Fonem

Fonemer er vanligvis plassert mellom skråstreker i transkripsjon, mens språklyder (foner) er plassert mellom hakeparenteser. Ordet takk vil altså transkriberes fonemisk /tak/ som en sekvens av tre fonemer /t/, /a/, /k/, mens det fonetisk transkriberes [tʰak:]. Forskjellen ligger her i aspirasjonen av "t", [tʰ], som ikke vil utgjøre en meningsforskjell om den ikke aspireres ([tak]).

Symbolene som brukes for spesielle fonemer er som oftest hentet fra det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), det samme sett av symboler som er mest brukt for foner. (For å skrive på data finnes systemer som X-SAMPA og Kirshenbaum for å representere IPA symboler i ren tekst.) Enkelte språk kan likevel bruke ulike konvensjonelle symboler for å representere fonemer i disse språkene. For språk der skriftsystemer benytter ortofoniprinsippet kan vanlige bokstaver brukes til å betegne fonemer, men denne tilnærmingen er ofte hemmet av kompleksiteten i forholdet mellom ortografi og uttale (se Samsvar mellom bokstaver og fonemer under).

Et fonem er en lyd eller en gruppe av forskjellige lyder som oppfattes å ha samme funksjon i talespråket eller en dialekt. Et eksempel er det norske fonemet /K/, som forekommer i ord som katt, skala, kull og skrek. Selv om de fleste innfødte ikke legger merke til dette, vil uttalen i størsteparten av norske dialekter av "k"-lyden som høres i disse ordene ikke være identiske: i katt og kull er lyden aspirerert, mens i skala og skrek er den uaspirert. Ordene inneholder dermed forskjellige språklyder, eller foner, transkribert [kʰ] for den aspirerte formen og [k] for den uaspirerte. Disse ulike lydene anses likevel å tilhøre det samme fonemet fordi hvis den ene brukes i stedet for den andre ville betydningen av ordet ikke endre seg. Om man bruker den aspirerte formen [kʰ] i skrek vil det kanskje høres rart ut, men ordet ville fortsatt bli gjenkjent. Noen andre lyder vil føre til en endring om de byttes inn: for eksempel vil substitusjon av lyden med [t] produsere annet ord, og lyden må derfor anses å representere et annet fonem (/t/).

Ovennevnte viser at i norsk er [k] og [kʰ] allofoner av ett enkelt fonem /K/. I noen språk vil [kʰ] og [k] bli oppfattet av morsmålstalere som forskjellige lyder, og om en erstattes med den andre kan betydningen av et ord endres. I disse språkene representerer de to lydene forskjellige fonemer. For eksempel, på islandsk er [kʰ] den første lyden av kátur, som betyr "glede", mens [k] er den første lyden av gátur som betyr "gåter". Islandsk har derfor to separate fonemer /kʰ/ og /k/.

Et ordpar som kátur og gátur (ovenfor), som bare skiller seg fra hverandre ved ett fon, kalles et minimalt par for de to alternative fonene (i dette tilfellet [kʰ] og [k]). Eksistensen av minimale par er en vanlig test for å avgjøre om to foner representerer forskjellige fonemer eller er allofoner av samme fonem. For å ta et annet eksempel, det minimale paret tam og dam illustrerer at på norsk er [t] og [d] separate fonemer, /t/ og /d/, siden disse to ordene har ulik betydning, og norsktalende må være bevisste skillet mellom de to lydene. I andre språk, for eksempel koreansk, kan både [t] og [d] forekomme, men ingen slike minimale par eksisterer. Mangelen på minimale par som skiller [t] og [d] i koreansk gir bevis på at i dette språket er de allofoner av ett enkelt fonem /t/. (For eksempel uttales ordet /tata/ som [tada], men når en koreaner hører dette ordet oppfattes den samme lyden både i begynnelsen og midten av ordet. En nordmann vil oppfatte ulike lyder i disse to posisjonene.)

Fraværet av minimale par for et gitt par foner vil likevel ikke alltid bety at de tilhører det samme fonemet. De kan være altfor ulike fonetisk for at det skal være tenkelig at de oppfattes som den samme lyden. For eksempel har norsk ingen minimale par for de lydene [h] (som i hatt) og [ŋ] (som i sang), men de er så ulike at de regnes som separate fonemer. Det kan også være "nær minimale par" eller andre data som viser at de som snakker språket oppfatter to lyder som vesentlig forskjellige selv om ingen eksakte minimale par eksisterer i ordforrådet.

Eksempler på minimale par:

• Han skrev boken.
• Hun skrev boken.

Det er a og u som er lydsegmenter som endrer (her f.eks) kjønn.

• /çek/ (kjekk)
• /ʃek/ (sjekk)

Her er /ç/ og /ʃ/ lydsegmenter som endrer ordets mening, altså ulike fonemer.

Når et fonem har mer enn ett allofon kan allofonet som faktisk høres ved en gitt forekomst av et fonem være avhengig av de fonetiske omgivelsene (hvilke lyder omgir allofonet). Allofoner som normalt ikke kan forekomme i de samme omgivelsene sies å være i komplementær distribusjon. I andre tilfeller kan valget av allofon være avhengig av den enkelte brukeren av språket eller andre uforutsigbare faktorer. Slike allofoner sies å være i fri variasjon.

Et eksempel på komplementær distribusjon kan hentes fra trøndersk. Fonemet /L/ kan uttales [l] (som i los [lo:s]), [ɭ] (tjukk L som i sol [soɭ]) eller [ʎ] (palatalisert L som i ball [baʎ]).

Fonemer anses å være grunnlaget for alfabetbaserte skriftsystemer. I slike systemer skal de skriftlige symbolene (grafemene) i prinsippet representere språkets fonemer skriftlig. Men fordi endringer i talespråket ofte ikke er ledsaget av endringer i den etablerte rettskrivningen (samt andre årsaker, blant annet dialektforskjeller og bruken av utenlandske skrivemåter for noen lånord), kan korrespondansen mellom stavemåte og uttale i et gitt språk være svært skjevt. Dette er tilfelle med engelsk, for eksempel. Norsk er noe nærmere samsvar, men også her kan det være noe avstand (for eksempel i ord som giro (/ʃi:ro/).

Korrespondansen mellom symboler og fonemer i alfabetiske skriftsystemer er ikke nødvendigvis en en-til-en korrespondanse. Et fonem kan bli representert av en kombinasjon av to eller flere bokstaver (digraf, trigraph, etc.), som <sj> eller <skj> på norsk (begge representerer fonemet /ʃ/). Enkelte bokstaver kan også representere to fonemer, som <g> som kan uttales /j/ (gift) eller /g/ (gigant). Det kan også eksistere rettskrivningsregler og uttaleregler (slik som for uttalen av <c> i italiensk) som ytterligere kompliserer samsvar mellom bokstaver og fonemer, men de trenger ikke påvirke evnen til å forutsi uttalen fra skrift og vice versa, forutsatt at reglene er kjente.

Et gitt språk vil bruke bare en liten undergruppe av de mange mulige lyder at de menneskelige taleorganene kan produsere, og antallet distinkte fonemer vil generelt være mindre enn antallet identifiserbart forskjellige lyder (på grunn av allofoni). Forskjellige språk varierer betydelig i antall fonemer de har i sine systemer (selv tydelig variasjon kan tidvis føre fra de ulike tilnærminger tatt av språkforskere gjør analysen). Den totale fonemisk inventar i språk varierer fra så lite som 11 i rotokas til så mange som 112 i ǃXóõ (inkludert fire toner).

Antallet fonemisk distinkte vokaler kan være så lite som to, som i ubykhisk og arrernte. Den andre ytterligheten, bantu og Ngwe, har 14 vokalkvaliteter, 12 av dem kan opptre som lang eller kort, noe som gir 26 muntlige vokaler, pluss 6 nasaliserte vokaler, lange og korte, totalt 38 vokaler, mens ǃXóõ oppnår 31 rene vokaler, ikke medregnet den ekstra variasjonen i vokal lengde, ved å variere artikulasjonen. Når det gjelder konsonantfonemer, har rotokas bare seks, mens Xóõ har et sted rundt 77, og ubykhisk 81. Norsk bruker et ganske stort sett med rundt 25 vokalfonemer, inkludert diftongene. Antallet konsonantfonemer varierer sterkt avhengig av dialekt, fra 17 i enkelte sørlandsdialekter til rundt 30 i enkelte nordlandsdialekter^[1]

Noen språk, som for eksempel fransk, har ingen fonemisk tone eller trykk, mens flere av kam-suispråkene har ni toner, og ett av kruspråkene, wobé, har blitt hevdet å ha 14, men dette er omstridt.

De vanligste vokalsystemene består av de fem vokalene /i/, /e/, /a/, /o/, /u/. De vanligste konsonantene er /p/, /t/, /k/, /m/, /n/. Relativt få språk mangler noen av disse, selv om det skjer, for eksempel mangler arabisk /p/, hawaiisk mangler /t/, Mohawk og tlingit mangler /p/ og /m/, hupa mangler både /p/ og en enkel /K/, dagligspråket samoansk mangler /t/ og /n/, mens rotokas og Quileute mangler /m/ og /n/.

Det norske språket har et mangfold av dialekter, og noen av forskjellene er også på fonemnivå. Østnorsk skiller seg for eksempel fra sørlandsk ved at førstnevnte har flere retroflekse plosiver som ikke er i bruk i de fleste dialekter med skarre-r. Ta for eksempel det følgende minimale paret:

/kaʈ/ og /kat/ (kart og katt)

På østnorsk vil begge ordene uttales som en sekvens av tre fonemer, men på sørlandsk vil kart uttales som en sekvens av fire fonemer, altså /kaʁt/. Andre eksempler på slike retroflekse plosiver er /ɖ/ som i /gaɖɪ:n/ (gardin) og /ɳ/ som i /baɳ/ (barn).

Det er størst forskjell på konsonantfonemene, det spenner fra 17 i noen sørlandske dialekter til rundt 30 i noen dialekter i Nord-Norge^[1]. Trøndersk har dessuten en lyd som ikke forekommer i andre dialekter og kun finnes i to andre europeiske språk. Det er en alveolar lateral ejektiv frikativ,   /ɬʼ/ ^hjelp•info, som i ordet lille: /liɬə/.

På vokalfonemene ligger de fleste dialektene på ni korte og ni lange vokalfonemer, samt et lite antall diftonger. De mest utpregede forskjellene ligger her i diftongene, noen dialekter har kuttet ned på antallet. På det indre østlandet kan for eksempel ordet stein uttales /ste:n/.

Selv om et ord er bygd opp av de samme fonemene kan andre faktorer utgjøre en meningsforskjell. Forskjellen på ´forkle og for´kle, hvor det første er et plagg som brukes på kjøkkenet og det andre noe du gjør om du ikke ønsker å bli gjenkjent, ligger i om trykket kommer på første eller andre stavelse. De fleste dialekter bruker også tonelag for å uttrykke forskjellen på for eksempel ka´stet (bestemt form av et kast) og ka`stet (pereteritum av å kaste). Et eksempel på en dialekt som mangler denne distinksjonen, er dialekten i Øst-Finnmark.

En av utfordringene når man skal lære et fremmedspråk er at ulike språk har ulike sett fonemer. Ikke bare må man være bevisst når man uttaler ord, det kan også være vanskelig å oppfatte forskjeller når man hører språket. Det er for eksempel en utfordring for norske elever som lærer engelsk at stemt S (/z/) og ustemt S (/s/) er to fonemer på engelsk, men ikke på norsk. Det kan dermed være vanskelig å høre forskjell på ordene /laɪz/ (lies=løgner) og /laɪs/ (lice=lus).

For mange som skal lære seg norsk som fremmedspråk, kan fonemet /y/ by på problemer. Språk som engelsk og spansk har ikke dette fonemet, og man risikerer å høre ord som skyte uttalt /ʃi:te/.

• Fonologi
• Det internasjonale fonetiske alfabetet