Tamhund

Tamhund
Nomenklatur
Canis lupus familiaris
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Underrekke		Virveldyr
Klasse		Pattedyr
Overorden		Laurasiatheria
Orden		Rovpattedyr
Underorden		Caniformia
Familie		Hundefamilien
Slekt		hundeslekta
Art		Ulv
Økologi
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		kosmopolitisk
Inndelt i
FCIs grupper fårehunder vakt- og vokterhunder terriere dachs spisshunder drivende hunder stående fuglehunder apporterende hunder selskapshunder mynder andre typer blandingshunder pariahunder lister hunderaser hundegrupper

Hund eller tamhund (Canis familiaris eller Canis lupus familiaris) er et domestisert rovpattedyr, som stammer fra en eldgammel og utryddet ulv, og dens nærmeste viltlevende slektning er den moderne ulven. Hunden var den første arten som ble domestisert, av jegere og samlere for over 15 000 år siden, før utviklingen av landbruk. På grunn av deres lange tilknytning til mennesker, har hunder utvidet seg til et stort antall husdyr, og fått evnen til å trives med et stivelsesrikt kosthold som er utilstrekkelig for andre hundedyr.

Tamhunden tilhører den ikke-systematiske gruppen av virkelige hunder, som kjennetegnes gjennom at alle har 78 diploide kromosomer (2n = 78). Sammen med søramerikanske hundedyr (som har et varierende antall diploide kromosomer) utgjør disse to gruppene et systematisk tribus kalt hundelignende canider (Canini).

Med unntak av to arter tilhører alle virkelige hunder slekten Canis. Hunden regnes imidlertid som en underart av arten ulv (Canis lupus), som på sin side nå mer regnes som et artskompleks.^[1] Artskomplekset «ulv» består igjen av flere distinkte klader og kryptiske arter.^[1][2] Tamhund og dingo (C. dingo) har felles opphav og stammer trolig fra en nå utdødd linje med ulv.

Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015).^[3] Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en egen slekt, siden denne inndelingen gjør Canis til en parafyletisk gruppe.

	stripesjakal (C. adustus) svartryggsjakal (C. mesomelas) 1,9 mya 1,3 mya «ulv» tamhund, dingo (C. familiaris, C. dingo) ulv (C. lupus) prærieulv (C. latrans) gullulv (C. anthus) gullsjakal (C. aureus) etiopisk ulv (C. simensis) asiatisk villhund (Cuon alpinus) afrikansk villhund (Lycaon pictus)

Hundedyr som gruppe oppsto alt for omkring 40–60 millioner år siden, men tamhunden stammer fra langt nyere tid. Den har tidvis blitt regnet som både en selvstendig art og en underart, siden opphavslinjene har vært vanskelige å dokumentere vitenskapelig. Derfor har det versert en rekke mer eller mindre kvalitative teorier, med større og mindre oppslutning. Moderne forskning med DNA slår imidlertid fast, at ulv (Canis lupus) og tamhund har et felles opphav, et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa (men nødvendigvis ikke bare der), men nå er utdødd. Analysene antyder at hundens nære slektskap med ulven, og derigjennom all uenigheten om klassifiseringen gjennom årene, stammer fra naturlige krysninger (altså hybridisering) mellom disse to artene.^[4] Hybridiseringen har trolig pågått gjennom årtusener og kan forklare mange av de spørmålene som har reist seg i senere års forskning..

Den linjen i stamtreet, som førte fram til tamhunden, oppsto trolig alt for omkring 76 000–135 000 år siden,^[5] og en studie publisert 16. januar 2014 antyder at tamhunden og ulven trolig kun har én felles stamform, som trolig eksisterte for omkring 9 000–34 000 år siden.

Den 27. mars 2014 dukker det opp en australsk studie som slår fast at dingo (C. dingo) kan være en selvstendig art^[2], noe som naturligvis styrker teorien om at ulv, tamhund og dingo har et felles opphav.^[2] Grunnlaget for studien var fossiler, flere skinn og beinfragmenter etter dingoer som dateres til tiden før det moderne mennesket bragte med seg tamhunder til Australia. Altså til tiden før hybridisering mellom hund og dingo fant sted.^[2]

Den 18. oktober 2021 melder det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Science at, en nå utdødd japansk ulv (C. l. hodophilax) kan være nøkkelen til tamhundens opprinnelse.^[6] Det er for tidlige å slå det endelig fast, men tamhunden og C. l. hodophilax ser ut til å være søsterarter,^[7] som da altså må ha en felles progenitor. Komplette genomer fra ni japanske ulver, 11 japanske hunderaser og et utvalg av rever, prærieulver, dingoer, ulike ulver, og moderne hunder fra hele verden, dannet fundamentet for undersøkelsen.^[7] Andre forskere hevder at studien er et langt steg framover, men at det fortsatt trengs mer forskning før man kan trekke noen endelige konklusjoner. Mye tyder imidlertid nå på at den oppsto langt øst i Asia.^[7]

Hund og menneske har levd i sameksistens gjennom årtusener. Lenge trodde man at domestiseringen av hunden skjedde for omkring 12 000–15 000 år siden, men forskning i senere år har vist oss at selve prosessen kan ha startet mye tidligere. Kanskje alt for omkring 40 000 år siden, og kanskje på flere steder. Det hersker fortsatt uenighet om når og hvor det skjedde. Funnet av den 31 700 år gamle goyethunden har ledet noen til å tro av aurignackulturen i Europa var de første som domestiserte hunden,^[8] men det eksisterer flere teorier.

Savolainen m. fl. publiserte i november 2011 en studie som indikerer at hunden først ble domestisert i det sørlige Sørøst-Asia, nærmere bestemt i et område sør for Yangtse elva.^[9]

Denne teorien har imidlertid møtt kritikk fra flere hold. I senere tid har det dukket opp flere omfattende studier der hundens genom har blitt lagt til grunn for konklusjonene. Nye metoder og teknikker som øker nøyaktigheten har også blitt tatt i bruk, som for eksempel SNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) og SNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere et genom for et stort antall enkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon). Disse verktøyene har gitt forskerne mer presise svar, noe som igjen har ført til flere nye oppdagelser.

Den 12. mai 2011 publiserte (online) Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl m. fl. en større og mer omfattende studie som viser at Savolainens konklusjoner trolig var feil eller misvisende. Det viser seg nemlig at hunder i Midtøsten har større genetisk variasjon enn hunder i det sørlige Sørøst-Asia.^[10] Derfor er det også større sannsynlighet for at hunden ble domestisert tidligere i dette området,^[10] noe som også sammenfaller med verdens arkeologiske beviser og en studie som viser at afrikansk ulv (en relativt nyoppdaget underart av ulv) er den ulven som har størst genetisk variasjon.^[11]

Da Skoglund et al. (2015) dokumenterte funnet av den såkalte tajmyrulv (et fossilfunn fra Tajmyrhalvøya i Sibir), kunne forskerne samtidig slå fast en hittil ukjent linje av ulver, som fantes for omkring 35 000 år siden, men siden har dødd ut (trolig.^[12] Den gentiske arven etter tajmyrulv lever imidlertid videre, siden forskerne fant introgresjon (flyt av gener) til blant annet sibirsk husky, grønlandshund og shar pei.^[12] Funnet støtter teorien om at hunden kan ha oppstått som flere ulike hendelser, på ulike steder og til ulik tid. I dette tilfeller tre ulike hendelser.^[12] Skoglund hevder imidlertid at, tajmyrulven neppe vil løse gåten om hundens opphav, siden den og hunden tilhøre parallelle linjer som trolig splittet fra ulvens stamtre omtrent samtidig, og før siste istids maksimum.^[12] Funnet av tajmyrulven har imidlertid justert den gentiske tidslinjen, og sånn sett fått den molekylære klokka (som måler takten av genetiske mutasjoner som bygger seg opp gjennom tid) til å tikke mer i takt med de arkeologiske bevisene.^[12]

I en ny studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communication den 18. juli 2017, konkluderer Botigué et al. (2017) med at ulvens og tamhundens linjer trolig skilte lag for omkring 36 900–41 500 år siden,^[13] noe som sammenfaller med bevisene fra tajmyrulvens genom.^[12] Videre konkluderer de med, at domestiseringen av hunden må ha startet mellom da og det tidspunktet da den sørøstasiatiske linjen med hunder oppstår, for omkring 17 500–23 900 år siden.^[13] Botigué et al. (2017) hevder imidlertid at studien ikke gir noen svar med hensyn til hvor det skjedde og om prosessen kan ha skjedd som flere parallelle hendelser på ulike steder.

De eldste skjelettrester som er funnet etter tamhunder, er vel 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens – nåtidsmennesket). Et internasjonalt forskerteam oppdaget for noen år siden restene av en hund som kan dateres 31 700 år tilbake i tid, noe som støtter teorien om at prosessen må ha startet tidligere enn før antatt.^[8] Funnet stammer fra Goyetgrotten i Belgia og viser en hund med ekstra kraftige tenner, bredere skalle (større hjerne) og kortere og bredere snute enn både nålevende og fossile ulver. Forskerne estimerte en hund på størrelse med en stor schæferhund og slo også fast at dietten hadde bestått av kjøtt fra moskusfe, hest og rein.^[8]

Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. I steinalderens ertebøllekultur ble også hunder gravlagt med gravgaver, og strødd med oker,^[14] noe som viser at båndene mellom hund og menneske må ha vært tette. Det er derfor logisk å anta at tamhunden nedstammer fra ville canider.

Funnet av den såkalte varangerhunden (C. varangensis, C. f. varangensis)^[15] er det eldste bevis man har for tamhunder i Norge. Varangerhunden ble funnet i Sør-Varanger og er datert cirka 2 000–3 700 år tilbake i tid. Man antar at hundetypen må ha vært ganske vanlig på Nordkalotten en gang i tiden, og funnet viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Begge mangler blant annet 2. premolar på begge sider i overkjeven, et særtrekk de forøvrig deler med norsk lundehund og noen andre eurasiske urhunder. Det er umulig å ta varangerhunden til inntekt for en bestemt hunderase.

Det er kanskje overraskende for noen, men moderne forskning har gjennom studier med såkalt mitokondrielt DNA (mtDNA) avslørt et heller forbløffende slektskap mellom en del kjente og kjære hunderaser. Schäferhund har for eksempel vist seg å være nærmere beslektet med molossere (av vokterhundtypen) enn de fårehundene den vanligvis klassifiseres sammen med (jfr. FCIs gruppe 1). Studien viser også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sanktbernhardshund har fårehundblod i årene. En fellesnevner er at kun et fåtall hunderaser er særlig gamle (altså eldre enn 150–200 år), og bare noen ytterst få riktig gamle. De sistnevnte benevnes gjerne som urhunder og er snarere primitive og diverse landraser heller enn homogene hunderaser. Hunder som tidligere har blitt regnet som «urgamle raser», som for eksempel grå elghund (ofte hevdet å være et relikvie fra vikingtiden) og faraohund (av mange holdt å være verdens eldste hunderase), har vist seg ikke å være mer enn 150–200 år gamle i sin nåværende form. Studien som hevder dette ble blant annet gjennomført av dr. Elaine Ostrander, som er genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center and University of Washington, i samarbeid med flere andre.^[16] Intervjuet med dr. Ostrander er med basis i studien av Parker et al. (2004).^[17]

Overstående konklusjoner og uttalelser omfattes av en studie der flere ulver og 85 (414 individer) utvalgt ulike hunderaser (spredd geografisk, rase- og typemessig utover hele verden) inngår. I denne avdekker Parker et al. (2004) at ni av rasene danner selvstendige fylogenetiske strukturer, mens de resterende 76 rasene viser liten fylogenetisk strukturering og kan (i all enkelhet) inkluderes som en felles klade.^[17] De ni hunderasene som dannet selvstendige strukturer var shar pei, shiba inu, chow-chow, akita inu, basenji, sibirsk husky, alaskan malamute, afghansk mynde og saluki.^[17] Studien reiser en rekke spørsmål om den tradisjonelle inndelingen av hunderaser, fordi den avdekker at mange av rasene fylogenetisk kan tilhøre helt andre grupper enn tidligere antatt. Mange mynder (eksempelvis greyhound og irsk ulvehund) viste seg nemlig å være nærmere beslektet med fårehunder (eksempelvis border collie og collie) enn typiske mynder som saluki og afghansk mynde.^[17]

I en ny og mer omfattende studie, der ni ville canider og 161 hunderaser 1 346 individer) med geografisk spredning fra hele verden inngår, bekrefter Parker et al. (2017) at den tradisjonelle grupperingen av verdens cirka 400 (Parker et al. 2004^[17], 2017^[18]) hunderaser ikke har fylogenetisk støtte.^[18] Studien samler i stedet verdens hunderaser i 23 klader, der sammensetningen i mange tilfeller er oppsiktsvekkende. Den viser blant annet at verken spisshunder, terriere, molossere eller mynder er fylogenetisk homogene grupper.^[18] Afghansk mynde og azawakh viser seg for eksempel å være nært beslektet med anatolsk gjeterhund og maremma, men kun fjernt beslektet med greyhound og borzoi.^[18] Likeledes er schæferhund kun en fjern slektning av andre gjeterhunder som border collie, collie og kelpie, men en nær slektning av picard, chinook og meksikansk nakenhund.^[18]

Før år 1800 hadde ikke rasebegrepet noen særlig relevans for folk, men den kraftige veksten i antallet raser og varianter mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, gjorde det tvingende nødvendig for stambokregisterne å samle det økende antallet hunderaser i stadig ny grupper. Til å begynne med var det kanskje enkelt, men etter hvert ble grupperingene av hunderaser mer komplisert. Og utover på andre halvdel 1900-tallet steg behovet for et nytt system.

I 1979 var det klart at tiden var moden for en ny nomenklatur for rasehunder, men uklart hvordan den skulle bli. I 1981 ga Zootechnics Commission professor Raymond Triquet (University of Lille III) oppgaven med å reformere gjeldende nomenklatur. Resultatet forelå i 1985, men ble til å begynne med nedstemt. Etter mye att og fram og mange diskusjoner, ble det imidlertid bestemt, på et møte i Jerusalem i juni 1987, at Fédération Cynologique Internationale (FCI) allikevel skulle anta den nye nomenklaturen, med virkning fra og med 1. januar 1988.^[19]

Den nye nomenklaturen til Triquet omhandlet blant annet en ny definisjon av begrepene gruppe, rase og variant for rasehundene.

• En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe med raser som deler visse felles egenskaper som kan overføres genetisk». F.eks. er stående fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med å «ta stand» når de jakter på fugl. De kan således defineres som en gruppe. Ennå tydeligere definert som gruppe er kanskje myndene, som ikke bare deler måten de jakter på (med synet som viktigste sans), men også har en rekke morfologiske og anatomiske likheter.

• En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller dem fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan føres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren på utstillingsarenaen». En rase er således et smalere og mer tydelig begrep enn en gruppe, men altså ikke så smalt og tydelig som variantbegrepet.

• En variant kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller dem fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fårehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundenes morfologi og anatomi nærmest identiske.

Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å bistå som apportør under fuglejakt med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike raser over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden, og med det etter hvert bli en annen hund — en slags varietet av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og smidighet eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stort problem er dagens ønske om «barnevennlige og snille» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «eksteriørmessig objekt» uten de bruksegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.

For å unngå uønskede varianter og dannelsen av nye uønskede raser, har kennelklubbene utarbeidet såkalte «rasestandarder» for hver enkelt hunderase som anerkjennes . Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller også er en og samme person.

En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter. I betydningen: Hunder er sosialhistorie som kan bjeffe.

Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003

Med det mente hun at såkalte raserene hunder kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte rasestandardene er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne standarden har så langt også vært grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke var en selvstendig art (jfr. Canis familiaris), men en underart av ulven (jfr. Canis lupus familiaris). At dette allikevel ikke stemmer skyldes trolig meget langvarig hybridisering.

Hundens bruksegenskaper er svært allsidige. I dag trenes det til og med opp hunder som kan oppdage alvorlige sykdommer, som kreft, på et langt tidligere stadium enn noe instrument kan klare det. Vi kjenner alt til såkalte epilepsihunder; hunder som er trenet til å varsle om et kommende anfall, dempe fallet om pasienten faller, og til å hente hjelp om det blir nødvendig. Det kan virke som om bare fantasien vår setter en stopper for hundens mange egenskaper.

De langt fleste hunder er primært rene familiehunder, hvis oppgaver ikke er annet enn å glede og hygge. Studier har vist at hundens terapeutiske påvirkning på mennesker gjerne er mer positiv enn folk flest har vært klar over. Barn som vokser opp med hund i huset lærer seg f.eks. ofte tidligere å måtte ta hensyn. Noen hunder har også sekundæroppgaver som brukshunder, f.eks. som jakthunder, trekkhunder eller kløvhunder.

En brukshund er en hund som per definisjon benyttes til å løse forskjellige oppgaver. Mange tenker på brukshunder som enten tjenestehunder eller gjeterhunder, men den mest typiske brukshunden er en vokterhund. Dette er hunder som aktivt eller passivt passer på husdyr på beite eller vokter over eiendeler. Det finnes både sivile og offentlige tjenestehunder. En offentlig tjenestehund kan f.eks. være en militær tjenestehund eller en politihund trent for ulike oppgaver, eksempelvis som patruljehund, narkotikahund eller en bombehund. En sivil tjenestehund kan være en servicehund med ulike oppgaver, for eksempel som førerhund, hjelpehund eller terapihund.

Hundesport er sportsformer der hunder inngår som et element. Hundeveddeløp, lure coursing, hundekjøring, hundekløving, agility, flyball og hundefrisbee er alle eksempler på hundesport, selv om ikke alle er konkurranseidretter.

Hundeutstillinger er populære arenaer for folk som liker å konkurrere om hvem som har de mest rasetypiske hundene. En kvalifisert dommer bedømmer hver enkelt hund i henhold til en forhåndsdefinert og godkjent rasestandard for rasen, og deretter bedømmes hundene individuelt mot hverandre kjønnsvis, aldersvis, rasevis, gruppevis og til slutt om hvem som er den beste utstillingshunden på den aktuelle utstillingen.

Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstå hos hunder. Per 2010 fantes det fler enn 370 slike arvelige lidelser, og nye oppdages hvert år.^[20] Nedenfor er noen av de vanligste og mest alvorlige sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan være arvelig belastet, smittebærende og/eller akutte. Ved hundesykdommer bør man søke hjelp hos veterinær.

Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig belastet.

• Albuleddsartrose (AA) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
• Atopisk allergi er en arvelig disponert allergi som er kronisk/tilbakevendende og forårsaker kløe i huden.
• Epilepsi kan være en arvelig disponert sykdom og noen raser kan være mer disponert enn andre blant annet vanlig hos boxer, men kan forekomme hos de fleste hunder uavhengig av rase, kjønn og alder. Forekommer hos ca. 1 % av hunder viser en studie foretatt ved Norges veterinærhøgskole. Forgiftninger, stress, mosjonsrutiner og medisinbruk er andre mulige årsaker.^{[trenger referanse]} Merkelig adferd, plutselig rastløshet, stirrende tomt blikk, apatisk slikking eller tygging og vinglete bevegelser kan være tidlige tegn på et anfall. Hunden kan så falle om kull og få ukontrollerbare spasmer, kan i noen tilfeller urinere eller få ukontrollert avføring.
• Hofteleddsdysplasi (HD) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
• Kreft er den mest vanlige årsaken til at hunder dør, og den er ofte arvelig disponert.
• Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er arvelig belastet.

Med overførbare sykdommer menes sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.

• Flåttbårne sykdommer (som f.eks. borreliose, anaplasmose og skogflåttencefalitt) overføres via flåttbitt.
• Furunkulose eller byllesyke er en infeksjon i huden som skyldes stafylokokk-bakterier.
• Hundepest eller parvovirus smitter ved kontakt hunder imellom eller ved kontakt med avføring. Sykdommen skyldes et virus som angriper tarmslimhinnen.
• Kennelhoste eller parainfluensa er en smittsom infeksjon i hundens øvre luftveier og kan skyldes både virus og bakterier. Hunden kan vaksineres mot kennelhoste.
• Leptospirose forårsakes av bakterier som kalles leptospira spp.
• Rabies eller hundegalskap skyldes et virus som overføres med spytt, f.eks. via bitt. Finnes per 2022 ikke på Fastlands-Norge.
• Reveskabb smitter gjennom fysisk kontakt og forårsaker intens kløe, tap av pels og uttørring.
• Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt (hepatit contagiosa canis) skyldes et virus kalt adenovirus 1 og smitter gjennom dråper via munn/nese eller gjennom avføring og urin.
• Valpesyke eller distemper skyldes et såkalt paramyxovirus som oftest starter med å ramme luftveiene. Valper vaksineres mot valpesyke.

• Fedme hos hunder kan lede til flere alvorlige livsstilslidelser.
• Livmorinfeksjon eller pyometra er en lokal betennelse inni livmoren som gjerne opptrer innen 3 måneder etter siste løpetid. Det finnes 2 former (åpen og lukket), hvorav lukket kan være akutt livstruende.
• Magedreining er en akutt livstruende tilstand som krever øyeblikkelig hjelp av veterinær^[21]. Store hunderaser er mer utsatt for sykdommen^[21].
• Skinndrektighet er hormonelt belastet og inntreffer i metøstrus etter løpetid.

En del (menneske)mat og godsaker (såkalt snacks) som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan være direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier må også regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.

• Druer og rosiner kan være livsfarlig for hunder^[22], selv om vi ser på dem som sunne for mennesker.
• Huggormbitt kan være farlig for små hunder og dersom hunden blir bitt på et sted som raskt transporterer giften til hjertet. Man skal ikke gi hunden såkalte ormetabletter (prednisolon), da dette kan stimulere til økt aktivitet fordi det virker betennelsesdempende. Slike tabletter bør kun gis etter at hunden har blitt vurdert av veterinær.^[23] Bær hunden eller hjelp den, slik at blodomløpet stimuleres i minst mulig grad. Oppsøk veterinær så raskt som mulig.
• Humle (Humulus lupulus) kan føre til akutt hypotermi hos hunder. Spesielt mynder ser ut til å være overfølsomme, men alle hunder bør holdes vekk fra denne planten (selv etter at den har vært benyttet til produksjon av øl).
• Kalkunskinn kan forårsake akutt betennelse i bukspyttkjertelen (akutt pancreatitt)^[24], noe som ofte medfører døden hos hunder.
• Kepaløk (vanlig løk) og til en viss grad også hvitløk, kan være livsfarlig selv i små mengder for hunder.
• Rottegift er svært farlig. Giften inneholder et antikoagulantia som kan føre til innvendige blødninger og død. Søk veterinær umiddelbart.
• Sjokolade og kakao kan være direkte livstruende for hunder.
• Glykol (kjølevæske/frostvæske) er et av de farligste kjemikaliene for hunder som vi omgir oss med i det daglige fordi hunder opplever den som søt og velluktende. For en hund kan imidlertid bare en liten mengde være nok til at den dør om den ikke får hjelp svært raskt. Hos veterinær behandles ofte dyra med antibrekkmiddel og flytende kullfiber, som trekker opp eventuelle rester. I enkelte tilfeller hvis det ikke er mulig å få hund det har kommet ned i tarmen så kan hunden behandles med intravenøs alkohol(etanol). Dette fordi leverens enzymer vil da arbeide med etanol først og glycerol får da mulighet til å forlate kroppen før det bli omdannet til en metabolitt som er giftig. Det finnes også en alternativ behandling, men det er veldig dyr, og brukes på humane sykehus. Går det for lang tid kan imidlertid nyrene svikte pga. krystalliseringen som skjer. Innen hunden begynner å vise symptomer på forgiftning, er det som oftest for sent å hindre permanent leverskade som, som oftest fører til avliving.
• CCA impregnering (forbudt i Norge, men tidligere utstrakt brukt til trykkimpregnering av treverk) inneholder tildels store mengder giftige tungmetaller, som kobber (Cu), krom (Cr) og arsen (As), også kalt CCA. Hunder som tygger på treverk med slik impregnering er i risikogruppen.
• Valnøtter (Juglans spp.) mistenkes å ha sammenheng med blæresten hos hunder.

I Norge er det ca. 560 000 hunder, hvorav ca. 400 000 er rasehunder.^[25] Hunder veier normalt fra 0,5 til over 100 kg, avhengig av rase og kjønn. Tispene har normalt løpetid 1-2 ganger årlig, avhengig av rase. Fruktbarheten er på topp omkring 11.-13. dag i løpetiden, og tispene går drektige i ca. 63 døgn før valpene fødes. I de første 8 ukene etter fødselen lærer så tispa valpene alt de trenger for å klare seg resten av livet. Å ta valpene fra tispa før denne tiden er omme, kan derfor medføre en viss risiko.

Ulike raser har store forskjeller i tilvekstperioden. Små raser blir fortere utvokst enn store raser. En liten hund, f.eks. en dvergpuddel, kan være ferdig utvokst alt ved 6-7 måneders alder, mens store raser, f.eks. en irsk ulvehund, trenger opp mot 36 måneder før de er utvokst. Allikevel blir de store rasene tidligere gamle enn de små, som kan forventes å leve opp mot dobbelt så lenge i noen tilfeller.

De mer enn 400-600 rasene som eksisterer rundt om i verden har oppstått som et resultat av avl på bestemte egenskaper, enten jakt, vakt, gjeting eller selskapsformål, der kombinasjoner også har vært vanlig. Utseende har dessuten hatt betydning for en del av rasene.

Mens mennesket har tre typer tapper i øyet som oppfatter rødt, blått, grønt og gult lys, har hundene bare to typer tapper og kan derfor bare skille mellom blått og gult, men ikke mellom rødt og grønt, i likhet med mennesker som lider av rød-grønn fargeblindhet.^[26]

Hundens øye er mer sensitivt enn menneskets når det gjelder å oppfatte separate bilder. Da mennesket ikke er i stand til å se så mye mer enn 55 bilder i sekundet, er fjernsynssendinger som tradisjonelt viser 60 bilder i sekundet tilstrekkelig til at det oppfattes som en kontinuerlig sammenhengende bevegelse. Hunder ser derimot opp til 75 bilder i sekundet, og levende bilder på TV-en fremstår derfor som mindre realistisk for dem. Mer moderne TV-er som viser langt flere bilder per sekund påkaller på den annen side langt flere hunders oppmerksomhet når det sendes dyreprogrammer.^[27]

Hunder tygger ikke maten slik vi mennesker tygger, men svelger den nærmest umiddelbart. Dette skyldes at hundens fordøyelse først starter når maten når magesekken. Hunder har ikke fordøyelsesenzymer i spyttet, slik mennesker har. Derfor har ikke hunder behov for å tygge maten, annet enn for å dele den opp for enklere å kunne svelge den. På grunn av dette og en rekke andre forskjeller mellom hund og menneske, er ikke menneskets kostholdsvaner særlig egnet for hunder. Nedenfor er en tabell med andre sammenligninger.

	Menneske	Hund
Luktorganets slimhinneoverflate	2–3 cm²	60–200 cm²
Luktceller	5–20 mil.	70–220 mil.
Smaksløker	ca. 9 000	ca. 1 700
Tenner	32	42
Tyggetid	lang	svært begrenset
Fordøyelsesensymer i spyttet	Ja	Nei
Spisetid	5–60 min.	1–3 min.
Magens volum	ca. 1,3 l	ca. 0,5–8 l
Magesyrens pH-verdi	2–4	1–2
Tynntarmens lengde	ca. 6–6,5 m	ca. 1,7–6 m
Tykktarmens lengde	ca. 1,5 m	ca. 0,3–1 m
Ant. bakterier i tarmfloraen	ca. {{formatnum:10000000}/g	ca. 10 000/g

Tabellkilde: The Royal Canin Dog Encyclopedia^[28]

Se egen artikkel om hundens anatomi for detaljer

Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.

Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnærming eller en systemisk tilnærming.

• Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter at man har studert denne regionen, så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.

• Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet, så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.

Moderne avl med hunder begynte i England på 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som da oppsto. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.

Før den tid var hunder stort sett å betrakte som arbeidshunder. Noen unntak var det nok, f.eks. blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd til å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok fritid.

Eksplosjonen av nye hunderaser på 1800-tallet førte til opprettelsen av en rekke raseklubber og nasjonale kennelkubber mot slutten av dette århundret. Først ute var man i England, der The Kennel Club ble etablert i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet i 1898 og er nasjonalt stambokregister for Norge. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre rasestandardene som oppsto i kjølvannet av de mange nye hunderasene. Holdningsendringene som fant sted på 1800-tallet fikk derfor stor betydning for en rekke hundetyper.

Rasestandarder var i seg selv ikke et nytt fenomen. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2 000 år gamle typebeskrivelser, som nøye anga de egenskapene som de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara har vi også blitt kjent med at nomadiske tuareger har hatt en slags «rasestandard» for sine azawakher, om enn ikke nedskrevet. Der har kunnskapen gått i arv fra far til sønn, omtrent på linje med kunnskap om jakt eller spiselige urter. Denne tradisjonen har overlevd like inn i vår tid, men om vestens interesse for tuaregenes landrasen vil kunne bevare denne hunden er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var nok mest opptatt av de praktiske arveegenskapene, selv om man fra tuaregenes tradisjon også kjenner til at de skjønneste hundene gjerne ble kalt «oscas». Lignende avlstradisjoner er også kjent fra Asia, blant annet fra Korea og Japan.

Nakenhunder er for mange en raritet. Det er hunder som ikke har pels, eller eventuelt svært lite behåring på kroppen. Årsaken til dette finner man enten i et dominant eller et recessivt gen (arveanlegg) som forårsaker hårmangel. Det er imidlertid ikke slik at alle såkalte nakenhunder kun føder hårløse eller delvis hårløse avkom, for i et valpekull fødes det som regel også normalt behårede valper. Nakenhundraser er altså ikke alltid hårløse.

Når disse rasene oppsto vet man ikke, men det må være svært lenge siden. I Kina er det funnet arkeologiske bevis for nakenhunder som dateres ca. 10 000 år tilbake i tid^[28], men dette beviset kan selvfølgelig ikke tas til inntekt for noen av dagens nakenhundraser.

Hvor mange ulike nakenhundraser som finnes vet man ikke sikkert, men det er mange flere enn de tre hunderasene som FCI anerkjenner. Amerikansk nakenterrier er den eneste rasen man kjenner opphavet til, og den ble skapt mot slutten av 1900-tallet. Det er også den eneste nakenhundrasen som har recessive arveanlegg for hårløshet. De andre nakenhundrasene har alle dominante arveanlegg som utløser hårløsheten. Noen er imidlertid enten utdødd eller i ferd med å dø ut, av årsaker som ikke er kjent.

Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle.^[29]

Eksempler på fysiologisk ekstremavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v. Eksempler på psykologisk ekstremavl er avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning.

Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene.

Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass til alle de 42 tennene hunder skal ha.

Begrepet hunderase brukes gjerne for å beskrive såkalte raserene hunder, men nedenstående informasjon er av mer generell karakter og gjelder uansett rase eller blandingsforhold.

Det finnes sju norske hunderaser, hvorav fire er spisshunder og tre er drivende hunder (også kalt støvere). Grå elghund er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser.

Man har lenge trodd at de norske spisshundene var svært gamle. Elghunden ble for eksempel hevdet av mange å stamme fra tiden før vikingtiden, men moderne forskning med DNA har slått fast at dette ikke kan medføre riktighet.^[17] Elghunden ble, som så mange andre hunderaser i verden, skapt i Norge på 1800-tallet.^[17] Buhunden er trolig den eldste av de norske hundene, men heller ikke denne er særlig gammel. Den mest eksotiske hunderasen er allikevel lundehunden, med sin unikt fleksible anatomi.^[30] Den minner om en urhund, selv om heller ikke denne er særlig gammel i sin nåværende form. Rasen ble reddet fra utryddelse i 1940-åra.^[30] De norske harehundene er også nesten like gamle som spisshundene.^{[trenger referanse]}

1. Dunker (støver, utpreget jakthund)
2. Haldenstøver (støver, utpreget jakthund)
3. Hygenhund (støver, utpreget jakthund)
4. Norsk buhund (spisshund, typisk gårdshund og god vakthund)
5. Norsk elghund grå (spisshund, utpreget jakthund og god familiehund)
6. Norsk elghund sort (spisshund, utpreget jakthund)
7. Norsk lundehund (spisshund, kombinert jakt-, gårds- og familiehund)

Schæferhund, grå elghund og border collie har tradisjonelt vært Norges mest populære hunderaser.^[25] Siden 2013 har imidlertid schæferhundens popularitet vært fallende, mens raser som staffordshire bull terrier og engelsk setter har hatt stigende interesse.^[25]

NKKs statistikker viser at norske hundeeiere fortsatt er svært opptatt av brukshunder (jakt, gjeting og ulike former for hundesport dominerer), sammenlignet med mange andre vestlige land.^[25] Det er også en gryende tendens til at typiske selskapshunder (spesielt små hunderaser) er i ferd med å bli mer populære også i Norge. I så måte figurerer det nå to slike hunder på Norges «ti-på-topp» liste. Kikker man nærmere på NKK-statistikken finner man at flere typiske småhunder ligger godt an, samtidig som gruppen er den som øker mest i Norge. Populære fårehunder som schäferhund (spesielt) og border collie taper nå terreng fra år til år. Statistikken viser også at terriere, spisshunder og molossere (rotweiler, berner sennenhund og boxer spesielt) øker i popularitet, mens stående fuglehunder ser ut til å tape litt terreng (selv om gordon setter øker). Også mynder (whippet i all vesentlighet) øker betydelig i prosent, men antallene for denne gruppen er svært beskjedene sammenlignet med andre grupper.

I senere år har det også dukket opp såkalte designerhunder som har blitt svært populære. En av disse er labradoodle. Den har blitt et motefenomen, også i Norge etter at bekjentheter som kronprins Haakon Magnus anskaffet en slik hund (Milly Kakao) til familien i 2009. Utenfor Norge har bekjentheter som Neil Young, Tiger Woods, Christie Brinkley, Perez Hilton, Jeremy Clarkson, Richard Hammond og tidligere visepresident Joe Biden ytterlige bidratt til denne designerblandingens enorme popularitet.^[31]

I mange land har flere hunderaser gjennom det siste tiåret blitt forbudt å holde, fordi lokale myndigheter regner hundene det gjelder som spesielt farlige. Forbudet omfatter gjerne flere såkalte kamphundraser, men mange land har også forbudt blandingshunder der forbudte raser eller ulv inngår.

Foranledningen til forbudet var gryende ulovlige etableringer av kamphundmiljøer rundt om, der regulære hundekamper ble arrangert for profittens (gambling) eller fornøyelses skyld. Disse miljøene etablerte seg først i USA, men spredte seg så raskt til andre land i den industrialiserte delen av verden. Et vesentlig problem var at miljøet stjal andre folks hunder for å kunne arrangere kamper mot sine egne kamphunder. I land der kamper mellom dyr alt var forbudt, ble det derfor fokusert på et totalforbud mot noen hunderaser for å få bukt med problemet. De nordiske landene var i så måte relativt tidlig ute med et forbud mot visse raser. Den første hunden som ble forbudt i Norge var amerikansk pitbullterrier i 1991. I 2003 kom forbudet mot 4 nye hunderaser, samt blandinger der enten disse eller ulv inngår. Det er derfor et interessant faktum at Saarloos wolfhond er lovlig, selv om den stammer tilbake til blandinger mellom schäferhund og ulv^[32], og dagens saarloos wolfhonder har opptil 33 % av sitt genetiske opphav fra ulv^[33]. Amerikansk staffordshireterrier ble forbudt fordi den ble og/eller kunne bli benyttet til å «gjemme» ulovlig oppdrett av pibull, pluss en rekke angrep på andre hunder, og innblanding i gatebråk. Dette forbudet kom i 2004, og rasepresentanten for amerikansk staffordshire terrier, Kjersti Roland, uttalte i 2002 seg at det trolig finnes 1000 ulovlige pitbullterriere i Norge som ikke er født og ikke har bodd i Norge siden 1991.

I Norge er det forbudt å avle, selge, innføre og omplassere enkelte hunderaser, men hunder som har vært i Norge siden året disse ble forbudt, får fullføre livssyklusen. Det er i Norge også forbudt å holde ulv eller blandinger mellom hund og ulv, men eiere av slike kan beholde dyr som er født og oppvokst i Norge før forbudet.

1. Tsjekkoslovakisk ulvehund
2. Amerikansk pitbullterrier
3. Amerikansk staffordshire terrier (amstaff)
4. Fila brasileiro
5. Tosa inu
6. Dogo argentino

Det er også forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, uansett rase eller blanding. Forbudet omfatter også enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr. ^{[34] [35]}

Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.^[36]

Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert år blir mange hundre tusen mennesker bitt. I Norge og mange andre land føres det ingen offentlig statistikk over hundebitt, men det er anslått at cirka 5 000 mennesker årlig søker legebehandling for slike hendelser her i landet (Nasjonalt folkehelseinstitutt^[37]). Man vet imidlertid nærmest ingenting om verken alvorlighetsgraden, hundene det gjelder, eierskapet eller årsakssammenhengene.

• Hundens anatomi
  • Hundens hud
  • Hundens pels
  • Hundens labber
  • Hundens poter
  • Hundens klør
• Nordiske hunderaser
  • Danske hunderaser
  • Finske hunderaser
  • Islandske hunderaser
  • Norske hunderaser
  • Svenske hunderaser
• Japanske hunderaser

• Liste over hunderaser, alfabetisk
• Liste over hunderaser, gruppevis
• Liste over hundegrupper
• Liste over berømte hunder

• Afrikansk villhund
• Asiatisk villhund
• Dingo
• Pariahund
• Prærieulv
• Sjakal
• Ulver
• Ulvehybrid

• (en) Kategori:Dogs – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Dog – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Canis lupus familiaris – detaljert informasjon på Wikispecies
• Norsk Kennel Klub – hundeeiernes organisasjon