Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Georg Wilhelm Friedrich Hegel
Født		27. aug. 1770[1][2][3][4] Stuttgart
Død		14. nov. 1831[1][2][3][4] (61 år) Berlin
Beskjeftigelse		Filosof, universitetslærer, filosofihistoriker, skribent, rettsfilosof, logiker
Akademisk grad		Doktorgrad (1801)
Utdannet ved		Eberhard-Karls-Universität Tübingen Friedrich-Schiller-Universität Jena[5] Eberhard-Ludwigs-Gymnasium Tübinger Stift
Doktorgrads- veileder		Friedrich von Schelling[5]
Ektefelle		Marie von Tucher (1811–)[6]
Far		Georg Ludwig Hegel
Mor		Maria Magdalena Louisa Fromm[7]
Barn		Karl Von Hegel
Nasjonalitet		Kongeriket Württemberg
Gravlagt		Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder
Utmerkelser		3. klasse av Den røde ørns orden (1831)[8]
Påvirket av		Friedrich von Schelling, Immanuel Kant, Heraklit, Baruch de Spinoza, Charles Montesquieu, Aristoteles, Platon, Plotin, Proklos, Anselm av Canterbury, Nikolaus av Cusa, René Descartes, Jean-Jacques Rousseau, Jakob Böhme, Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schleiermacher
Signatur
Georg Wilhelm Friedrich Hegel på Commons

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) var en tysk filosof. Han var den siste, og viktigste representant for den filosofiske epoken betegnet som den tyske idealismen.^[9]

Han ble utdannet ved Tübinger Stift, den protestantiske kirkens seminarium i Württemberg, hvor han ble venn med den fremtidige filosofen Friedrich Schelling. Han lot seg fascinere av verkene av Spinoza, Kant og Rousseau, og av den franske revolusjon. Mange anser Hegel som kulminasjonen av den tyske filosofiske idealismen i det 19. århundre, som fikk stor betydning for senere filosofer som Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, foruten Karl Marx' historiske materialisme.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel er regnet som den største tyske historikeren. Han formulerte et system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer metafysisk art enn Johann Gottfried von Herder. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte dialektikk.

Hegel gikk på Karls-Gymnasium i Stuttgart, og viste seg der som en meget flittig elev, og som arbeidet systematisk for å tilegne seg kunnskap over et bredt felt. Senere, mellom 1788 og 1793, studerte han teologi og filosofi i Tübingen. Hans omgangsform overfor medstudenter var mer faderlig enn kameratslig, og han gikk der under tilnavnet «den gamle mannen». I Thübingen ble han venner med den romantiske dikter Friedrich Hölderlin (1770–1843) og filosofen Friedrich W. J. von Schelling (1775–1854).^[9]

Etter sin eksamen arbeidet Hegel som privatlærer for familier i Bern og Frankfurt, hvor han møtte Hölderlin igjen. Inntil ca. 1800 var Hegel beskjeftiget med å utvikle sine tanker om religiøse og sosiale emner. Det ser ut til at han så seg selv i rollen som en slags reformator med forbilder hos den tyske opplysningstids store personligherer, for eksempel Lessing og Schiller. Men ved århundreskiftet vendte hans interesse seg i stedet mot Immanuel Kant (1724–1804).

Etter farens død i 1799, ga arveoppgjøret ham tilstrekkelige midler til å oppgi huslærerstillingen og slå seg til i Jena for å kvalifisere seg til en stilling på universitetet (habilitasjon).^[9] I 1801 fikk han en stilling på universitetet i Jena, der han møtte Schelling igjen. I løpet av 1790-årene var Jena blitt et sentrum for kantianisme, og Schelling var allerede blitt en av lederne for den romantiske bevegelse, da Hegel kom dit. Han hadde lært av J.G. Fichte (1762-1814), som var en av de toneangivende Kant-forskere. Sist på året 1801 utgav Hegel sitt første filosofiske verk, Differenz des Fichteschen und Schellingschen Systems der Philosophie, og inntil 1803 arbeidet han tett sammen med Schelling om utgivelsen av et tidsskrift for kritisk filosofi.

Sist i 1806 hadde Hegel avsluttet sitt første hovedverk, Phänomenologie des Geistes (utgitt i 1807).^[9] Dette avviker en del fra hans tidligere, mer schellingske påvirkning. Schelling oppfattet en kritikk i forordet til Fenomenologien som rettet mot sitt arbeid, og deres vennskap sluttet brått.^{[trenger referanse]}

Da Napoleons tropper besatte Jena, ble universitetet lukket akkurat da Hegel gjorde manuskriptet ferdig, og han forlot byen. Mens han var arbeidsledig kastet han seg over arbeidet som avisredaktør i Bamberg, men fra 1808 til 1815 var han rektor og filosofilærer på et gymnasium i Nürnberg. I samme periode ble han gift og fikk barn, mens han skrev på det neste hovedverk, Wissenschaft der Logik.

I 1816 fikk han igjen arbeid som professor, denne gang ved universitetet i Heidelberg, men allerede i 1818 ble han tilbudt professoratet i Berlin, hvor han arbeidet til sin død. Det var datidens mest ettertraktede stilling for en filosof, og Hegel ble etterhånden meget berømt og han fungerte som universitetets rektor i flere perioder.

Man kan si at Hegels tankegang springer ut av påstanden: Das Wahre ist das Ganze («Det sanne er helheten»). Det vil si, vi kjenner først sannheten om verden når vi kjenner hele sannheten og hele verden, altså først når vi har den 'absolutte viten'. Sannheten er noe vi først erkjenner gjennom en prosess: gjennom den personlige utvikling og gjennom den sosiale, politiske og kulturelle utvikling som utgjør verdenshistorien. Som en del av denne erkjennelsesprosess blir vi dessuten på et tidspunkt bevisst om den særegne logiske form som utviklingen gjennomløper. Hegels logikk adskiller seg vesentlig fra den klassiske logikk.^{[trenger referanse]}

En måte å forenkle Hegels system på er gjennom et tese-antitese-syntese-skjema, som det straks skal sies ble avvist av Hegel selv. I alle tilfelle har oppstillingen dog vist seg ganske populær i diverse fremstillinger av hans filosofi (tese og antitese). Ideen er at et erkjennende subjekt legger ut med en tese. Etter at denne gjennomtenkes viser det seg imidlertid at den direkte motsatte tese – antitesen – presser seg på. Imidlertid kan ikke begge teser være sanne uten videre, hvorfor man på et tidspunkt via tankens logikk ledes frem til en ny tese, som kan erstatte den gamle tese og antitese, men som samtidig både omfatter, inneholder og overskrider dem. Denne nye tese kalles syntesen. Gleden er dog kort, idet man også finner mangler og selvmotsigelser i denne nye syntese, hvorved den selv kommer til å opptre som tese i motsigelsesforhold til en ny antitese, osv.

Ut fra dette grunnlag skapte Hegel en omfattende historiefilosofi med stor forklaringskraft.

Hegel bygget opp et utrolig komplekst og vanskelig tilgjengelig logisk system, som er blitt misforstått mange ganger gjennom filosofiens historie på grunn av hans innviklede og tunge skrivestil. Hans logikk er inndelt i tre bøker. Første bok er en fremstilling av værenskategoriene, annen bok er en fremstilling av vesenskategoriene, og tredje bok er om Begrepet. Han mente at de tre grunnbegreper – Væren, Vesen og Begrep – er logikkens vei til den absolutte sannhet.

Etter det erkjennelsesteoretiske syndefall er det skapt et brudd i den moderne bevissthet. Etter at Immanuel Kant hadde påvist (i sin Kritikk af den rene fornuft), at det er et innbyrdes spenningsforhold mellom tingen i sig selv og tingen for oss, da er det kommet en uoverensstemmelse mellom viten og væren for den subjektive bevissthet, da den i en forstand er blitt adskilt fra den ytre verden og ikke kan bringe den indre og ytre verden til enhet. Dette anser Hegel å være kunstens oppgave. Han mener da at skjønnheten må være middelet som skaper denne samstemmighet mellom vår bevissthet og den bakenforliggende væren, som er den fremmed. Men skjønnheten har mange former, for eksempel kan man anta naturen for skjønn, men Hegel mente at den eneste form for skjønnhet som ville kunne danne bro over denne brist i den moderne bevissthet, er kunstens skjønnhet. Dette er på grunn av at det naturskjønne ikke lenger kan vise skjønnheten i ubrutt form, ettersom Kants erkjennelsesteoretiske omveltning har medført at naturen i den moderne bevissthet har antatt en kausal natur, og derved er den adskilt fra frihetens idé. Kunsten, derimot, kan nettopp bringe det ytre sammen med det åndelige, eller rettere, redusere det ytre til det åndelige, da kunsten tar idealitetens parti.

Hegel, som står som romantikkens mest kjente filosof, er idealist og metafysiker. Alt i universet henger ifølge Hegel sammen i én helhet, og hva vi kaller virkeligheten, er ikke en idé eller noe fysisk bak vår erfaring, men derimot den store sammenheng i den. Universet eksisterer kun i menneskets sammenlagte bevissthet, det vil si verdensåndens bevissthet, og det er kun virkelig i sin helhet, for en enkelt del kan ikke eksistere alene. Tid eller rom finnes verken forut for eller utenfor universet, ettersom det ville innebære en atskilthet som Hegel ikke godtar.^{[trenger referanse]}

Denne holisme gjelder på alle områder. Hegels grunntanker gjenfinnes blant annet i hans syn på selve tenkningen, som han mener utvikler sig dialektisk. Det vil si at enhver begivenhet samtidig både skyldes og er en tanke hos verdensånden, og at samme begivenhet straks skaper sin motsetning eller motbegivenhet. Det gir en spenning eller en kamp, som resulterer i en høyere enhet, en syntese, hvor tese og antitese er forent i noe høyere. Men også denne nye, høyere enhet skaper sin egen motsetning, og resultatet blir igjen en enda høyere enhet, en ny syntese osv.

På den måte utvikler Verdensånden seg hele tiden mot en stadig høyere bevissthet, som viser seg både i det enkelte menneske (den subjektive ånd) og i familie, samfunn og stat (den objektive ånd), men også i kunst, religion og filosofi, hvor filosofien er uttrykk for den høyeste (den absolutte ånd). Sluttstadiet er den absolutte tilstand eller fornuft, hvor verdensånden og filosofien fullendes.

Hegel var en av de første som startet historiefilosofien. Grunnlaget for hans historiefilosofi var at han så alt som en bevegelse, og at sannheten derfor alltid er i forandring. Det som var sant for hundre år siden, er ikke sant i dag. Likesom barnet langsomt lærer at hva det tidligere trodde var sant er falskt, således gjør historien det også.

Hegels spekulative tenkning, som mer er rettet mot «den store helhet» enn mot små detaljer, blir på den ene side sett som fortsettelsen av Immanuel Kants forståelse, men også som en tydelig motsetning til den. Mens Kant snarest så seg selv i den engelske filosofiske tradisjon og klart tilhører opplysningstiden, må Hegel i stedet plasseres i den tyske romantiske tenkning.

Hegels tillegger Vesten en stadig videreutvikling, samtidig som han mener at resten av verden (særlig Kina) vil henge fast i en langvarig stillstand.

Hegels skrifter ble utgangspunkt for tallrike retninger innenfor filosofien, blant annet hegelianismen og marxismen. Hegels tenkning rommer likevel, ifølge mange av marxismens kritikere, årsaken til de grunnskavanker som det marxiske system inneholder.

• (no) Publikasjoner av Georg Wilhelm Friedrich Hegel i BIBSYS
• 1798–1800 Kristendommens ånd og dens skjebne (Der Geist des Christentums und sein Schicksal) oversatt av Thor Inge Rørvik ISBN 82-530-1789-8
• 1807 Åndens fenomenologi (Phänomenologie des Geistes) oversatt av Jon Elster m.fl. ISBN 978-82-530-3207-8
• 1812–1816/1831 Wissenschaft der Logik
• 1817–1830 Naturfilosofien: encyklopedi over de filosofiske vitenskapene (Enzyklopädie der philosophischen Wissenschaften im Grundrisse) oversatt og med innledning av Dag Johnsen ISBN 978-82-7990-066-5
• 1819 Rettsfilosofien (Grundlinien der Philosophie des Rechts oder Naturrecht und Staatswissenschaft im Grundrisse) oversatt av Dag Johnsen ISBN 978-82-7990-043-6

• (en) Georg Wilhelm Friedrich Hegel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Georg Wilhelm Friedrich Hegel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Wikiquote: Georg Wilhelm Friedrich Hegel – sitater

• Hegel.net – resources available under the GNU FDL
• Links on Hegel's life
• Commented link list
• Hegel mailing lists in the internet
• The Hegel Society of America
• Hegel in Stanford Encyclopedia of Philosophy
• http://www.gwfhegel.org/
• Hegel page in 'The History Guide'