Leopold von Ranke

Leopold von Ranke
Født		21. des. 1795[1][2][3][4] Wiehe[5]
Død		23. mai 1886[1][2][6][3] (90 år) Berlin[7][5][8]
Beskjeftigelse		Historiker, akademiker, universitetslærer, skribent
Embete		Historiographer of the Prussian state (1841–)
Akademisk grad		Doktorgrad[9]
Utdannet ved		Universitetet i Leipzig (1814–1818) (studieretning: teologi, filologi) Landesschule Pforta
Ektefelle		Clarissa Graves (1843–ukjent)[10]
Søsken		Friedrich Heinrich Ranke Karl Ferdinand Ranke Ernst Ranke
Barn		Otto von Ranke[11] Maximiliane von Ranke[11] Fridhelm von Ranke[11] Albrecht von Ranke[11]
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Sophienkirche
Medlem av		13 oppføringer Serbian Learned Society Society of Serbian Letters Deutsches Archäologisches Institut Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences (1863–) Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1832–) Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Göttingens vitenskapsakademi (1851–) Bayerische Akademie der Wissenschaften Accademia delle Scienze di Torino (1880–)[5]
Utmerkelser		Æresborger av Berlin Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1855) Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853)
Leopold von Ranke på Commons

Leopold von Ranke (født 21. desember 1795 i Wiehe (Unstrut) i Tyskland, død 23. mai 1886 i Berlin) var en tysk historiker i det 19. århundre, han anses ofte som grunnlegger av vitenskapelig historieforskning. Han preget mye av senere historieskrivning og introduserte ideer som at man skulle basere seg på primærkilder, vekt på beskrivende historieskildring «som det faktisk var» (wie es eigentlich gewesen ist) og var særlig interessert i utenrikspolitikk.

Rankes fødested Wiehe var den gang en del av kongeriket Preussen. Han fikk undervisning i hjemmet og på gymnasiet i Schulpforta. I 1814 begynte han på studier i klassisk filologi og teologi i Leipzig. Som student var han ikke meget interessert i moderne historie, da han betraktet historiebøker som en samling fakta rasket sammen av moderne historikere.^{[trenger referanse]} Derimot var hans yndlingsforfattere Thukydid, Titus Livius, Dionysios av Halikarnassos, Goethe, Barthold Georg Niebuhr, Immanuel Kant, J.G. Fichte, Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling og Friedrich Schlegel.^{[trenger referanse]}

Årene 1814-1818 studerte Ranke teologi og filosofi i Leipzig. Deretter var han gymnaslærer i Frankfurt an der Oder inntil 1825.

Hans to store arbeider fra 1824, beskrevet nedenfor, skaffet ham et professorat i historie ved universitetet i Berlin – grunnlagt 1810 av Wilhelm von Humboldt, og på dette tidspunkt sentrum for tysk åndsliv med blant andre filosofen Hegel, rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny og teologen Friedrich Schleiermacher. Her måtte han skjerpe sin argumentasjon, ettersom han ikke mente at ren spekulasjon kunne være veien til erkjennelse i historien.^{[trenger referanse]}

Ranke regnes med sitt verk Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber fra 1824 som kildekritikkens foregangsmann.

Denne kritikken var et tillegg til Rankes første trykte arbeid, Geschichten der romanischen und germanischen Völker. Ranke siteres ofte fra dette arbeidet med følgende: bloß sagen, wie es eigentlich gewesen.
Litt fyldigere sitert:

"... Man hat der Historie das Amt, die Vergangenheit zu richten, die Mitwelt zum Nutzen zukünftiger Jahre zu belehren, beigemessen; so hoher Ämter unterwindet sich gegenwärtiger Versuch nicht: er will bloß sagen, wie es eigentlich gewesen. ..."

"... Man har tildelt historien den oppgave å dømme fortiden, å belære samtiden til nytte for fremtiden: så høyt drister nærværende forsøk seg ikke: det vil kun vise hvordan det egentlig har vært. ..." ^[12]

Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber, som redegjorde for Rankes oppfattelse av kildematerialet, ble for en hel generasjon av historikere til mønstereksemplet på hvordan materialet burde undersøkes, og er vel en av de mest innflytelsesrike bøkene for historiefaget innenfor den vesteuropeiske kulturkrets.^[13]

Det historiesynet von Ranke representerte – historismen – var i motsetning til Hegels historiesyn ikke-spekulativt. Det la vekt på en filologisk kildekritikk og betonte epokenes og begivenhetenes individuelle karakter (das Einmalige). Fortiden skulle forstås på dens egne premisser; den historiske rekonstruksjon av fortiden var historievitenskapens egentlige og vesentligste oppgave. Det dreier seg ikke om å dømme om historien, eller om å lede menneskeheten inn i fremtiden, men om å fastslå hva som faktisk skjedde den gang i fortiden, wie es eigentlich gewesen.

Der tilhengerne av den hegelske spekulative idealisme fokuserte på Åndens selvutvikling, la Ranke og den historiske skole vekt på de enkeltstående begivenheter, das Einmalige ... das Uebrige Gott befohlen, Gud tar seg av resten, helheten.

For de tyske idealistene var Gud identisk med fornuften og på den måte også til syvende og sist gjennomskuelig. For Ranke var Gud i høy grad en realitet, men Han er skjult – Deus absconditus – og ikke til å gjenfinne i menneskenes verden. Gud har en plan med verden; en plan som imidlertid kun lar seg ane. Mennesket kan erkjenne de løsrevne fenomener med sikkerhet, hvorimot Gud kan overskue det hele – ja styrer det hele.^[14]

Etter at han ble ekstraordinær professor i Berlin, fikk han (med tanke på Berlinbibliotekets samling av italienske diplomaters skrivelser hovedsakelig fra 1500- og 1600-tallene) den idé å forlate planen om en fortsettelse av ovennevnte verk, og i stedet utgi en skildring av Sør-Europas fyrster og folk. Starten ble i 1827 verket Die Osmanen und die spanische Monarchie im 16. und 17. Jahrhundert. Årene 1827–28 studerte Ranke de venetianske aktstykkene som var oppbevart i Wien. Han studerte den beryktede serberen Vuk Stefanović Karadžićs papirer og muntlige meddelelser, som Jernej Kopitar tolket for Ranke, og forfattet så Die serbische Revolution (1829; fortsatt i Rankes Sämmtliche Werke), som vakte stor oppmerksomhet.

Under to og et halvt års opphold i Italia (høsten 1828 – våren 1831) forsket han med en veldig samlerflid i Venezias, Firenzes og Romas arkiver. Som protestant var Ranke utestengt fra å se Vatikanets arkiver i Roma, men på grunnlag av private papirer i Roma og Venezia kunne han forklare pavedømmets historie på 1500-tallet. Den fremste frukten av denne forskningen ble – ved siden av monografien Die Verschwörung gegen Venedig im Jahre 1618 (1831) m.fl. – Die römischen Päpste, ihre Kirche und ihr Staat im 16. und 17. Jahrhundert (tre deler, 1834–36; fullført til Rankes samtid i hans Sämmtliche Werke). Dette var Rankes ypperste verk og som skaffet ham verdensberømmelse. Det var et arbeide der man i rikt monn kunne se de utmerkede drag av hans historiske kunst: store vyer paret med en mangfoldig og prektig utvikling av enkelthetene.^{[trenger referanse]}

Upartiskheten som Ranke henvendte seg til pavestolen med i dette arbeidet, ga ham følelsen av at han ikke hadde latt det protestantiske perspektiv komme til sin rett. Et patriotiskt begjær for også å skildre Tysklands historie kom dermed opp, også på grunn av det rike materiale de tyske riksdagsaktene tilbød ham. Dette drev ham til å skrive Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation (fem bind, 1839–43; og et tilleggsbind med urkunder), et arbeid som vel kan settes ved siden av hans pavehistorie.^{[trenger referanse]}

Imidlertid ble Ranke i 1833 ordinær professor, og fortsatte med sine forelesninger helt til sommeren 1871. Tyngdepunktet av hans lærervirksomhet lå imidlertid i de «historiske øvelser» som han anordnet. Han utdannet en rekke dyktige historikere, som hver så utbredte «den rankeske skoles» metode: kritikk av kildene, nøyaktighet og penetrasjon videre utover i Tyskland.

I år 1841 ble Ranke utnevnt til prøyssisk rikshistoriograf, og i 1854 til medlem av statsrådet. På høsten samme år var han den bayerske kong Maximilian IIs gjest i Berchtesgaden og holdt da for kongen en serie foredrag i allmenn historie. Allerede da ble det drøftet dem i mellom spørsmålet om det historiske samfunn. Det begynte sin virksomhet i München under navnet «Historische Kommission bei der Akademie der Wissenschaften» høsten 1858. Kommisjonen utgav senere blant annet de tyske riksdagsakter, Jahrbücher der deutschen Geschichte og Allgemeine Deutsche Biographie.

Ranke ble adlet i 1865 og fikk i 1882 som virkelig geheimeråd tittelen excellense. Han ble i 1885 æresborger av byen Berlin i sammenheng med sin 91. fødselsdag, og han mottok en storartet hyllest ikke bare av sine landsmenn, men nær sagt fra alle land i Europa.

De femten siste årene av sitt liv led Ranke av svekket syn til den grad at han nesten helt måtte avstå fra å lese og skrive. Men han opphørte imidlertid ikke med sin litterære virksomhet. Med støtte av to vitenskapelig dannede menn, fortsatte han sine daglig forskninger og dikterte en rekke omfattende historiske skrifter gjennom dem.

Blant fruktene av Rankes kolossale historiske skrifter, foruten de forannevnte, kan medtas Neun Bücher preussischer Geschichte (tre bind, 1847-48; i nytt opplag omarbeidet til Zwölf Bücher preussischer Geschichte), som særlig behandlet Fredrik Vilhelm Is historie og begynnelsen av Fredrik IIs historie, Französische Geschichte (fim band, 1852–61), Englische Geschichte (syv bind, 1859–68), Zur Reichsgeschichte (omfatter tiden 1575–1619), Geschichte Wallensteins (1869), Der Ursprung des sieben-Jährigen Krieges (1871), Die deutschen Mächte und der Furstenbund, deutsche Geschichte von 1780 bis 1790 (to bind, 1872), Genesis des preussischen Staats (1873), Ursprung der Revolutionskriege 1791 und 1792 (1875), Zur Geschichte Österreichs und Preussens zwischen den Friedensschlüssen zu Aachen und Hubertusburg (samme år), Weltgeschichte (ni bind, 1880- 88), et arbeid han gikk løs på sommeren 1879 ved 84-års alder og som han selv rakk å utarbeide syv bind av (til slutten av 1000-tallet).

På oppdrag fra den prøyssiske regjeringen grunnla og redigerte Ranke tidsskriftet Historische-Politische Zeitschrift fra 1832 til 1836. Av to bind av disse forfattet han to tredjedeler (omkring 1000 sider). I tillegg utga han i 1873 Aus dem Briefwechsel Friedrich Wilhelms IV. mit Bunsen og i 1877 Denkwürdigkeiten des Staatskanzlers Fürsten von Hardenberg (fem bind). Av Rankes Sämmtliche Werke ble utarbeidet 48 bind (1867–81) av ham selv (fortsettelsen, bind 49-52, 1887–88, ble publisert av A. Dove).

• Geschichte der romanischen und germanischen Völker von 1494 bis 1514 (1824)
• Fürsten und Völker von Süd-Europa im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert
• Die römischen Päpste in den letzen vier Jahrhunderten, (1834–1836)
• Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation (1845–1847)
• Neun Bücher preussischer Geschichte (1847–1848)
• Französische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert (1852–1861)
• Englische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert (1859–1869)
• Die deutschen Mächte und der Fürstenbund (1871–1872)
• Ursprung und Beginn der Revolutionskriege 1791 und 1792 (1875)
• Hardenberg und die Geschichte des preussischen Staates von 1793 bis 1813 (1877)

Ranke var også grandonkel til den britiske dikteren Robert Graves.

• Evans, Richard J. (2000), In defence of history, Granta, London, ISBN 978 1 86207 395 1

• https://web.archive.org/web/20031206134912/http://www.geschichte.hu-berlin.de/galerie/texte/rankee.htm
• http://www.google.de/search?q=cache:9272yPBjeZUJ:www.bautz.de/bbkl/r/ranke_l.shtml+%22Moriz+Ritter%22&hl=de^{[død lenke]}