Nordaustlandet

 

Nordaustlandet er Svalbards nest største øy og Europas niende største. Nordaustlandet ligger nordøst for Svalbards største øy, Spitsbergen, som den er skilt fra ved Hinlopenstretet. Nordaustlandet har et areal på 14 443 km². Øya er sterkt innskåret av fjorder på vest- og nordsiden, hvor det er et bredt belte av bart land med opptil 600 m høye fjellrygger. På vestkysten finnes også brede strandflater. Nordaustlandet er gjennomskåret av den brede Rijpdalen. På den ene siden ligger Vestfonna, mens Austfonna ligger på den andre siden hvor den ender i havet med en sammenhengende, inntil 30 m høy isvegg.^{[trenger referanse]}

Vestfonna er den nest største isbreen på Svalbard, og utgjør den vestlige tredjedelen av Nordaustlandet på Gustav V Land mellom Wahlenbergfjorden og Nordenskiöldbukta. Vestfonna inkluderer Sverdrupisen i nord, og er ca. 3 000 km² stor.^{[trenger referanse]}

De største isbreene omtales som iskapper, og Austfonna er den største iskappen på Svalbard og i Europa. Austfonna er sammen med Vatnajökull på Island de største eksisterende iskapper, hvor Austfonna er størst i areal og Vatnajökull størst i volum. Det er bare de mye større isskjoldene på Grønland og i Antarktis som overgår Austfonna og Vatnajökull i størrelse. Austfonna utgjør den østre halvdelen av Nordaustlandet. Austfonna inkluderer Palanderisen, i det sentrale området, og Vegafonna i vest, og dekker et arealet på 8 492 km² og et volum på 1900 km³.^[1]

Som en følge av nedsmeltning av en isbre på Nordaustlandet ble det i 2008 avdekket at Isispynten ikke er en del av Nordaustlandet, men en øy.^[2]

De yngste bergartene på Nordaustlandet er ganger av doleritt fra jura-kritt i grunnfjellet på blant annet Lågøya og i munningen av Brennevinsfjorden.^[3]

 

Store deler av Nordaustlandet er mer eller mindre fri for vegetasjon, eller dekket av isbre. Den lille vegetasjonen som Nordaustlandet har tilhører den arktiske polarørkensonen. På halvøyene i nord og på øyas midtre deler øst for Wahlenbergfjorden er vegetasjonen dominert av vardefrytle (Luzula confusa). Områdene rundt Murchisonfjorden og Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden finnes snøfrytle (Luzula arctica).^[4]

Hårsvingel (Festuca baffinensis) er nokså vanlig på øya, mens buestarr (Carex maritima) og tuerapp (Poa arctica) finnes enkelte steder på øyas østkyst. Krekling er relativt sjelden i kyst- og fjordstrøkene på Spitsbergen, men er også funnet et par steder på Nordaustlandet. Svartaks (Trisetum spicatum) er funnet på øya, og blårapp (Poa glauca) er kun observert en gang på Nordaustlandet.^[5]

 

Øst for Nordaustlandet er havstrømmene kalde med karrige kyststrekninger. På nord- og vestsiden siger varmere atlantisk vann inn fra vest og gir grunnlag for mer liv, blant annet en rekke mindre fuglefjell med havhest, polarmåke, krykkje, alkekonge, teist og polarlomvi. De fleste av fuglefjellene finnes langs kysten mellom Murchisonfjorden og Kapp Bruun, på Sjuøyane og rundt Wahlenbergfjorden.^{[trenger referanse]}

Hvitkinngås er funnet hekkende ved Torellneset, mens ringgås hekker sporadisk flere steder nord på Nordaustlandet. Ærfugl hekker spredt rundt på hele øya og rødnebbternen hekker oppe i nordvestlig del av øya.^{[trenger referanse]}

Isbjørn er på øya hele året, men hvor mange isbjørner som oversomrer avhenger av havisens utbredelse og konsistens og isbjørnenes næringstilgang. Av andre sjøpattedyr finnes ringsel, storkobbe, hvalross, vågehval og hvithval. Nordvest, nordøst og sørvest på øya ligger noen av de viktigste liggeplassene for hvalross på Svalbard.^{[trenger referanse]}

Den sparsomme vegetasjonen er tilstrekkelig til å opprettholde en liten bestand av svalbardrein. Bestanden på 400-500 dyr er fåtallig sammenlignet med sentrale deler av Spitsbergen og Edgeøya. Rein finnes spredt over det meste av den isfrie delen av Nordaustlandet, hvor de viktigste beiteområdene er på halvøyene i nord og i områdene rundt Murchisonfjorden, Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden.^{[trenger referanse]}

Fjellrev er vanlig. På Nordaustlandet finnes mange vann og vassdrag med røye.^{[trenger referanse]}

Nordaustlandet var kjent av hvalfangere omkring 1650.

 

Den svenske zoologen Otto Martin Torell dro på en ekspedisjon til Svalbard og Bjørnøya i 1861 med de to selfangerskutene «Aeolus» og «Magdalena». Besøket til Bjørnøya ble forhindret av drivis og i juni når begge skutene Storfjorden på Spitsbergens vestkyst. Torell reiser med «Aeolus» gjennom Hinlopenstretet og langs Nordaustlandet, mens den andre skuta seiler langs Spitsbergen. Ekspedisjonen varte fra juni til september.^[6]

I 1863 foretok Elling Carlsen fra Tromsø den første omseilingen av hele Svalbard og dokumenterer at Nordaustlandet er dekket av et nesten sammenhengende isdekke og at Svalbard kan omseiles i gunstige isår. Året etter seiler Sivert Tobiesen, Johan Mattilas og Janne Aastrøm langs nord- og østsiden av Nordaustlandet, men ved det sørlige innløpet til Hinlopenstretet forliser båtene. Etter en strabasiøs ferd til vestkysten av Isfjorden ble de reddet av den første svalbardekspedisjonen til den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld.^[7]

Under det internasjonale geofysiske år 1957–58 ble det bygd en svensk-finsk-sveitsisk vitenskapelig stasjon ved Murchisonfjorden.

 

21. mai 1925 startet Roald Amundsen med fem mann i to flybåter fra Ny-Ålesund. Ombord på «N 25» var Amundsen navigatør, Hjalmar Riiser-Larsen fører og Karl Feucht mekaniker. Ombord på «N 24» var Leif Ragnar Dietrichson fører, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker.^{[trenger referanse]}

Etter ca. åtte timer i luften bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen råk, men under landingen ble den ene flybåten skadet slik at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av drivisen, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N 25» opp på et isflak. De geodetiske målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til 87° 44' nord. Det gjensto 251 km til Nordpolen.^{[trenger referanse]}

«N 24» måtte etterlates i isen. Etter å ha stampet snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni^[8] med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre bensin fra den etterlatte «N 24» og de kunne ikke overføre mer bensin enn å nå frem til Nordaustlandet. De landet i Brennevinsfjorden nær Hinlopenstretet, og stedet fikk navnet Amundsenodden og området ble navngitt Dornier-Walflya. Neste morgen ble de reddet av selfangstskuta «Sjøliv» fra Balsfjord.^[9] Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Amundsen og de fem andre ekspedisjonsmedlemmene ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til Horten, og neste dag, den 5. juli 1925, fløy «N 25» med de seks ombord til Oslo.

 

Den italienske luftfartsingeniøren og generalen Umberto Nobile var med på den første flyturen over Nordpolen med luftskipet «Norge» sammen med Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth. Men etter turen ble han og Amundsen uvenner over hvem som hadde æren for ferden. Nobile kom senere tilbake til Arktis, denne gangen som leder av en ekspedisjon med luftskipet «Italia». Det ble totalt foretatt tre flyvninger. De to første ferdene kartla nordøstkysten av Grønland, Nikolai IIs land og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.^{[trenger referanse]}

Den tredje ekspedisjonen begynte 22. mai 1928 og gikk til Nordpolen. På vei tilbake til Ny-Ålesund havarerte luftskipet på isen, og seks omkom og 10 var strandet med gondolen på den drivende pakkisen. En av de største internasjonale redningsaksjonen i polare strøk noensinne ble iverksatt, hvor over 1500 mennesker fra syv ulike nasjoner deltok. Kapp Rubin, ved Nordkapp på Laponiahalvøya, ble brukt som base for redningsaksjonen. Kartene over Nordaustlandet var på den tiden dårlige og upresise, og de som deltok i redningsaksjonen hadde ikke kommunikasjonsutstyr, ingen riktige kart og ingen hjelp utenfra. Under redningsaksjonen omkom blant annet Roald Amundsen sammen med mannskapet i det franske Latham 47-flyet et sted utenfor Bjørnøya.^{[trenger referanse]}

Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende fra Luftskipet «Italia» hadde blitt hentet ut fra den drivende pakkisen. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Ny-Ålesund, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en Fokker C.V skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Ny-Ålesund og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.^{[trenger referanse]}

På Nordaustlandet, øst for Kapp Platen og Duvefjorden fikk mange steder navn etter folk som var involvert i ekspedisjonen og redningsaksjonen, slik som Finn Malmgrenfjorden, Alpiniøya, Albertinibukta, Běhounekodden, Soraberget, Viglieriberget, Cuchnovskijodden, Tandbergøya, Van Dongenbukta, Kapp Laura og Italiaodden.^[10]

Krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa. Tyskerne begynte allerede i 1941 å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie meteorologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep, og Tyskland etablerte derfor flere hemmelige automatiserte og bemannede meteorologiske stasjoner på Svalbard, nordøstlig del av Grønland og på Frans Josefs land. I perioden 1944-45 var det fire bemannede værstasjoner på Svalbard. På Nordaustlandet ble Station Haudegen i Wordiebukta i Rijpfjorden oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen. Alle elleve var enten soldater eller militært personell og ble ledet av Wilhelm Dege. Stasjonen bestod av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca. 80 meter fra hovedhuset, i fjellet ovenfor.^[11]

Stasjonen ble forlatt 6. september 1945 da tyskerne ble hentet av den norske selskuta «Blaasel», fire måneder etter at andre verdenskrig var avsluttet i Europa. Station Haudegen er den eneste tyske meteorologiske stasjonen som i dag har bevarte bygninger.^[11]

 

Nordaustlandet inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat, som ble opprettet 1. juli 1973 og omhandler et område på 55 354 315 dekar (det største av alle verneområdene på Svalbard, uansett vernestatus). Reservatet er direkte tilknyttet Søraust-Svalbard naturreservat i sør. Naturreservatet omfatter i tillegg til Nordaustlandet blant annet Kvitøya og Kong Karls Land. Øygruppen Kong Karls Land er det viktigste yngleområdet for isbjørn i denne delen av Arktis. Derfor er det ferdselsforbud her hele året. Forbudet gjelder all ferdsel på øyene og på sjøen i en avstand på minst 500 m fra land eller skjær, og overflyging under 500 m.^{[trenger referanse]}

Sysselmannen foreslo 14. januar 2009 å frede forskningsstasjonen i Kinnvika fra 1957, som ble satt opp i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957-58. Forskningsstasjonen eies av den norske stat og består av ti bygninger.^[12] Forslaget ble sent ut på høring og 29. juni 2009 kunngjorde Riksantikvaren at Kinnvika er fredet. Fredningen omfatter alle de ti bygningene med eksteriør, interiør og fast innredning. Løst inventar som har tilknytning til den opprinnelige virksomheten inngår i fredningen. Utendørs installasjoner, objekter, gjenstander og andre spor som har tilknytning til virksomheten i 1957-59 er også fredet, likeså et område omkring forskningsstasjonen.^[13] Formålet er å bevare Kinnvika som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra polaråret 1957-58. Fredningen skal ivareta de kulturhistoriske og vitenskapelige verdiene knyttet til anlegget som helhet, samt de arkitektoniske og opplevelsesmessige verdiene knyttet til bebyggelsen og dens virkning i landskapet. Fredningen innebærer at anlegget skal bevares uten vesentlige endringer, men det åpnes for rehabilitering av hovedbygningen.^{[trenger referanse]}

• Nils Petter Thuesen (2005). Svalbards historie i årstall. Oslo: Orion Forlag AS. ISBN 82-458-0742-7. 
• «Nordaustlandet». Store norske leksikon. Besøkt 13. desember 2009. 

• (en) Nordaustlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Øybeskrivelse Arkivert 4. oktober 2015 hos Wayback Machine. og områdebeskrivelse i Cruisehåndbok for Svalbard Arkivert 14. april 2012 hos Wayback Machine. – Norsk polarinstitutt.