Arājskommando

Arājskommando (tysk: Sonderkommando Arajs) var en gruppe latviske militsmenn som samarbeidet med tyske Einsatzgruppe A i Latvia under den andre verdenskrigen. Arājskommando var formelt en reservepolitistyrke.^[1]

Arājskommando ble ledet av Viktors Arājs og anses for å ha tatt livet av minst 26 000 sivile i Latvia, i hovedsak jøder, etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen inkludert Baltikum 22. juni 1944. Det var omkring 70 000 jøder i Latvia da tyske styrker tok kontroll over landet og nær 99 % av disse ble myrdet.^[1]

Arājskommando deltok blant annet i massakren i Liepāja i midten av desember 1941. Kommandoen deltok i drap på flere tusen sivile i Hviterussland under tysk okkupasjon.^[1] Under masseskytingene i Latvia besto kommandoen av noen hundre mann, ved anti-partisan-operasjonene i Hviterussland var styrken på godt over 1000. Alle masseskytinger var på tysk initiativ.^[2] Mannskap fra kommandoen tjenestegjorde til dels som vakter i Salaspils konsentrasjonsleir.

Etter at Arājs ble arrestert i 1975 og stilt for retten begynte amerikanske myndigheter å identifisere og rettsforfølge krigsforbrytere fra nazistenes regime bosatt i USA. Office of Special Investigations stilte 13 latviere for retten, av disse var syv personer som hadde deltatt i Arājskommandoen. Det var sovjetiske myndigheter som hovedsakelige straffeforfulgte gjerningsmennene. Sovjetisk myndigheter brukte rettssaken politisk og la vekt på antikommunisme som motiv hos gjerningsmennene. Gjerningsmennene lot trolig til en viss grad hat mot Sovjetunionen (som hadde okkupert landet et år tidligere) gå ut over jødiske latviere.^[1]

Medlemskap i kommandoen var i den tidlige fasen relativt flytende der folk meldte seg frivillig og sluttet når de ønsket. Da SS tidlig i 1942 omgjorde kommandoen til en militær enhet som skulle delta i kamp og ikke bare henrette sivile, ble da vanskeligere å slutte seg til eller gå ut av kommandoen. Denne endringen skjedde blant ved at medlemmene ble sendt til SS-skolen i Fürstenberg i Tyskland på opplæring.^[3]

Den nystartede latviske avisen Tēvija («Fedreland») annonserte 4. juli 1941 at medlemmer av Pērkonkrusts («Tordenkors», et antisemittisk og svært nasjonalistisk parti), studenter, offiserer og andre som ville medvirke aktivt til utrensking av «skadelige elementer» fra Latvia kunne registrere seg hos sikkerhetskommandoens hovedkvarter. Arājs ønsket å sette sammen en kommando av radikale nasjonalister fra samfunnets elite som offiserer og studenter, men før kommandoen nådde 1200 mann det meste hadde også bønder og arbeidere blitt rekruttert.^[4]

Plavnieks beskriver Pērkonkrusts som en liten fascistisk «hatgruppe» av fanatiske nasjonalister og antikommunister, på det meste hadde de 6000 medlemmer. Pērkonkrusts var anti-tyske samtidig som de bisto den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen var at Latvia i 700 år hadde blitt dominert av en etnisk tysk minoritet og motviljen mot disse var langt sterkere enn motviljen mot jøder og russere. Forestillingen var at selvstendighet for Latvia forutsatte at «utlendinger» måtte fjernes. De tyske nazisten var lite interessert i å samarbeide med Pērkonkrusts og ble til slutt forbudt av okkupasjonsmakten. En del Pērkonkrusts-medlemmer sluttet seg til Arājskommandoen.^[5]

Arājs ønskete å rekrutterte personer med bakgrunn fra Aizsargi, en paramilitær styrke i et slags heimevern. Aizsargi hadde støttet Kārlis Ulmanis kupp i 1934. Mange av Aizsargi hadde deltatt i uavhengighetskampen etter den russiske revolusjonen og var mål for sovjetisk forfølgelse under mellomspillet i 1940-1941. De var i 1941 litt for gamle til å være soldater. Arājs hadde mer suksess med tidligere militære personer og kommandoens første medlemmer var tidligere militære. En del av disse var bitre over at Latvias militære styrker hadde latt Sovjetunionen okkupere landet uten kamp og deltakelse i kommandoen ble trolig sett som en mulighet til gjenvinne ære og selvrespekt. Noen hadde også blitt tvangsinnrullert i Den røde armé og hadde trolig stort behov for å bevise sin lojalitet til den nye okkupanten.^[6]

Arājs rekrutterte fra studentforeninger (korporacija) og disse ble etter krigen beskrevet som skjelettet i kommandoen. I mellomkrigstiden hadde slike studentforeninger høy status og var bastioner for borgerskapets elite og nasjonalister. Foreningene ble umiddelbart forbudt av den sovjetiske okkupanten. Arājs var selv medlem av Lettonia, den største og meste prestisjetunge foreningen. Medlemmer av Lettonia utgjorde en god del av kommandoens tidlige rekrutterte medlemmer. Mange ble også rekruttert gjennom Arājs personlige nettverk og en del meldte seg mer på slump fordi de trengte jobb. Etter hvert som kommandoen vokste i størrelse til en profesjonell stående avdeling, ble personer fra alle sosiale lag rekruttert, blant annet industriarbeidere og gårdsarbeidere, og disse utgjorde til slutt flertallet.^[7]

Forskningen og rettsoppgjøret tyder på at anti-kommunisme var et viktig motiv for å slutte seg til kommandoen. Før krigen var det lite anti-semittisme i Latvia. Viktors Arājs selv var ikke særlig antisemittisk. Mange jøder så i utgangspunktet positivt på den sovjetisk okkupasjonen i 1939-1940 fordi det sovjetiske regimet ble antatt å være tryggere enn de rasistiske nazistene.

I den nazistiske propagandaen ble «jøde» og «kommunist» brukt om hverandre, og anti-semittisme ble avledet av mange latvieres intense anti-sovjetiske holdning. I de tyske styrkene var det allerede etablerte en forestilling om kobling eller sammenfall mellom jøder og bolsjeviker med «jøde-bolsjevismen». Denne forestillingen ble spredt blant latviere blant annet med eksempler på jøder i ledende posisjoner blant annet i NKVD. Blant personer som sluttet seg til kommandoen var det en vanlig misforståelse av NKVD stort sett var jøder. Familiemedlemmer av personer deportert eller drept av NKVD var særlig ivrige til å melde seg til tysk tjeneste.

Den tyske okkupanten tvang sommeren 1941 ortodokse jøder til å grave opp lik av personer drept av den sovjetiske okkupanten. Fotografier av jøder stående over likene med gråtende latviske kvinner som tilskuere hadde trolig propagandaeffekt. Under tysk okkupasjon spredte den nazi-vennlige pressen en forestilling om at alle jøder var kommunister og hadde kollektivt og individuelt ansvar for sovjetiske forbrytelser mot Latvia. Det ble også fremstilt som at den tyske hæren var Latvias eneste beskyttelse mot at jøde-bolsjevikene skulle komme tilbake, og i denne sammenhengen ble latvisk bidrag til tysk politikk fremstilt som en forutsetning for tysk beskyttelse.^[8] Historikeren Richards Plavnieks tror at gjerningsmennene kan ha utviklet antisemittisme som en konsekvens av å deltakelse i massedrapene og den dehumanisering av ofrene som følger med. Plavnieks konkluderer med at antisemittismen som var synlig fra 1941 var et resultat av nazistenes manipulering i en labil situasjon.^[9]

Deltakelse i kommandoen var økonomisk attraktivt. Deltakelse i massakren innebar liten risiko for den enkelte og frem til midten av 1942 var kommandoen langt fra østfronten. I tillegg til fast lønn fikk deltakerne god tilgang på mat og sprit. Det var også utsikt til uoffisiell betaling i form av verdisaker, klær og fullt møblerte leiligheter. Mange mente det var gunstig å holde seg inne med den nye okkupanten. Under den foregående sovjetiske okkupasjonen hadde mange fått sin bankinnskudd, kjøretøy, leiligheter og andre eiendeler helt eller delvis beslaglagt.^[10]

Den tyske okkupanten ble i utgangspunktet og av de fleste latviere tatt mot som landets frigjører og redning. Ingen andre steder var det så lett for Wehrmacht å mobilisere frivillige. Viktor Arajs søkte spesielt etter personer som anså seg som patrioter, blant annet i offiserskorpset, veteraner, politimenn, blant studenter og medlemmer av ultranasjonalistiske Perkonkrust. Han rekrutterte også soldater som tørstet etter hevn.^[11]

Richard Plavnieks tror at de foregående årene under Ulmanis autoritære regime kan ha gjort unge menn mer vant til å akseptere ordrer. I nazistenes raseteori var latviere rangert lavere enn skandinaver, men høyere enn russere. Noen ledende nazister lekte med ideer om demografisk omstilling av Baltikum der verdifulle elementer skulle germaniseres, mens resten skulle drepes eller forsvinne gjennom hardt arbeid. Kommandoen massakrerte flere hundre psykiatriske pasienter i april 1942. Alle masseskytinger skjedde på tysk initiativ eller ordre. Den tyske okkupasjonsmakten var opptatt av å kontroll over alle våpen som fantes i okkupert område. Latvierne kunne i denne situasjonen unnskylde seg med at det var tyskerne planla det hele og ga ordrer, mens tyskerne kunne unnskylde seg med at drapene ble utført av latviere.^[12]

Til å begynne med herjet kommandoen nokså fritt og bare delvis kontrollert av Einsatzkommando 2 (del av Einsatzgruppe A). Reinhard Heydrich ønsket å involvere lokale i massedrapene for å gi inntrykk av spontane pogromer som skjedde utenfor tysk kontroll. De trengte seg blant annet inn i boliger tilhørende jøder, arresterte menn og plyndret eiendom.^[15]

I juli og august 1941 utførte Arājskommando såkalt «ville aksjoner» blant annet brenning av synagogene i Riga. Arājs og hans menn satte fyr på den store «korale» synagogen på Gogol-gaten (4. juli 1941) etter ordre fra Einsatzkommando 2. De første aksjonene ble gjennomført lokalt i Riga. Kommandoen etablerte base i et bankbygg på Valdemars-gaten sentralt i Riga, bygget blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter og tilhørte tidligere jødiske latviere. Det var en solid bygning blant annet en kjeller der internerte kunne holdes midlertidig og mye tyder på at kvinnelige fanger ble voldtatt. Fra basen i Valdemars-gaten ble kommandoen sendt på ulike oppdrag som eskortering av tvangsarbeidere, vakthold ved konsentrasjonsleirer (i Salaspils, Jumpravmuiža og Mežaparks), arrestasjoner, beslag av eiendom og massehenrettelser.^[15]

Masseskytingene i Biķernieki-skogen var den første store utført av Arājskommandoen. Internerte jøder ble fraktet til skogen med busser eller lastebiler som regel tidlig på dag før andre hadde stått opp. Kjøreturen tok 20-30 minutter fra Riga. Arājs selv sammen med tyske offiserer var på plass i god tid før.^[16]

Hver runde med henrettelser omfattet 200-300 ofre opp til 1000. Massegravene var klargjort av sovjetiske krigsfanger. Ofrene ble stilt opp i grupper på 10 mens 20 skyttere i to rekker (en stående, en sittende) fyrte av en salve for hver gruppe. Skytterne brukte kraftige militære rifler og i noen tilfeller ble en skytter per offer ansett som tilstrekkelig.^[16]

Planen var å la ofrene falle ned i graven, men ofte måtte døde eller døende sparkes ned i gropen. Ofrene som sto for tur satt utenfor synsvidde men kunne høre skuddene. Ingen overlevde. Den første måneden skytingen i Biķernieki-skogen pågikk var trolig voksne jødiske menn de eneste ofrene. Skytterne fikk alkohol etter at økten var over.^[16]

I tiden juli-september 1941 deltok kommandoen i omtrent to skytinger hver uke. De fikk utdelt våpen av Einsatzkommando 2. Til å begynne med gikk de i forskjellig antrekk blant annet den latviske hærens uniform, dette ble etter hvert erstattet av SD-uniformer med armbind som identifiserte dem som latvisk reserve-sikkerhetspoliti. Virksomheten ble stadig mer systematisk og koordinert. Omtrent halvparten av landets jøder bodde i eller nær Riga, de øvrige bodde spredd rundt i landet. Okkupasjonsmakten rekvirerte bybusser i Riga og sendte disse med 30-60 menn til andre deler av landet. I byer og landsbyer rundt om i landet samlet mannskap fra Einsatzkommando 2, forsterket med frivillige og lokalt politi, sammen jødene som så ble henrettet av den tilreisende kommandoen. Likene ble dumpet i massegraver på stedet.^[17]

Disse aktivitetene er lite dokumentert fordi det ikke var noen overlevende jøder, enkelte sjåfører vitnet etter krigen. Kommandoen selv etterlot seg nesten ingen dokumenter. Ordrer til Viktor Arajs og hans menn ble gitt muntlig og det som fantes av skriftlige spor av virksomheten ble stort sett ødelagt. Noen få aksjoner er dokumentert, særlig de som skjedde i Liepaja og Madona der det var et stort antall ofre og Viktor Arajs var trolig selv med på aksjonen. Disse mobile aksjonene fortsatte til desember 1941.^[17]

Innen midten av oktober 1941 var 30 025 jøder og 1 843 kommunister henrettet, ifølge Walter Stahlecker. Arajskommandoen sto for en stor del av disse drapene. På den tiden ble det varslet at 20 000 jøder fra Tyskland og fra Riksprotektoratet skulle deporteres til Riga. For å få plass til de deporterte måtte gettoen i Riga tømmes for 25 000 innbyggere, mente Friedrich Jeckeln HSSPF for Latvia. Skytingen ble gjennomført 30. november til 8. desember 1941 i Rumbula-skogen utenfor byen. Jeckeln stolte ikke på latvierne og satte sine egne menn til å utføre drapene med sovjetiske maskingevær..^[18]

Det latviske mannskapet sto for vakthold og drev rekker på 1 000 personer fra gettoen til massegravene. Før de kom til massegravene måtte fangene gi fra seg klær, sko og verdisaker. Massegraven var en stor grop med gangveier eller ramper langs siden og fangene ble tvunget til å gå ned i bunnen og legge seg tett på likene fra tidligere skyting, den såkalte sardinmetoden utviklet av Jeckeln personlig..^[18]

Etter Rumbula-massakren var den jødiske befolkningen i Riga redusert fra 43 000 til under 1 000 stort sett arbeidsføre menn.^[18] Frida Michelson var den eneste som overlevde massakren der omkring 30 000 ble drept. Hun vitnet i 1979 i USA mot Karlis Detlays og 12 andre antatt medvirkende til massakren. Michelson skrev om opplevelsen på sitt morsmål, jiddisch, boken er oversatt til russisk, engelsk og latvisk.^[19][20][21]

Anslag over antall henrettet av kommandoen (massakrer utenfor Latvia ikke medregnet, bistand ved Rumbula-massakren er ikke medregnet):^[22]

• Bikernieki (juli-september 1941) 5 000
• Bikernieki (utenlandske jøder, januar-mars 1942) 8 000
• Jøder i provinsene (juli-desember 1941) 9 000
• Sigøynere og psykiatriske pasienter 2 000
• Kommunister 2 000
• Sum 26 000

Etter at de fleste jødene i Latvia var drept, deltok kommandoen i jakten på partisaner i Hviterussland. Kommandoen hadde store tap ved anti-partisan-aksjonen i sumpene i Hviterussland i 1942-1943. De store tapene er en grunn til at få ble stilt for retten etter krigen. Kommandoen ble oppløst i løpet av 1943 og en stor del av mannskapet ble da tatt opp i den latviske legionen (latvisk: Latviešu leģions), en latvisk enhet innenfor Waffen-SS.^[23]

Viktors Arājs var på frifot til 1975 da han ble arrestert i Frankfurt. I 1979 ble Arājs dømt til livsvarig fengsel. Etter arrestasjonen av Arājs ble en håndfull medlemmer av kommandoen straffeforfulgt i USA.^[26] I Riga blir minnet om den latvisk legion stadig hedret offentlig.^[27]

Piloten Herbert Cukurs, var et sentralt medlem av kommandoen og omtalt som «slakteren fra Riga», blir regnet som en helt i Latvia. Cukurs stakk etter krigen av til Brasil og begynte der et nytt liv under nytt navn. Mossad drepte Cukurs i Uruguay i en dristig operasjon i 1965.^{[27][28][29][30]}

I 1961 arresterte vesttysk politi den latviske innvandreren Egons Jansons for en mindre voldsepisode. Etter å ha snakket med en prest skrev han frivillig og på eget initiativ ned en omfattende tilståelse om sitt virke som medlem av Arajskommandoen under krigen. Jansons redegjørelse bekrefter informasjon fra andre kilder om hvordan kommandoen fungerte. Han beskrev sitt eget arbeid som vakt i konsentrasjonsleir, deltakelse i anti-partisan-operasjon i Hviterussland, hvordan han var med på masseskyting ved Riga og innrullering i den latviske legion i 1944.^[31]

Tysk påtalemyndighet gikk ikke til straffesak for forholdene under krigen fordi Jansons da var mindreårig (16-17 år gammel da han ble i kommandoen) og fordi sakene ikke var overlagt drap og dermed foreldet etter tysk strafferett. Jansons er det eneste medlemmet kommandoen som frivillig og på eget initiativ har tilstått.^[31]

Konrads Kalejs flyttet til Australia og døde der i 2001. Latviske myndigheter innledet sak mot Kalejs i 2000. I intervju med australsk fjernsyn kort før han døde innrømme Kalejs medvirkning til massakrene i Lativa.^[32]

• Plavnieks, R. (2018). Nazi Collaborators on Trial during the Cold War. Viktors Arājs and the Latvian Auxiliary Security Police. Springer.
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]