Kai Holst

Kai Holst
Nest siste bilde av Kai Holst før han døde.
Født		Kai Kristian Middelthon Holst 24. feb. 1913[1] Lillehammer[1]
Død		27. juni 1945[1] (32 år) Stockholm[1]
Beskjeftigelse		Sjømann, motstandskjemper, pelsdyroppdretter
Ektefelle		Margarete Corneliussen (1944–)[2]
Far		Christian Holst
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vestre gravlund[3][1]
Medlem av		norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig Milorg
Kai Holst på Commons

Kai Christian Middelthon Holst, kallenavn Kaka (1913–1945) var en norsk sjømann, og pelsdyroppdretter. Under andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen av Norge. Da Milorgs ledelse (en norsk militær motstandsorganisasjon) ble rullet opp av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen. Han var deretter med på gjenoppbyggingen av Sentralledelsen (SL) sammen med Jens Christian Hauge (1915–2006). Holst måtte flykte fra Norge sommeren 1943. Han var flyktning i det nøytrale Sverige, og deltok i motstandskampen, fra Sverige, inntil den tyske okkupasjonen av Norge ble avsluttet med (frigjøringen) i mai 1945.

For ettertiden er Holst kjent både for sin innsats i den norske motstandskampen i hjemmefronten, og for omstendighetene rundt hans død i Stockholm. Han ble funnet død, skutt i hodet, i en bygård. Saken ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i avisen Aftenposten i juli 1945. Svenske og norske myndigheter oppga selvmord som dødsårsak, men familien, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen mener Holst ble drept. I etterkrigstiden har saken med ujevne mellomrom vært omtalt i aviser, bøker, radio og TV i Norge og Sverige.

Kai Holst ble født 24. februar 1913,^{[note 1]} og var fra Lillehammer. Han var sønn av grosserer Christian Holst ( 1872–1919)^[4] og Inga Holst, født Rasmussen (1880–), begge opprinnelig fra Stavanger. Etter folkeskolen tok Holst middelskole og handelsskole på Lillehammer. Et par år etter konfirmasjonen reiste han til sjøs. I årene 1930–1933 seilte han på Sydamerikalinjens MS «Brageland», deretter for rederiet Ditlev-Simonsen på MS «Daghill». Han gikk så i land og begynte å arbeide ved en revefarm i Mesnali øst for Lillehammer. Holst ble smittet av tuberkulose, og rett før andre verdenskrig hadde han en stor operasjon knyttet til dobbeltsidig lungetuberkulose.^[5]

Han var fra desember 1944 gift med Margarete Corneliussen (1914–), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (d. 1938) og Monna Morgenstierne Roll (d. 1976).^[6] Hans kones søster Else Corneliussen (d. 1951) ble gift i London i 1944 med kaptein, senere generalmajor Ole Otto Paus (1910–2003), som da tjenestegjorde i den norske militære etterretningstjenesten. De var foreldre til visesangeren Ole Paus (1947–2023).^[7] Kai Holst møtte aldri Ole Otto Paus, men etter Holsts død var Ole Otto Paus blant de som forsøkte å oppklare omstendighetene rundt dødsfallet.^[8]

Under Tysklands okkupasjon av Norge (1940–1945) ble Kai Holst, tross svekket helse, tidlig med i den norske militære motstandsorganisasjonen Milorg. Han ble i 1941 rekruttert av sin svoger, yrkesoffiseren Lars Heyerdahl-Larsen,^[9] fikk snart viktige oppgaver^[10] og ble kjent som kanskje den mest aksjonsorienterte mannen i Sentralledelsens sekretariat.^[11] Fra 1942 arbeidet Holst som kurér, etablerte Milorgs dekningstjeneste (leiligheter der motstandsfolk gikk i dekning før «eksport» til Sverige)^[12] og hadde nær kontakt med kjente motstandsmenn som Ole Borge (1916–1995) - benevnt som «stor O» -^{[note 2]} og Jens Christian Hauge (benevnt som «stor I»).^[13] Ifølge historikeren, professor Tore Pryser, var Holst sentral i Hauges innføring i motstandsarbeidet: «På mange måter var det faktisk Holst som lærte opp den uerfarne Hauge.»^[14]

Kai Holst arbeidet for og delte dekkleilighet med Jens Christian Hauge i Oslo et halvt års tid.^{[10][13][note 3][note 4]} Holsts kjæreste og senere kone, Margrethe Corneliussen, stelte for de to karene og var selv dypt involvert i motstandsarbeid.^[15] I sin rapport om arbeidet under krigen ga Jens Christian Hauge en svært god attest til «Kaka», som Kai Holst ble kalt, og fremhevet ham spesielt blant medarbeiderne.^{[note 5]} Da kjemikeren Jomar Brun (sentral i produksjon av norsk tungtvann) og hans hustru måtte flykte til Sverige, var det Holst som gjennom Milorgs sambandssjef Salve Staubo organiserte dekkleilighet for paret i Oslo.^[10] Det var også Holst som gjennom Staubo rekrutterte Milorgs legendariske våpensjef Bror With.^[11]

Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i Milorg,^[9] så hadde Holst en viktig rolle i det praktiske arbeidet i organisasjonen.^[9] Han hadde en særlig viktig rolle for Milorg høsten 1942,^{[note 6]} da flere av lederne ble arrestert eller måtte flykte til Sverige.^[9] Holst deltok på møtet ved årsskiftet 1942–1943, da Milorg ble reorganisert med Jens Christian Hauge som generalinspektør.^[10]

I tillegg til å være kontaktledd mellom ledelsen i Milorg og distriktsorganisasjonene, var Holst kontaktperson til grupper uavhengige av Milorg. Det var Oslogjengen ved Gunnar Sønsteby,^[16] XU,^{[note 7]} Asbjørn Bryhns aksjonslag 2A,^[11] og Osvald-gruppen (også kjent som Sunde-gruppen etter lederen Asbjørn Sunde).^[10][11][13] Samarbeidet med kommunistene i Osvald-gruppen førte grunnet dårlig sikkerhet til at Holst var nær å bli tatt av Gestapo.^[17] Holst hadde en viktig rolle ved Osvald-gruppens brannbombing av arbeidskontoret i Pilestredet 20. april 1943,^[18][19] som Milorg motstrebende samtykket til.^[20] Målet for aksjonen var å ødelegge arkiver over dem som var utskrevet til arbeidstjeneste for nazistene.^{[10][note 8]}

Til tross for sin dårlige helse arbeidet Holst hardt og tok en rekke farlige oppdrag, blant annet møter med personer som kunne tenkes å arbeide for den tyske sikkerhetstjenesten.^{[note 9]} Holst organiserte også lag for likvidering av farlige norske og tyske agenter.^{[21][22][note 10][note 11]} Holst var en dreven «illegalist», bevisst risikoen ved avsløring, og gikk alltid med pistol og giftpille for å kunne ta livet av seg for ikke å avsløre organisasjonen, om han ble tatt.^[10]

På grunn av risiko for arrestasjon av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo måtte Kai Holst flykte til det nøytrale Sverige sommeren 1943.^{[13][note 12][note 13]} Etter først å ha ligget i dekning på en revefarm i Mesnali, ble han fulgt av en grenselos (medlem av motstandsbevegelsen som bisto flyktninger) over grensen ved Svinesund 5. august. Han ble arrestert på svensk side, og forklarte at han måtte flykte fordi han hadde hatt radio ulovlig, lyttet på nyheter fra London og spredt dem. Sitt arbeid i Milorg sa han ikke noe om.^[23] Etter forhør hos de svenske myndighetene i Strömstad (landsfiskalkontoret), ble han som norsk flyktning sendt til flyktningmottaket på Kjesäter, og etter nye forhør der fikk han reise til Stockholm.^[23]

I Stockholm fikk Holst arbeid ved den norske legasjonens (legasjon er en tidligere betegnelse på hva vi i dag kaller ambassade) Militærkontor nr. 4 (Mi4),^{[23][note 14]} med kontor hos Mi4 i Skeppargatan 32^[24] på Östermalm. Holst fikk en viktig stilling underlagt Hans Ringvold.^[25] Han arbeidet med forsyninger til hjemmestyrkene i Norge, og en av hans oppgaver var å organisere kurérvirksomheten (hemmelige meldinger og utstyr) til og fra Norge.^[26] Deler av Holsts arbeid for motstandsbevegelsen i Norge var ulovlig i det nøytrale Sverige. Minst én gang ble han arrestert av svensk politi, men ble raskt satt på frifot.^[27] Arrestasjonen var knyttet til Holsts mislykkede forsøk på å organisere en kurérrute over Magnor ved hjelp av en lokalkjent svenske og nordmann. Etter andre verdenskrig ble det avdekket at de to var i det tyske militære etterretningstjenesten Abwehrs tjeneste.^[27] Holst var flink til å organisere og skaffe utstyr og han hadde mange kontakter.^[28] En av dem var den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontaj, som han fikk flere pistoler av.^[27]

Aktiv eller passiv motstand?

For å forstå Kai Holsts posisjon som såkalt aktivist i den norske motstandsbevegelsen er det nyttig å kjenne til uenigheten om aktivt eller passivt motstandsarbeid. Mens den norske eksilregjeringen i London sto for en linje hvor Milorg skulle bygges opp for eventuelt bruk ved krigens slutt, og ikke gjøre sabotasjeaksjoner før det, var det en del i motstandsbevegelsen i Norge som ivret for ulike aksjoner. De mest aktivistiske var de norske kommunistene (etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941), men også innen borgerlige motstandsgrupper ble det ivret for sabotasje og annet.^[29]

I november 1944 var Holst involvert i en sak med ulovlig våpenhandel, og fikk en advarsel fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpo.^[27] I samme tidsrom var Holst også nevnt av Säpo i forbindelse med en spionasjesak hvor den norske etterretningsmannen Finn Jacobsen var involvert. Holst kunne imidlertid ikke forhøres da han på det tidspunkt hadde diplomatisk status.^[30] Finn Jacobsen arbeidet for den britiske etterretningstjenesten SIS (vanligvis kjent som MI6) og samarbeidet med Holst om å skaffe britene informasjon om Norge. Det skjedde på siden av den norske legasjonen, som SIS ikke stolte fullt på.^[31] Holst (som også var agent for SIS) og Jacobsen hadde felles føringsoffiser hos SIS, John Thomas Whistondale (1910–1993).^[32] Holst var aktivist og hadde sannsynligvis sympati med de aksjonsinnstilte gruppene i motstandskampen, som 2A og Osvald-gruppen og det såkalte Idrettskontoret (senere Sambandskontoret^[33]) ved legasjonen.^[27]

Den 19. desember 1944 giftet Kai Holst og Margarete Corneliussen seg i Stockholm.^[34]

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 arbeidet Kai Holst med avvikling av de ulike forsyningsbasene norske motstandsstyrker hadde hatt på svensk jord, og reiste frem og tilbake mellom Sverige og Norge.^[14] Den 23. juni 1945 kom Holst til Hamar, med bil fra Stockholm. Fra tidlig om morgenen den 26. juni var han med som kjentmann ved razzia og arrestasjoner som britiske og norske styrker foretok,^{[note 15]} i tyske militærleirer ved Wehrmachts hovedkvarter på Lillehammer.^[14]

Samme dag reiste han uventet tilbake til Stockholm. Holst ble kjørt med drosje fra Hamar av Paul Romstad, en lokal sjåfør fra Hedmark.^[35] Om morgenen den 27. juni 1945 ble Kai Holst funnet død, øverst i trappeoppgangen, i en boligblokk i Rindögatan 42 på Gärdet.^[36] Liket av Holst, skutt i høyre tinning, lå i en blodpøl øverst i trappeløpet, foran døren til heisrommet. Holst ble funnet av portnerkonen, som noen timer før hadde funnet Holsts ryggsekk og reiseveske utenfor gårdens inngang.^[36] Liket ble funnet med rundt 1200 svenske kroner og 1700 norske kroner på seg. Det var en betydelig sum på den tiden (tilsvarende mer enn 60 000 svenske kroner i 2015),^[37] noe som synes å utelukke rovmord (mord for å stjele fra avdøde).^[36]

Ifølge politiet i Stockholm hadde Holst ringt på og blitt sluppet inn av en beboer, men uten at han gikk til leiligheten når han vel var inne i trappeløpet.^[38][39] Politimannen som først kom til liket rapporterte at pistolen (Holsts egen, en spansk Llama Colt 9mm^[40]) lå i Holsts høyre hånd,^{[note 16]} med fingeren på avtrekkeren.^[36] Pistolen ble imidlertid fjernet av den første politimannen på åstedet, før kriminalpolitiet ankom.^[36] Det finnes ikke noe fotografi eller noen skisse av liket før det ble fjernet, kun fotografier fra obduksjonen.^[41]

Selv om saken ble etterforsket som mulig mord så konkluderte svensk politi raskt at dødsårsaken var selvmord.^{[42][43][note 17]} Rettsteknikere prøveskjøt våpenet som ble funnet i Holsts hånd og fant at det var identisk med kulen som ble funnet i oppgangen hvor Holst døde.^[44] Av 28 beboere i blokken hvor Holst ble funnet ble kun 3 avhørt av politiet.^[45] I tillegg til manglende avhør var det en rekke andre mangler i etterforskningen. Det var ingen detaljbeskrivelse av åstedet, og informasjon som rutinemessig ble innhentet ved mordetterforskning ble ikke nedtegnet.^[46][47] Manglene ved etterforskningen synes påfallende. Vedkommende som ledet den, overkonstabel Nils Fahlander fra kriminalpolisen, var erfaren, arbeidet under andre verdenskrig i Säpo, og utga få år etter en bok i etterforskning.^[48]

Kai Christian Middelthon Holst ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Graven er markert med en enkel minnetavle med navn, fødsels- og dødsdato inngravert.^[49]

Milorg om Kai Holsts død

«På grunn av den sensasjon som er oppstått om Kai Holsts død, vil vi etter at svensk og norsk politis inngående undersøkelse er foretatt, gi nedenstående redegjørelse:
Kai Holst kom meget tidlig inn i arbeidet med oppbyggingen av hjemmestyrkene. Han var knyttet til Sentralledelsen, hvor hans virke var av uvurderlig betydning. Hans sterke og fine karakter, hans mot, klare intelligens og vinnende vesen gjorde han usedvanlig vel skikket til dette arbeid. I 1943 ble han beordret til å forlate landet, etter at han var blitt sterkt ettersøkt av Gestapo.
I Sverige ble han straks ansatt ved den norske legasjon i Stockholm, hvor han fortsatte sitt fremragende arbeid til støtte for hjemmestyrkene.
Da freden kom, var det naturlig at han fikk et ansvarsfullt virke i forbindelse med avviklingen av det store apparat som var bygd opp i Sverige.
Under hele frihetskampen satte Kai Holst alle krefter til. Han arbeidet dag og natt uten tanke på seg selv, og uten å ta hensyn til at han hadde gjennomgått en svær sykdom som han nok hadde overvunnet, men som hadde gitt ham et sterkt fysisk handikap. Når han allikevel klarte det voldsomme arbeidspress gjennom flere år, skyldes det den tilfredsstillelse han følte ved å yte det ytterste.
Man har kunnet følge Kai Holst fra dag til dag, og i den aller siste periode fra time til time, og kan på grunnlag herav konstatere at der ikke er funnet noe holdepunkt for den antagelse at der foreligger noe mord. Heller ikke er det funnet noe som tyder på at han - selv få minutter før sin død - hadde planer om å berøve seg selv livet, og noe motiv for en slik handling kan man ikke se at han har hatt. Alle hans disposisjoner viser tvertimot at han regnet med å leve videre. Dette stemmer også med det inntrykk de av hans bekjente fikk som talte med ham i den siste tid, - også under hans siste reise fra Norge tilbake til Sverige.
I de siste uker og dager under og etter kapitulasjonen, fikk det arbeidspress Kai Holst hadde, en slik grad av intensitet at det oversteg hva et menneske kunde klare. Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.

Olaf Helset Carl Semb Michael S. Hansson
Oslo, den 19. juli 1945»

Holsts familie, og mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen (blant dem Hans Ringvold og Erik Myhre), avviste påstanden om selvmord og mente at Holst hadde blitt myrdet.^{[43][50][note 18][note 19][note 20]} Blant teoriene kolleger og venner la frem om mulig mord var fellesnevneren likvidering av utenlandsk etterretningstjeneste, tysk, svensk, sovjetisk eller amerikansk.^[43] Saken Holst ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i Aftenposten i juli 1945.^[51]

Erik Myhre hadde vært sammen med Holst den siste uken av hans liv. Etter Holsts død gransket han Holsts bevegelser under turen til Lillehammer. Sammen med Erling Mörk Hansson hadde han planlagt å reise til Stockholm for å foreta nærmere undersøkelser.^[52] Myhre og Hansson avlyste turen da Myhre av sin britiske sjef, major W.D MacRoberts i SIS (MI6), fikk beskjed at det var farlig for dem å reise til Stockholm, og at de ikke ville overleve en slik tur.^{[52][note 21]}

Holsts familie gjorde egne undersøkelser vedrørende hans dødsfall.^[7] Holsts søster, Else Heyerdahl-Larsen henvendte seg til norske myndigheter, men ble advart mot å undersøke saken videre da det kunne være farlig.^{[note 22]} Daværende major, senere generalmajor, Ole Otto Paus' kone var søster av Holsts kone, og Paus så i 1945 i Oslo dokumentene fra etterforskningen da han forsøkte å finne ut av saken.^[53] Det at Holst hadde bestilt sovevognsbilletter for sin kone og seg selv til dagen etter han ble funnet død fant Paus spesielt urovekkende.^[7] To år senere var de samme dokumentene forsvunnet da Paus ønsket å se på dem igjen.^[7]

Da han var militærattaché i Sverige fikk daværende oberstløytnant Paus i forbindelse med et etterretningsoppdrag i 1954 opplyst at en mann med et vanlig navn som «Andersson» e.l. drepte Holst. Ole Otto Paus gav denne informasjonen videre til sine overordnede.^[54] Ole Otto Paus ble da advart av en høytstående norsk politimann, juristen Olav Svendsen, tidligere sjef for Rettskontoret^[55] (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), mot å foreta videre undersøkelser vedrørende Holsts død.^{[7][note 23]} Samme politimann truet Holsts enke og søster til å la saken ligge.^[7] Paus ble også av sjef for forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg (forhenværende sjef MI II og MI IV)^{[note 24]} rådet til å la saken ligge, og ble fortalt at det var «livsfarlig» å forfølge den.^{[7][note 25]} Reidar Hedemann (1912–1985), tidligere assisterende presseattache ved den norske legasjonen i Stockholm, sendte et strengt hemmeligstemplet brev til sin forhenværende sjef Jens Schive (1900–1962) i 1948, om Kai Holsts død, med et brev til XU-mannen Brynjulv Sjetne (1917–1976) vedlagt. De to brevene hadde kritikk av det svenske C-byråns ledelse, og antydet at medlemmer av organisasjonen sto bak drapet på Holst.^[56]

Holsts etterlatte tok i 1990-årene kontakt med advokat Jan Heftye Blehr. Blehr tok kontakt med Rettsmedisinsk institutt for å få en ny vurdering av obduksjonsrapporten. Patolog Olving uttalte at: «det ut fra obduksjonsfunnene ikke er noe som taler mot at det kan foreligge et selvmord. Det er imidlertid heller ikke noe i veien for at det kunne foreligge et drap».^[57] På bakgrunn av generalmajor Paus' uttalelser, engasjerte Justisdepartementet seg. Historikeren Trond Bergh var i 1995 i Stockholm og fikk se Säpos materiale i saken. Ifølge daværende justisminister Grete Faremo fremkom det ingen ny informasjon.^[58]

Norges Hjemmefrontmuseum ved professor Magne Skodvin undersøkte saken samme år. Museet baserte seg på undersøkelser pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen hadde gjort^[40] på vegne av Ole Borge, en av veteranene fra Milorg som mente at Holst var likvidert.^{[note 26]} Borge og Løchen mente det var kommunistene som stod bak likvideringen av Holst,^[59] det samme hevdet XU-agenten Wiggo Ljøner.^[60] Skodvin påpekte visse svakheter ved politietterforskningen, men konkluderte med at det, ut fra materialet, var klart at dødsårsaken var selvmord.^[40]

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe (ifølge historikeren Tore Pryser) er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv.^[61] Tore Pryser hevdet at med det detaljnivå som Säpo gikk ned på i tilsvarende saker, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»^[60][62][63] Noe informasjon om Holst hos Säpo finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.^[58] Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm, og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.^{[64][note 27]}

Holst ble funnet død i en boligblokk hvor det tyske Abwehr hadde en dekkleilighet, mens en britisk SIS-agent bodde i blokken ved siden av.^[39] Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. Ifølge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.^[38][65] Ifølge Ahresons datter hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare, Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.^[66] I motsetning til hva han hadde forklart til politiet så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen. Han ventet på at Holst skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte, hørte stemmer og senere et skudd.^{[note 28]}

Holst ble, ifølge det svenske politiet, funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. Ifølge våpeneksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd. Våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur, vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.^[67] Den svenske politimannen og kriminalteknikeren Sonny Björk, hevdet imidlertid at det ikke er noe uvanlig å finne våpenet i hånden på liket, og at så er tilfelle i én av fem saker.^{[note 29]} At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på. Holst var ifølge dem kjevhendt.^{[note 30]} I det svenske politiets 32 siders rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden. Rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum» (latin for selvmord).^[68] Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde (mord eller selvmord), signerte altså politirapporten, men ifølge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.^[69]

Holsts sjef i Stockholm i 1945, Wladimir Mørch Hansson, mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.^{[note 31]}

Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A, og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm. Feydt anså at Holsts død kunne settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån.^[7]

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,^{[note 32]} mente at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg». Bergström endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte landshövdingen og historikeren Per Nyström, til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene.^{[note 33]}

Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen Jens Christian Hauge, har blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.^{[70][note 34][note 35]} I forbindelse med presseomtalen av saken i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med følgende: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»^[71]

I ettertid er det blitt stilt spørsmål ved om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer, en teori fremsatt av historikeren Tore Pryser.^[14][72] Det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade den svensk-amerikanske operasjonen (C-byrån fra svensk side og OSS fra amerikansk), som i ettertid ble kjent som Lillehammer-kuppet.^[39][72] Ifølge Odd Feydt ble Holst skygget fra han passerte grensen på vei tilbake til Stockholm.^[7] Informasjonen om Lillehammer-kuppet var i årene etter andre verdenskrig hemmeligstemplet, og fremdeles er ikke alt tilgjengelig. En rapport som kan knyttes til saken i britiske National Archives er båndlagt frem til 2020.^{[note 36]}

Kai Holst mottok aldri noen utmerkelse av norske myndigheter for sin krigsinnsats, til tross for at Wladimir Mørch Hansson innstilte på det overfor sekretariatet i Hjemmestyrkenes råd i januar 1946.^[73] Derimot ble Holst den 24. juni 1950 post mortem hedret av Georg VI av Storbritannia for «brave conduct».^[73] I ettertid har det blitt stilt spørsmål om grunnen til at Storbritannia valgte å hedre Holst, i og med at han aldri offisielt arbeidet for britene.^[73] En hypotese lagt frem av professor Tore Pryser, er at Holst, som i tillegg til sitt arbeide for Milorg også var i britisk tjeneste for etterretningsorganisasjonen SIS,^[58] ble drept av svensk etterretning. Hensikten med drapet, ifølge Prysers hypotese, var at Holst ikke skulle rapportere om operasjonen på Lillehammer til britene.^[39][73]

Under hele den andre verdenskrig var Norge definert britisk operasjonsområde, og følgelig som et land Storbritannia skulle besette, for å avvæpne de tyske styrkene. Slik sett hadde svenskene og amerikanerne tatt seg til rette i et område britene skulle kontrollere. Verre var det, om saken skulle komme ut, at de tyske agentene som ble fraktet først til Sverige, så til Tyskland, var eksperter på etterretning mot Sovjetunionen. I 1945 var Sovjetunionen fremdeles alliert med USA og Storbritannia, og en slik handling ville neppe blitt vurdert positivt av sovjeterne, om de fikk vite om det. Bakgrunnen for amerikanernes interesse for de tyske etterretnings-spesialistene var det stadig dårligere forholdet mellom de vest-allierte (USA og Storbritannia) og Sovjetunionen, som etterhvert utviklet seg til den kalde krigen.^[74]

• Harald Gram

Bøker

• Göran Elgemyr: Kai Holsts mystiska död : – Historien om en norsk motståndsman i Oslo och i Stockholm, Jure bokhandel, Stockholm, 2015 ISBN 9789172236158
• Ole Kristian Grimnes m.fl.: Motstandskamp, strategi og marinepolitikk, Oslo, Universitetsforlaget, 1972 ISBN 82-00-03172-1 (E-bok fra NB)
• Jens Christian Hauge: Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, Gyldendal, Oslo, 1995 ISBN 82-05-23200-8 (E-bok fra NB)
• Espen Haavardsholm: Ikke søkt av sol. Oktober forlag, Oslo 1994 ISBN 82-7094-669-9 (E-bok fra NB)
• Espen Haavardsholm: Taushetens pris : et essay til frigjøringsjubileet, Oktober forlag, Oslo 1995 ISBN 8270947156 (E-bok fra NB)
• Per Helge Martinsen: Rød skygge over DI3: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940-45, Happy Jam Factory, Bergen 2010 ISBN 9788299735896
• Arnfinn Moland: Milorg 1941-43 : fremvekst, ledelse og organisasjon, Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo 1991, ISBN 82-991026-9-3 (E-bok fra NB)
• Arnfinn Moland: Sabotasje i Norge under 2. verdenskrig, Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo 1985, ISBN 8299102642 (E-bok fra NB)
• Wilhelm Münther Rolfsen: Usynlige veier : fra Edderkoppens og flyktningeksportens historie, Kolibri forlag 1995 (E-bok fra NB)
• Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge : fullt og helt, Aschehoug, Oslo 2008 ISBN 9788203229886
• Tore Pryser: Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord. Oslo, Universitetsforlaget, 1994 ISBN 82-00-21942-9 (E-bok fra NB)
• Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, Spartacus forlag, Oslo 2010 ISBN 9788243005075
• Tore Pryser: USAs hemmelige agenter. Den amerikanske etterretningstjenesten OSS i Norden under andre verdenskrig, Universitetsforlaget, Oslo, 2010 ISBN 9788215015866
• Tore Pryser: Tyske hemmelige tjenester i Norden. Spionsaker og aktører 1930-1950, Universitetsforlaget, Oslo, 2012 ISBN 9788215020594
• Tore Pryser: Fra varm til kald krig - etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord, Svein Sandnes Bokforlag, 2022 ISBN 9788293903017
• Tore Pryser: Samarbeid, tilpasning og motstand - mer svik og gråsoner, Svein Sandnes Bokforlag, 2023 ISBN 9788293903291
• Arne Semb-Johansson: Fem år for fred og frihet : med Milorg 1940-1945, Cappelen, 1995 ISBN (E-bok fra NB)
• Gunnar Sønsteby: Rapport fra «nr. 24», utgitt i 1960, Orion Forlag, ISBN 82-458-0153-4 (E-bok fra NB)

Radio

• Göran Elgemyr: «Den mystiska kofferten från Lillehammer» og «Liket på Gärdet i Stockholm», Sveriges Radio P-1, 17. april og 20. april 1992
• Bo Brekke: «Kai Holsts død», NRK Ekko 30. mai 2016

Film

• Mysteriet Holst, Ekkofilm, 2012, sendt på NRK 1. april 2013.

• «(no) Kai Holst» i Norsk biografisk leksikon.
• «Motstandsheltens omstridte død», artikkel av Ulf Andenæs i Aftenposten, 31. mars 2013