Selvmord

Selvmord, eller selvdrap, er det å forårsake sin egen død med vilje. Selvmord er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det. Ifølge Verdens helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge begår omtrent 550 personer selvmord hvert år. De vanligste selvmordsmetodene er overdose på legemidler/rusmidler og hengning. Risikofaktorer for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser, som for eksempel depresjon.

0,01 % av befolkningen begår selvmord, hvorav 73 % er menn.^[1][2] Transpersoner har høyest selvmordsrisiko; nærmere 70 % har, eller har hatt selvmordstanker og 27 % har forsøkt å ta sitt eget liv.^[3][4]

Temaet er sterkt tabubelagt, men det har blitt større åpenhet om selvmord, og det er blitt opprettet flere hjelpetiltak. Siden 2003 har Verdensdagen for selvmordsforebygging blitt markert 10. september hvert år.

De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring i livssituasjonen sin akkurat nå.^{[trenger referanse]}

Innen psykisk helsevern benyttes som regel begrepet selvmord. Vitenskap omkring selvmord benevnes i noen sammenhenger som «suicidologi».

I 1990 ble ordet «selvdrap» notert for første gang på norsk som erstatning for «selvmord» fordi «drap» oppleves mer nøytralt enn «mord». I et avisinnlegg i Aftenposten i 2007 ble begrepet «selvvalgt død» lansert som et enda mindre tabubelagt begrep. «Selvmord» kan også kalles suicid eller suicidium – latinske fremmedord avledet av ordene sui («seg selv») og caedere («hogge ned», «drepe»).^[5] Å være «suicidal» betyr å ha selvmordstanker og å ville ta livet sitt. På tysk brukes for øvrig ofte ordet Freitod (= fridød) og på engelsk voluntary death (= frivillig død), i stedet for «selvmord» (Selbstmord, Selbsttötung eller suicide).

Verdens helseorganisasjon anslår at det blir begått i alt over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet sammenlagt. Selvmordsforsøk og selvskading er nært forbundet med selvmord og øker problemets omfang ytterligere.^[7] Et problem med å kartlegge antall selvmord, er at siden emnet er tabubelagt, kan statistikken enten være forskjønnet, eller antall selvmord kan være en underrapportert.

De høyeste selvmordsratene finnes i enkelte østeuropeiske land, mens land i Latin-Amerika og Asia ofte har lave selvmordsrater.^[8] Imidlertid varierer registreringen av selvmord fra land til land, og dødsårsaksregistrene kan være ufullstendige. Med unntak for den kinesiske landsbybefolkningen er det flere menn enn kvinner som tar livet sitt.^[9]

Rapporten Mental health in economic crisis fra 2011 viser til at ulike psykiske problemer er årsak til at mer enn en tredjedel av befolkningen i EU er trygdet, og at én prosent økning i arbeidsledigheten medfører 0,8 prosent økning i selvmordsraten. Her påpekes også ulikheten mellom Spania, der det er sammenfall i kurvene for økonomisk krise og selvmord, mens Sverige ikke har noe slikt sammenfall. I land med gode velferdsordninger har økonomiske nedgangstider ingen effekt på selvmordsraten.^[10]

I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant 400 menn livet sitt hvert år.^[11] Når det gjelder hvor mange som gjør selvmordsforsøk eller villet egenskade, er tallene usikre fordi det ikke finnes noen nasjonal registrering av selvmordsforsøk eller selvskading i Norge. I spørreundersøkelser rapporterer omtrent 10 % av norske ungdommer om selvskading, omtrent 20 % av de unge som selvskader forteller at de har fått hjelp av helsevesenet etterpå.^[12] Beregninger viser at i Norge behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Tallet er usikkert og er et resultat av beregninger som Folkehelseinstituttet har gjort på grunnlag av data fra Norsk Pasientregister, samt WHO/EURO-registreringen av villet egenskade i Sør-Trøndelag for årene 1995-1999. Ca. tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk. Det er 2,6 ganger flere menn enn kvinner som omkommer ved selvmord.^[13]

Tidligere begikk flest eldre selvmord i Norge. I dag er selvmordsstatistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord.^[14] Det var 617 menn og 230 kvinner over 65 år som begikk selvmord i årene 1999 til 2008.^[15]

Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge.

Henging eller kvelning er vanlig dødsmåte hos begge kjønn, mens selvmord ved skyting er den nest hyppigste dødsmåten hos menn, men meget sjelden blant kvinner. Flest kvinner begår selvmord ved forgiftning. Tidligere var arsenikkforgiftning vanlig, men giftstoffer som alkohol, smertestillende, bedøvelsesmidler, sovemedisin og morfin vil også kunne lamme hjernen og ta livet av et menneske. Også enkelte ulykker i trafikken, særlig singel- og møteulykker, kan være forsøk på selvmord.

I boken Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler skriver Yngve Hammerlin at 59 fanger har begått selvmord i norske fengsler i perioden 1990 til 2010. 66 % av disse satt i varetekt, de fleste isolert og med brev- og besøksforbud. 42 % begikk selvmord i løpet av 14 dager etter fengslingen, 24 % var utenlandske statsborgere, og 75 % hengte seg.^[16]

I tidligere tider var selvmord forbudt i Norge, og selvmordsforsøk var straffbart. Med straffeloven av 1902^[17] ble dette forbudet opphevet, ettersom § 233 retter seg mot den som forvolder «en annens» død. Derimot er det etter § 277 straffbart å bistå en annen med å begå selvmord.^[18] Dette straffebudet har kommet til anvendelse tre ganger på 2000-tallet, der sivilpersoner har blitt domfelt for å ha bistått en annen med å ta sitt liv.^[19][20][21] Bistand til selvmord kan også skje i en mer medisinsk setting, utført av lege overfor personer med alvorlig sykdom, og faller da inn under begrepet aktiv dødshjelp, som omfatter eutanasi og assistert selvmord. Alle former for aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, som demonstrert ifm. straffesaken mot legen Christian Sandsdalen som i 1996 utførte eutanasi på pasienten Bodil Bjerkman.^[22]

Oppfordring til selvmord er også svært alvorlig og kan i Norge straffes som medvirkning til drap. Både det å forklare eller overbevise personen om at det er det riktige å gjøre for grunner som det beste for andre, eller av moralske eller religiøse grunner, og å stimulere en åpent suicidal person med selvmordsplaner til å gjennomføre selvmordet er straffbart og kan defineres som medvirkning til drap. Selvmord som blir begrunnet av den suicidale, for eksempel gjennom avskjedsbrev, til å være av direkte handlinger som mobbing eller overgrep kan også straffes som medvirkning til drap hvis handlingen(e) kan bevises.

Det er flere årsaker til selvmord. Fattigdom, arbeidsledighet, det å miste en av sine nærmeste, samlivsbrudd og -problemer og mobbing i arbeidslivet er eksempler på faktorer som spiller inn. Tidligere selvmord i familien, skadelig bruk av rusmidler (også familiens bruk av rusmidler spiller inn^[23]), seksuelle overgrep, sosial isolasjon og enkelte psykiske lidelser spiller også en stor rolle, i tillegg til fysisk sykdom og funksjonshemning.

Deriblant har 80 prosent av alle med dysmorfofobi selvmordstanker.^[24]

Selvmord kan utløses av en tilsynelatende umulig og låst livssituasjon eller krise, et voldsomt psykisk press, mobbing eller store, fysiske smerter. Også påvirkning av rusmidler, skadelig bruk av rusmidler og abstinensplager, langvarig og dyp depresjon og alvorlig angst kan i ekstreme tilfeller ende med at mennesker tar livet sitt. Blant mennesker med bipolar lidelse er risikoen for selvmord stor i den depressive fasen hvis de ikke får hjelp. Også tap av nære familiemedlemmer, dårligere helse og økonomi samt lavere sosial status kan øke faren for selvmord. Dette gjelder særlig hos gamle. Andre risikofaktorer er tidligere selvmordsforsøk og livssituasjonen. For eksempel er enslige, eldre menn i store byer, samt unge homofile statistisk sett høyere selvmordsrater enn andre.^[25]

Tilsynelatende uforståelige selvmord kan også ha en eksistensiell eller filosofisk begrunnelse. De er da ytterst sett uttrykk for menneskets frie vilje til selv å styre over sitt eget liv. Andre vil imidlertid hevde at også slike selvmord er styrt av følelser og kriser. Ekspertene er imidlertid uenige om hvor mange av selvmordene som ikke skyldes psykiske lidelser. De fleste mener det er 10 %, andre 20 % eller mer.

Den franske sosiologen Émile Durkheim skrev i sin bok De la division du travail social 1893 om såkalt «anomisk selvmord» i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. I Le Suicide (på Norsk Selvmordet) fra 1897,^[26] en bok om sin bok om selvmordets sosiale årsaker, hevdet han ellers at mennesker som er minst styrt av sosiale forpliktelser og bånd, lettest tar sitt eget liv. Også flere filosofer har skrevet om selvmord, blant annet Albert Camus i boka Myten om Sisyfos fra 1942. Der skriver han at Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem. Det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. Camus hevder videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid gjør livet mer utfordrende.

For mange i en suicidal situasjon er det vanskelig å se noen annen utvei enn å ta sitt liv. Imidlertid har helsevesenet etterhvert mye erfaring i å behandle suicidale, og effekten av slik behandling er godt dokumentert.^[27] Dessverre er det mange som ikke oppsøker hjelp i tide. Nedgangen i selvmordstallene de siste årene kan nok delvis tilskrives bedre behandling.^{[av hvem?]}

Selvmord er ofte uttrykk for en dyp personlig krise og oppleves som en voldsom ulykke og tragedie for offerets familie. Av respekt for de etterlatte og for å unngå å inspirere andre til å begå selvmord, har derfor selvmord vanligvis ikke blitt omtalt i medier i Norge. Ifølge norsk presses egen selvsensur, uttrykt gjennom den såkalte «Vær Varsom-plakaten» som gir etiske retningslinjer og begrensinger for det journalistiske innholdet, har det følgelig vært stor forsiktighet med å nevne denne dødsårsaken direkte.

Synet på psykiske lidelser har imidlertid forandret seg mye de siste årene. Det er i dag vanligere å betrakte selvmord som en psykisk reaksjon på et voldsomt press eller forårsaket av psykisk sykdom. Selvmord er blitt noe som kan forhindres og er ikke lenger bare et abstrakt og unevnelig tabu. Derfor har også Norsk Presseforbund valgt å justere sin Vær varsom-plakat med virkning fra 2006. Tidligere het det at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Nå skal teksten i stedet lyde: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Selvmord omtales ofte i aviser med standardformuleringen «personlig tragedie».

Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mens kristendommen, jødedommen og islam sterkt fordømmer selvmord, var selvmord i antikken mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamle Hellas ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvis armen, ble begravd for seg selv langt unna folk.

Gulatingsloven og Frostatingsloven fastslo at selvmord var ubotamål (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. Kirkefaderen Augustin (354 – 430) hevdet i sitt verk Gudsstaten at livet er en gave fra Gud, og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I 1096 ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet i Nîmes at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. I Magnus Lagabøtes landslov, som stod ved makt fra 1274 til 1687, ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og i Dantes Inferno beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsens skoger i det syvende helvete – vel å merke under kjettere og mordere. I opplysningstiden ble synet på selvmord gradvis formildet, og i 1842 ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde.^[28] Forordning av 18. desember 1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til bøddelen. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen halshogd og lagt på steile og hjul.^[29]

Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 kom Emile Durkheims verk Selvmordet. Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere.

I Storbritannia var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse. Nils Retterstøl måtte som ung lege i London i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel – for å ha forsøkt å henge seg i cellen.^[30]

Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet i Kina og Japan. Ifølge den strenge, japanske morallæren bushidō («krigerens vei») er rituelt selvmord, seppuku, også kalt harakiri («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra 900-tallet. Det er også eksempler på at ofre for enkebrenning og menneskeofringer har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.

Det er en rekke kjente selvmord gjennom historien. Årsakene kan ha vært personlige som sykdom, nød, depresjon, overanstrengelse og kjærlighetstap, men flere har også blitt presset til selvmord av ytre omstendigheter, for eksempel etter nederlag i maktkamper. Andre har dødd som følge av overdoser av rusmidler eller legemidler, og det er i flere tilfeller uklart hvorvidt dødsfall er ulykker eller selvmord. Andre påståtte eller angivelige selvmord har vært skjulte mord eller likvideringer. Selvmord har også blitt brukt som politisk protest, for eksempel ved at en har tent på seg selv på et offentlig sted eller sultet seg til døde. Under ekstreme forhold har dessuten kamikazepiloter og selvmordsbombere gått i døden i militære angrep eller terroraksjoner. Det er også historiske eksempler på selvmord avsagt ved dom eller militær ordre, samt såkalte assisterte selvmord.

Gjennom historien er det flere eksempler på kollektive selvmord, først og fremst blant religiøse grupper, såkalte dommedagssekter, men også andre grupper som har vært utsatt for ideologisk hjernevasking eller hensynsløse ledere. Frivilligheten kan imidlertid diskuteres da det har blitt funnet tegn på tvang og mord etter slike dramatiske hendelser. I kriger og konflikter har det også vært flere selvmordsoppdrag. Det har vært handlinger og kamper der krigerne bevisst har ofret livet i selvmordsaksjoner eller farefulle oppdrag som umulig kunne vinnes, men som måtte gjennomføres for å unngå dødsstraff for ordrenekt.

• Seloterne år 73, jødisk opposisjonsgruppe, noen hundre begikk kollektiv selvmord da romerske soldater stormet ørkenfestningen Masada
• Indianerne på Grenada i Det karibiske hav 1671, de siste indianerne skal angivelig ha begått kollektivt selvmord
• Jim Jones og Folkets tempel 1978, 900 medlemmer av en amerikansk sekt begikk kollektivt selvmord i Jonestown i Guyanas jungel
• Familien Goebbels 1945, Hitlers propagandaminister og hans kone tok livet av sine barn før de selv begikk selvmord da krigen var tapt
• Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe 18. oktober 1977, de venstreorienterte terroristene fra Rote Armee Fraktion ble påstått å ha begått kollektivt selvmord i Stammheim-fengselet i det som ble kjent som «Stammheim-natten» under «den tyske høsten». Medterrorist Irmgard Möller benektet at det var selvmord, og påstod at det dreide seg om drap og drapsforsøk utført av myndighetene.
• Branch Davidians 1993, 86 sektmedlemmer omkom i en selvmordsbrann da hovedkvarteret i Waco i Texas i USA ble stormet av politiet
• Soltemplets Orden år 1994, nyreligiøs sekt der 52 av medlemmene begikk selvmord i Sveits og Canada i 1994 og flere har gjort det siden
• Himmelporten (Heaven's Gate) 1997, 39 medlemmer i en amerikansk UFO-sekt begikk masseselvmord for å bli med et romskip
• Et nordkoreansk ubåtmannskap begikk i 1999 selvmord etter å bli tatt til fange av Sør-Korea

Selvmord har lenge blitt skildret i litteraturen. Den greske skalden Homers heltefigur Ajax begår selvmord ved å kaste seg over sverdet sitt når han ble beseiret av Odyssevs.

Litteraturhistoriens kanskje mest kjente selvmord finner sted i William Shakespeares skuespill om forbudt kjærlighet, Romeo og Julie. Det slutter med at de to forelskede ungdommene begår selvmord etter en misforståelse.

Den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe skrev i 1774 den korte brevromanen Den unge Werthers lidelser om maleren Werther som er ulykkelig forelsket i sin beste venns forlovede, Charlotte. Den følsomme Werther holder ikke ut og skyter seg. Romanen var opphavet til en bølge av følsomhet og sverming omkring begrep som Weltschmerz. Mest oppstandelse vakte alle selvmordene som ble tilskrevet romanen (se Werther-effekt).

«Det finnes bare ett eneste riktig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.» Slik begynner Camus' filosofiske roman Myten om Sisyfos, som behandlar det absurde livets valg og kvaler. Ifølge forfatteren er selv en trells ensformige liv, uten håp eller mening, verdt å leve.

• Aigevs, konge, Thesevs' far, har gitt navn til Egeerhavet
• Antiklea, Odyssevs' mor
• Stheneboia eller Anteia, elsket den korintiske kongesønnen Bellerofon
• Fedra, Minos' datter og Thesevs' hustru
• Kheiron, en vis kentaur som frivillig gikk i døden
• Ajax, helt i trojanerkrigen og den nestbeste krigeren etter Akilles
• Amfion, konge av Theben, Niobes mann
• Megareus, fra Theben

• Ehuang og Nüying, to elvegudinner som i fortvilelse over mannens død tok livet sitt ved elva Xiangjiang

• Drap, det å drepe, avlive eller myrde noen
• Selvmordsbrev
• Enkebrenning, skikken å brenne enken i mannens begravelse
• Eutanasi, dødshjelp, barmhjertighetsdrap, «assistert selvmord»
• Harakiri eller seppuku, bukoppskjæring, tradisjonelt japansk selvmord eller dødsstraff
• Martyr, «blodvitne», en person som dør på grunn av sin overbevisning eller tro
• Kamikaze, selvmordsflyger
• Selvmordsbomber
• Selvskading
• Depresjon, nedtrykt sinnstemning
• Skam, vanære, flauhet
• Apoptose, naturlig celledød i en organisme
• Den unge Werthers lidelser, Goethes lidenskapsfulle brevroman som ender i hovedpersonens selvmord

• Erling Johannes Husabø: «Rett til sjølvvalt livsavslutning?», Oslo 1994.^[31]
  
• Kayser, C.: Om selvmord i Danmark i nyere tid,i: Nordisk Universitets-Tidskrift, København 1859, (s. 1-23).
• De Leo, D. & Evans, R. (2003): International suicide rates. Recent trends and implications for Australia (PDF)

• (en) Suicide – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Universitetet i Oslo - Krisehjelp
• Folkehelseinstituttet, Helsetilstanden i Norge - Selvmord og selvmordsforsøk^{[død lenke]}
• Folkehelseinstituttet - Forebygging av selvmord, faktaark^{[død lenke]}
• Sosial- og helsedirektoratet – Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern^{[død lenke]} (PDF-fil)
• Helsebibliotekets emnesider om selvmord
• Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo
• LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
• Kirsten Thorsen – Selvmord hos eldre (PDF-fil)
• Statistisk sentralbyrå – Statistikk over selvmord i Norge 1826-1995 (etter kjønn)
• Statistisk sentralbyrå – Statistikk over selvmord i Norge 1951-2004 (etter alder og kjønn)
• Tidsskrift for Den norske legeforening - Selvmord eller selvdrap – mord eller drap?
• Selvmord og selvskade på nyhetsbloggen PsykNytt
• – LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord