Malaria

 

Det finnes fem arter av slekten Plasmodium som regelmessig forårsaker sykdom hos mennesker: P. falciparum, P. vivax, P. ovale, P. malariae og P. knowlesi. Av disse er P. falciparum mest fryktet, da denne kan føre til alvorlig sykdom og død, mens de andre parasittene i større grad gir mildere og mer langvarige sykdomsforløp. I tillegg infiserer P. relictum, P. anasum og P. gallinaceum fugler, hvorav førstnevnte er kritisk på steder der fuglene mangler evolusjonær resistens over tid, for eksempel på Hawaiiøyene. Parasittene overføres av malariamygg (Anopheles), og det er bare hunnmyggen som stikker mennesker og som dermed kan overføre malariaparasittene.^[8]

Malariaparasittene har en relativt komplisert livssyklus. Både mennesker og dyr er smittereservoar for parasitten, og en malariamygg kan bli infisert ved å suge blod fra en smittet person. Ved myggens neste måltid kan parasittene overføres til en annen person når myggen ved begynnelsen av stikket sprøyter inn litt blodfortynnende stoff, slik at blodet ikke koagulerer inne i kanalen til myggens stikksnabel. Når parasitten er overført til et menneske, føres den via blodårene til leveren hvor den formerer seg. Etter 7–14 dager går den tilbake til blodårene og inn i de røde blodlegemene hvor den fortsetter å formere seg. Dette gjør det mulig for malariaparasitten å bli plukket opp av en ny mygg, og dermed fortsette malariasyklusen.

 

Ca. 45 % av verdens befolkning lever i områder hvor det er mulig å bli smittet, bl.a. tropiske og subtropiske deler av Afrika, Asia, Midtøsten, Latin-Amerika og Oseania. Det er estimert at omtrent 584 000 mennesker døde av malaria på verdensbasis i 2013; 90 % av dødsfallene forekom i Afrika sør for Sahara, og 78 % av disse var hos barn under 5 år.^[7]

På verdensbasis er malaria et alvorlig helseproblem, og har klassisk sett vært vurdert som en av de «tre store infeksjonssykdommene» sammen med hiv/aids og tuberkulose.^[10] I tillegg ble bekjempelsen av malaria inkludert i FNs tusenårsmål, der man satte som mål å stoppe spredningen av malaria og redusere antall malariadødsfall innen 2016, noe man vurderer å ha oppnådd.^[11]

Etter nedgang på 1960-tallet, pga. bekjempelse av myggen med insektmidler og parasitten med medisiner, er sykdommen blitt vanligere igjen fordi både myggen og selve parasitten har evolvert økt motstandsdyktighet mot kjemikaliene. I Malawi utgjør malaria 22 % av alle sykehusinnleggelser. Det er stor usikkerhet rundt den epidemiologiske situasjon m.h.t. malaria, og det er mulig at de reelle tallene er enda høyere.

I Sverige ble malaria kalt frossan. Carl Michael Bellmann ble smittet i 1773, og beskrev symptomene slik i Fredmans sång nr 18:

Min hand blir is och näsan vatten,

min fot som glas, och hela natten

regerar själen yr och rädd.^[12]

40 år tidligere hadde Carl von Linné levert sin medisinske doktorgrad med tittelen Hipothesis Nova de Febrium Intermittentium Causa, der hans hypotese er at malaria skyldes tilstopping av tarmens blodårer grunnet leireholdig drikkevann. Den intermitterende feberen forklares med friksjon og ekstrabelastning på hjertet som må presse blodet forbi «leireproppene». Linné anbefalte derfor en kur bestående av diett og avføringsmidler – enda malaria i seg selv fremkaller løs mage.^[13]

Den siste malariaepidemien i Norge var på Kirkøy på Hvaler, på midten av 1800-tallet. Den gang var det sjøfolk som hadde med seg parasitten. På Hvaler-øyene er det tre varianter mygg som kan bli bærere av den. Med et mildere klima frykter forskerne store malariautbrudd i Østfold om tyve år. Det er særlig Ytre Oslofjord som er utsatt for utbrudd, ettersom mye ferskvann langs kysten gir myggen gode vekstvilkår.^[14]

På Lolland i Danmark var malaria så vanlig at sykdommen på dansk ble hetende «den lollandske feber», og folk engstet seg for å flytte til øya, der de måtte regne med å bli smittet. Først mot slutten av 1800-tallet ble Lolland kvitt denne plagen.^[15] Så sent som i 1831 oversteg antall dødsfall grunnet malaria antall fødsler på Lolland. Men fra 1700-tallet og fremover ble det iverksatt drenering og bygging av diker som beskyttet mot oversvømmelser, og gradvis ble en sykdomsbefengt øy forvandlet til Danmarks beste jordbruksland. De siste malariatilfellene på Lolland ble registrert i starten av 1900-tallet.^[16]

I Italia var Lazio-regionen, der Roma ligger, ett av landets to mest malaria-befengte områder. I 1869 var to tredjedeler av befolkningen i Lazio kronisk malariasyke. Etter Italias samling i 1861 var Roma utpekt til hovedstad, men dette var lenge et omdiskutert prosjekt på grunn av den høye forekomsten av malaria. For å bekjempe sykdommen gikk frihetshelten Garibaldi inn for et storstilt prosjekt, der Tiberen skulle legges i et nytt løp rundt Roma. Dette ble det aldri noe av, men i 1907 begynte man å reise de svære murene langs Tiberen som i dag holder vannmassene på plass, og hindrer dannelse av våtmark der malariamygg kan klekkes ut.^[17]

Tidligere brukte man kinin, utvunnet av kinabark, til behandling av malaria. Briter som tjenestegjorde i malariautsatte strøk, ble oppfordret til å drikke tonic for å unngå smitte. Tonic er tilsatt kinin, og drinken gin og tonic ble populær i britiske kolonier.

Symptomene starter ofte med en vedvarende feber, som kan følges med oppkast, slapphet, hodepine og tretthet. Dette kan ligne på mange andre sykdommer, f.eks influensa.

Etter noen dager inntrer typisk perioder med feberanfall. Det starter med en hurtig temperaturstigning og frostrier, der huden føles kjølig. Man holder ofte temperaturen i noen timer, med tørr og varm hud, hodepine, kvalme og tørste. Anfallet avsluttes med et raskt temperaturfall, og man kaldsvetter mye. Anfallet kan ta fra 6 timer opp til flere døgn, etter hvor alvorlig infeksjonen er.

Diagnosen stilles ved å se på blodutstryk under mikroskop og påvise parasitten inne i de røde blodlegemene (se bildet ovenfor). På sykehus i en del afrikanske land gjøres denne analysen i løpet av 10-20 minutter. Det finnes også raske tester man kan kjøpe og foreta selv, men disse er ikke like nøyaktige som en diagnose satt ved blodutstryk.

Siden starten av malaria-anfallet er nokså utypisk og vanskelig å diagnostisere i vår del av verden, er det viktig å få informert lege om man har reist innenfor et område der malariafaren er stor.

 

Det viktigste en kan gjøre for å ikke få malaria, er å unngå å bli stukket av malariamygg. Dette gjøres ved å bruke preparater mot mygg, sove under myggnett og holde kroppen dekket med tøy, spesielt fra solnedgang til soloppgang. Reisende til malariaområder kan også trenge forebyggende legemidler som dreper malariaparasitter som kan komme seg inn i kroppen. Tidligere brukte man utplanting av eukalyptustrær som forebygging, siden røttene tørker ut jordsmonnet, og derved reduserer utklekking av malariamygg. Klosteret Tre Fontane i Roma måtte f.eks rømmes av både cistercienser- og fransiskanermunker på grunn av malaria før trappistene tok over i 1868 og startet utplanting i området av nettopp eukalyptus.^[18]

Innenfor mange områder har malariamyggen utviklet resistens mot flere av de vanligste forebyggende malariamedikamentene. Det er en vaksine som kalles RTS,S og kan gi beskyttelse i minst 18 måneder.^[19]

• «Malaria - veileder for helsepersonell», fra Folkehelseinstituttet
• U.S. Centers for Disease Control and Prevention – Malaria (engelsk)
• Malaria vaccine initiative
• «Massemorderen malaria» - artikkel fra forskning.no 19.10.02