Ny-Ålesund

Ny-Ålesund ligger på Brøggerhalvøya på sørkysten av Kongsfjorden på nordvestlige del av øya Spitsbergen og er den nordligste bosetningen på Svalbard. Brøggerhalvøya er et fjellandskap med 600-800 meter høye fjelltopper, hvor Brøggertinden er det høyeste fjellet. Andre fjelltopper i området er Scheteligfjellet, Botnfjellet, Nobilefjellet, Nielsenfjellet og Dolotoppen.

Området som er eid av Kings Bay AS er på 300 km².^[5]

Ny-Ålesund ligger 1 231 km fra Nordpolen, 107 km fra Longyearbyen og 2 420 km fra Oslo.

Brøggerhalvøya preges av skyveforkastninger fra den gang Grønland ble presset mot Svalbard, noe som skjedde i tidlig tertiær. Resultatet er at eldre grunnfjellslag ble liggende oppå yngre lag, blant annet i underkant av Zeppelinfjellets nordside.^[6]

Fra Brandalpynten utenfor Ny-Ålesund mot Kongsfjordneset og omkring Brøggerbreane like sør for Ny-Ålesund er det rødlig sandstein som stammer fra ørkensand. Ørkensanden er fra tiden da Svalbard lå på samme breddegrad som dagens ørkenstrøk i Nord-Afrika. Denne rødlige sandsteinen er årsaken til at breelvene i området har en sterk rødlig farge.^[6]

 

I Kongsfjorden og i nabofjorden Krossfjorden er det mange fuglefjell med til sammen flere hundre tusen sjøfugler. I fuglefjellene finner man blant annet havhest, krykkje, lundefugl, teist og polarlomvi. I tilknytning til fuglefjellene er det vanlig med polarmåke og fjellrev. Øyene i Kongsfjorden har en stor hekkebestand av ærfugl, som i perioden 1982-2002 varierte mellom 1 000 og 4 500 par. På øyene har antallet hekkende hvitkinngjess økt til 250-300 par. Gjessene trekker inn til bebyggelsen i Ny-Ålesund for å beite, noe som tidligere ga det en viss beskyttelse mot fjellrev. Men etter at et fjellrevpar etablerte et hi inne i bebyggelsen i 2003 gikk antall kyllinger brått ned.^[7]

Andre fuglearter som er vanlig å se i området er tyvjo, svalbardrype, rødnebbterne, praktærfugl, snøspurv, fjæreplytt, smålom og havelle.^[7]

Ringsel, storkobbe og hvithval finnes i området. Våren 2002 ble det registrert 480 ringsel i Kongsfjorden.^[7]

På Brøggerhalvøya ble det av Norsk Polarinstitutt satt ut 15 svalbardrein i 1978. Bestanden økte raskt på grunn av gode beiter og lav vinterdødelighet og i 1993 hadde bestanden økt til 375 dyr. Vinteren 1994 var det mye snø og nedising av beitene, noe som førte til stor vinterdødelighet og bestanden ble redusert til 75 dyr.^[7]

Ny-Ålesund har i forhold til sin beliggenhet et mildt klima på grunn av golfstrømmen. Gjennomsnittstemperaturen i februar, som er den kaldeste måneden, er på -15,2 °C. Den varmeste måneden er juli med en gjennomsnittstemperatur på +4,7 °C.

 

Ny-Ålesund er verdens nordligste, permanente sivile forskningsstasjon og er i dag utviklet til å være en moderne internasjonal arktisk, naturvitenskapelig forsknings- og miljøovervåkingsbase. Stortinget har slått fast at Ny-Ålesund skal utvikles som hovedsenter for norsk forskning på Svalbard.^[8] Forskningsaktiviteten skjer innenfor rammene av forskningsstrategien for Ny-Ålesund fra 2019^[9], og med innspill fra Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC).

De første forskningsorganisasjonene som etablerte seg i Ny-Ålesund var Nordlysobservatoriet i Tromsø i 1966 og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESRO) i 1967. Norsk Polarinstitutt var først ute med en helårlig forskningsstasjon i 1968.

På Zeppelinfjellet ovenfor Ny-Ålesund ligger luftmålestasjonen Zeppelinobservatoriet, 474 meter over havet. dette observatoriet er sentralt i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger. Observatoriet eies av Norsk Polarinstitutt mens NILU - Norsk institutt for luftforskning er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen.

Betydelige midler fra EUs rammeprogrammer går til forskningen i Ny-Ålesund. Fra 1997 til 2002 hadde fem aktører i Ny-Ålesund EU-status som «large scale facility» (LSF). Deltagerne i programmene forplikter seg til å tilby infrastruktur i et uforurenset, nesten uberørt område, til EU-finansierte forskere.^[10]

I dag er de norske forskningsmiljøene representert i Ny-Ålesund med Norsk Polarinstitutt (Sverdrup og Zeppelinobservatoriet), Statens kartverk (geodesiobservatorium), Universitetet i Tromsø, Universitetet i Oslo, Norsk romsenter (Andøya Space sin utskytningsstasjon for vitenskapelige raketter Svalbard Rakettskytefelt, bygd i 1997). I tillegg har Kings Bay et marint laboratorium.

Forskningsinstitusjoner fra Tyskland, Storbritannia, Nederland, India, Italia, Japan, Frankrike, Kina, Sør-Korea og Japan er blant dem som har regulær aktivitet i Ny-Ålesund. Om lag tyve nasjoner har prosjekter og forsøk innen naturvitenskap i Ny-Ålesund.

14. juli 2008 ble det signert en avtale om bygging av et tårn for måling av klimaforandringer mellom Kings Bay og Det italienske forskningsrådet. Tårnet har navnet The Amundsen-Nobile Climate Change Tower og har en høyde på ca. 30 meter.

I 2019 lanserte Norges forskningsråd en egen forskningsstrategi for Ny-Ålesund forskningsstasjon^[11].

Forskningsinstitusjoner i Ny-Ålesund^[12]:

Forskningsinstitusjon	Nasjon	Virksomhet
Alfred Wegener-Instituttet	Tyskland	Koldewey som driver med biologisk- og atmosfærisk forskning. Etablert i 1991.
Polar Research Institute of China	Kina	Yellow River som driver med forskning på atmosfære, nordlys, biologi, glasiologi, geologi og marinbiologi. Åpnet 28. juli 2004.
Det franske polarinstitutt - Paul Émile Victor	Frankrike	Rabot i Kongsfjorden. Etablert i 1999.
Det indiske polar- og havforskningsinstituttet NCPOR	India	Åpnet av den indiske forskningsministeren Kapil Sibal i juli 2008
Consiglio Nazionale delle Ricerche (Det italienske forskningsråd)	Italia	Dirigibile Italia. Etablert 15. mai 1997.
Kings Bay	Norge	Marint laboratorium. Åpnet 2005.
Korea Ocean Research and Development Institute	Sør-Korea	Dasan som driver med forskning innen marinbiologi, geologi og atmosfærefysikk. Etablert 2002.
Natural Environment Research Council (NERC)	Storbritannia	Primært biologisk forskning.
National Institute of Polar Research (NIPR)	Japan	Primært glasiologi og klimaforskning. Etablert 1991.
NILU - Norsk institutt for luftforskning	Norge	Luftmålinger og atmosfærisk forskning i global skala på Zeppelinobservatoriet på Zeppelinfjellet[13]
Norsk Polarinstitutt	Norge	Atmosfærisk, glasiologisk, terrestrisk og marin forskning med utgangspunkt i NP Sverdrup og drifter observatoriet på Zeppelinfjellet.
Norsk romsenter	Norge	Oppskytingstjenester for vitenskapelige raketter, Svalbard Rakettskytefelt.
Statens kartverk	Norge	Satellittgeodesi og geodynamiske studier.
Universitetet i Tromsø	Norge	Klimaanlegg for eksperimentell plantebiologi. Geomagnetisk Observatorium Nordlys- og ionosfæreforskning

 

Hamnerabben er flyplassen i Ny-Ålesund, som har flere avganger ukentlig til Longyearbyen. Ny-Ålesund har et kaianlegg på sørsiden av Kongsfjorden og 9,8 km med vei.

Maritim Radio har en helautomatisert kystradiostasjon like utenfor Ny-Ålesund, og denne er, i likhet med alle de andre norske kystradiostasjonene i Atlanterhavet, styrt fra den bemannede stasjonen i Bodø.

Telenor har en dobbel (2x) 155 mb/s radiolinje bredbåndsforbindelse og fiberkabel fra hovedanlegget i Longyearbyen til Ny-Ålesund. Det dekker behovene for tale- og IP-kommunikasjon, og muliggjør for eksempel bredbåndstilbudet med triple'play og TV over internett (IPTV) i Ny-Ålesund. Det var derimot ikke utbygd mobildekning, men det kom i 2023 som det siste tettstedet i Norge. Bluetooth og wifi er forbudt for å beskytte følsomme instrumenter.^[14]

6. august 1971 ble Det stedlige svalbardråd opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet bestod av 15 medlemmer, hvor 13 av medlemmene kom fra Longyearbyen og en fra henholdsvis Ny-Ålesund og Isfjord radio. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. Representantene for Ny-Ålesund og Isfjord radio deltok kun ved behandlingen av saker som ikke gjaldt Longyearbyen. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men Trygve Brattelis andre regjering konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre.^[15] Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble Svalbardrådet opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget. Svalbardrådet ble nedlagt ved opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre 1. januar 2002.

 

Nordpolhotellet i Ny-Ålesund åpnet i 1936, men på grunn av utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble hotellet stengt. Sommeren 1965 ble hotellet gjenåpnet, men stengte allerede året etter grunnet sviktende besøkstall. Bygget fungerer i dag som forlegning for besøkende forskere, men har av historiske årsaker beholdt navnet "Nordpolhotellet".

Et voksende antall cruiseskip ble sammen med den lokale forurensningen fra kraftstasjonen i Ny-Ålesund særlig vektlagt som problematisk i forskningsrapporten «Environmental impact assessment of the research activities in Ny-Ålesund 2006» som omhandler forskningsaktiviteten og dens påvirkning på miljøet i Ny-Ålesund. Ny-Ålesund ble i 2006 besøkt av 26 000 cruiseturister, en tredobling i forhold til 1996.^[16]

Ny-Ålesund har Svalbards største samling av kulturminner og bygninger som er automatisk fredet. Sysselmannen på Svalbard fører utvidet oppsyn og vedlikehold av anlegget, som inngår i de 50 mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.^[17]

Blant severdighetene er Ny-Ålesund By- og Gruvemuseum. Museet er lokalisert i den gamle butikken og omfatter blant annet polarferdene til Roald Amundsen midt på 1920-tallet, gruvedriften og hverdagslivet i perioden 1917-1963. Museet omfatter også en hytte innredet som en gruvearbeiderbolig fra begynnelsen av 1960-tallet.

 

Den engelske hvalfangeren Jonas Poole fant kullstykker ved Kongsfjorden i 1610 og anses for å være den første i området.^[18] Mer enn 300 år skulle gå før det igjen ble funnet kull i området. Erling Einar Angell Thiis henvendte seg i 1916 til formannskapet i Ålesund og tilbød byen å overta Green Harbour Coal Companys kullfelter i Kongsfjorden. Formannskapet henviste Angell Thiis videre til advokat Trygve Klausen, som satte ham i kontakt med Peter S. Brandal. Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell var på denne tiden kompanjonger og eide selskapet "AS Ishavet" sammen. Disse fire pionerene ble enige om at Brandal, - som hadde en flåte av kullfyrte fiskefartøyer og trengte kull til disse, da han var blitt svartelistet av britiske myndigheter på grunn av handel med Tyskland under første verdenskrig. - skulle sikre seg forkjøpsrett til kullfeltene ved Kongsfjorden. Samme sommer dro Brandal og Knutsen til Kongsfjorden med en arbeidsstyrke på 60 mann for å kartlegge og drive forsøksdrift. De vendte tilbake med 300 tonn kull. Den 14. desember 1916 stiftet Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell Kings Bay Kull Company og overtok rettighetene til området for 250 000 kroner. Allerede våren 1918 solgte Trygve Jervell alle sine aksjer, likt fordelt til de tre andre eierne. Fra da av var eierne av Kings Bay Kull Company AS høyesterettsadvokat Trygve Klausen og fiske- og ishavsrederne Peter S. Brandal og Michael Knutsen.^[19]

Like før start trengte selskapet lån til videre drift, et lån som ble innvilget av Aalesunds Kreditbank. Perioden da kulldriften i Ny-Ålesund startet går under navnet jobbetiden, en periode hvor det var lett å få kreditt.

Anleggsarbeidene ble påbegynt sommeren 1917. Alt måtte bygges opp, slik som gruver, jernbane for å frakte kullet fra gruvene til kaien, verksteder, boliger med mer. Den første vinteren overvintret 62 mann. Agnes var den første gruven som ble åpnet og sommeren etter åpnet gruven Advokaten^[19]. Den første sesongen ble det skipet ut 15 000 tonn kull.

I 1919 var de samlede lånene i Aalesunds Kreditbank oppe i 2,6 millioner kroner og banken ville ikke øke lånerammen. Kings Bay Kull Company henvendte seg til Handelsdepartementet, hvor selskapet fikk innvilget et tilskudd på en million kroner i mai 1920 og ytterligere en million samme høst. Tilskuddene ble gitt som forskudd på kulleveranser til den norske stat. I 1923 var gjelden til den norske stat oppe i 3,6 millioner kroner.^[20]

Beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. Kings Bay Kull Companys økonomiske problemer fortsatte utover 1920-tallet, og i 1925–1926 ble gruvedriften midlertidig stanset.^[21]

I mai 1929 opprettet Handelsdepartementet en kommisjon som skulle vurdere statens interesser i kulldriften på Svalbard. På kommisjonens anbefaling ble gruvevirksomheten i Ny-Ålesund lagt ned samme år, og i stedet konsentrert om forekomstene rundt Longyearbyen.^[21] Den norske stat overtok alle aksjene i Kings Bay Kull Company i 1933 og i 1945 ble kulldriften startet igjen.

 

Som verdens nordligste havn har Ny-Ålesund vært startstedet for mange arktiske ekspedisjoner og redningsekspedisjoner Bl.a. Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ferd med luftskipet Norge i 1926 og Umberto Nobiles ferd året etter med luftskipet Italia. Fortøyningsmasten som ble brukt står fortsatt, mens den store hangaren som ble bygget er revet.

Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, var han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham og han ba om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet ga tillatelse til dette og 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.

I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å fly over Nordpolen med de to Dornier-Wal-flybåtene «N 24» og «N 25». Ekspedisjonen ble sponset med 100 000 dollar av den velstående gruveeieren James Ellsworth, med betingelse om at hans sønn Lincoln Ellsworths fikk delta. I tillegg mottok ekspedisjonen statlig støtte, da statsminister Johan Ludwig Mowinckel mente det var viktig å «knytte Norges navn til de arktiske øyene».

Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord og hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord.^[22] De landet samme dag i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet.^[23] Stedet fikk navnet Amundsenodden og området ble navngitt Dornier-Walflya. Selfangstskuta «Sjøliv» fra Balsfjord var i området og reddet Amundsen og hans menn tilbake til Ny-Ålesund.^[24]

 

 

I 1926 gjorde Amundsen et nytt forsøk på å nå Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra den italienske hovedstaden Roma til Ny-Ålesund. I forkant hadde det blitt bygd en luftskiphangar på 3 740 kvadratmeter og en fortøyningsmast. Luftskipet forlot Ny-Ålesund 11. mai 1926 med en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jacob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker. «Norge» passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20. Ferden fortsatte videre til Teller i Alaska hvor de landet 13. eller 14. mai^[23].

De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge» er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til amerikanerne Richard E. Byrd og Floyd Bennett som startet noen få dager før «Norge» fra Ny-Ålesund^[23] med et Fokker-fly. De andre ekspedisjonene er de til Frederick Cook i 1908 og Robert Peary i 1909. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen både den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen og den som nådde Sydpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.

Etter nordpolferden oppstod det en dyp uenighet mellom Roald Amundsen og Umberto Nobile. De hadde forskjellige oppfatninger av sine respektive roller som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. I 1928 planla Umberto Nobile fem arktisekspedisjoner med luftskipet «Italia» med Ny-Ålesund som utgangspunkt.

Den første turen startet 11. mai, men etter åtte timer returnerte luftskipet på grunn av problemer med ising og kontrollsystemene. 15. mai startet en 4 000 km lang flytur til det da uannekterte Nikolai IIs land, hvor det ble samlet inn meteorologiske-, magnetiske- og geografiske data.

Den tredje ferden startet 23. mai fra Ny-Ålesund og 24. mai kl 00:24 nådde luftskipet Nordpolen. Nobile hadde tenkt å fire ned vitenskapsmenn på polpunktet, men forverrede værforhold gjorde at de returnerte to timer senere. 25. mai havarerte luftskipet på Nordaustlandet og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Flere nasjoner deltok i forsøket på å finne og redde Nobile og hans menn. En av dem som sa seg villig til å delta i leteaksjonen var Roald Amundsen, som fikk flybåten «Latham» til disposisjon av Frankrike. «Latham» med et mannskap på syv forlot Tromsø 18. juni 1928. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen har overlevd landingen. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart.

Besetningen på luftskipet Italia ble reddet av en russisk isbryter og av svenske og finske fly. Av en besetning på 17 døde åtte og ni overlevde, deriblant Nobile. Totalt deltok tyve fly, fjorten skip og 1 400 mennesker fra seks nasjoner i redningsaksjonen.

 

Ny-Ålesund fikk trådløs telegrafstasjon i 1918. Gruveselskapet Kings Bay var avhengig av kommunikasjon med verden utenfor og med en trådløs telegrafforbindelse ble forretningene langt mer effektive enn med post. Sikkerheten ble også bedre, for arbeidet i gruvene var risikofylt. Det var ofte ulykker, og da var telegrafen god å ha. Telegrafstasjonen var eid av Kings Bay, men var underlagt en del retningslinjer fra Norges Telegrafvæsen for priser, utstyr, opplæring og tilgjengelighet.

Telegrafstasjonen var sentral under Amundsens ekspedisjoner i 1925 og 1926. Da Nobile og luftskipet «Italia» forsvant på veg mot Nordpolen i 1928, dro blant andre Amundsen ut med flyet «Latham 47» for å lete etter luftskipet. Flyet med Amundsen forsvant og er aldri blitt funnet. Telegrafen i Ny-Ålesund var det siste stedet som hørte livstegn fra «Latham 47» og Roald Amundsen.

Telegrafstasjonen sto ferdig restaurert våren 2014. Inne på stasjonen har Telemuseet laget en utstilling og nettside fra stasjonens levetid fra 1918 til 1964.^[25]

I seks år, fra 1873 til 1883, var det omfattende torskefiske rundt Spitsbergen, men sommeren 1883 vendte fiskeflåten på 18 båter tomhendt tilbake til fastlandet. Etter femti år vendte torsken tilbake til bankene utenfor Spitsbergen og i 1935 ble det etablert en forsyningsbase for fiskerne i Ny-Ålesund. Handelsdepartementet bevilget 20 000 kroner til drift av stasjonen. Kings Bay Kull Companys åtte mann solgte salt, proviant, bunkers, verkstedtjenester og andre forsyninger til fiskerne. I tillegg ble et lite trandamperi anlagt. Forsyningsstasjonen var populær blant fiskerne, men første driftsår endte likevel med et underskudd. For 1936-sesongen bevilget departementet 50 000 kroner og Kings Bay Kull Company hadde fjorten mann ansatt. Et hundretalls fiskebåter oppnådde god fangst i de første årene. Fra 1936 var fisket ujevnt og departementet innstilte støtten fra 1937. Skipsreder Jacob Kjøde drev stasjonen videre til 1939, da den ble lagt ned på grunn av mangel på torsk på fiskefeltene utenfor.^[26]

Under andre verdenskrig ble alle beboerne på Svalbard evakuert. Befolkningen i Ny-Ålesund ble først transportert til Longyearbyen for deretter å bli fraktet til Skottland med «Empress of Canada». Kraftstasjonen, radiomasten, jernbanespor og gruveinnganger i Ny-Ålesund ble ødelagt for å hindre tyskerne i å ta noe av det i bruk.

Etter andre verdenskrig var etterspørselen etter kull høy og prisene gode. Gruvedriften i Ny-Ålesund ble gjenopptatt i 1945 og i løpet av få år kom produksjonen opp i 60 000 tonn, men driftsforholdene var vanskelige med gassutvikling og lekkasjer i gruvesjaktene.

I 1948 ble Ny-Ålesund rammet av den første gruveulykken, som kostet 15 mennesker livet. Til sammen seks eksplosjonsulykker krevde 82 menneskeliv. Modernisering, sikkerhetstiltak og nye anlegg skulle minske risikoen. I 1961 hadde den norske stat investert til sammen 21,7 millioner kroner. Opptrappingen i Ny-Ålesund kom imidlertid på et uheldig tidspunkt, da prisene på kullmarkedet falt kraftig i 1957.

Den endelige avviklingen av kullutvinningen skjedde i 1963, etter den store gruveulykken 5. november 1962 i Esthergruven. Ulykken krevde 21 liv og for 11 av disse ble gruven en gravplass. I perioden 1946 til 1962 hadde i alt 76 mennesker mistet livet i gruvene. I 1963 ble Ny-Ålesund forlatt. Den offentlige debatten etter ulykken var ladet. I Stortinget ble det fremmet et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen av Sosialistisk Folkeparti og de ikke-sosialistiske partiene fordi man mente at sikkerheten ikke var godt nok ivaretatt. Einar Gerhardsen og hans regjering gikk av 28. august 1963 og ble etterfulgt av koalisjonsregjeringen til John Lyng, en regjering som ble felt under en måned etter tiltredelsen, som følge av et mistillitsforslag fra Sosialistisk Folkeparti og Arbeiderpartiet.

Etter gruveulykken i 1962 ble det satt i gang landsomfattende innsamling til de etterlatte. Selskapet hadde i 1958 opprettet Kings Bay Dødsskadefond, og Arbeiderforeningen hadde tegnet ulykkesforsikring for medlemmene. Rikstrygdeverket utbetalte årlige pensjoner til ni enker og 23 barn under 18 år etter ulykken i -62.^[27]

Kvinneforeningen «Polarklokken» i Ny-Ålesund bevilget penger til å reise en bauta til minne om de omkomne i Kings Bays historie. Foreningen ga også penger til barna etter de omkomne fra ulykken i 1962. Staten betalte erstatninger.^[27]

 

Etter nedleggelsen av gruvedriften var det ønskelig fra myndighetenes side å finne alternative bruksområder for eiendommene og dens bygninger. Blant de alternativene som ble vurdert var forsyningsbase for reketrålere og oljeboringsvirksomhet, fiskeforedlingsanlegg, hotellvirksomhet og forskningsvirksomhet.^[28]

I 1964 ble bygningene utleid til Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, som på vegne av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESRO) bygget og drev en telemetristasjon.^[29] Telemetristasjonen var på plass i 1967 og stasjonen i Ny-Ålesund var en av fire i ESROs nettverk. Dataene ble ikke analysert og bearbeidet i Ny-Ålesund, men sendt annenhver uke til Darmstadt i Tyskland. Telemetristasjonen ble nedlagt i 1974. I 1966 startet Nordlysobservatoriet i Tromsø med aktiviteter, og i 1968 installerte Norsk Polarinstitutt seg i en av Ny-Ålesunds bygninger. Men virksomheten i Ny-Ålesund var likevel liten og i sesongen 1974/1975 overvintret bare syv mann, to var tilknyttet Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon og fem var vaktmannskap og ansvarlig for vedlikehold på vegne av Kings Bay Kull Company.^[30]

Betydelige midler fra EUs rammeprogrammer går til forskningen i Ny-Ålesund. Fra 1997 til 2002 hadde fem institusjoner i Ny-Ålesund EU-status som "large scale facility" (LSF). Aktørene som er med i programmene forplikter seg til å tilby infrastruktur i et uforurenset, nesten uberørt område, til EU-finansierte forskere.^[10]

Store Norske Spitsbergen Kulkompani søkte i 2002 om å få gjennomføre prøveboringer etter gull i Svansen-området, ca. 18 km fra Ny-Ålesund. Bakgrunnen for prøveboringsønsket var at prøver fra 1988 har påvist at det er gullforekomster i området, hvor en 11 kilometer lang struktur er spesielt interessant. Overflateprøver viste 10 gram gull per tonn over store områder, noe som er relativt høyt.^[31]

Store Norske Spitsbergen Kulkompani hadde tidligere levert inn en søknad om prøveboring etter gull, men denne ble nektet behandlet før en konsekvensutredning var gjennomført. Utredningen konkluderte med at de miljømessige og samfunnsmessige konsekvensene av prøveboringen er ubetydelige. Konsekvensutredningen ble deretter sendt på høring, hvor høringsuttalelsene stort sett var negative. Motstanden var begrunnet ut ifra at drivverdige funn ville føre til økt aktivitet og dermed økt forurensning av luften, som ikke er forenlig med forskningsprogrammene som overvåker luften i Ny-Ålesund. I tillegg mente flere at utredningen var mangelfull.^[32][33]

På tross av sterke protester fra det internasjonale forskermiljøet, ga Sysselmannen på Svalbard i juni 2003 Store Norske Spitsbergen Kulkompani tillatelse til å påbegynne prøveboring etter gull ved Svansen på visse vilkår. Sysselmannens vedtak ble påklaget til Miljøverndepartementet av Kings Bay AS og samarbeidsorganet for de utenlandske og norske institusjonene som driver forskning i Ny -Ålesund (NySMAC). Hvorpå miljøvernminister Børge Brende 9. januar 2004 trakk tilbake tillatelsen på bakgrunn av luftutslippene fra prøveboringsaktiviteten vil kunne ha negativ innvirkning på forskningsaktiviteten i Ny-Ålesund, og da spesielt målingene av langtransportert luftforurensning ved forskningsstasjonen.^[34]

 

• 1916 – Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell stiftet Kings Bay Kull Company 14. desember og overtok rettighetene til området for 250 000 kroner.
• 1917 – Kullproduksjonen startet
• 1925 – Roald Amundsen brukte Ny-Ålesund som utgangspunkt for flyturen mot Nordpolen
• 1926 – Roald Amundsen brukte Ny-Ålesund som utgangspunkt for luftskipturen til Nordpolen
• 1928 – Umberto Nobile brukte Ny-Ålesund som utgangspunkt for luftskipturen til Nordpolen
• 1929 – Kings Bay Kull Company A/S avviklet virksomheten
• 1933 – Den norske stat overtok alle aksjene i Kings Bay Kull Company A/S
• 1936 – Nordpolhotellet åpnet
• 1945 – Gruvedriften i Ny-Ålesund ble gjenopptatt etter andre verdenskrig
• 1948 – Den første gruveulykken i Ny-Ålesund
• 1962 – Gruveulykke i Esthergruven hvor 21 omkom. Regjeringen Gerhardsen gikk av som følge av Kings Bay-saken.
• 1963 – Gruvedriften ble innstilt
• 1966 – Nordlysobservatoriet i Tromsø etablerte seg i Ny-Ålesund
• 1967 – Den europeiske romfartsorganisasjonen etablerte seg i Ny-Ålesund
• 1968 – Norsk Polarinstitutt etablerte seg i Ny-Ålesund
• 1990 – Norsk institutt for luftforskning åpnet en luftmålestasjon på Zeppelinfjellet
• 1991 – Det tyske Alfred Wegener-Instituttet og japanske National Institute of Polar Research etablerte seg i Ny-Ålesund
• 1997 – Det italienske forskningsråd etablerte seg i Ny-Ålesund
• 1997 – Svalbard Rakettskytefelt ble åpnet og første rakett skutt opp 20. november samme år
• 1999 – Det franske polarinstitutt – Paul Émile Victor etablerte seg i Ny-Ålesund
• 2002 – Store Norske Spitsbergen Kulkompani søkte om å få utvinne gull like ved Ny-Ålesund
• 2002 – Korea Ocean Research and Development Institute etablerte seg i Ny-Ålesund
• 2003 – Sysselmannen på Svalbard ga tillatelse til gullutvinning
• 2004 – Miljøvernminister Brende overprøvde Sysselmannen og trakk tilbake tillatelsen
• 2004 – Det kinesiske polarforskningsinstitutt etablerte seg i Ny-Ålesund
• 2006 – 26 000 turister besøkte Ny-Ålesund

• Thor B. Arlov. Svalbards historie. 2. utg. Tapir akademisk forlag, 2003. ISBN 9788251918510
• Tim Greve. Svalbard – Norge i Nordishavet. Grøndahl, 1975. ISBN 82-504-0107-7.
• Rolf Hanoa. Kings Bay Kull Comp. A/S 1917-1992 : fra gruvedrift til forskningsservice på Svalbard. Schibsted Forlag. ISBN 82-516-1448-1
• Dag Karmly. Kings Bay-saken. Gyldendal. ISBN 8205083509
• Ragnar Thorseth. Familien i isødet : en vinter i Kongsfjorden på Svalbard. Grøndahl. ISBN 82-504-1722-4.
• Kjell Aas. Bondefanget doktor i Kings Bay. Forlaget Allergi og Miljø. ISBN 9788230000618
• Ny-Aalesund, Svalbard. Kings Bay kul comp. 1928. 

• (en) Ny-Ålesund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Stedets (nb) beskrivelse Arkivert 18. desember 2013 hos Wayback Machine. hos den statlige informasjonssiden Polarhistorie.
• (en) Kings Bays hjemmeside
• (nb) Store Norske Spitsbergen Kulkompanis konsekvensutredning for prøveboring etter gull på Svansen
• (nb) Telegrafstasjonen i Ny-Ålesund Arkivert 13. desember 2017 hos Wayback Machine.
• Nautisk NHS sjøkart hos Oceanografix.