Uranos

Den mest sannsynlige etymologi er fra den grunnleggende urgreske form *(F)orsanόj (worsanos), avledet fra substantivet *(F)orsό (worso, sanskrit: varsa «regn»). Den relative urindoeuropeiske roten er *ers «å fukte, å dryppe» (sanskrit: varsati «å regne»), som er forbundet med greske ourόw (latin: «urina», norsk: «urin», sammenlign med sanskrit: var «vann» avestisk var «regn», litauisk jures «hav»" gammelengelsk (angelsaksisk) wær «hav», norrønt ver «hav», eldre norrønt ur «fuktig regn»)^[4] således er Ouranos «regnmakeren» eller «befrukteren» («gjødseleren»).

En annen mulig etymologi er «den ene som står høyt i rang» (sanskrit: vars-man: «høyde», litauisk: virus: «øvre, høyeste sete»). Identifikasjonen med vedaenes Váruṇa, guden for himmelen og vannene, er usikker.^[5] Det er også mulig at navnet er avledet fra urindoeuropeiske roten *wel: «å dekke, omgi» (Váruṇa, Veles).^[6] eller *wer: «å dekke, lukke».^[7]

De fleste grekere betraktet Uranos som opphavelig, og ga ham intet opphav, således mente de at han var født fra Khaos, universets primære form. Imidlertid hevdet Hesiod i Theogonien at han var avkommet til Gaia, jordgudinnen.^[8] Poeten Alkman fra Sparta og skribenten Kallimakhos fra Kyrene har utdypet at Uranos' far var Aither, guden for guddommelig lys og den øvre luft.^[1] Under påvirkning av de greske filosofer hevdet Cicero i De Natura Deorum («Angående gudenes vesen») at han var avkommet til de gamle gudene Aither og Hemera, guddommer for henholdsvis luft og dag. I henhold til de orfiske hymner var Uranos sønn av Nyx, den feminine personifikasjonen av natten.

 

I den olympiske opphavsmyte, slik Hesiod framstiller den i Theogonien,^[9] kom Uranos hver natt for å dekke jorden og ligge med Gaia, men han hatet de barna hun fødte ham. Hesiod navngir deres første seks sønner og seks døtre; titanene Okeanos, Tethys, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Foibe, Mnemosyne og Kronos. Dessuten de hundrearmede kjempene hekatonkheirerne og de enøyde kyklopene.

Uranos holdt Gaias yngste barn fanget i Tartaros, dypt nede i jorden, noe som gjorde Gaia svært ondt. Hun formet en stor sigd eller krumkniv av flint og ba sine sønner om å kastrere Uranos. Kun Kronos, den yngste og mest ambisiøse av titanene, var villig: han overfalt sin far, kastrerte ham, og kastet testiklene i havet. Etter denne ugjerningen kalte Uranos sine sønner for titanes theoi, eller «besværlige» eller «plagsomme guder».^[10] Fra blodet som strømmet ut av Uranos og ned på jorden vokste det fram nytt avkom, gigantene, rinnyerne, meliaierne (asketrenymfene) og, i henhold til noen kilder, telkinerne, de antatt opphavelige innbyggerne på Rhodos.

Fra testiklene som ble kastet i havet, ble Afrodite født. Den lærde poeten Kallimakhos fraAlexandria^[11] rapporterte at den blodflekkede sigden hadde blitt gravd ned i jorden ved Zankle på Sicilia, men den greske reisende Pausanias ble fortalt at sigden hadde vært kastet i havet fra en odde i nærheten av byen Bolina i Akhaia, hvor historikeren Timaios fra Tauromenion lokaliserte den ved Korkyra (dagens Korfu);^[12] folket på Korkyra hevdet å være etterkommere fra det homerske stedet Skeria som ble besøkt av Odyssevs, og denne legenden ble videreutviklet til at den greske mytografen Akusilaos fra Argos hevdet at alle fra Skeria var skapt av blodet etter Uranos' kastrasjon.^[13]

Etter at Uranos var avsatt av sine sønner, fengslet Kronos hekatoncheirerne og klyklopene i Tartaros på nytt. Uranos og Gaia kom deretter med den spådommen at også Kronos var forutbestemt til å bli avsatt av sin sønn, og han forsøkte da å unngå sin skjebne ved å fortære sine barn, inkludert Zevs, som han fikk med Rhea.

Disse gamle mytene av fjern opprinnelse kom ikke til uttrykk i gresk kultus.^[14] Uranos' funksjon var å være den guden som ble overvunnet i oldtiden, før den virkelige tidsalderen begynte. Etter at Uranos ble kastrert, kom himmelen ikke lenger for å dekke over jorden om natten, men holdt seg på sitt sted, og «det opprinnelige opphav kom til en slutt» (Kerényi).

Uranos ble knapt ansett som antropomorfisk, bortsett kjønnsorganene i kastrasjonsmyten. Han var for grekerne ganske enkelt himmelen som ble sett på som en stor kuppel eller tak av bronse, holdt på plass av titanen Atlas. I de formalistiske uttrykkene i de homeriske diktene er ouranos tidvis benyttet som et alternativ til Olympos som gudenes felles hjem; en opplagt opptreden ville bli et øyeblikk i første sang i Iliaden da Thetis stiger opp fra havet for å bønnfalle Zevs i «Ouranos-og-Olympos».^[15]

William Merritt Sale har bemerket at «... 'Olympos' er bortimot alltid benyttet [som hjemstedet til de olympiske gudene], men ouranos refererer ofte til den naturlige himmelen over oss uten noen antydning om at gudene kollektivt bor der.»^[16] Sale konkluderer med at gudene tidligere hørte hjemme på det virkelige fjellet Olympos, mens den episke tradisjonen på Homers tid hadde overført dem til himmelen, ouranos. Ved 500-tallet f.Kr. da en «himmelsk Afrodite» (Urania) adskilte seg fra den «folkelige Afrodite», betegnet ouranos bare himmelhvelvingen i seg selv.

Den gresk skapelsesmyten er lik skapelsesmyten til hurritterne. I hurrittisk religion er Anu himmelguden. Hans sønn Kumarbis beit av farens genitaler og spyttet ut tre guddommer, en av dem var Teshub som senere avsatte Kumarbis.^[17] I sumerisk mytologi og senere assyrisk og babylonsk er Anu himmelguden og representerte lov og orden.

Det er mulig at Uranos var opprinnelig en indoeuropeisk guddom som ble identifisert med den vediske Váruṇa, den øverste opprettholder av orden som senere utviklet seg til bli en gud for hav og elver, slik som det er foreslått av religionsforskeren Georges Dumézil,^[18] etter å ha fulgt ledetråder fra Émile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912).^[19] En annen mulighet er at den iranske øverste guden Ahura Mazda er en utvikling av den indoiranske *vouruna-*mitra. Derfor har denne guddommen også kvalitetene til Mithra som var en gud for det fallende regnet.^[20]

Uranos er forbundet med natthimmelen, og Váruṇa er guden for himmelen og stjernehimmelen som igjen er knyttet til spiralgalaksen Melkeveien. Hans datter Lakshmi hevdes å ha oppstått fra et hav av melk, en myte som er tilsvarende til myten om Afrodite som er født av havets skum. Både Lakshmi og Afrodite er assosiert med planeten Venus.

Georges Dumézil fremmet en forsiktig sak for identiteten til Uranos og vediske Váruṇa på tidligste indoeuropeiske kulturelle nivå.^[21] Dumézils identifikasjon av de mytiske elementer er delt av to figurer, og støtter seg i stor grad på lingvistisk fortolkning, men posisjonerer ikke en felles opprinnelse, noe som ble gjenopptatt av Robert Graves og andre. Identifikasjonen av navnet Ouranos med hinduistiske Váruṇa, basert delvis på en posisjonert urindoeuropeisk rotord *-ŭer i betydningen av «binding» — oldtidens gudekonge Váruṇa binder den onde, og oldtidens gudekonge Uranos binder kyklopene — er i stor grad avvist av den mer sannsynlige etymologien fra urgresk *(F)orsanόj (worsanos), igjen avledet fra urindoeuropeiske rot *ers, «å fukte, å dryppe», en referanse til regn.

Detaljen at sigden eller krumkniven var gjort av flint framfor bronse eller selv jern ble formidlet av gresk mytografer, men oversett av romerske. Steinhugget flintblader festet til håndtak av tre eller bein ble gjort i sen neolittisk tid, før bronsealderen. Slike sigder kan ha blitt bevart i senere rituelle sammenhenger hvor redskaper av jern eller metall var tabu. Detaljen som ble videreformidlet av grekerne i klassisk tid antyder i det minste en oldtidsopprinnelse av myten.

Antikkens grekere og romere kjente til kun fem «vandrende stjerner» (gresk: πλανήται, planētai): Merkur, Venus, Mars, Jupiter, og Saturn. Som følge av oppdagelsen av en sjette planet på 1700-tallet ble navnet Uranus valgt som det logiske tillegget til rekken. Mars (Ares på gresk) var sønn av Jupiter (Zevs på gresk), som igjen var sønn av Saturn (Kronos på gresk), som igjen var sønn av Uranus. Hva som er uregelmessig med dette opplegget er at mens de andre planetene har romerske (latinske) navn, er Uranus et navn avledet fra gresk i kontrast til gudens romerske navn Caelus.

Alle avkommet til Uranos er født av Gaia, unntatt Afrodite og rinnyerne som ble født ved at Kronos kastrerte ham og kastet hans avkappede genitalier i havet.

• Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks
• Graves, Robert (1960): The Greek Myths, revi. utg.
• Hesiod, Theogonien, i The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, MA.,Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914.
• Smith, William (1873): «U'ranus» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London.

• (en) Uranus (mythology) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Ouranos», Theoi Project
• «Uranus, Οὐρανός», sammendrag av Uranos-myten