Kardinaldyd

Kardinaldyder er en rekke med fire dyder som ble fremmet i tekstene fra den gresk-romerske antikken, og sammen med de tre teologale dyder, også anerkjent i den kristne tradisjonen. De fire dydene er:

• Visdom (φρόνησις, fronēsis): å kunne bedømme hva som er riktig handling i en gitt situasjon.
• Rettferd (δικαιοσύνη, dikaiosynē): avveiningen mellom egne og andres behov, den mest omfattende og viktigste dyd.^[1]
• Måtehold (σωφροσύνη, sōphrosynē): praktisere selvkontroll og moderasjon.
• Mot (ἀνδρεία, andreia): egenskapen til å kunne konfrontere frykt, trusler, og usikkerhet.

Disse ble opprinnelig samlet fra Platons verker^[2] og senere overtatt og tilpasset av Ambrosius, Augustin av Hippo og Thomas Aquinas^[3] Uttrykket «kardinal» kommer fra latinske cardinalis, sjef, «hoved», «vesentlig», igjen fra cardo (genitiv cardinis), «det som snur eller avhenger av», opprinnelig «dørhengsel» av ukjent opprinnelse.^[4] I overført betydning er kardinaldydene er hengslene døren til et dydig liv henger på.

Platon identifiserte dydene med stendene i byen han beskriver i sin bok Staten og med menneskets egenskaper. Moderasjon ble tillagt jordbruks- og industriarbeiderne, og ved de dyriske drifter; mot med krigerstanden og med menneskets åndelige hig; visdom med aristokratiet og den logiske sans. Rettferd står utenfor stendene og styrer forholdene mellom de tre.

Derfra ble det tatt opp i jødisk filosofi; Visdommens bok 8:7; «Hun [Visdommen] lærer bort måtehold, og visdom, og rettferd, og mot, slikt som menneskene ikke kan unnvære i livet.»

Kristendommen tok i alle fall opp temaet; Augustin diskuterer dem under kirkens moral:

For disse fire dyder (var det enn så at alle følte deres innflytelse i sine hjerter som de har deres navn i sin munn) skulle jeg ei ha noen problemer å definere: Moderasjon er kjærlighet som gir seg selv totalt til det som er elsket; mot er kjærligheten som er rede til å bære alt for dets mål; rettferd er kjærlighet i tjeneste for det elskede, og hersker derfor over dem; visdom er kjærlighet som ser forskjell på hva som hindrer og hva som hjelper.

Disse kardinaldydene er ikke de samme som de tre teologale dyder: Tro, håp, og kjærlighet^[5] Sammen blir disse de Syv kardinaldyder, også kjent som de himmelske dyder.

Kardinaldydene slik de er representert på Pave Klemens IIs grav i Bambergkatedralen

Iustitia (rettferd)	Fortitudo (mot)	Sapientia (visdom)	Temperantia (måtehold)

Historien viser at de første fire stammer fra greske filosofer og var passende for alle som søkte å leve et mer moralsk høyverdig liv. De senere tre fremstår som spesifikke til kristne slik de ble skrevet av Paulus i Det nye testamente.

I Første Mosebok beskriver Jakob sitt syn av en stige eller trapp til himmelen.^[6] Etter den muntlige tradisjonen kalles de tre hovedtrinnene på stigen Tro, Håp, og Kjærlighet (KJV-oversettelsen bruker «veldedighet», men «veldedighet» (engelsk charity) kommer fra latin, caritas,, «kjærlighet».) Disse tre er nevnt i Paulus’ første brev til korinterne kapittel 13:^[5] Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. På grunn av dette blir dydene ofte gruppert som de fire kardinaldyder (visdom, måtehold, mot, rettferd) og de tre himmelske nådegaver (tro, håp, kjærlighet).

Kardinaldydene er noe annet enn De syv dyder. De syv dyder er ofte parvis lagt opp mot de mye mer kjente syv dødelige synder. De syv dyder er: Ydmykhet, barmhjertighet, velvilje, tålmodighet, kyskhet, måtehold, og innsatsvilje. De syv dødelige synder er hovmod, griskhet, misunnelse, vrede, begjær, fråtseri og latskap.

Kardinaldydene ble ofte avbildet i kvinnelige allegoriske figurer og var et populært motiv for gravskulpturer. Attributtene og navnene på figurene varierte etter lokale skikker.

På John Hothams grav i Mariakirken i South Dalton i East Riding of Yorkshire, er de fire figurene:

• Rettferd – med sverd.
• Måtehold – blander vin og vann i to kanner.
• Mot – med en ødelagt søyle.
• Sannhet – med speil, blir angrepet av en slange.

• De syv dyder
• De tre teologale dyder

• St. Ambrose (Ambrosius av Milano): On the Duties of the Clergy, bok 1, kapittel 24 (avsnitt 115) og videre
• St. Augustine (Augustin av Hippo): Of the Morals of the Catholic Church

• «Cardinal Virtues», Catholic Encyclopedia
• «Cardinal Virtues according to Aquinas», Catholic Encyclopedia
• «Seven Virtues» Arkivert 25. februar 2006 hos Wayback Machine., Atheism.com