke/Karmsund og Jæren og Dalane sorenskriveri i Stavanger len i tidsrommet 1610-60, fremgår det at det var 59 dødsdommer for blodskam gjennom disse 50 årene. Fordi menn i slike og andre seksualsaker ofte rømte, mens den gravide kvinnen ble satt fast av myndighetene, kom kvinnenes andel blant de henrettede til å være langt høyere enn andelen dødsdømte. I dette materialet var 35 % av de dødsdømte kvinner, 65 % menn, men blant de som faktisk ble henrettet, var hele 65 % kvinner. ^[3]

I 1662 ble Maren Hemmingsdatter i Finnmark anklaget for trolldom. Hun erkjente å ha vært til sengs med to av sine sine brødre tyve år tidligere. Maren ble brent, «at hun sig med 2 kiødelige brødre imod Guds och den werslig Loug Blodscham haffuer haffuit och gangit, døden haffue fortient». I 1670 ble søskenparet Rasmus Søffrensen og Ingeborg Søffrensdatter i Sunnhordland anklget for blodskam. De erkjente å ha fått et barn som var dødt før saken kom opp. De ble dømt til halshugning og deretter brent på bål for å ha syndet mot Guds bud og kongens lov.^[4] 

Ifølge kriminalloven av 1842, kap. 18 kunne ascendenten dømmes til straffarbeid i første grad, og descendenten til straffarbeid i femte grad.^[5]

I straffeloven av 1902 §208 ble strafferammene satt til henholdsvis 2-8 års fengsel og inntil 2 års fengsel.

Etter lovrevisjon i 1963 ble straffeansvar for incest i nedadstigende linje begrenset til ascendenten. Det var også ved denne revisjonen at begrepet «blodskam» ble erstattet med «incest».

I 1800 ble det slutt på straff for blodskam i «uegentlig forstand», dvs. mellom besvogrede; personer som hadde fått slektsmessig fellesskap gjennom slektningers giftermål, men uten egentlige blodsbånd seg imellom. Dette gjaldt de tilfellene der man da normalt kunne forvente å få dispensasjon for inngåelse av ekteskap. Etterhvert hadde øvrigheten funnet ut at det på dette området lå en liten økonomisk gullgruve – og kongen trengte alltid penger. Derfor ble det mulig å søke kongen om ekteskap også med tremenninger og søskenbarn – mot å betale en avgift. Dermed ble «moralen» gjort til et spørsmål om penger.^[6]

Omkring år 550 begynte kirkemøter å fordømme Det gamle testamentes oppfordring til ekteskap med enken etter ens bror. Gradvis begynte biskoper å fordømme ekteskap mellom søskenbarn og tremenninger, stemødre, stedøtre og onklers enker. I 721 forbød pave Gregor 2. også ekteskap med gudmoren til ens barn, eller med mor til ett av ens egne gudbarn. Allerede et par tiår senere var ekteskap blitt forbudt opp til syvende ledd av slektskap, eller «så langt tilbake man minnes». Dermed var det ulovlig å gifte seg med en etterkommer av ens tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre.^[7]

Mot slutten av 700-tallet var det også forbudt å gifte seg med noen fra svigerfamilien, gudforeldres og gudbarns familie, eller en slektning av noen som man en gang hadde hatt et seksuelt forhold til. Disse forbudene var så omfattende at det etterhvert var nærmest umulig å finne en passende ektefelle. Hvis disse incestlovene var blitt håndhevet, ville de effektivt hindret konger og adel i å utvide sin maktstilling ved å inngå ekteskaper innen ætten. Sent på 1000-tallet var greven av Anjou i stand til å skille seg fra fem av sine koner ved å vise til incestlovene. Henrik I av England fikk avverget en forlovelse mellom sin nevø og en datter av fyrstehuset Anjou ved å spre rykter om at de to angivelig var søskenbarn. I 1152 ble skilsmissen mellom Ludvig VII av Frankrike og Eleanor av Aquitaine godkjent fordi paret kunne påpeke at de var beslektet i fjerde eller femte ledd. Dette hadde vært allment kjent alt da de giftet seg, og Ludvigs neste kone, Constance av Castilla, var en enda nærmere slektning enn Eleanor hadde vært. Kirken håndhevet sitt lovverk helt vilkårlig. Vanlige folks slektskapsforhold ble sjelden undersøkt, selv om kirken gjerne solgte dispensasjoner til folk som for sikkerhets skyld var villige til å betale for dem. Også kongelige og adelige giftet seg nokså fritt, med mindre kirken var involvert i en maktkamp med en av de berørte familiene, eller ble anmodet om å blande seg inn. I 1200, da rivaler påpekte at det planlagte ekteskapet mellom Otto IV av Det tysk-romerske rike og en datter av hertugen av Brabant burde forbys, fordi de to var for nært beslektet, forsikret paven hertugen om at han kunne gifte bort datteren sin «ikke bare renset, men opphøyd, på grunn av den store nytten som vi håper at dette ekteskap vil ha».^[8]

Ved Det fjerde laterankonsilet i 1215 innså kirken nødvendigheten av å begrense definisjonen av incest til å gjelde slektskap i fjerde ledd. Konsilets uttalte mål var dermed å kunne håndheve forbudet strengere; men under Bonifatius IV, som satt på pavestolen omkring år 1400, ble dispensasjoner åpenlyst solgt til den prisen folk var villige til å betale for dem.^[9]

I noen kulturer har forbudet mot seksuell omgang også omfattet, nå eller i tidligere tider:

• søsken av ens slektninger i rett oppstigende linje (onkler, tante), og/eller personer som er eller har vært gift med slike slektninger
• nåværende eller tidligere svigerfamilie (eksempel: den dansk-norske adelsmannen Niels Lykke (1492–1535) var gift med Eline Nielsdatter, datter av Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Austrått). Etter hennes død fikk han barn med Elines søster Lucie Nilsdatter, noe som på den tid ble oppfattet som incest, og førte til en dødsdom som ble fullbyrdet julaften 1535.)
• nåværende og tidligere steforeldre og stebarn og/eller adoptivforeldre og adoptivbarn, eller også personer som har vært gift med disse, eller er i nær slekt med disse. (eksempel: den amerikanske filmskaperen Woody Allens (født 1935) forhold til sin ekshustrus adoptivdatter Soon Yi Previn (født 1970) har vakt forargelse, og kan sees som et grensetilfelle mellom ulike moralforståelser. De innledet et forhold i 1992.)

Når det gjelder seksuelle forhold mellom øvrige slektninger, har det vanligvis ikke vært ulovlig. Det har vært ulike holdninger til dette, og noen steder har ekteskap mellom slektninger vært vanlig eller endog oppfordret til. Andre steder har slike forhold vakt en viss forargelse, men sjelden vært straffbart. Forhold mellom fettere og kusiner har noen steder vært forbudt, og andre steder vært vanlig. I Europa har slike forhold vært sosialt akseptert frem til ny tid; det var svært vanlig i de høyeste sosiale lagene (eksempel: Harald V av Norges foreldre var fetter og kusine), men forekom også blant vanlige folk. I løpet av det 20. århundre har forhold mellom fetter og kusine blitt mindre vanlig.

I noen kulturer som praktiserer polygami eller polyandri, forekommer det at en person har ektefeller som er søsken (eksempel: Bhutans forrige konge, Jigme Singye Wangchuk, er gift med fire søstre). Det anses vanligvis ikke som incest. I et slikt tilfelle har en person flere ektefeller som er søsken eller halvsøsken. I Det gamle testamente finnes historien om Jakob som var ansatt hos Laban, og arbeidet gratis i sju år for å få datteren Rakel til kone. Laban ga ham da datteren Lea i stedet, siden hun var eldst, og Jakob måtte arbeide i sju år til for å få sitt ønske oppfylt. Å være gift med søstre (som ikke var ens egne), ble ikke regnet som incest.

Det har dog forekommet noen steder at selv så nære slektninger som vanligvis rammes av incestbegrepet, har inngått ekteskap. Ekteskap mellom søsken ble inngått i oldtidens Egypt. Det forekom også i samfunn i India. Helt opp i de seneste århundrene har slike ekteskap blitt inngått på noen av stillehavsøyene.

I mange tilfeller var det stort sett de som tilhørte overklassen som inngikk slike ekteskap, og noen ganger var det tillatt for dem, men straffbart for andre. I flere av fortidens kulturer ble kongelige eller fornemme personer sett på som opphøyet over vanlige folk, slik at de kunne gifte seg med nære slektninger, mens vanlige folk ikke kunne det. Kanskje det ble begrunnet med at de lignet gudene, og derfor kunne gjøre som dem.^[10] En annen grunn er at slike mennesker står så høyt over «menigmann» at den eneste måten å finne «verdige» ektefeller på, særlig for kvinner, som bare kunne gifte seg med mennesker av lik eller høyere rang. Ifølge flere av de gamle mytene giftet nemlig guder seg med sine søsken.

Det har forekommet noen ganger at halvsøsken har giftet seg med hverandre uten å vite om slektskapet. Dette har vært et vanskelig tema, men i mange tilfeller har man latt være å straffeforfølge det.

I de senere ti-årene har begrepet incest blitt særlig mye brukt i media om forhold der en forelder eller besteforelder har tiltvunget seg (eller lokket til seg) seksuell omgang med et mindreårig medlem av familien. Slike seksuelle overgrep kan føre til alvorlige traumer for offeret. Da små barn har vanskelig for å forsvare sine interesser mot overgrep fra voksne personer, ble det i flere vestlige land innført en bestemmelse om at den fundamentale rettsregelen «in dubio pro reo» måtte vike i slike saker.

På 1980-tallet ble det blant psykologer og medisinere utviklet metoder for både psykisk og fysisk kunne fastslå om et barn var blitt seksuelt misbrukt. Dette førte til at flere personer ble dømt av rettsvesenet som skyldige i incest.

Disse teoriene er i senere tid blitt tilbakevist, og har ført til at flere av de dømte har fått sin sak gjenopptatt, og er blitt frikjent. I Norge har den tidligere lagdommer Trygve Lange-Nielsen engasjert seg sterkt i disse sakene, og han hevder det kan ha blitt begått justismord mot inntil 150 personer i perioden 1980-1995 i slike saker.

Incest kan være skadelig fordi det kan føre til problemer med innavl. Ethvert menneske bærer på visse feil, eller potensielle feil, i sitt arveanlegg. Mange slike feil blir oppveiet hos avkommet ved at foreldrene ikke bærer de samme svakhetene. Hvis derimot begge foreldre bærer samme svakhet, kan den slå fullt ut hos avkommet. Personer som tilhører samme familie vil ofte bære de samme svakhetene, så hvis to foreldre er i ganske nær slekt, vil det være større sannsynlighet for at feilen slår ut hos barna. Sannsynligheten blir enda større hvis to som er søsken, eller to som er i rett opp- eller nedstigende linje får barn sammen.

• Min mors hus av Knut Faldbakken fra 1969 som ble filmatisert i 1974 med titelen Mors hus.
• Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo fra 1981.
• Den rettferdige, Helene Uri, Gyldendal, 2009, ISBN 978-82-05-39142-0
• Game of Thrones: Jamie Lannister og Cersei Lannister (søsken) har barn. Det er også tradisjon at Hus Targaryen gifter bror og søster for å holde blodlinjen ren.

• Seksuelt overgrep

• Støttesenter mot incest
• Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter