[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Dyd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Personifiseringen av Dyd (Arete) i Efesos.

Dyd (norrønt dygð)[1] er en moralsk verdifull egenskap. En dyd er et positivt trekk eller en kvalitet som er vurdert som moralsk god og således er ens personlige dyder verdsatt som grunnleggende goder. Det motsatte av dyd er last.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Dyd eller dygd har sin opprinnelse i norrøne dygð, et hunkjønnsord.[1] Det er beslektet med verbet å duge,[2] som innebærer betydningen «være god nok», «være brukbar», «være til virkelig nytte». Også begrepet dyktig er beslektet. På norsk har dyd også betydningen kjønnslig renhet, jomfrudom, som i utsagnet «å miste dyden». Dyd er på engelsk virtue som kommer fra gammelfranske vertu, igjen avledet fra latin virtutem (nominativ virtus), «moralsk styrke», «godhet», «mot», «tapperhet». Ordet er utviklet fra vir, fra urindoeuropeiske *wi-ro-, «menneske».[3] Viril, som har betydningen «potent» eller «kraftig», er også avledet fra samme ordbakgrunn.[4] Også på engelske har begrepet fra 1590-tallet, særlig hos kvinner, fått betydningen «kyskhet», «seksuell renhet».[3]

Oldtidens Egypt

[rediger | rediger kilde]
For oldtidens egyptere personifiserte gudinnen Maat dydene sannhet og rettferdighet.[5]

I oldtidens egyptiske sivilisasjon representerte gudinnen Maat (også stavet Ma’at, Māt eller Mayet) konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral (moralsk ansvarlig adferd) og rettferdighet. Maat var også personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, årstidene, og handlingene til både mennesker og guder. Gudene la orden i universet fra kaos i skapelsens øyeblikk. Maats (ideologiske) motpart var Isfet, som symboliserte kaos, løgner og urettferdighet.[6][7]

Platonsk dyd

[rediger | rediger kilde]

De fire klassiske kardinaldydene er:[8]

  • Måtehold: σωφροσύνη (sōphrosynē)
  • Visdom (φρόνησις, fronēsis)
  • Mot (ἀνδρεία, andreia)
  • Rettferdighet (δικαιοσύνη, dikaiosynē)

Denne oppregning har røtter i gresk filosofi, og går i denne formen tilbake til Platon, som satte inn visdom der f.eks. Aischylos hadde fromhet: ὁσιότης (hosiotēs). En del forskere[9] betrakter disse fire dydskombinasjonene som reduserbare til hverandre, og derfor ikke kardinal.

Det er uklart om utallige dyder ble konstruert senere, og om Platon bidro med et forent syn på dyder.[10] For eksempel hevder Platon i dialogene Protagoras og Menon at de adskilte dydene ikke kan eksistere uavhengig, og gir som bevis det selvmotsigende i å handle med visdom, men på en urettmessig måte; eller å handle med mot (sjelsstyrke), men uten visdom.

Aristotelisk dyd

[rediger | rediger kilde]
Aristoteles: den gyldne middelvei.

I sitt verk Den nikomakiske etikk definerer Aristoteles en dyd som et punkt mellom en mangel og et overmål av et karaktertrekk.[11] Imidlertid er en dydig handling ikke ganske enkelt «middelvei» (matematisk talt) mellom to ytterpunkter. Punktet med størst dyd ligger ikke nøyaktig i midten, men ved den gylne middelvei, som tidvis er nærmere det ene ytterpunktet enn det andre. Som Aristoteles sier i Den nikomakiske etikk, «ved riktige tider, om riktige ting, mot riktige folk, for det riktige mål, og på den riktige måte, er det det mellomliggende og den beste tilstand, og det er den rette dyd.»[12] Gavmildhet er for eksempel en dyd mellom de to ytterpunktene gjerrighet og sløseri. Andre eksempler er mot, mellom feighet og dumdristighet, og selvtillit, mellom selvforakt og forfengelighet. Etter Aristoteles' mening er dyd en dyktighet i det menneskelige.

Omtanke og dyd

[rediger | rediger kilde]

Den romerske stoikeren Seneca den yngre uttalte at fullkommen fremsynthet ikke kan skilles fra fullkommen dyd. En forsiktig person vil altså handle på samme vis som en dydig person. Den samme rasjonaliteten ble uttrykt av Platon i dialogen Menon da han skrev at folk bare handler på måter som de mener vil dem det maksimale gode. Det er mangel på visdom som resulterer i dårlige framfor gode valg. Visdom er derfor en sentral del av dyd. Platon innså at ettersom dyd var knyttet til visdom kunne det dyd undervises, en mulighet han tidligere så bort fra. Han la derfor til «korrekt tro» som et alternativ til kunnskap, og foreslo at kunnskap kun er korrekt om den var gjennomtenkt.

Romerske dyder

[rediger | rediger kilde]

Ordet dyd er på latin virtus og den guddommelige personifiseringen for dyden var Virtus, en kvinnelig eller kanskje mannlig guddom for maskulint mot, ære og militær styrke [13][14], for både soldater og borgere. Dette var dyder som en forventet at romere av god karakter holdt i hevd og formidlet videre til neste generasjon som en del av Mos maiorum, forfedrenes sed og skikk. Romerne skilte mellom privatlivet og det offentlig liv, og derfor var også dyder inndelt i de man anså som private (som levd og lært av pater familias), og de man forventet av en rettskaffen romersk borger.

Religiøse tradisjoner

[rediger | rediger kilde]
Tre med de sju kristne kardinaldydene og deres underdydene i en tysk illustrasjon fra 1200-tallet.

Jødedommen

[rediger | rediger kilde]

Å elske Gud og adlyde hans lover, i særdeleshet de ti bud, er sentralt i jødiske oppfatninger av dyd. Visdom er personifisert i de første åtte kapitlene av Salomos ordspråk. Det er ikke den eneste kilden til dyd, men er framstilt som den første og beste skapelsen til Gud.[15]

En klassisk artikulasjon av den gylne regel er gitt av rabbiner Hillél den eldre fra 100-tallet e.Kr. Han er hedret i jødisk tradisjon som en meget lærd mann, og tilknytningen til utviklingen av Misjná og Talmud gjør ham til en viktig skikkelse i jødisk historie. Da han ble bedt om et sammendrag av jødisk religion i de mest presise begreper, svarte han (etter sigende mens han sto på en fot): «Det som er deg selv forhatt skal du ikke gjøre mot din neste. Det er hele Tora. Resten er kommentarer; gå og lær!»[16]

Kristendommen

[rediger | rediger kilde]

I kristendommen er de tre teologale dyder tro, håp og kjærlighet, en liste som er hentet fra Paulus' første brev til korinterne:[17] νυνὶ δὲ μένει πίστις, ἐλπίς, ἀγάπη, τὰ τρία ταῦτα• μείζων δὲ τούτων ἡ ἀγάπη (pistis, tro; elpis, håp; agape, kjærlighet). Det samme kapittelet beskriver kjærlighet som det største av de tre, og videre definerer kjærlighet som «tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.»[18] Den kristne dyd om kjærlighet er tidvis kalt for nestekjærlighet, andre ganger brukes det greske ordet agape for å skille Guds kjærlighet og menneskehetens kjærlighet fra andre former for kjærlighet som vennskap eller fysisk begjær.

Kristne lærde har hyppig lagt til de fire greske kardinaldydene (måtehold, visdom, mot og rettferdighet) til de teologale for å få sju dyder: disse sju er de som er beskrevet i den katolske kirkes katekisme, seksjonene 1803–1829.[19]

Det nye testamente nevner andre dyder, slik som «Åndens frukter», nevnt i Paulus' brev til galaterne: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.»[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «dyd», Bokmålsordboka
  2. ^ «duge», Bokmålsordboka
  3. ^ a b «virtue (n.)», Online Etymology Dictonary
  4. ^ «virile (adj.)», Online Etymology Dictonary
  5. ^ Karenga, M. (2004): Maat, the moral ideal in ancient Egypt: A study in classical African ethics, Routledge
  6. ^ Cohn, Norman Rufus Colin (1993): Cosmos, Caos and the World to Come: The Ancient Roots of Apocalyptic Faith. ISBN 978-0-300-05598-6.
  7. ^ Assmann, Jan (2006): Religion and Cultural Memory: Ten Studies, oversatt til engelsk av Rodney Livingstone, Stanford University Press, ISBN 0-8047-4523-4
  8. ^ Cunningham, Stanley B. (2002): Review of Virtues and Vices and Other Essays in Moral Philosophy, Dialogue, 21 (01), s. 133-137
  9. ^ Carr, D. (1988): «The cardinal virtues and Plato's moral psychologym» i: The Philosophical Quarterly, 38(151), s. 186-200
  10. ^ Vlastos, Gregory (mars 1972): «The Unity of the Virtues in the Protagoras» i: The Review of Metaphysics, 25 (3), s. 415-458
  11. ^ Aristoteles: «Nicomachean Ethics», Sparknotes.com
  12. ^ «Nicomachean Ethics» Arkivert 4. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Home.wlu.edu. Oversatt til norsk for anledningen.
  13. ^ McDonnell, Myles (2006): Roman Manliness: "Virtus" and the Roman Republic, Cambridge University Press, s. 212
  14. ^ «Virtus», Roman Myth Index
  15. ^ Nettbibelen: Salomos ordspråk 8:12-31
  16. ^ Talmud, avhandling Shabbat 31a. Se også gjensidighetens etikk, eller den gylne regel.
  17. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 13:13
  18. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 13:4
  19. ^ «Den katolske kirkes katekisme», Katolsk.no
  20. ^ Nettbibelen: Paulus’ brev til galaterne 5:22-23

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Newton, John (2000): Complete Conduct Principles for the 21st Century, ISBN 0967370574.
  • Hein, David (August 2013): «Christianity and Honor» i: The Living Church, s. 8–10.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]