Mobildekning
Mobildekning betegner den geografiske sender-rekkevidde et mobiltelefoninett har internt i et land eller område, og måles gjerne som dekning i prosent av arealet (arealdekning) eller dekning til prosent av befolkningsdekningen.
Det skilles mellom ulike kvaliteter av dekning, normalt utendørsdekning og innendørsdekning. For enkelte teknologier og bruksområder er det også interessant å måle dekning i bil, f.eks for mobilsystemer for utrykningskjøretøyer. Dekningen er teoretisk beregnet, lokale forhold som vegetasjon, bygninger, topografi og andre hindre spiller inn og kan endre seg etter siste måletidspunkt.
Globalt har mer enn 90% av verdens befolkning mobildekning. I Norge måler operatørene selv sin dekning, og publiserer dekningskart. Telenor har elektronisk dekningskart på sine hjemmesider, og oppgir (mars 2008) 99,86% befolkningsdekning og 86,33% arealdekning, Konkurrenten Telia oppgir "over 98%" befolkningsdekning i sin årsoppgave for 2006. Den mobile bredbåndstilbyderen Ice oppgir 94% befolkningsdekning og 75% arealdekning[1].
Dekning og kapasitet er et resultat av mobilteknologiens frekvensområde. Sending i dagens GSM-bånd (900 MHz) gir normalt 3–7 km radius rekkevidde per basestasjon til lands og 97–120 km til havs. Sending i høyere frekvensområder (1800, 2100 eller 2600 MHz) gir 1–3 km rekkevidde til lands. Med andre ord gjør lavere frekvenser det mulig å dekke et større område med kun en basestasjon, til gjengjeld er den tilgjengelige kapasiteten lavere og vice versa.
Internasjonalt innrapporterer mobiloperatørene dekningsgrad til organisasjonen GSMA (GSM Association), som publiserer både tallstatistikk og europeiske og globale dekningskart hvert år.
2008
redigerListe over land med ulik geografisk arealdekning finnes under artiklene om hnhv 2G og 3G. Kartet nedenfor viser den geografiske utbredelsen av dekning for mobiltelefoni, uavhengig av hvilken teknologistandard som anvendes.
Kilde: GSMA Wireless Intelligence World Coverage 2008.
Best dekning i verden har Japan, Storbritannia, Tyskland, Sverige, Italia, Sveits, Østerrike, Malaysia, og Taiwan. Japan, Malaysia og Taiwan har tilnærmet full 3G-dekning. I Sverige, hvor de tre mobiloperatørene har meget sterke dekningskrav, er det nesten full 3G-dekning i den sørlige halvdelen av landet. Det samme gjelder Storbritannia, hvor 3G-lisensene ble auksjonert bort til svært høye priser og utbyggerne har bygd nesten full geografisk dekning sør for Skottland.
USA har ganske mangelfull dekning, og nesten ikke noen 3G-dekning. Ulike 2G-teknologier har svekket stordriftsfordelene og dermed hemmet utbyggingen, og det er fortsatt en rekke, ikke-kompatible mobilsystemer i bruk. Hva angår dekning, bruk og tjenester, er det meget stor kvalitetsforskjell mellom Vest-Europa og Japan på den ene siden og USA på den andre siden.
Lavest dekning har Afrika, Øst-Russland og Sibir, deler av Latin-Amerika, Australia og Canada. God dekningsøkonomi betyr alltid at de mest befolkede områdene bygges ut først, samtidig som brukere i bystrøk bruker veier og jernbane og krever dekning på slike steder. Dette setter operatørene under stort utbyggingspress, men det er svært uvanlig å pålegge dem dekningsplikt for mobil. I noen land har myndighetene innført obligatoriske utbyggingsfond som finansieres av mobilbrukerne, og dette tiltaket har gitt ekstremt god dekning i f.eks Tyrkia.
2016
redigerI 2009 ble nett med Long Term Evolution, LTE, satt opp i Oslo og Stockholm. Fra desember 2010 ble WiMax og LTE ansett som 4G teknologier selv om de var langt unna datarater på 1 Gbit/s.[2] I Norge hadde 95% av befolkningen 4G-dekning høsten 2015, mens 49% av arealet hadde 4G-dekning.[3] Telenor anslår at 98% av alle husstander vil ha 4G-dekning innen utgangen av 2016.[4] LTE-Advanced lanseres av flere selskaper som 4G+, og har datarater opp til 300Mbit/s, men dekningsgraden er pr april 2016 mye lavere enn for LTE.[5]
140 land hadde LTE-dekning høsten 2015, og 11 land hadde planer om å innføre 4G.[6] OpenSignal.com skriver at Sør-Korea hadde best dekning, fulgt av Japan, mens New Zealand hadde best hastighet på sitt LTE-nett.
2022
redigerI juni 2021 ble det rapportert at 1,2 millioner nordmenn har tilgang på 5G-hastighet og at i løpet av de neste årene skal alle i Norge ha tilgang på 5G. I utgangen av 2017 ble det også meldt at 99,8 % av Norge hadde tilgang på 4G.[7] Norge har kommet langt i utbygging av mobildekning og derfor ligger vi på 6 plass i verdenstoppen når det kommer til mobildekning.[8]
Referanser
rediger- ^ Aftenposten 8.mars 2008.
- ^ «ITU World Radiocommunication Seminar highlights future communication technologies». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 26. april 2016.
- ^ 4G-dekning for 95 prosent av befolkningen Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine. 23. oktober 2015
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2016. Besøkt 26. april 2016.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. april 2016. Besøkt 26. april 2016.
- ^ https://opensignal.com/reports/2015/09/state-of-lte-q3-2015/
- ^ Lekanger, Kurt (6. mai 2019). «Nye tall: Så god (dårlig) er mobildekningen der du bor». Digi.no. Besøkt 14. mai 2022.
- ^ Helen (10. april 2020). «Top 10 Countries with the Best Mobile Internet». blog.rottenwifi.com (på engelsk). Besøkt 14. mai 2022.
Eksterne lenker
rediger- GSMA hjememside Arkivert 22. februar 2011 hos Wayback Machine.
- GSMA kartprodukter
- GSMA databank