Nimrud

Stedet har sannsynligvis fått det navn det nå er kjent under etter den bibelske Nimrod (skjønt det vinnes også en annen teori). Han ble sagt å være den konge som Abraham hadde en rekke dyster med. Det fortelles at Abraham trosset Nimrod da han påstod at han var den mektigste guden. Abraham gikk inn for monoteisme.

Byen nevnes i Bibelen som Kalah.

«Fra dette landet dro han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah, og Resen mellom Ninive og Kalah, det er den store byen.» (1 Mos 10,11-12)^[1]

I assyrisk tid kalte man byen Kalasj/Kalhu. Hos Xenofon finner man navnet Larisa.^[2]

Det er uklart når ruinene fikk navnet Nimrud. Den første skriftlige nevnelse av dette navn stammer fra Carsten Niebuhr som befant seg i Mosul i 1760-årene, skjønt navnet har nok vært benyttet av araberne før det. Han besøkte ruinbyen i 1766.^[3]

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

 

Kalhu ble grunnlagt av den assyriske kungen Salmanassar I på 1200-tallet f.Kr. og ble utviklet til en stor og viktig by da Assurnasirpal II omkring 880 f.Kr. valgte den som sin hovedstad. Senere konger, og også dronning Shammu-Ramat, utrettet byggevirksomhet i byen, deriblant templer til ære for Nebo og Tashmetu. Kalhu fortsatte å være kongelig residens også etter at først Dur-Sargon og senere Nineve ble rikets politiske hovedstad.

Byen ble ødelagt år 612 f.Kr., da Assyria falt for babylonerne og mederne.

 

Den assyriske konge Salmanassar I (1274 – 1245 f.Kr.) bygde Kalhu (Calah/Nimrud) i det mellomassyriske rikes tid. Men den eldre byen Ashur forble Assyrias hovedstad, som den hadde vært siden en gang rundt 3500 f.Kr.

 

 

 

Flere historikere, som for eksempel Julian Jaynes, tror at den bibelske skikkelse Nimrod (som inspirerte de langt senere arabere til å velge bynavn) var inspirert av den historisk belagte reelle konge av Assyria Tukulti-Ninurta I (1244–1207 f.Kr.), sønn av Salmanassar I, og en mektig erobrer. Men andre gjetter at navnet er avledet fra den assyriske Gud Ninurta, som det fantes et stort kultisk senter for i Kalhu /Nimrud.^[4]

Ashurnasirpal II: Byen tiltok i ry da kong Ashurnasirpal II av det nyassyriske rike (883 f.Kr.–859 f.Kr.) gjorde den til sin hovedstad, på bekostning av Ashur. Han bygde et stort palass og templer i en by som var begynt å forfalle etter nedgangstidene fra midten av den 11. århundre til midten av det 10. århundre. Tusener av mann bygde på en fem kilometer land mur som omkranset byen og dens store palass. Mange inskripsjoner ble risset inn i kalkstein, og en av dem sa at

«Palasset av sedertre, sypresser, einertre, buksbom, morbærtre, pistasjtre og tamarisk, for min kongelige bolig og for mitt herskapelige vellevned til enhver tid, har jeg grunnlagt herinnenfor. Bestier fra fjellene og fra havene, i hvit kalkstein og alabaster, har jeg formet og oppstilt på portene.»

Inaskripsjonene beskrev ogst plyndret godt oppbevart i palasset.

«Sølv, gull, kobber og jern, bytte som min hånd har medbragt fra land som jeg har lagt under meg, - dette har jeg tatt og plassert herinnenfor.»

 

Inskripsjonene skildrer også store fester. Men mange av hans ofre var forskrekket over hans erobringer. Teksten sier også at:

«Mange fanger har jeg tatt og brent på ilden. Mange tok jeg til fange i levende live og fra noen kuttet jeg av deres hender til vristen, fra andre skar jeg av neser, ører og fingrer; jeg stakk ut øynene til mange av soldatene. Jeg brente deres unge menn, kvinner og barn til døde.»

Om en erobring av en annen underkuet by skrives det:

«Jeg flådde adelsfolkene ettersom mange av dem hadde gjort opprør, og spente ut deres huder over haugene.»

Slike sjokktiltak førte til seiere som i 877 f.Kr., da han etter en marsj til Middelhavet erklærte:

«Jeg vasket mine våpen i storhavet og foretok saueoffer til gudene».^[5]

En stor åpningsseremoni med festivitas og storslagen bankett i 879 f.Kr. er skildret på en beskriftet stele funnet under arkeologiske utgravninger. Kong Ashurnasirpal IIs by husel kanskje så mange som 100.000 innbyggere, og hadde botaniske hager og en zoologisk hage.

Salmanassar III: Kong Ashurnasirpals sønn Salmanassar III (858–824 f.Kr), fortsatte der faren slapp. Han bygde det monument som er kjent som den store ziggurat, og et tilknyttet tempel.

Salmanassar III bedrev krig og erobringer i 31 av de 35 år han regjerte. Etter et slag ved elven Orontes mot en koalisjon av arameere og kanaanitter/fønikere skrøt han:

«Jeg slaktet 14.000 av deres krigere med sverdet. Som Adad lot jeg ødeleggelse regne ned over dem. Jeg spreste deres lik i det vide og brede, og dekket den øde slettens åsyn med deres vidt utspredte hærstyrker. Med mine våpen lot jeg deres blod flyte ned i landets dalfører. Sletten var for liten for å deres kropper; hele landskapet måtte til for å begrave dem. Med deres legemer spente jeg elven (Orontes) som en bro.»^[6]

Det palass han bygde i Nimrud overgikk stort det som faren hadde reist. Det var dobbelt så stort og dekket et område på om lag 12 acre (49 000 m²) og hadde mer enn 200 rom.^[7]

I 828 f.Kr. gjorde hans sønn opprør mot ham og fikk støtte fra 27 andre assyriske byer, blant dem Ninive og Ashur. Konflikten varte til 821 f.Kr., 3 år etter Salmanassars og inn i Shamshi-Adad Vs regjeringstid (822–811 f.Kr.).^[7] forble Det assyriske rikes hovedstad under kongene Shamshi-Adad V, Adad-nirari III (810–782 f.Kr.), dronning Semiramis (810–806 f.Kr.), kongene Adad-nirari III (806–782 f.Kr.), Salmanassar IV (782–773 f.Kr.), Ashur-dan III (772–755 f.Kr.), Ashur-nirari V (754–746 f.Kr.), Tiglat-Pileser III (745–727 f.Kr.) og Salmanassar V (726–723 f.Kr.). Ikke minst Tiglat-Pileser III forestod store byggeprosjekter i byen, og introduserte østarameisk som rikets lingua franca (fellesspråk).

 

Men i 706 f.Kr. flyttet Sargon II (722–705 f.Kr.) rikets hovedstad til Dur Sharrukin. Og etter hans død flyttet Sennacherib (705–681 f.Kr.) den til Ninive. Kalhu fortsatte imidlertid som en viktig by med kongelige residenser helt til byen ble i stor grad ødelagt ved Det assyriske rikes fall for en allianse bestående av tidligere underlagte folk, babylonerne, kaldeerne, medere, persere, skytere og kimmeriere (mellom 616 f.Kr. og 605 f.Kr.).

 

 

 

Stedet ble først beskrevet av den britiske reisende Claudius James Rich i 1820, kort før hans død. Utgravninger begynte først under ledelse av [Austen Henry Layard]]. Hans utgravninger var fra 1846 til 1847, og deretter fra 1849 til 1851..^[8][9][10] Han avdekket Assurnasirpals IIs palass (884–859 f.Kr) fylt med eventyrlige kunstskatter, samt Salmanassar IIIs og Tiglat-Pileser IIIs palasser. Man fant mange alabasterrelieffer og elfenbeinsutskjæringer og -figurer, og obelisker og monumentale figurer. Layard trodde den gang at han gravde opp deler av Ninive, og dette er grunnen til at han omtaler stedet som dette i sine publikasjoner.

Så ble utgravningene overdratt til Hormuzd Rassam, en assyrisk kaldeisk katolikk fra regionen, i 1853-54. Deretter fulgte W. K. Loftus i 1854-55.^[11]

Etter at George Smith arbeidet der kort i 1873 og Rassam vendte tilbake dit fra 1877 til 1879, lå Nimrud urørt i nesten seksti år.^[12]

Et irakisk team under British School of Archaeology in Iraq, ledet av Max Mallowan (ektemann til forfatterinnen Agatha Christie), gjenopptok gravingen i Nimrud i 1949. I 1955 gravde Mallowan i Nabû-tempelet i Nimrud og fant kileskrifttavler med eder for vasaller og assyriske makthavere fra år 672 f.Kr. De har vært viktige for forståelsen for assyrisk traktatsretorikk og dermed også for den israelittiske forbundsteologi, som den innvirket på.

Utgravningene fortsatte til 1963 med David Oates som leder fra 1958 og Julian Orchard i 1963.^[13][14][15]

Videre arbeide var organisert av Iraks direktorat for oldsaker (1956, 1959–60, 1969–78 og 1982–92), Janusz Meuzynski (1974–76), Paolo Fiorina (1987–89) med Centro Ricerche Archeologiche e Scavi di Torino som konsentrerte seg om «Fort Shalmaneser», og John Curtis (1989).^[16]

I 1974 og fram til sin tidlige død i 1976 sørget Janusz Meuszynski, leder av det polske senter for middelhavsarkeologi, med det irakiske utgravingsteams tillatelse, for å fotodokumentere hele feltet med diapositivfelm og sort-hvitt filmpapirtrykk. Ethvert relieff som fortsatt var in situ, så vel som falne og brukne stykker som var funnet i forskjellige rom og rundt om på området, ble fotografert. Meuszynski fikk også sammen med sitt prosjekts arkitekt, Richard P. Sobolewski, foretatt oppmålinger, blant annet nøyaktige elevasjoner.^[17]

Utgravningene avdekket bemerkelsesverdige relieffer, elfenbensgods og skulpturer. En statue av Ashurnasirpal II ble funnet i utmerket stand, likeså kollosale bevingede løver med menneskehoder som veide 10 til 30 tonn^[18] som voktere av tempelportene.

Et stort antall inskripsjoner vedrørende kong Ashurnasirpal II gjør at meget mer er kjent om ham og hans virke enn om noen annen hersker fra denne epoke. Deler av anlegget er blitt identifisert som templer dedikert til Ninurta og Enlil, en bygning viet til Nabu, gud for skriving og kunst, og omfattende befestninger.

Ashurnasirpal IIs, Salmanassar IIIs og Tiglat-Pileser IIIs palasser er blitt identifisert. Den berømte Salmanassar IIIs svarte obelisk ble funnet av Layard i 1846, hjulpet av Rassam. Obelisken ble reist som et offentlig monument i 825 f.Kr. i tid med borgerkrig. På toppen og ved bunnen av relieffene på denne obelisken er det en lang kileskriftinskripsjon som nedtegnet Salmanassars annaler. De lister hans militære kampanjer som kongen og hans tartan, øverstkommanderende, utførte hvert år for å kue naboriker fram til hans 31. regjeringsår. En del trekk kan antyde at arbeidet hadde blitt bestilt av hans hærfører Dayyan-Assur. Den andre listen fra toppen omfattet den tidligste bevarte avbildningen av en israelitt i form av bibelske Jehu. Denne hadde deltatt i kongedømmet Israels allianse med Fønikia og Judea, og ble underlagt som vasall av Assyria. Antegningen beskrev hvordan Jehu brakte eller sendte sin tributt i eller en gang rundt år 841 f.Kr. Angivelsen over bildet, skrevet i assyrisk kileskrift, kan bli oversatt som:

«Tributten fra Jehu, sønn av Omri: jeg mottok fra ham sølv, gull, en gyllen bolle, en gyllen vase med spiss bunn, gylne spann, tinn, en stav for en konge [og] spyd.»

• Damerji, Muayad S.B. (1999): Gräber assyrischer Königinnen aus Nimrud, Mainz
• Mallowan, Max E. (1966): Nimrud and its remains. London: Collins
• Englund, Klaudia (2003): Nimrud und seine Funde. Der Weg der Reliefs in die Museen und Sammlungen. Leidorf, Rahden. ISBN 3-89646-642-9
• Layard, A.H. (1849): Nineveh and Its Remains, John Murray
• Layard, A.H. (1853): Discoveries in the Ruins of Nineveh and Babylon, John Murray
• Layard, A.H. (1849): The monuments of Nineveh; from drawings made on the spot, John Murray
• Oates, Joan; Oates, David (2001): Nimrud. An Assyrian period city revealed. British School of Archeology in Iraq, London. ISBN 0-903472-25-2
• Parker, Barbara (1962): «Seals and Seal Impressions from the Nimrud Excavations», Iraq, 24(1), s. 26–40
• Parker, Barbara (1957): «Nimrud Tablets, 1956: Economic and Legal Texts from the Nabu Temple», Iraq, 19(2), s. 125–138.
• Rassam, Hormuzd; Rogers, Robert William (1897): Asshur and the land of Nimrod, Curts & Jennings
• Rawlinson, Henry C. (1861): «On the Birs Nimrud, or the Great Temple of Borsippa», The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland, 18, s. 1–34.
• Wiseman, D.J. (1964): «Fragments of Historical Texts from Nimrud», Iraq, 26(2), s. 118–124.
• Wiseman, D.J. (1968): «The Nabu Temple Texts from Nimrud», Journal of Near Eastern Studies, 27(3), s. 248–250.

• (en) Nimrud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Nimrud (Kalhu) i Cuneiform Digital Library Initiative
• Om ødeleggelser Arkivert 28. september 2006 hos Wayback Machine.
• Nimrud ved hjelp av Google Earth