Preussen

Preussen
Preußen
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Suum cuique
Grunnlagt		1525 (Julian)
Opphørt		25. februar 1947
Oppkalt etter		Gammelprøysserne
Hovedstad		Königsberg, senere Berlin
Areal		297 007 kvadratkilometer
Befolkning		41 915 040 (1939)
Bef.tetthet		141,12 innb./kvadratkilometer
Styreform		Monarki, demokrati
Offisielle språk		Tysk
Nasjonalsang		Preußenlied (1830–1840)
Preussen på Commons

For kongeriket, se Kongeriket Preussen

Preussen^[a] var en geografisk region som lå på det meste av det nordeuropeiske lavlandet, men omfattet også sørlige og østlige regioner. Det utviklet seg til flere historiske statsdannelser som fra 1200-tallet utbredte seg med skiftende grenser fra Baltikum, over Polen, til nordre, vestre og sentrale deler av Tyskland. Landet dannet det tyske keiserrike da det forente de tyske statene i 1871. Fra 1919 til 1945 var Preussen den største tyske delstaten og omfattet 13 provinser. Det ble de facto oppløst ved krisesituasjon ved lov (Preußenschlag, «det prøyssiske statskupp») som overførte den prøyssiske regjeringens makten til den tyske kansleren Franz von Papen i 1932 og de jure ved et alliert dekret i 1947 hvor Preussen opphørte som egen stat.^[2] I århundrer var det huset Hohenzollern styrte Preussen, og utvidet størrelsen med den prøyssiske armé. Preussen, med hovedstaden Königsberg og deretter i Berlin da det ble kongeriket Preussen i 1701,^[3] og formet Tysklands historie på avgjørende måte.

Navnet Preussen stammer fra gammelprøyssisk; på 1200-tallet erobret den tyske orden (latin: Ordo Teutonicus)^[4] – en organisert katolsk militær orden av tyske korsfarere – landene som var bebodd av gammelprøyssere, et baltisk folk beslektet med litauerne.^[5] I 1308 erobret de tyske ridderne regionen Pommerellen (i betydningen Lillepommern) med Danzig (dagens Gdańsk). Deres klosterstat ble for det meste germanisert gjennom innvandring fra sentrale og vestlige Tyskland, og i sør ble den preget av polsk av nybyggere fra Masovia. Den pålagte andre freden i Thorn (1466)^[6] delte Preussen i det vestlige kongelige Preussen, og ble en provins i dagens Polen, og den østlige delen, fra 1525 kalt hertugdømmet Preussen, et føydalt len ​​av Polens krone fram til 1657. Unionen av Brandenburg og hertugdømmet Preussen i 1618 førte til proklamasjonen av kongeriket Preussen i 1701.^[3]

Preussen gikk inn i stormaktenes rekker kort tid etter å ha blitt et kongerike.^[7][8] Landet ble stadig større og mektigere på 1700- og 1800-tallet. Den hadde en viktig stemme i europeiske anliggender under Fredrik den stores regjeringstid (1740–1786). På Wienerkongressen (1814–15), som tegnet på nytt kart over Europa etter nederlaget til Napoléon, skaffet Preussen nye og rike territorier, blant annet det kullrike Ruhrområdet. Landet vokste deretter raskt i innflytelse økonomisk og politisk, og ble kjernen i det nordtyske forbund i 1867, og deretter i det tyske rike i 1871. Kongeriket Preussen var nå så stort og så dominerende i det nye Tyskland at junkere (medlemmer av den priviligerte godseierklassen i Preussen) og andre i den prøyssiske eliten identifiserte seg mer og mer som tyskere og mindre særskilt som prøyssere.^[9]

Kongeriket endte i 1918 sammen med andre tyske monarkier som ble avsluttet av den tyske novemberrevolusjonen.^[10] I Weimarrepublikken mistet Fristaten Preussen nesten all sin juridiske og politiske betydning etter statskuppet i 1932 ledet av Franz von Papen. Deretter ble det effektivt demontert til nazityske Gaue i 1935. Likevel ble noen prøyssiske departementer beholdt og Hermann Göring forble i sin rolle som ministerpresident i Preussen til slutten av andre verdenskrig. Tidligere østlige territorier i Tyskland som utgjorde en betydelig del av Preussen mistet majoriteten av sin tyske befolkning etter 1945 da Folkerepublikken Polen og Sovjetunionen begge absorberte disse områdene og fikk de fleste av sine tyske innbyggere utvist og fordrevet innen 1950. Preussen, ansett som «en bærer av militarisme og reaksjon» av de allierte, ble offisielt avskaffet ved en alliert erklæring i 1947. Den internasjonale statusen til de tidligere østlige territoriene til kongeriket Preussen var omstridt fram til traktaten om det endelige oppgjøret (To pluss fire-avtalen) med respekt for Tyskland i 1990, men tilbakekomsten til Tyskland er fortsatt en sak blant høyreekstreme politikere, Bund der Vertriebenen («forbundet av fordrevne») og ulike politiske revansjister og irredentister.

Artikkelen inngår i serien om Tysklands historie
Epoker
Frankerne Det tysk-romerske rike (962–1806) Tyskland under Napoleonskrigene (1806–1814) Restaurasjon og revolusjon (1814–1871) Det tyske keiserrike (1871–1918) Weimarrepublikken (1918–1933) Nazi-Tyskland (1933–1945) Et delt Tyskland (1945–1990) Tysklands gjenforening (rundt 1990) Etter gjenforeningen (siden 1990) Det tyske demokratiets pionerer

Det fremste våpenskjoldet til Preussen, så vel som flagget til Preussen, avbildet en svart ørn på hvit bakgrunn.

De svarte og hvite nasjonalfargene ble allerede brukt av den tyske orden og av huset Hohenzollern.^[11] Den tyske orden hadde på seg en hvit frakk brodert med et svart kors med gullinnlegg og svart keiserørn. Kombinasjonen av de svarte og hvite fargene med de hvite og røde hanseatiske fargene i fribyene Bremen, Hamburg og Lübeck, samt Brandenburg, resulterte i det svart-hvit-røde kommersielle flagget til det nordtyske forbund, som ble flagget til det tyske keiserrike i 1871.^[12][13][14]

Suum cuique («til hver og en som tilkommer»),^[15] mottoet til Den sorte ørns orden opprettet av kong Fredrik I av Preussen i 1701, ble ofte assosiert med hele Preussen. Jernkorset, en militær dekorasjon opprettet av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen i 1813, ble også ofte assosiert med landet.^[16] Regionen, opprinnelig befolket av baltiske gammelprøyssere som ble kristnet, ble et yndet sted for immigrasjon av (senere) hovedsakelig protestantiske) tyskere (Ostsiedlung, «bosetning i øst»),^[17] samt polakker og litauere langs grenseområdene.^[5]

Preussen begynte sin eksistens som et lite territorium omkring Königsberg, et område som senere ble kjent som Øst-Preussen. Det ble i høymiddelalderen et mål for tysk kolonisering. Ved slutten av den første verdenskrig utgjorde Preussen stort sett hele Nord-Tyskland fra de franske, belgiske og nederlandske grenser i vest til den litauiske grensen og til territorier som nå tilhører det østlige Polen. Preussens utbredelse var størst før 1918 og omfattet også store deler av dagens vestlige Polen. I en periode mellom 1795 og 1815 kontrollerte Preussen også det nåværende sentrale Polen, inkludert Warszawa.

Før landet ble avskaffet omfattet territoriet til Fristaten Preussen provinsene i Øst-Preussen; Brandenburg; Sachsen (derav mye av den nåværende delstaten Sachsen-Anhalt og deler av delstaten Thüringen i Tyskland); Pommern; Rheinland; Westfalen; Schlesien (uten østerriksk Schlesien, som nå er tsjekkisk Schlesien); Schleswig-Holstein; Hannover; Hessen-Nassau; og et lite frittliggende område i sør kalt Hohenzollern, forfedrehjemmet til den prøyssiske regjerende familien.^[18]

Landområdene som den tyske orden okkuperte var flatt og dekket med fruktbar jord. Området var perfekt egnet for storskala dyrking av hvete.^[19] Framveksten av tidlige Preussen var basert på dyrking, avling og salg av hvete. Det tyske Preussen ble kjent som «kornkammeret i Vest-Europa».^[20] Havnebyene som vokste fram på grunnlaget av denne hveteproduksjonen var blant annet: Stettin i Pommern (nå Szczecin i Polen); Danzig i Preussen (nå Gdańsk i Polen); Riga i Livland (nå Riga i Latvia); Königsberg i Preussen (nå Kaliningrad i Russland); og Memel i Preussen (nå Klaipėda i Litauen). Hveteproduksjon og handel brakte Preussen inn i et nært forhold til Hansaforbundet i perioden fra 1356 (offisiell grunnleggelse av Hansaforbundet)^[21] til nedgangen av forbundet i ca 1500.^[22]

Utvidelsen av Preussen basert på forbindelsen med Hansaforbundet hindret både Polen og Litauen fra kysten av Østersjøen og av den grunn også betydelig handel i utlandet.^[23] Dette betydde at Polen og Litauen ville være tradisjonelle fiender av Preussen, som fortsatt ble kalt «de teutoniske ridderne», grunnet den tyske orden.^[24]

Som en overveiende nordlig og østlig tysk stat hadde Preussen en majoritet av protestanter, selv om det var en anselig andel katolikker i Rheinland, og i enkelte østlige provinser. Dette kan være en forklaring på hvorfor katolske sørtyske stater som Østerrike og Bayern lenge bekjempet prøyssisk hegemoni. Til tross for sin overveiende tyske karakter brakte Preussens anneksjoner av territorium tildels befolket av polskspråklige folk på 1700-tallet med seg en større polsk minoritet. I 1918 ble størstedelen av territoriene med større grad av polskspråklig befolkning avstått til den nylig opprettede polske staten.

Området ved Østersjøens sørøstlige hjørne var opprinnelig befolket av et baltisktalende folk, i slekt med latvierne og litauerne. På 1200-tallet inviterte Konrad av Mazovia den tyske ridderorden til å komme fra Transilvania og beseire de prøyssiske stammene ved grensene til hans rike. Etter å ha kjempet mot prøysserne i mer enn et århundre, opprettet ordenen en semi-uavhengig stat, som etter hvert kom til å kontrollere mesteparten av dagens Estland, Latvia og Litauen, samt områder som nå ligger i nordre Polen. De baltiske prøysserne som var igjen ble raskt absorbert i den tyske befolkningen, selv om navn med baltisk opphav ikke var uvanlig i regionen og visse kunnskaper om det gammelprøyssiske språket fortsatte å eksistere i flere århundrer. I 1525 ble ordenens stormester protestant, og proklamerte deler av ordenens territorier som hertugdømmet Preussen.

Ordenens territorier var på denne tiden begrenset til området øst for munningen av Weichsel. I 1618 kom hertugdømmet i personalunion med det keiserlige kurfyrstedømmet Brandenburg, en stat sentrert rundt Berlin og siden 1400-tallet regjert av Hohenzollern-familien. Under Fredrik Vilhelm I, kjent som «den store kurfyrsten», ervervet Preussen stadig flere territorier, inkludert Magdeburg og områder vest for Rhinen.

I 1701 ble Brandenburg-Preussen utropt som Kongeriket Preussen av Fredrik I, med tillatelse av den tysk-romerske keiser. Under Fredrik II den store erobret Preussen Schlesien fra Østerrike i den østerrikske arvefølgekrig, og forsvarte området i syvårskrigen som endte i 1763 med Preussen som den dominerende tyske staten. Gjennom ekteskap og arv kom Preussen også i besittelse av andre territorier, som Pommern.

I løpet av denne perioden ble den slagkraftige prøyssiske armeen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden 1772–1795.

Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære Frankrike i 1792, men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved slaget om Jena og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium.

I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele Rheinland og Westfalen. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte Ruhr, som kom til å bli sentret for tysk industrialisering. Preussen kom ut av Napoleonskrigene som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til Kongress-Polen under russisk styre.

Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom liberalistiske krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en demokratisk konstitusjon, og konservative grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I 1848 grep de liberale sjansen da 1848-revolusjonen brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en grunnlov. Men da Frankfurtparlamentet tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus (Herrenhaus), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.

I 1862 utnevnte Wilhelm I Otto von Bismarck som prøyssisk statsminister. Bismarck var oppsatt på å beseire både de liberale og de konservative for å skape et sterkt og samlet Tyskland, dominert av den prøyssiske overklassens styre og byråkrati og ikke av de vesttyske liberalistene.

Dette oppnådde han ved å provosere tre kriger som han vant; med Danmark (1864), som gav Preussen Schleswig-Holstein, med Østerrike (1866), som tillot Preussen å underlegge seg Hannover og de fleste andre nordtyske områder, og med Frankrike (Den fransk-prøyssiske krig i 1870, som gav ham anledning å kreve at Mecklenburg, Bayern, Baden, Württemberg og Sachsen skulle gå sammen i et forent tysk rike, under lederskap av kongen av Preussen som tysk keiser.

Dette var det største Preussen noensinne oppnådde, og hvis landet hadde hatt kloke ledere, ville antakelig Preussens økonomiske makt og politiske status gjort det til et fredelig sentrum av den europeiske sivilisasjon. Wilhelm II kom til makten i 1888. Han var en uerfaren, trangsynt og reaksjonær mann med dårlig dømmekraft. Etter å ha avskjediget statsmannen Bismarck i 1890 satte han i verk en militarisering og aggressiv utenrikspolitikk som til slutt medvirket til at den katastrofale første verdenskrig brøt ut.

De prøyssiske junkere og generaler dominerte krigføringen, så da den endte i nederlag måtte de ta ansvaret. Det prøyssiske monarkiet falt, i likhet med monarkiet i de andre tyske statene, og Tyskland ble republikk. Versaillestraktaten i 1919 skapte en ny polsk stat, og tvang Tyskland til å avstå store landområder til denne, hvor det også bodde flere millioner tyskere. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av Tyskland av Den polske korridor som ga Polen adgang til Østersjøen.

Brandenburgs og Preussens historie
Nordmark 965–1157		Gammelprøysserne Frem til 12. århundre
Markgrevskapet Brandenburg 1157–1618 (1806)		Ordensstat 1224–1525
		Hertugdømmet Preussen 1525–1618	Det kongelige Preussen 1466–1772
Brandenburg-Preussen 1618–1701
Kongeriket Preussen 1701–1918
Fristaten Preussen 1918–1947
Brandenburg 1947–1952 / 1990–idag		Polen 1918 1945–idag	Kaliningrad oblast 1945–idag

Etter første verdenskrig vurderte man i Tyskland å dele Preussen opp i mindre stater, men til slutt var det tradisjonen som seiret. Preussen ble til Fristaten Preussen (Freistaat Preussen). Siden den omfattet både Ruhr og Berlin, var den Tysklands største delstat. Den var en venstrebastion med sosialdemokratisk styre i det meste av 1920-årene. I 1932 ble den sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun avsatt ved et statskupp ledet av Franz von Papen, og den siste rest av demokrati i Tyskland var borte. Etter nazistenes valgsseier ble Hermann Göring i 1933 innsatt som statsminister, en posisjon han brukte til å undertrykke all demokratisk opposisjon. I 1934 fratok nazistene de tyske delstatene alt selvstyre, men de fortsatte å eksistere som forvaltningsenheter.

I 1945 okkuperte sovjetiske styrker hele det østlige og sentrale Tyskland. Områdene øst for Oder-Neisse-linjen ble satt under polsk forvaltning, den nordlige delen av Øst-Preussen under sovjetisk. Dette, sammen med de alliertes etablering av delstater på prøyssisk territorium i Vest-Tyskland, gjorde at Preussen de facto opphørte å eksistere. De jure eksisterte staten imidlertid til den formelt ble oppløst 25. februar 1947 av det allierte kontrollrådet ved lov nr 46. I loven omtales Preussen som en reaksjonær bærer av militarisme i Tyskland, og at den i fredens og sikkerhetens interesse, og for å gjenopprette demokratisk politisk liv, må oppløses».^[25][26]

De tidligere prøyssiske områdene innenfor Forbundsrepublikken Tysklands grenser i dag omfatter i hovedsak Brandenburg, Sachsen-Anhalt, Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Hessen, Rheinland-Pfalz, Saarland og Schleswig-Holstein.

• Øst-Preussen
• Kostrzyn nad Odrą
• Fransk-prøyssiske krig
• Tysklands historie
• Hohenzollern
• Liste over konger av Preussen
• Ermeland
• Vest-Preussen

Tyskspråklig

• Engelmann, Bernt (1979): Preußen. Land der unbegrenzten Möglichkeiten, München
• Higounet, Charles (1990): Die deutsche Ostsiedlung im Mittelalter, München
• Ranke, Leopold von (1965): Preußische Geschichte. 4 Bde., München
• Schoeps, Hans-Joachim (1992): Preussen: Geschichte eines Staates. Bilder und Zeugnisse, Frankfurt/M. Berlin
• Straub, Eberhard (2001): Eine kleine Geschichte Preußens, Berlin

Engelskspråklig

• Avraham, Doron (oktober 2008): «The Social and Religious Meaning of Nationalism: The Case of Prussian Conservatism 1815–1871», European History Quarterly. 38(4), s. 525–550. doi:10.1177/0265691408094531. S2CID 145574435.
• Barraclough, Geoffrey (1947): The Origins of Modern Germany, (2. utg.)., dekker middelalderen
• Clark, Christopher (2009): Iron Kingdom: The Rise and Downfall of Prussia, 1600–1947, ISBN 978-0-7139-9466-7
• Craig, Gordon (1955): The politics of the Prussian Army 1640–1945, Oxford: Clarendon Press
• Haffner, Sebastian (1998): The Rise and Fall of Prussia, Phoenix Giants, ISBN 978-0753801437

• (en) Prussia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Prussia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Preussen hos Wikivoyage
• Kart av Tyskland og Preussen fra 1570
• Befolkningshistorie, engelsk
• Preußen-Chronik.de kronologi og sammendrag
• Prussian Cultural Heritage Foundation website Arkivert 18. mai 2010 hos Wayback Machine. Arkivert 18 mai 2010 hos Wayback Machine
• Stiftung Preußischer Kulturbesitz (billedarkiv).
• Foundation for Prussian Palaces and Gardens Berlin-Brandenburg