Akkadisk

Sammen med de øvrige semittiske språka tilhører akkadisk de afroasiatiske språka, en språkfamilie som hører hjemme i Vest-Asia og Nord-Afrika.

Innenfor de semittiske språka danner akkadisk en egen østsemittisk undergruppe. Den skiller seg fra nordvest- og sørsemittiske språk gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV), mens de to andre greinene vanligvis benytter en predikat–subjekt–objekt- eller subjekt–predikat–objekt-ordstilling. Ordstillinga i akkadisk er annerledes på grunn av innflytelse fra sumerisk, som har SOV.

Dessuten bruker akkadisk som eneste semittiske språk preposisjonene ina (lokativ, altså norske i, på, ved, med) og ana (dativ-allativ, altså norske for, til). Mange beslekta, nordvestsemittiske språk, som arabisk og arameisk, har isteden preposisjonene bi/bə (lokativ) respektive li/lə (dativ). De akkadiske rompreposisjonenes opprinnelse er ukjent.

I motsetning til de fleste andre semittiske språk har akkadisk bare én frikativ, nemlig ḫ [x]. Akkadisk har mista både de glottale og de faryngale frikativene, som er typiske for de øvrige semittiske språka. Sibilantene i akkadisk var i alle fall fram til gammelbabylonisk tid (cirka 1800-tallet f.Kr.) utelukkende affrikater.

 

Gammelakkadisk har blitt bevart på leirtavler siden 2600 f.Kr. Det ble skrevet med kileskrift, som ble overtatt fra sumererne. I motsetning til i sumerisk ble dette til en fullt utvikla stavelsesskrift. Kileskriftens opprinnelige logogramkarakter kom i bakgrunnen. Imidlertid fortsatte man å bruke de tilsvarende logogrammene for frekvente ord som «gud», «tempel» og så videre. Derfor kan for eksempel tegnet AN på den ene sida stå som logogram for «gud», og på den andre sida betegne guden An, og til og med brukes som stavelsestegn for stavelsen -an-. Dessuten ble det samme tegnet brukt som determinativ for gudenavn.

Eksempel 4 på bildet til høyre viser en annen egenart hos det akkadiske kileskriftsystemet. Mange stavelsestegn har ikke noen entydig lydverdi. Enkelte tegn, for eksempel AḪ, har samme betydning uavhengig av stavelsesvokalen sin. Heller ikke i den andre retningen er det noen entydig koordinering. Stavelsen -ša- gjengis for eksempel med tegnet ŠA, men også med tegnet NÍĜ. Ofte brukes til og med disse to tegna for den samme stavelsen i en og samme tekst.

Gammelakkadisk, som ble benytta fram til slutten av det tredje årtusenet f.Kr., skiller seg fra både babylonsk som assyrisk, og ble utkonkurrert av disse dialektene. Allerede på 2000-tallet f.Kr. kunne disse to, som senere skulle bli hoveddialekter, tydelig skilles fra hverandre. Gammelbabylonsk er, på samme måte som den nærstående dialekten mariottisk, tydelig mer innovativt enn både det gammelassyriske språket og det fjernere eblaittiske språket. Derfor er det i gammelbabylonsk at man for første gang finner former som lu-prus (jeg kommer til å avgjøre), istedenfor den eldre la-prus. Selv om assyrisk var temmelig arkaisk sammenligna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinninger, for eksempel den «assyriske vokalharmonien», som dog ikke kan sammenlignes med vokalharmonisystemet i tyrkisk eller finsk. Eblaittisk var et enda mer arkaisk språk. Det beholdt hele tida et produktivt dualis og et relativt pronomen som særstilles etter kasus, numerus og genus. Begge deler forsvant allerede i gammelakkadisk.

Gammelbabylonsk var kong Hammurabis språk, og med dette skapte han det som i dag kalles Hammurabis lover, en av verdens eldste lovtekster.

Fra 1400-tallet f.Kr. snakker man om «mellombabylonsk». Grensedragninga bygger på at kassittene erobra Babylonia omkring 1550 f.Kr. og deretter beherska dette språket i over 300 år. De ga opp sitt eget språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytelse på språket. I mellombabylonskens blomstringstid var det i hele den gamle Orientens verden, inkludert Egypt, diplomatiets skriftspråk. I denne perioden ble tok det også opp tallrike lånord fra nordvestsemittiske språk og fra hurrittisk. Disse ble imidlertid brukt kun i det akkadiske språkområdets grenseområder.

 

Selv gammelassyrisk utvikla seg videre i det andre årtusenet før Kristus. Siden det var et rent folkespråk – konger skrev på babylonsk – finnes det bare noen få bevarte omfangsrike tekster fra denne tida. Fra rundt 1500 f.Kr. snakker man om «mellomassyrisk».

I løpet av det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk og arameisk parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, mens papyrus- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språka «nyassyrisk» og «nybabylonsk». Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byen Nineve, og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk.

Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennom persernes erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av «senbabylonsk») som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også etter grekernes invasjon under Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av 200-tallet e.Kr.

Det akkadiske språket ble gjenoppdaga først da dansken Carsten Niebuhr i 1767 kunne gjøre omfangsrike avskrifter av kileskrifttekster og presenterte dem i Danmark. Umiddelbart begynte mange å prøve å tyde språket. Til særlig stor hjelp i den sammenhengen var flerspråklige tekster, som blant annet inneholdt gammelpersiske og akkadiske deler. Siden mange kongenavn forekom i disse tekstene kunne man identifisere i alle fall enslige kileskrifttegn, som ble presentert for allmennheten i 1802 av Georg Friedrich Grotefend. Allerede da var det mulig å se at akkadisk tilhørte de semittiske språka. Det endelige gjennombruddet i tydinga av skriften, og dermed i tilgangen til det akkadiske språket, lyktes Henry Rawlinson, Edward Hincks og Julius Oppert med på midten av 1800-tallet.

Den følgende tabellen inneholder en sammenfatning av de hittil sikkert identifiserte dialektene i akkadisk.

Enkelte forskere (for eksempel B. Sommerfeld 2003) antar videre at den «gammelakkadisken» som ble brukt i de eldste tekstene ikke var noen forgjenger til de senere dialektene assyrisk og babylonsk, men en egen dialekt som ble utkonkurrert av disse to og døde ut tidlig.

Siden akkadisk som talespråk er utdødd og ingen samtidige beskrivelser av uttalen ble gjort, kan man ikke forske noe særlig på fonetikken og fonologien. Man kan allikevel, på grunn av slektskapet med de øvrige semittiske språka og ved hjelp av variantene i skrivemåten av ord i akkadisk, trekke noen slutninger.

Den følgende tabellen gjengir de lydene som særskilles i den akkadiske bruken av kileskrift. IPA-tegna representerer den antatte uttalen etter Streck 2005. I klammer følger den transkripsjonen for lyden som brukes i faglitteraturen, i de tilfellene hvor det skiller seg fra det fonetiske tegnet. Denne transkripsjonen har blitt foreslått for alle semittiske språk av Deutsche Morgenländische Gesellschaft (DMG) og betegnes derfor som DMG-Umschrift.

Når det gjelder lateralaffrikaten /š/, tror noen forskere at den har hatt en frikativ uttale ([ɬ] eller [ʃ]).

Dessuten regner de fleste akkadologer med at det fantes en bakre mellomvokal (o eller ɔ). Kileskriften gir imidlertid ikke noe godt bevis på dette.

Alle konsonanter og vokaler forekommer som korte og lange. Konsonantlengde uttrykkes ved dobling av den gjeldende konsonanten, vokallengde ved en strek over vokalen (ā, ē, ī, ū). Denne forskjellen er fonemisk, det vil si betydningsskillende, og utnyttes også i grammatikken, for eksempel iprusu (at han avgjorde) – iprusū (de avgjør).

Om betoningen i akkadisk er ingenting kjent. Riktignok fins det visse holdepunkter, som regelen om bortfall av vokaler (se neste avsnitt) og det at visse skrivemåter i kileskriften kan representere en betoning av bestemte vokaler, men hittil har man ennå ikke kunnet bevise noen betoningsregel.

Akkadisk har en regel som stryker korte (og sannsynligvis ubetonte) vokaler. Dette skjer ikke med vokaler i siste stavelse i ord, og kun i åpne stavelser som følger en annen åpen stavelse med kort vokal. Åpne stavelser er i denne sammenhengen dem som slutter på en vokal. For eksempel uttales verbaladjektivet (partisipp II) av verbet prs (avgjøre) i sin feminine form paris-t-um (-t markerer hunnkjønn, -um er nominativ-endelsen). /i/-en strykes ikke, ettersom den befinner seg i en lukka stavelse (/ris/). I ordets maskuline form heter det imidlertid pars-um, siden /i/-en i den formen som ligger til grunn, /pa.ri.sum/, står i en åpen stavelse og kommer etter en kort åpen stavelse (/pa/). I akkadiskens senere språkstadier ser man i tillegg et generelt bortfall av korte vokaler i slutten av ord.

Som alle semittiske språk benytter også akkadisk seg av den såkalte rotbøyninga. En ordrot består vanligvis av tre konsonanter, de såkalte radikalene. Radikalene eller rotkonsonantene gjengis av og til i transkripsjonen med store bokstaver, for eksempel PRS (avgjøre). Mellom og rundt disse rotkonsonantene settes det i akkadisk inn ulike infikser, prefikser og suffikser, som har grammatiske og orddannende funksjoner. Konsonant-vokal-mønsteret som dette fører til, differensierer rotas grunnbetydning. Den midterste rotkonsonanten (radikalen) kan være enkel eller dobbel (forlenga). Denne forskjellen er betydningsskillende. Et eksempel på dette fins i avsnittet «verbmorfologi».

Konsonantene ʔ, w, j og n betegnes som «svake radikaler». Røtter som inneholder disse radikalene danner uregelmessige stammeformer.

Akkadisk har to grammatiske kjønn, maskulinum og femininum. Feminine substantiv og adjektiv har som oftest en -(a)t i slutten av stammen. Kasussystemet er enkelt. Det inneholder i entall tre kasus (nominativ, genitiv og akkusativ), i flertall bare to kasus (nominativ og oblik). Adjektiv kongruerer i kasus, numerus og genus med hovedordet og følger dette.

Med substantivene šarrum (konge) og šarratum (dronning) og adjektivet dannum (sterk) som eksempler, blir gammelbabylonskens kasussystem tydeliggjort i den følgende tabellen:

Som man ser, skiller endelsene for substantiv og adjektiv seg fra hverandre bare i hannkjønn flertall. Enkelte substantiv, framfor alt geografiske begrep som «by», «område» og så videre, kan dessuten danne en lokativ på -um i entall. Denne er imidlertid ikke produktiv, og de resulterende formene framstiller adverbiale bestemminger. I nybabylonsk tid blir um-lokativet vanligere og erstatter i mange former konstruksjoner med preposisjonen ina.

I senere utviklingsstadier av akkadisk har framfor alt den såkalte mimasjonen (endelsen -m), som opptrer i de fleste kasusendelsene, forsvunnet, bortsett fra i lokativ. Senere sammenfaller entall av substantiv i nominativ og akkusativ til -u. I nybabylonsk skjedde det en lydendring som gjorde at korte vokaler i slutten av ord forsvant. Dermed forsvant forskjellen mellom kasus bortsett fra ved maskuline nomen i flertall. I mange tekster skrev man imidlertid fortsatt kasusvokalene, men ikke konsekvent og ofte feilaktig. Siden det viktigste kontaktspråket på denne tida var arameisk, som også mangla kasusforskjeller, var denne utviklinga kanskje ikke bare fonologisk betinga.

Det akkadiske substantivet kan ha tre forskjellige status. De uttrykker substantivets syntaktiske forhold til andre konstituenter. Status rectus (styrt status) er grunnformen. Status absolutus (absolutt status) brukes når substantivet i en nominalsats (for eksempel A er en B) brukes som predikativ.

Hvis et substantiv følges av et possessivsuffiks eller et substantiv i genitiv, må det stå i status constructus, som ofte, på samme måte som status absolutus, markeres ved bortfall av kasussuffikset.

En genitivforbindelse kan også markeres med partikkelen ša. Substantivet som genitivfrasen avhenger av, står da i status rectus. Den samme partikkelen brukes også til tilknytning av relativsatser.

Det akkadiske verbet har seks finitte (preteritum, presens, perfektum, imperativ, prekativ og vetitiv) og tre infinitte former (infinitiv, partisipp og verbaladjektiv). Preteritumsformen brukes for handlinger som av taleren anses å ha hendt på ett punkt i tida. Presensformen har hovedsakelig et imperfektivt innhold, og brukes til samtidige og framtidige handlinger samt fortidshandlinger med tidsutstrekning. De tre siste formene er injunktive former der imperativ og prekativ til sammen danner et paradigme for positive befalinger og ønsker, og vetitiv brukes for negative ønsker. I tillegg brukes den perifrastiske prohibitiven, danna av presensformen med nektelsesadverbet lā, til å uttrykke negative befalinger. Infinitiven til det akkadiske verbet er et verbalsubstantiv, og ulikt en del andre språk kan den bøyes i kasus. Verbaladjektiv er en adjektivisk form av verbet som beskriver tilstanden eller resultatet som kommer fra verbet, og betydninga til verbaladjektivet bestemmes dermed av det semantiske innholdet til verbet. Partisippet er nok et verbaladjektiv, og betydningsinnholdet er omtrent tilsvarende det norske presens partisipp.

I tillegg kan det akkadiske verbet opptre i flere såkalte stammer. Grunnstammen (G-stammen) er den ikke-avledede formen. Fordoblingsstammen (D-stammen) dannes kasative eller intensive former av verbet. Den får betegnelsen sin fra fordoblinga av den midterste radikalen, som er karakteristisk for D-formen. Denne fordoblinga opptrer også i presensformene, men i D-stammen brukes de sekundære bøyningselementene, så en D-form vil aldri være lik en form i en annen stamme. Š-stammen dannes ved at et prefiks š- legges til, og disse formene er stort sett kausativer. N-stammen inneholder passivformene til verbet. Stammedannelseselementet n- blir assimilert til etterfølgende konsonant, og den opprinnelige /n/ synes derfor bare i et fåtall former.

Videre kan det fra hver stamme avledes en refleksiv og en iterativ verbstamme. Refleksivstammen dannes ved hjelp av et infiks -ta-, og derav kalles de avledede stammene for Gt, Dt, Št og Nt. Preteritumsformen til Xt-stammen er lik perfektumsformen til X-stammen. For iterativstammene brukes infikset -tan-, og disse stammene kalles derfor Gtn, Dtn, Štn og Ntn. På grunn av assimilasjonen av n til etterfølgende konsonant synes /n/ i infikset bare i presensformene, og Xtn preteritum er lik Xt durativ.

Et alternativ til dette navngivingssystemet for verbstammene er et numerisk system. De grunnleggende stammene nummereres med romertall slik at G, D, Š og N blir henholdsvis I, II, III og IV, og infiksene nummereres med arabiske tall; 1 for former uten infiks, 2 for Xt-formene, og 3 for Xtn-formene. De to tallene skilles med en skråstrek. I dette systemet blir dermed Štn-stammen III/3. Den viktigste brukeren av dette systemet er Chicago Assyrian Dictionary.

Det er obligatorisk kongruens mellom en finitt verbform og subjektet i en setning. Dette uttrykkes ved hjelp av prefikser og suffikser. De er to slike sett med affikser. Den primære rekka brukes i G- og N-formene av verbet, den sekundære til D- og Š-formene. Tabellen under viser affiksene, og som man kan se skiller de formene for de grammatiske kjønna seg kun i 2. person entall og 3. person flertall. Slik det er vanlig i semittisk filologi, er rekkefølga av personene fra 3. til 1. person.

Foruten subjektskongruensen kan opp til to pronominale suffikser henge seg på verbet, som da markerer det direkte og indirekte objektet. Disse pronominalsuffiksene er like for alle verbstammer. Til forskjell fra ved kongruensmorfemene skiller de to grammatiske kjønna i 2. og 3. person seg fra hverandre i entall og flertall. Siden både direkte og indirekte objekt markeres pronominalt, står det indirekte objektet (dativ) før det direkte (akkusativ). Suffikset for det indirekte objektet for 1. person entall («meg», «til meg») tilsvarer ventiv-suffikset. -am brukes når subjektkongruensen opptrer uten suffiks, -m etter suffikset -ī og -nim etter suffiksene -ā og -ū. Ventiv-suffikset opptrer ofte sammen med andre dativ-suffikser eller med suffikset for 1. person entall akkusativ.

Den følgende tabellen inneholder objektsuffiksets former, slik som de skulle brukes i gammelbabylonsk:

Dativsuffiksets -m ble assimilert til den etterfølgende konsonanten, jf. eksempel (7) nedenfor. De følgende eksemplene illustrerer bruken av de beskrevne morfemene.

Av mange verb kan det på denne måten teoretisk sett dannes mange tusen former. Denne ytterst omfangsrike verbmorfologien er ett av de semittiske språkas særlige kjennetegn. Følgende tabell viser et lite utsnitt av mangfoldet av former av rota PRS (avgjøre/bestemme).

En veldig frekvent form, som kan dannes både av substantiv, adjektiv og verbaladjektiv, er stativ. Tilføyd substantiv med predikativ funksjon (i status absolutus) tilsvarer dette forma verbet «å være» på norsk. Satt sammen med et adjektiv eller verbaladjektiv uttrykker det en tilstand. Tilsvarende funksjon som stativ har pseudopartisipp i egyptisk. Den følgende tabellen inneholder de enkelte formene for substantivet šarrum (konge), adjektivet rapšum (brei) og verbaladjektivet parsum (avgjort).

I tillegg kan šarr-āta bety både «du var konge», «du er konge» og «du kommer til å bli konge». Stativ er altså uavhengig av tidsformer.

I tillegg til den allerede nevnte muligheten for avledning av ulike verbstammer, har akkadisk tallrike nominaldannelser fra verbrøttene. En veldig vanlig nominalisering er den såkalte ma-PRaS-formen. Den kan uttrykke stedet for en hendelse, personen som utfører handlingen, og flere andre ting. Hvis en av rotkonsonantene (radikalene) er en labial lyd, blir prefikset til na-. Eksempler på dette er: maškanum (sted, plass) av ŠKN (sette, legge), mašraḫum (prakt) av ŠRḪ (være praktfull), maṣṣarum (vekter) av NṢR (vokte), napḫarum (sum) av PḪR (sammenfatte).

En lignende dannelse er maPRaSt-formen. De substantiva som stammer fra denne nominaldannelsen er grammatisk feminine. For dannelsen gjelder de samme reglene som for maPRaS-formen, for eksempel maškattum (depositum) av ŠKN (sette, legge), narkabtum (vogn) av RKB (ri, kjøre).

For avledning av abstrakte substantiv har man suffikset -ūt. De substantiva som dannes med dette suffikset er også grammatisk feminine. Suffikset kan føyes til både substantiv, adjektiv og verb, for eksempel abūtum (farskap) av abum (far), rabûtum (storhet) av rabûm (stor), waṣūtum (bortgående) av WṢJ (dra vekk).

Også avledninger av verb fra substantiv, adjektiv og tallord er det mange av. For det meste dannes det en d-stamme fra substantivets eller adjektivets rot, som da har betydningen "bli X" eller "gjøre noe til X", for eksempel duššûm (la spire) fra dišu (grass), šullušum (gjøre noe for tredje gang) fra šalāš (tre).

Akkadisk har preposisjoner som består av ett enkelt ord (for eksempel ina (i, på, gjennom, under), ana (til, for, mot), adi (til), aššu (på grunn av), eli (på, over), ištu/ultu (fra, siden), mala (ifølge), itti (med, hos)). I tillegg fins det også noen preposisjoner som er satt sammen med ina og ana (for eksempel ina maḫar (foran), ina balu (uten), ana ṣēr (fram til), ana maḫar (foran). Uavhengig av kompleksiteten styrer alle preposisjonene genitiv.

Eksempler: ina bītim (i huset, fra huset), ana ... dummuqim (for å gjøre … god), itti šarrim (hos kongen), ana ṣēr mārīšu (til sin sønn).

Siden tall vanligvis skrives som talltegn i kileskrift, er uttalen av mange tallord ennå ikke avklart. I kombinasjon med noe som telles står grunntalla i status absolutus. Siden andre tilfeller er veldig sjeldne, er formene av status rectus bare kjent for isolerte tallord. Tallorda 1 og 2, og også 21-29, 31-39, 41-49 og så videre kongruerer med det talte i grammatisk kjønn. Tallorda 3-20, 30, 40 og 50 viser en genuspolaritet. Det vil si at foran maskuline substantiv står den feminine formen av tallordet og motsatt. Denne polariteten er typisk for de semittiske språka og opptrer for eksempel også i klassisk arabisk. Tallorda 60, 100 og 1000 er like i begge kjønn. Med tallorda fra og med to står det som telles i flertall. Ved kroppsdeler som forekommer i par kan man legge merke til en dualisform, som imidlertid ikke lenger kan dannes produktivt, for eksempel šepum (fot) blir šepān (to føtter).

Ordenstalla dannes med få unntak ved tilføying av en kasusendelse til nominalformen PaRuS, hvor P, R og S må erstattes av tallordets tilsvarende konsonant. Spesielt iøynefallende er det når ordenstallet og grunntallet er like. Ved fire inntrer det en metatese (lydombytting). Følgende tabell inneholder de maskuline og feminine formene av status absolutus av noen akkadiske grunntall sammen med de tilsvarende ordenstalla.

Eksempler: erbē aššātum (fire kvinner) (maskulint tallord!), meʾat ālānū (ett hundre steder).

Med unntak av tallorda, står alle determinativene som føyes til et substantiv etter dette substantivet. Det gjelder både adjektiv, relativsatser og apposisjoner. Tallord står derimot foran substantivet. I følgende tabell analyseres nominalfrasen erbēt šarrū dannūtum ša ālam īpušū abūja (de fire sterke kongene, som har bygget byen, mine fedre).

Den vanligste ordstillinga i akkadisk er subjekt-objekt-predikat. Denne sluttplasseringa av verbet, som er uvanlig i semittiske språk, er et bevis på den århundrelange språkkontakta med sumerisk, som også har denne ordstillinga. Det kan imidlertid også forekomme andre ordstillinger i akkadisk, framfor alt i litterære tekster. Særlig kiasmer, det vil si omvendinger av satsstrukturen, forekommer veldig ofte. Et eksempel fra Lærsylinderen fra Nabonid (2:20-2:21) tydeliggjør dette:

Verbformer i bisatser som innledes med en konjunksjon, bærer subordinativ-suffikset -u, som imidlertid faller bort når et annet suffiks som begynner med en vokal legges til. Den eneste konjunksjonen som alltid opptrer uten subordinativ i verbformen er šumma (hvis, om). Grunnen til dette er man ennå ikke sikker på. Noen andre konjunksjoner er ša (for relativsatser), kī(ma) (at, slik at, alt etter som, så snart, slik som), ūm (da, så snart, mens), adi (så lenge til), aššum (imens).

I nominalsatser brukes det ikke noe kopulativt verb i akkadisk, det vil si verb som det norske «være». I stedet for dette står det predikativt brukte substantivet eller adjektivet i stativ, som for eksempel i Awīlum šū šarrāq. («denne mannen er en tyv»).

På grunn av den intensive språkkontakten først med sumerisk og seinere med arameisk, består det akkadiske ordforrådet av et stort antall lånord fra disse språka. De arameiske lånorda var under de første århundrene i det første årtusenet før Kristus hovedsakelig begrensa til Nord- og Mellom-Mesopotamia, mens de sumeriske lånorda var utbredt i hele språkområdet. I tillegg til orda fra de nevnte språka, ble enkelte substantiv innenfor områdene ridning og husholdning lånt inn fra hurrittisk og kassittisk. Noen få lånord stammer fra ugarittisk.

På grunn av den semittiske ordstrukturen, som var veldig forskjellig fra ikke-semittiske språk, var det ikke mulig for akkaderne å overta sumeriske eller hurrittiske verb i den semittiske rotbøyninga. På grunn av dette ble bare substantiv og enkelte adjektiv lånt inn fra disse språka. Siden derimot arameisk og ugarittisk er semittiske språk, og dermed har rotbøyning, kunne akkadisk overta enkelte verb og også mange substantiv fra disse språka.

Følgende tabell inneholder eksempler på lånord i akkadisk.

Men også akkadisk var kilde for lånord, framfor alt til sumerisk. Noen eksempler er: sumerisk da-rí (varig, fra akkadisk dāru), sumerisk ra-gaba (ridende, budbærer, fra akkadisk rākibu).

Den følgende lille teksten er paragraf 7 i Hammurabis lover, som ble skrevet rundt 1700-tallet f.Kr. Forkortelsene st.cs. og st.abs. står for henholdsvis «status constructus» og «status absolutus».

Oversettelse: «Hvis en medborger ut av hånda på en annen medborger eller en slave til en medborger uten vitner eller enighet kjøper eller tar i forvaring sølv, gull, en slave, ei slavinne, et storfe, et får, et esel eller noe som helst annet, er denne medborgeren en tyv og drepes.»

• Atramhasiseposet (begynnelsen av det andre årtusenet f.Kr.)
• Enuma Elish (rundt 1700-tallet f.Kr.)
• Gilgamesjeposet (standardversjon rundt 1200–1000-tallet f.Kr.)

• Wolfram von Soden: Grundriß der Akkadischen Grammatik. Analecta Orientalia. Bd 33. Rom 1995. ISBN 88-7653-258-7
• Michael P. Streck: Sprachen des Alten Orients. Wiss. Buchges., Darmstadt 2005. ISBN 3-534-17996-X
• Arthur Ungnad: Grammatik des Akkadischen. Neubearbeitung durch L. Matouš, München 1969, 1979 (5. opplag). ISBN 3-406-02890-X

• Rykle Borger: Babylonisch-assyrische Lesestücke. Rom 1963.
  • Teil I: Elemente der Grammatik und der Schrift. Übungsbeispiele. Glossar.
  • Teil II: Die Texte in Umschrift.
  • Teil III: Kommentar. Die Texte in Keilschrift.
• Richard Caplice: Introduction to Akkadian. Biblical Institute Press, Rome 1988, 2002 (4.oppl.). ISBN 88-7653-566-7
• Kaspar K. Riemschneider: Lehrbuch des Akkadischen. Enzyklopädie, Leipzig 1969, Langenscheidt Verl. Enzyklopädie, Leipzig 1992 (6. oppl.). ISBN 3-324-00364-4

• Jeremy G. Black, Andrew George, Nicholas Postgate: A Concise Dictionary of Akkadian. Harrassowitz-Verlag, Wiesbaden 2000. ISBN 3-447-04264-8
• Wolfram von Soden: Akkadisches Handwörterbuch. 3 Bde. Wiesbaden 1958-1981. ISBN 3-447-02187-X

• Rykle Borger: Mesopotamisches Zeichenlexikon. Alter Orient und Altes Testament (AOAT). Bd 305. Ugarit-Verlag, Münster 2004. ISBN 3-927120-82-0
• René Labat: Manuel d'Épigraphie Akkadienne. Paul Geuthner, Paris 1976, 1995 (6.oppl.). ISBN 2-7053-3583-8

• Ignace J. Gelb: Old Akkadian Writing and Grammar. Materials for the Assyrian dictionary. Bd 2. University of Chicago Press, Chicago 1952, 1961, 1973. ISBN 0-226-62304-1 ISSN 0076-518X
• Markus Hilgert: Akkadisch in der Ur III-Zeit. Rhema-Verlag, Münster 2002. ISBN 3-930454-32-7
• Walter Sommerfeld: Bemerkungen zur Dialektgliederung Altakkadisch, Assyrisch und Babylonisch. In: Alter Orient und Altes Testament (AOAT). Ugarit-Verlag, Münster 274.2003. ISSN 0931-4296

• (en) Akkadian language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Akkadian language
• Akkadisk-engelsk-fransk ordbok