Kjønn (grammatikk)

Det er fire kjønn som er vanlige:

• Maskulinum (hankjønn)
• Femininum (hunkjønn)
• Utrum (felleskjønn, erstatter maskulinum og femininum)
• Nøytrum (intetkjønn)

Felleskjønn er en klasse som finnes i språk som ikke skiller mellom han- og hunkjønn, for eksempel dansk. På norsk kan riksmål og moderat bokmål sies å ha felleskjønn; i praksis er det innenfor bokmålsnormen snakk om en assimilering av hunkjønnsklassen i hankjønnsklassen, uten at noen ny klasse har oppstått.

Forholdet mellom grammatisk kjønn og naturlig kjønn er ikke alltid åpenbart. For eksempel er irsk cailin, «pike», maskulinum mens stail, «hingst», er femininum. Et annet kjent eksempel er tysk Mädchen, «pike» som på grunn av diminutivsendelsen -chen er neutrum (likeså meisje, «pike», med diminutivsendelsen -je, på hollandsk).

Grammatiske kjønn er svært utbredt i afroasiatiske språk, flere australske, dravidiske, indoeuropeiske og nordøstlige kaukasiske språk. Blant de indoeuropeiske språkene utmerker engelsk og afrikaans seg med svært svake elementer av grammatiske kjønn.

På finsk, som savner grammatiskt genus, benyttes det kjønnsnøytrale hän uansett kjønn. Dette gjelder også for tyrkisk (o uansett kjønn).^[1] I altaiske, austronesiske, sinotibetanske og uralske språk forekommer kjønn sjeldent.

Niger-kongospråkene og de nordøstkaukasiske språkene har substantivklasser som fyller omtrent samme funksjon som kjønn, men som normalt klassifiseres som et separat fenomen.

• Corbett, Greville G. (1991): Gender, Cambridge University Press. (En omfattende undersøkelse av grammatisk kjønn i 200 språk).

• Grammatical Features Inventory, Universitetet i Surrey
• Arne Torp: «Kva styrer språkleg kjønn – biologi, grammatikk eller begge delar?», Språknytt nr 1 2022