Aktion T4

Aktion T4 (tysk; IPA: [akˈtsi̯oːn teː fiːɐ]) den systematiske ufrivillige avlivingen (skjønnmalt som «dødshjelp» eller eutanasi eller «Gnadentod») av antatt uhelbredelig fysisk og psykisk funksjonshemmede i det tredje rike. Mannskap, metoder og erfaringer fra T4 ble brukt til å gjennomføre massedrap på jøder under Aksjon Reinhardt, den mest intense drapsperioden under holocaust.^[1][2] Pasientene ble fra 1939 avlivet med gass i seks anlegg i Tyskland og Østerrike.^[3] Programmet var i utgangspunktet hemmelig.^[4]

Benevnelsen ble første gang brukt i rettssaker mot leger som var involvert i avlivingene, og ble senere tatt i bruk av historiografer.

I oktober 1939 signerte Adolf Hitler et «eutanasinotat» som var tilbakedatert til 1. september 1939. Notatet ga dr. med. Karl Brandt og Reichsleiter Philipp Bouhler ansvaret for å realisere programmet. T4 ble gjennomført av Hitlers privatkanselli og ikke gjennom de statlige ministeriene. Avliving av funksjonshemmede småbarn begynte tidligere.

Nasjonalsosialistenes eutanasi hadde sin opprinnelse i århundrelange ideer om eugenikk, som ble popularisert av blant andre den østerrikske psykologen Adolf Jost (1874–1908). I 1895 utga han i Göttingen den polemiske boken Das Recht auf den Tod (retten til å dø), som tok til orde for aktiv dødshjelp.^[5] I den tysktalende verden dannet boken utgangspunktet for en bredere diskusjon om eutanasi. Disse ideene ble videre utbrodert av juristen Karl Binding i boken Freigabe zur Vernichtung lebensunwerten Lebens (tillatelse til tilintetgjørelse av livsuverdige liv) som utkom den 10. april 1920.^[6] Boken utkom tre dager etter Bindings død, og ble utgitt i samarbeid med den tyske psykiateren og nevrologen Alfred Hoche (1865–1946). Binding og Hoche argumenterte for «barmhjertighetsdrap» og ikke bare sterilisering.^[7] På denne måten fikk disse ideene innpass i den akademiske verden. Boken tok til orde for en systematisk utryddelse av «folk med arvelige sykdommer, funksjonshemmede og sosialt eller rasemessig uønskede».

Videre ble dette koblet sammen med genetikk og sosialdarwinisme. Darwinismen ble tolket av Binding og Hoche som en rettferdiggjøring av en politikk som bevarte «nyttige» gener og utryddet «skadelige» gener. Den amerikanske psykiateren Ray Jay Lifton skrev:^[8]

Argumentasjonen gikk ut på at de beste unge menn døde i krigen, og forårsaket et tap for «folket» som mistet de beste genene. Genene til de som ikke hadde kjempet (dvs. de med de antatt dårligste genene), spredte seg da fritt, og aksellererte den biologiske og kulturelle degenerasjon.

Fra første verdenskrig til Hitlers maktovertakelse ble stadig flere leger, politikere og administratorer overbevist om at staten burde bruke sin makt til å fjerne uverdige liv fra samfunnet. I de psykiatriske sykehusene døde 30 % av pasientene under verdenskrigen på grunn av dårlig stell, matmangel og sykdom. Mot slutten av krigen var det matmangel på grensen til hungersnød i hele Tyskland.^[2] Funksjonshemmede ble omtalt som lite nyttige for samfunnet for eksempel som "ballast" og "unyttige spisere".^[9]

Forestillingen om den rene «ariske rase» som ensbetydende med den nordiske rase, oppstod hos den tyske nasjonalromantikeren Friedrich von Schlegel (1772–1829). Også ideene om «rasehygiene» oppstod før det tredje rike, og går tilbake til legen Alfred Ploetz (1860–1940). I hans bok Die Tüchtigkeit unserer Rasse und der Schutz der Schwachen (dyktigheten til vår rase og beskyttelsen av de svake) fra 1895, ble «rasehygiene» for første gang benyttet synonymt med eugenikk. I 1921 utkom boken Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene (grunnriss av den menneskelige arvelighetslære og rasehygiene)^[10] og i senere opplag ble den kalt Menschliche Erblichkeitslehre und Rassenhygiene (menneskelig arvelighetslære og rasehygiene). Boken var forfattet av medisineren og antropologen Eugen Fischer (1874–1967), genetikeren Erwin Baur (1875–1933) og legen, antropologen og humangenetikeren Fritz Lenz (1887–1986). Sammen med boken til Karl Binding, ble denne boken brukt for å rettferdiggjøre Aktion T4.^[11]

I 1920 ga juristen Karl Binding (1841-1920) og psykiatriprofessor Alfred Hoche (1856-1944) ut boken Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens (Tillatelse til å utslette liv uverdig å leve). Binding utpekte tre grupper som burde bli gjenstand for eutanasi: terminalt syke pasienter som ønsker å avslutte livet, uhelbredelige «idioter» og alvorlig krigsskadde som er bevisstløse ute av stand til å uttrykke ønske om å avslutte livet.^[12][13] Boken ble hyppig sitert av de involverte fagfolk i T4 og ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.^[14]

Binding og Hoche argumenterte med byrden de uhelbredelige påførte familien og samfunnet, og hvordan de fortrengte andre behov i samfunnet. Hoche avviste Den hippokratiske ed som utdatert og gammeldags. Binding skisserte et opplegg for formell organisering av avlivinger. Boken utløste en heftig debatt særlig blant jurister, leger og teologer. Ewald Meltzer (1869-1940), bestyrer av Katharinenhof psykatrisk sykhus i Sachsen, var en fremstående kritiker av boken. Meltzer advarte i 1925 om at Bindings og Hoches forslag ville sende Tyskland ut på skråplan. Meltzer argumenterte ut fra kristen etikk og legeetikk, og mente det var mer beundringsverdig å forbedre tilværelsen disse menneskene (som hadde livsglede) enn å avlive dem av nyttehensyn.^[15][16] Meltzer ble forbløffet da tre firedeler av de foreldrene han spurte gjerne ville bli frigjort fra belastningen med et alvorlig funksjonshemmet barn ved hemmelig eutanasi. Denne spørreundersøkelsen ble på 1930-tallet brukt som rettferdiggjøring av T4-programmet og etter krigen lagt frem ved rettsoppgjøret.^[17][16][18]

Ifølge den amerikanske historikeren Michael Bryant førte første verdenskrig og påfølgende matmangel og uro til radikalisering av eugenikken i Tyskland. På 1920-tallet begynte stadig flere leger anse seg som ansvarlige overfor «samfunnets helsetilstand» fremfor den enkelte pasient.^[17] Eugenikken hadde opphav særlig i Storbritannia med Thomas Huxley, Franics Galton, Herbert Spencer og Karl Pearson.^[19]

Sammen med Alfred Ploetz, godt kjent siden 1910, beskjeftiget professor Hermann Paul Nitsche (1876–1948) seg med «rasehygiene» under den internasjonale hygieneutstilling i Dresden i 1911. I 1928 ble han utnevnt til direktør for Sonnenstein-slottet i Pirna i Sachsen, en voksende anstalt med mer enn 700 pasienter. Med denne ansettelsen begynte også den systematiske isolasjonen av psykisk funksjonshemmede. Nitsche igangsatte tvangssteriliseringer, tvunget «helsevern» og «matrasjonering» (utsulting) for pasienter som han hevdet hadde arvelige sykdommer. Ifølge Nitsche var de «ballast-eksistenser» som hadde forspilt sin rett til å leve, en unyttig økonomisk belastning for samfunnet. Drapene stanset høsten 1939, da institusjonen ble stengt etter ordre fra innenriksministeren i Sachsen og omgjort til militært reservesykehus og flyktningemottak. Men mellom juni 1940 og september 1941 ble likevel 13 720 funksjonshemmede mennesker drept i slottets kjeller. I tillegg ble 1 031 fanger fra utryddelsesleirene avlivet i kjelleren. Sentral i utførelsen av massedrapene på Sonnenstein var psykiateren og nevrologen Werner Heyde (1902–64).

Mange tyske eugenikere var nasjonalister og antisemitter. Mange ble utnevnt til stillinger i helsesektoren og tyske forskningsinstitutter. Deres ideer ble gradvis adoptert av den tyske medisinske profesjon, som snart ble rensket for jødiske og kommunistiske leger.^[20] I 1930-årene gjennomførte det nazistiske partiet flere propagandakampanjer som tok til orde for eutanasi. Det nasjonalsosialistiske rase- og politikk-kontor (NSRPA) produserte brosjyrer, plakater og filmer som skulle vises på kinoer, og som påpekte tyskernes kostnader ved å vedlikeholde sykehus for de uhelbredelig syke og sinnssyke. Disse filmene inkluderte «Arven» (Das Erbe, 1935), «Offer av fortiden» (Opfer der Vergangenheit, 1937), som fikk en stor premiere i Berlin og ble vist på alle tyske kinoer, og «Jeg anklager» (Ich klage an, 1941), som var basert på en novelle av den tyske medisineren Hellmuth Unger (1891–1953), en rådgiver i «barneeutanasien».^[21]

Den 26. juni 1935 ble «lov om endring av lov om forebygging av avkom med genetiske sykdommer» (Gesetz zur Änderung des Gesetzes zur Verhütung erbkranken Nachwuchses) vedtatt (RGBl. 1935 I, 773). Loven legaliserte abort ved diagnostiserte arvelige sykdommer. I tillegg til den eksisterende medisinske indikasjon, ble i 1938 en raseindikasjon innført og i 1943 en etisk indikasjon. Ekteskap med og utenomekteskapelig samleie med personer av «fremmede raser» ble forbudt gjennom Nürnberglovene av 15. september 1935 (RGBl. 1935 I, 1146). Slike handlinger ble definert som «raseskjending». Neste skritt var «loven om beskyttelse av det tyske folks arvelige helse – loven om ekteskapshelse» (Gesetz zum Schutze der Erbgesundheit des deutschen Volkes – Ehegesundheitsgesetz) av 18. oktober 1935 (RGBl 1935 I, 1246). Loven nedla forbud for personer med arvelig sykdom eller intellektuell funksjonshemning å inngå ekteskap med friske og ikke-funksjonshemmede personer.

Medisinerstudenter i Det tredje rike avla ikke den hippokratiske ed.^[22]

Før 1933 var ufrivillig sterilisering av eugeniske hensyn straffbart etter tysk lov. Nazi-regjeringen sørget i juli 1933 for å gjøre ufrivillig sterilisering lovlig å utføre på personer med: medfødt utviklingshemming (tysk: Schwachsinn), schizofreni, manisk-depressiv psykose, medfødt epilepsi, huntingtons sykdom, medfødt blindhet eller døvhet, alvorlig medfødt misdannelse, eller alvorlig alkoholisme. Etter denne endringen kunne helsevesenet sterilisere med makt og flere titusen tyskere ble sterilisert ufrivillig de følgende årene. Over halvparten av de steriliserte var tilbakestående (mentalt mindre utviklet) og de øvrige var for en stor del schizofrene og epileptikere. Kriterier for mentalt mindre utviklet var blant annet det å lyve, krangle, latskap og påvirkelighet. Det overordnete hensynet var i praksis om personen ble ansett som nyttig for nasjonen.^[23][24] I årene 1933-1936 kom flere lover som identifiserte «uverdig» liv. Vanekriminelle og mentalt syke ble antatt å ha en genetisk svakhet.^[25]

Den 14. juli 1933 ble lov om prevensjon av avkom med arvelige sykdommer (Reichsgesetzblatt 1933 I, 529) vedtatt. Loven foreskrev tvangssterilisering for mennesker med antatte arvelige tilstander, deriblant schizofreni, epilepsi, Huntingtons sykdom og imbesilitet. Sterilisering ble også legalisert for kronisk alkoholisme og andre former for sosiale avvik. Loven ble administrert av innenriksminister Wilhelm Frick gjennom spesielle genetiske helsedomstoler (Erbgesundheitsgerichte), som undersøkte internerte ved sykehjem, psykiatriske sykehus, fengsler, aldershjem og spesialskoler for å velge ut dem som skulle steriliseres.^[26]

Anslagsvis 360 000 mennesker ble sterilisert etter denne loven mellom 1933 og 1939.^[27][28] Innenfor naziadministrasjonen, mente enkelte at lovgivningen burde utvides til også å gjelde funksjonshemmede. Slike ideer ble uttrykt varsomt, ettersom en av de mektigste skikkelser innenfor regimet, Joseph Goebbels, hadde en deformert høyrefot forårsaket av enten medfødt klumpfot (talipes equinovarus) eller osteomyelitt, en sykdom som skyldes stafylokokker eller streptokokker. William L. Shirer (1904–1993), som arbeidet i Berlin som journalist i 1930-årene og var en bekjent av Goebbels, skrev i sitt verk The Rise and Fall of the Third Reich (1960) at deformasjonen skyldes et angrep av osteomyelitt i barndommen og en forfeilet operasjon. Etter 1937 oppstod det en akutt mangel på arbeidskraft i Tyskland, grunnet opprustningen. Dette gjorde at alle arbeidsføre ble ansett som «nyttige» og dermed unntatt fra loven.^[29]

Steriliseringstiltakene skjedde i henhold til føderal lov og uten forsøk på hemmelighold, til forskjell fra Aktion T4. Det ble etablert rundt 200 domstoler til å vurdere den enkelte sak og disse dømte som regel til fordel for tvungen sterilisering. Innen 1937 var over 200.000 sterilisert, omtrent halvparten av disse var tilbakestående. Innen 1945 var 360.000 personer sterilisert mot sin vilje og anslagsvis 5000 døde i forbindelse med inngrepene. I tillegg ble disse lovene etter 1940 brukt for å begrunne sterilisering av polske og sovjetiske tvangsarbeidere med antatt arvelig sykdommer og på rasegrunnlag overfor jøder og sigøynere. Etter tysk okkupasjon av Rhinland i 1936 ble, under ledelse av Eugen Fischer, 400 barn av vestafrikanske soldater og tyske kvinner tvangssterilisert i en hemmelig aksjon i 1937.^[18][30][24]

Karl Brandt hevdet ved rettsoppgjøret i 1947 at Hitler i 1935 informerte Gerhard Wagner om at eutanasi på tilbakestående burde iverkesettes når krigen var i gang fordi Hitler antok motstand fra kirken ville være mindre i en krigssituasjon.^[25]

Ifølge Ernst Klee var ikke motivene basert på medfølelse med pasientene, men Klee kom i stedet til motivene var økonomiske, man ønsket å fjerne personer som var en belastning for samfunnet. Klee mente drapene heller ikke var ideologiske. "Eutanasi" er ifølge Klee en misvisende betegnelse.^[31] Den tyske pianisten Margarete Klinckerfuss utfordret nazistene og forstyrret blant annet Baldur von Schirach under en tale. Hun ble arrestert av Gestapo i 1937 og sent til Christophsbad psykiatrisk sykehus i Göppingen der hun overlevde krigen fordi en lege ignorerte instruks om å velge ut pasienter til "eutanasi".^[13][32]

Den 27. september 1939 ble det foretatt en massakre på psykiatripasienter i Wejherowo (det daværende Neustadt bei Gdingen) i Vestpreussen i det okkuperte Polen. Massakren var begynnelsen på en rekke mord på syke personer i flere polske anstalter. Høsten samme år ble tyske pasienter i Pommern selektert av lokale fengselsmyndigheter og fraktet til Vestpreussen for å henrettes.^[33] I kasematt nr. 17 i Fort VII i Posen som ble ledet av Sicherheitsdienst og senere Gestapo i den okkuperte byen Posen, ble i andre halvdel av oktober eller muligens før 9. oktober 1939 flere psykiatriske pasienter myrdet i en «prøvegassing» med karbonmonoksid.^[34][35] Reichsführer-SS Heinrich Himmler (1900–45) var til stede under utprøvingen av denne avlivingsmetoden med gass den 12. eller 13. desember 1939.^[36] Senere brukte dødsanstaltene denne gassen i Aktion T4.

Ifølge Albert Hartl ble avliving av psykiatriske pasienter besluttet sommeren 1939. Drap på utviklingshemmede barn begynte i 1938. I 1938 ba familien Knauer om at deres alvorlig utviklingshemmet barn ble avlivet, direktør Werner Catel ved Leipiz universitets barneklinikk avslo forespørselen. Familien søkte direkte til Hitler om tillatelse og Karl Brandt ble sendt for å undersøke barnet. Brandt bekreftet diagnosen og ga tillatelse til å avlive barnet noe som utført kort tid etter. Hitler ga Brandt og Philipp Bouhler tillatelse til å håndtere tilsvarende saker på samme måte: dette innledet «barne-aksjonen» som arbeidet med avliving av funksjonshemmede barn.^[37] Sakene ble behandlet av Hitlers private kanseli, Kanzlei des Führers der NSDAP, som var et partiorgan og ikke del av statens byråkrati og adskilt fra Rikskanselliet under Hans Lammers. Hans Hefelmann hadde ansvar for barneprogrammet.^[38] Systematisk avliving av funksjonshemmede barn begynte i oktober 1939 kort etter invasjonen av Polen.^[39]

Aktion T4 begynte med et «prøvetilfelle» sent i 1938.^[40] Hitler instruerte Brandt om å evaluere en families ønske om «barmhjertighetsdrap» på deres sønn som var blind, og hadde fysiske og utviklingsmessige funksjonshemninger. Lifton betraktet det slik som at denne forespørsel var «oppmuntret» av naziregimet, og at det sterkt funksjonshemmede barnet og foreldrenes samtykke i drapet var et enestående tilfelle.^[41] Barnet, som var født nær Leipzig og til slutt identifisert som Gerhard Kretschmar, ble drept 25. juli 1939.^[42][43] Hitler instruerte Brandt om å fortsette på samme måte i lignende tilfeller.^[44]

I august 1939 bestemte innenriksdepartementet at jordmødre og leger skulle registrere nyfødte med misdannelser eller andre avvik inkludert «idioti» og Downs syndrom, medfødt blindhet, mikrokefali, hydrocephalus og cerebral parese. Registreringen skjedde på skjema som ble sendt til den såkalte vitenskapelig komiteen. På skjemaet påførte komitemedlemmene sin konklusjon, der «+» innebar avliving.^[45]

Barn ble vurdert for avliving ved at det på skjema ble satt plusstegn «+» (avlives) eller «-» (får leve). Barn valgt ut til avliving ble transport til et av 30 «barneklinikker» ved statlige psykiatriske sykehus og disse barneklinikkene hadde bare som oppgave å avlive funksjonshemmede barn.^[46] Legene på disse klinikkene fikk ansvar for å bruke en effektiv avlivingsmetode som regel en overdose av legemiddel. Ved Steinhof i Wien ble morfin-skopolamin brukt, ved Eglfing-Haar i Bayern ble en blanding av fenobarbital og barbital brukt. Legemidlene førte ikke til umiddelbar død og førte ofte til komplikasjoner for eksempel lungebetennelse som ble angitt som dødsårsak. Hitlers privatkanselli tok beslutning om avliving og kamuflert som vitenskapelig komite og ord som «behandling» for avliving. Det er usikkert hvor mange barn som ble drept på denne måten. Ved straffesaken mot Werner Heyde, Gerhard Bohne og Hans Hefelmann (i Frankfurt, 1962) ble antallet anslått til 5000.^[47]

Barneeutanasien ble innledet i 1939 og medførte drap på minst 5 000 spedbarn og barn som var kognitivt syke eller hadde funksjonshemning. Kort tid etterpå fulgte eutanasien for voksne som drepte rundt 70 000 personer i helse- og pleieanstalter sammen med mennesker i hjem for funksjonshemmede. Dette inkluderte mange soldater fra første verdenskrig, som bodde på sykehus grunnet de alvorlige psykososiale lidelsene som krigen førte med seg. De ble deportert til T4-institusjoner hvor de ble henrettet.^[48]

Sommeren 1939 ble avlivingsprogrammet utvidet fra barn til voksne noe som var mer ambisiøst og omfattende.^[49] Blant de medvirkende var professor i psykiatri Max de Crinis, direktør for psykiatri ved Universitetet i Heidelberg Carl Schneider, professor Berthold Kihn i Jena, professor i psykatri ved Unviersitetet Würzburg Werner Heyde. Bouhler forklarte disse og andre inviterte til oppstartmøte at avliving av psykiatriske pasienter ville frigjøre kapasitet ved sykhusene og forsikret om at de var immune mot straffeforfølgelse. Ingen av de inviterte trakk seg da Bouhler tilbød. Etter møtet med Bouhler ble egnet personell rekruttert ved institusjonene.^[50]

Hitlers privatkanselli ledet administreringen av T4. Avdeling IV (folkehelse) i innenriksdepartementet var det eneste statlige organ involvert. Kort etter Knauer-saken begynte planlegging ved en gruppe med Karl Brandt, barnelegen Werner Catel, psykiateren Hans Heinze, barnelegen Ernst Wentzler og øyelegen Hellmuth Unger.^[51] Programmet ble regnet som en statshemmelighet og det var straffbart å avsløre detaljer til utenforstående. Relasjonen til Hitlers privatkanselli (tysk: Kanzlei des Führers, KdF) ble omstendelig kamuflert blant annet ved at det ble opprettet en falsk nasjonal komite for vitenskapelig kartlegging av arvelige sykdommer. Hefelmann og Richard von Hegener brukte pesudonymet "Dr. Klein" i skriftlig korrespondanse; også andre medvirkende brukte falske navn. Brack brukte kodenavnet Jennerwein. Hemmeligholdet skyldes trolig frykt for reaksjoner og Hitler og hans folk var fullt klar over at programmet var i strid med landets moralske og juridiske tradisjoner.^[4]

Bouhler overlot mye av den praktiske iverksettingen til Viktor Brack, kontorsjef i Hitlers privatkanselli. Våren 1939 utarbeidet Brack og hans team sammen med Herbert Linden i innenriksdepartementet planer for iverksettingen. Sommeren 1939 utvidet Hitler planen for avlivingsprogrammet til funksjonshemmede voksne. Hans Lammers vitnet ved Nürnbergprosessen at Hitler ga en direkte muntlig ordre om igangsetting. De som iverksatte T4 ønsket en skriftlig ordre og fikk Hitlers signatur på hans private brevpapir i oktober 1939, med dokumentet tilbakedatert til 1. september 1939 samme dag som andre verdenskrig begynte.^[52] Eutanasi var straffbart i Tyskland og Lammers ønsket et legalt grunnlag for T4. Det ble utarbeidet et utkast til lov, men Hitler ombestemte seg av frykt for at en offisiell lov ville skape oppstyr og ga istedet en oppdraget personlig. Brevet datert 1. september 1939 ga Bouhler og Brandt oppdraget med gi utvalgte leger utvidet fullmakt til å gi aktiv dødshjelp (Gnadentod) til uhelbredelig syke.^[50]

Bouhler var leder for T4, men deltok lite i daglig drift som var overlatt til sin nestkommanderende Viktor Brack. Brack var landbrukesutdannet og ikke medisiner. T4 og Hitlers privatkansellis ledende rolle ble kamuflert. Barneaksjonen ble kamuflert som en nasjonal komite, mens voksenprogrammet ble kamuflert bak fire virksomheter kalt veldedige stiftelser og regnskapskontor. Regnskapskontoret krevde inn betaling for pleie av pasienter som var avlivet og fikk dermed et overskudd som finansierte den hemmelige driften. Transport til de seks avlivingssentrene ble utført av Gemeinnützige Kranken-Transport GmbH, forkortet Gekrat.^[53]

Innenriksdepartementet påla i oktober 1939 delstatene om å sende oversikt over institusjoner med psykiatriske pasienter og funksjonshemmede, og disse institusjonene ble i sin tur pålagt å sende statistikk om sine pasienter herunder tall om pasienter med jødisk eller kriminell bakgrunn. Den enkelte lege ble pålagt å rapportere detaljer om hver pasient på eget skjema der diagnose, familiesituasjon og arbeidsevne samt rase (blant annet tysk, jødisk, neger og sigøyner). Manglende evne til å arbeide ble etterhvert mest vektlagt for beslutning om avliving.^[9]

Testing av avlivingsmetoden begynte i Brandenburg i januar 1940 og T4 nådde maksimal effektivitet i august 1941.^[52] Bouhler og Brack rådførte seg med farmasøyter for å finne en avlivingsmetode som var rask, sikker og smertefri. Dr. Albert Widmann ved RSHA støttet konklusjonen om bruk av karbonmonoksid. Widmann bestilte beholdere med karbonmonoksid fra IG Farben.^[50]

T4 eller T-4 er en forkortelse for Tiergartenstraße 4 i den daværende Bezirk Tiergarten i Berlin hvor tjenestestedet for Aktion T4 (Zentraldienststelle T4), ble samlet i april 1940 i en større senklassisistisk herskapelig villa.^[52] I begynnelsen var adressen i Columbushaus, og der ble personell som var tilknyttet gjennomføringen av avlivingene rekruttert og betalt. En legekommisjon fikk autorisasjon til å velge ut personer «som ble ansett som uhelberedelig syke, etter den mest kritiske medisinske undersøkelse» og deretter sørge for at de fikk en «barmhjertighetsdød» (Gnadentod). Tjenestestedets offisielle benevnelse var Gemeinnützige Stiftung für Heil- und Anstaltspflege («almennyttig stiftelse for helse- og anstaltspleie»).

Aktion T4 er etter andre verdenskrig blitt brukt som benevnelse på den systematiske avlivingen (såkalt «dødshjelp» eller tvunget eutanasi) av fysisk og psykisk funksjonshemmede i det tredje rike.^[54] Benevnelsen ble første gang brukt i rettssaker mot leger som var involvert i avlivingene, og ble senere tatt i bruk av historiografer.^[54] De tyske navnene i nasjonalsosialismens tid var blant annet Euthanasie (eutanasi) og det eufemiske begrepet Aktion Gnadentod (aksjon barmhjertighetsdød).^[55] Disse aksjonene ble også kjent som Vernichtung lebensunwerten Lebens (tilintetgjørelsen av livsuverdige liv) og NS-Krankenmorde (nasjonalsosialistiske mord på syke). Det førstnevnte navnet var hentet fra tittelen på en bok som Karl Binding og Alfred Hoche utga i 1920.^[6]

T4 er en forkortelse for Tiergartenstraße 4^[56][57] i den daværende Bezirk (= område) Tiergarten i Berlin (siden 2001 en del av Berlin-Mitte) hvor tjenestestedet (hovedkontoret) for Aktion T4 (Zentraldienststelle T4), ble etablert i april 1940 i en større senklassisistisk herskapelig villa.^[56][57] Bygget var konfiskert fra en tysk jøde.^[58] I begynnelsen var adressen i Columbushaus,^[56][59] og der ble personell som var tilknyttet gjennomføringen av drapene, rekruttert og betalt.^{[60][61][62][63]}

Tjenestestedets offisielle benevnelse var Gemeinnützige Stiftung für Heil- und Anstaltspflege («almennyttig stiftelse for helse- og anstaltspleie»).^[63]

I samtidige kilder finnes ikke betegnelsen Aktion T4. Men ordet Aktion ble brukt, etter en forkortelse for «eutanasi», deriblant Eu-Aktion og E-Aktion. På gammelgresk stod ordet εὐθανασία euthanasía (av εὖ eu, «god», «riktig», «lett», «skjønn» og θάνατος thanatos «død») for den «gode død» uten forutgående og langvarig sykdom.

Bouhler prøvde ut forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Etter hvert skjedde de fleste avlivningene i mindre gasskamre.^[64] Gasskamrene var stort sett utformet omtrent som et dusjrom dekket med fliser. Ifølge August Becker, politiets kjemiker, ble opp til 20 nakne pasienter ført inn i "dusjen" av sykepleiere. Werner Heyde fortalte at 10 til 15 ble ført inn i gasskammeret i hver pulje.^[1]

Programmet ble startet i 1939. I 1941 hadde T4 blitt allment kjent^[52] og det kom protester fra byråkratiet, privatpersoner og representanter for forskjellige kirkesamfunn. Etter hvert fikk spesielt protester fra katolsk hold betydning. Det er antatt at spesielt biskop Clemens August Graf von Galen av Münsters aktiviteter og evne til å påvirke opinionen med en rekke markante prekener, fikk Adolf Hitler til å gi ordre om opphør av Aktion T4 den 24. august 1941.^[65][3] Da programmet ble offisielt avsluttet var mer enn 70.000 personer avlivet. Trolig ble et like stort antall drept uoffisielt etter denne datoen.^[52]

Viktor Brack fikk i 1941 ordre om å avslutte T4 og i samråd med Philipp Bouhler ble det ledige T4-personalet da stilt til rådighet for Odilo Globocnik i Lublin. De første T4-folkene, blant andre Christian Wirth, kom til Lublin sent på høsten 1941, flere kom til tidlig i 1942. Viktor Brack besøkte Lublin i mai 1942 og diskuterte med Globocnik hvordan T4 kunne bidra til å utrydde jødene. Globocnik ba om mer folk fra T4 og ønske ble innvilget.^[66]

Den protestantiske og den katolske kirken, blant annet biskop Clemens von Galen i Münster, protesterte mot T4, og det tyske rettsvesenet begynte å stille juridiske spørsmål. Else von Löwis, leder for den lokale NS-Frauenschaft, og biskop Theophil Wurm skrev protestbrev til regjeringen. T4 hadde blitt offentlig kjent, blant annet på grunn av lukt fra krematoriene. Hitler ga 24. august 1941 ordre om en pause i programmet.^[7][67]

Programmet gikk høsten 1941 inn i en ny fase, «vill eutanasi», etter den offisielle stansen i august 1941. ^[3] Høsten 1941 gled T4 over i holocaust og massedrap på uønskede grupper som jøder, sigøynere og «asosiale».^[2] Drapene gjenopptatt mer fordekt. Man ble mye mer forsiktig med drap på voksne, mens drapene på spedbarn, barn og ungdommer som regimet anså som «livsudyktige» eller «livsuverdige», fortsatte som før og i stillhet.^{[trenger referanse]}

Etter innstillingen av Aktion T4 i august 1941 gjennom ordre fra hovedkvarteret i Berlin ble vokseneutanasien videreført i det skjulte: Drapene på syke og arbeidsuføre konsentrasjonsleirfanger ble frem til krigens slutt utført i de tre tidligere T4-anstaltene Bernburg, Sonnenstein og Hartheim under betegnelsen Aktion 14f13 (også kalt «Sonderbehandlung 14f13»). Innenfor rammene av denne ble omkring 20 000 fanger drept. I juli 1943 ble Aktion Brandt innledet. Aksjonen var oppkalt etter Karl Brandt (1904–48) som var Hitlers behandlende lege fra 28. juli 1942. Han var fullmektig for sanitets- og helsevesenet, samt fra 5. september 1943 leder for helse- og pleianstaltene i hele det tredje rike. Fra 1943 ble helse- og pleieanstaltene beslaglagt på grunn av det økende behovet for sykehus som følge av den intensiverte luftkrigen. Pasientene ble samlet i bestemte anstalter i midten eller i den østlige delen av riket. Gjennom målrettede drap med overdoserte medikamenter, eller utsulting gjennom underernæring, ble antallet pasienter drastisk redusert. Denne fasen som fant sted etter den offisielle avslutningen av Aktion T4 i august 1941, ble kjent som «vill eutanasi» (wilde Euthanasie) og innebar drap på 30 000 mennesker.

De fremste av de «eutanasiinstituttene» der avlivningene fant sted, lå i Brandenburg an der Havel, Hadamar og Sonnenschein-slottet. Men det første dødsanlegget var Hartheim-slottet i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940.

Institusjonen i Brandenburg var opprinnelig et fengsel som ble omgjort til psykiatrisk sykehus. Bygningen ble for en stor del ødelagt under krigshandlinger.^[1] Det var seks sentre i T4-programmet, fem i Tyskland og ett i Østerrike.^{[68][69][70][71]}

Disse stedene passet godt til formålet fordi det var gamle slott eller klostre som lå for seg selv og skjermet til med gode muligheter for hemmelighold. Barokkslottet Grafeneck var det første stedet som ble valgt. De opprinnelig pasientene og personalet ble forflyttet før Brack og Heyde forberedte ombygging. Det ble lagt piggtrådgjerder og bygget gasskammer og krematorium. Befolkningen i området ble fortalt at slottet skulle være karantenesykehus.^[72]

Murmester Erwin Lambert ledet byggingen av gasskamre i avlivelsesanstaltene (NS-Tötungsanstalten) innenfor rammen av T4.^[73] Lambert ble involvert i T4 da han renoverte kontorlokalene i Zentraldienststelle T4 Tiergartenstrasse 4. Han skrev under på taushetsplikt om saken som var topp hemmelig (Geheime Reichssache = «hemmelig rikssak»). Han fikk oppdrag ved forskjellige psykiatriske sykehus der avliving av pasienter pågikk: Hartheim ved Linz, Sonnenstein (Pirna), Bernburg og Hadamar. Lambert bygget gasskamre i hvert av disse sykehusene, gasskamrene var dekket av fliser som et baderom. Innenfor T-4 ble han spesialist i bygging av gasskamre. Han reiste også skorstein knyttet til disse avlivingsanleggene.^[74]

Viktor Brack var administrator for programmet mens den medisinske ledelsen lå hos Werner Heyde.^[72] Karl Brandt (lege) og Viktor Brack var to av dem som hadde ansvaret for avlivingen av dem det nasjonalsosialistiske regimet anså for å være «livsudyktige» eller «livsuverdige». Brack var leder for Hitlers Rikskanselli. Adolf Hitler satte Philipp Bouhler til å lede Aktion T4 og Brack var hans nestkommanderende. Brack hadde blant annet i oppgave å intervjue og velge ut mannskap til avlivingssentrene. Christian Wirth medvirket ved utvikling og bruk av gasskamre.^[64][1][75] Hitler ga i 1941 immunitet mot straffeforfølgelse for helsepersonell som deltok i T4.^{[76][77][78][79]}

Irmfried Eberl ble sjef i Bernburg og han laget falske dødsattester og unngikk for eksempel å oppgi tuberkulose som dødsårsak fordi det sjelden gir uventet og plutselig dødsfall.^{[80][81][82][83]}

En legekommisjon fikk autorisasjon til å utvelge personer «som ble ansett som uhelberedelig syke, etter en ytterst kritisk medisinsk undersøkelse», og deretter sørge for at de fikk en «barmhjertighetsdød» (Gnadentod).^[84] Yngre leger skrever merknader ved det enkelte navn før endelig avgjørelse ble tatt av Paul Nitsche, Heyde og Linden. Bouhler og Brack bestemte så hvilke "observasjonssteder" pasientene skulle sendes til.^[72]

Arbeid i T4 var frivillig, og de som mislikte drepingen, kunne lett søke seg til annen tjeneste. Rekrutteringen var ofte basert på anbefalinger eller kontakter. Medarbeiderne i T4 var for en stor del unge, lojale og ambisiøse. For eksempel Horst Schumann (født 1906) var vel 30 år da han begynte i T4. Schumann hadde lenge vært partimedlem og fortsatte drapsvirksomheten i konsentrasjonsleirene (inkludert Auschwitz) etter at Hitler offisielt hadde gitt ordre om å stanse T4. Drapsmennene var i liten grad drevet av blodtørst og valgte T4 for å fremme sin egen karriere. I Hadamer feiret T4-personalet offer nummer 10 000 med en flaske øl mens de sto rundt liket.^[7]

Man beregner at minst 70 000 personer ble drept som følge av Aktion T4. Minnesmerket for ofrene over nasjonalsosialistenes «eutanasi»-mord ble i 1986 reist i Tiergarten i Berlin, på stedet hvor organisasjonen hadde sine kontorer. Under T4 ble 9772 pasienter drept i Brandenburg og 8601 i Bernburg.^{[85][86][87][88][1]}

En av dem som hadde utviklet gassmetoden, Christian Wirth, videreførte sine erfaringer fra T4 i tilintetgjørelsesleirene Belzec, Sobibór og Treblinka i det okkuperte Polen. I 1942 ble ialt 92 spesialister med erfaring fra eutanasianstalter overført til Aksjon Reinhardt, dvs. til tilintetgjørelsesleirene der jøder og andre ble gasset. Blant personell overført fra T4 til Aksjone Reinhardt var Wirth, Lorenz Hackenholt, Franz Stangl, Josef Oberhauser, Herbert Lange, Kurt Franz, Irmfried Eberl (lege), Friedrich Mennecke (lege) og Hellmuth Kallmeyer (lege).^[64] Legen Horst Schumann arbeidet i T4 og senere i Auschwitz. Det var en tett forbindelse i form av mannskap og erfaringer mellom T4 og holocaust.^[32] Eberl arbeidet også ved Kulmhof konsentrasjonsleir. August Becker i T4 medvirket ved utforming av gassvogner som senere ble brukt av Einsatzgruppene ved avlivinger bak østfronten.^[1] T4 hadde gasskammer kamuflert som dusjrom og denne praksisen ble videreført i gasskamrene i konsentrasjonsleirer.^[89]

Susan C. Knittel ved Utrecht universitet mener at det i nazistenes agenda ikke var noe vesentlig skille mellom T4 og holocaust; Knittel fremholder at disse utgjorde en del av det samme. Knittel peker på at deler av personalet blant annet ved Grafeneck senere arbeidet i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen og deretter ved drapsanlegget Risiera di San Sabba ved Trieste.^[67]

Under den store depresjonen i første halvdel av 1930-årene utnyttet tyske eugenikere den økonomiske situasjonen til å redusere overføringene til statlige mentale sykehus, som på denne måten ble oppfattet som plagsomme og overfylte.^[90] Etter invasjonen av Polen sa den tyske nevrologen og psykiateren Hermann Pfannmüller (1886–1961):

Für mich ist die Vorstellung untragbar, dass beste, blühende Jugend an der Front ihr Leben lassen muss, damit verblichene Asoziale und unverantwortliche Antisoziale ein gesichertes Dasein haben. (Det er en utålelig forestilling for meg at de beste, blomstrende ungdommene må miste sine liv ved fronten, for at asosiale og uansvarlige elementer skal ha en trygg eksistens i asylene.)

^[91]

Pfannmüller forsvarte drap gjennom en gradvis reduksjon av maten (utsulting), som han mente var mer barmhjertig enn giftinjeksjoner.^[92][93]

«Rasehygienen» til NSDAP bunnet i en tro på at det tyske folk måtte renses for «rasefiender», deriblant fysisk og psykisk funksjonshemmede.^[94] Aktion T4 inngikk i denne ideologiens virkeliggjørelse. Andre tiltak var relativt ufarlige, slik som tildeling av lån for «korrekte» ekteskap, barnehjelp, skattefradrag til bosettere, og domstoler som fremmet ønskelig avkom. Enhver svekkelse av det tyske folk skulle forhindres gjennom en lovfestet «forebygging» av reproduksjon av mennesker med reell eller antatt arvelig sykdom, og av sosialt og rasemessige uønskede personer. Endelig målsetning var utslettelse av «livsuverdige liv». Ansvarlig for lovgivningen på dette området var innenriksminister Wilhelm Frick (1877–1946). «Helse eller tilintetgjørelse» var komplementære deler av ideologien. Eutanasiprogrammet inngikk i en utvikling av administrative drap som kulminerte i holocaust. I boken Mein Kampf (1924) skrev Adolf Hitler at rasehygiene en dag «vil vise seg som en velgjerning som er større enn de mest seierrike kriger i vår nåværende borgerlige tidsalder».^[95][96]

Ideen om å sterilisere bærere av arvelige defekter, eller de som utviste det som ble ansett som arvelig «antisosial» adferd, var allment akseptert også utenfor Tyskland. USA, Canada, Sveits og Danmark vedtok faktisk lover om tvangssterilisering før de ble vedtatt i Tyskland. Studier fra 1920-årene rangerte Tyskland som et land som var uvanlig motvillig mot å introdusere steriliseringslovgivning.^[97] USA var på samme tid det landet som hadde gått lengst.^[98]

Rasehygiene og eugenikk som politisk og forskningsmessig agenda ble fremmet av den tyske psykiateren Emil Kraepelin (1856–1926).^[99] Tvangssterilisering av personer diagnostisert med (men ikke med disposisjon for) schizofreni ble forsvart av den sveitsiske psykiateren Eugen Bleuler (1857–1939). I Lehrbuch der Psychiatrie (1924) hevdet han at «mentale og fysiske krøplinger» forårsaket en rasemessig forringelse:

De som utgjør en særlig alvorlig byrde, burde ikke formere seg selv... Hvis vi ikke gjør noe, men tillater at mentale og fysiske krøplinger formerer seg selv, og helsepersonell må begrense deres antall barn fordi så mye har blitt gjort for å bevare andre, hvis naturlig seleksjon blir generelt sett undertrykt, da vil vår rase raskt forringes hvis vi ikke foretar nye tiltak.^{[100][101][102]}

Karl Brandt, som var Hitlers livlege, og Hans Lammers (1879–1962), leder av rikskanselliet, vitnet etter andre verdenskrig om at Hitler hadde fortalt dem så tidlig som i 1933 - da steriliseringsloven ble vedtatt - at han ønsket at uhelbredelig syke skulle drepes, men innså at den almene opinionen ikke ville godta dette.^[103] I 1935 fortalte Hitler Reichsärzteführer Gerhard Wagner (1888–1939) at spørsmålet ikke kunne bli tatt opp i fredstid: «Et slikt problem kan mye glattere og enklere bli utført i krig.» Hitler fortalte at hans intensjon var å «radikalt løse» problemet med psykiatriske sykehus i et slikt tilfelle.^[103] En av hans egne slektninger var blant dem som ble gasset i T4, Aloisia Veit som var oldebarn av søsteren til Hitlers farfar. En Gestapo-rapport fra 1944 beskriver Schicklgruber-slekten som Hitler nedstammet fra gjennom begge sine foreldre, som «idiotavkom», deriblant Aloisia Veit som var en 49 år gammel schizofren plaget av «abnorm personlighet» da hun ble gasset i hjel på Hartheim i 1940. Så fjernt beslektet som de var, er det ukjent om Hitler visste om henne eller hennes død.^[104] Veit hadde tilbrakt ni år i den lukkede avdeling på klinikken Am Steinhof i Wien, der hun ifølge pasientjournalen led av depresjoner, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Hun fortalte legene at hun var redd spøkelser og hadde en dødningeskalle i sengen sin. I et brev fra 1934 ba hun om litt gift, bare nok til «å befri meg fra min fryktelige pine», skrev hun. Hun rev et krusifiks ned av veggen og knuste det. 28. november 1940 ble hun hentet fra klinikken i Wien og drept i Hartheim 6. desember 1940.^[105]

I juli 1939 hadde Hitler en samtale med Leonardo Conti (1900–45), rikshelseleder og statssekretær for helse i innenrikdepartementet, Hans Henrich Lammers og Martin Bormann (1900–45), personlig sekretær og partisekretær i NSDAP. Temaet var videreføring av den pågående diskusjonen om «tilintetgjørelse av livsuverdige liv» (Vernichtung von lebensunwertem Leben) skulle inkludere psykisk funksjonshemmede i drapstiltak som omfattet «barneeutanasi».^{[trenger referanse]} Victor Brack anslo i 1939 at 0,1 % av befolkningen burde drepes som «livsuverdig», tilsvarende 65.000 til 70.000 mennesker.^[7]

Den 18. august 1939, tre uker etter drapet på den ovennevnte gutten, ble Rikskomitéen for vitenskapelig registrering av arvelige og medfødte sykdommer opprettet for å forberede og fortsette registreringen av syke barn og nyfødte beskrevet som «defekte». Hemmelige drap på barn begynte i 1939 og økte etter krigsutbruddet. I 1941 var flere enn 5 000 blitt drept.^[106][107] Hitler foretrakk å drepe dem som var definert som lebensunwertes Leben («livsuverdige liv»). På en konferanse i 1939 hvor Leonardo Conti og Hans Lammers deltok – noen få måneder før «eutanasi»-dekretet – ga Hitler psykisk lidende som eksempler på lebensunwertes Leben, som han hevdet bare kunne bli «lagt på et sengetøy av sagflis eller sand» fordi de «stadig tilsmusset seg selv» og «puttet sine egne ekskrementer i munnen». Ifølge nazi-regimet, antok dette spørsmålet karakter av en hastverkssak i krigstid.^[108]

Gjennomføringen ble overlatt til lederen av Førerens kanselli, Philipp Bouhler, som allerede spilte en ledende rolle i «barneeutanasien». Den 10. august 1939 fant det sted samtaler mellom Karl Brandt, Leonardo Conti, ministerialdirektøren Herbert Linden fra innenriksdepartementet og hans stab, Oberdienstleiter Viktor Brack (1904–1948, leder av Hauptamt II) og Hans Hefelmann (1906–86, leder av Hauptamt IIb) såvel som med et utvalg av leger som skulle rekruttere personale for å utføre «vokseneutanasi» eller det som ble kjent som Aktion T4. I løpet av disse diskusjonene, hvor blant annet professor i psykiatri og nevrologi ved det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg, Werner Heyde, deltok, ble kretsen av medarbeidere utvidet.

I et brev av oktober 1939 godkjente endelig Hitler at Reichleiter Pillip Bouhler og dr. med. Karl Brandt skulle lede eutanasiprogrammet. Brevet er tilbakedatert 1. september 1939,^[109] dagen krigen begynte, og er skrevet på Hitlers private brevpapir (et av de få tilfeller der Hitler ga skriftlige ordrer^[7]). Det lyder:^[110]

Riksleder Bouhler og dr.med. Brandt blir belastet under ansvar til å utvide bestrebelsene til de navngitte leger, slik at de i henhold til menneskelig vurdering uhelberedelige sykdommer kan foreta barmhjertighetsdrap etter den mest kritiske vurdering av deres sykdomstilstand.
(Reichsleiter Bouhler und Dr. med. Brandt sind unter Verantwortung beauftragt, die Befugnisse namentlich zu bestimmender Ärzte so zu erweitern, dass nach menschlichem Ermessen unheilbar Kranken bei kritischster Beurteilung ihres Krankheitszustandes der Gnadentod gewährt werden kann.)

Dette direktivet og godkjennelsesbrevet hadde ingen rettslig gyldighet. Et slikt dekret burde vært underskrevet av Hitler og Herbert Linden, trykt i en offisiell publikasjon og publisert i Reichsgesetzblatt. Men det er også jusprofessorer som mener at en «førerforordning» (som ble brukt av Rikskanselliet)^[111] umiddelbart måtte gjelde som gjeldende rett, herunder Theodor Maunz (1901–93).^[112] En randbemerkning i originaldokumentet som er påført av rikets justisminister Franz Gürtner (1881–1941) viser at ordren ble overført av Bouhler til rikets justisministerium. Førerens kanselli skulle ikke være offentlig kjent i forbindelse med tiltakene som ble vedtatt. Derfor ble det dannet en halvstatlig spesialavdeling, som formelt var underlagt kanselliet, under ledelse av Victor Brack. I april 1940 ble den anlagt i en villa i Berlins Tiergartenstraße 4 og ble finansiert av riksrevisjonen i NSDAP.

Litteraturforskeren Yngvar Ustvedt (1928–2007) ga følgende beskrivelse av legekommisjonen i Tiergartenstraße 4:^[113]

Legekommisjonen i Berlin besto av blant annet professorene Heyde, Nitschze og Linden. Disse var det som skulle avgjøre spørsmålet om liv eller død for titusenvis av pasienter som de aldri hadde sett. Kommisjonen holdt først til i et hus på Potsdamer Platz, Columbushaus. Etter som organisasjonen vokste, og det gjorde den raskt, ble hele eutanasiprogrammet flyttet over til en større, herskapelig villa i Berlin-Charlottenburg, Tiergartenstraffe 4. Hele den virksomheten som utgikk herfra og det avlivingsprogrammet som ble skapt, ble derfor etter hvert kalt T4.

Huset i Tiergartenstrasse og virksomheten der ble omgitt med stor hemmelighold. Det sto ikke noe skilt på inngangsdøren eller på postkassen, og man hadde ikke noe telefonnummer. Øverste leder for prosjektet var administratoren Viktor Brack. Han var økonom av utdannelse, hadde tidligere vært ansatt som sjåfør hos Himmler og kom i tjeneste hos Bouhler i Rikskanselliet fra 1936. Brack var en helt sentral person i eutanasiprogrammet, og var ikke lite tyrannisk. Han kunne herse og herje med de ansatte i Tiergartenstrasse som den verste slavedriver. Han hadde også stor makt over professorene og legene som arbeidet med prosjektet.

Den øverste ledelsen lå hos Werner Heyde. Over seg hadde han Bouhler og Brandt, under seg fikk han en rekke avdelinger med hver sine funksjoner. Det ble til slutt flere hundre som hadde sin daglige gang i T4. De var alle tilsynelatende pålitelige nazister og kom fra respekterte yrker og familier. Flere av dem var kristne og slett ikke spesielt opptatt av å gi sinnssyke mennesker «dødshjelp». Ingen av dem var åpenbart onde, brutale eller perverse mennesker. De fikk ord på seg for å være hyggelige som alle andre, noen gledet seg til og med over de medisinske fremskritt som ble gjort takket være deres virksomhet. Professor Paul Nitsche sa det slik: «Det skal bli herlig å bli kvitt all ballasten i anstaltene! Endelig en gang skal vi få drive terapi.»

Alle de ansatte i Tiergartenstrasse visste svært godt at de var med på å organisere massedød for sinnssyke og funksjonshemmede personer fra skrivebordet. De fikk alle etter hvert redusert sine tannlegeregninger ved å innlevere gull som var tatt fra ofrenes kjever til tannlegen. Kontordamene pyntet sine skrivebord med smykker av slikt gull.

Hovedoppgaven i T4 var å behandle alle skjemaene og meldingene fra de enkelte anstalter. Undergrupper av yngre leger satte pluss eller minus ved de enkelte navn, før alle skjemaene til slutt ble behandlet av gruppen Heyde, Nitsche og Linden, som tok de endelige avgjørelsene. Sammen med Bouhler og Brack ble det så bestemt hvilke «observasjonssteder» de dødsdømte pasientene skulle sendes til. Fem av Tysklands største asyl ble valgt ut til å være de egentlige «Euthanasie-Anstalten»: Hadamar i Hessen, Hartheim ved Linz, Grafeneck i Württemberg, Brandenburg an der Havel ved Berlin og Sonnenstein ved Pirna. De passet alle godt til formålet, syntes man i T4. De var gamle slott og klostre som lå isolert til i områder der innsyn var vanskelig, og stor grad av hemmeligholdelse mulig. Det ville for eksempel ikke være råd å høre det utenfra på noen av stedene når pasientene skrek før avlivingen.

Dette Zentraldienststelle T4 med sin direktør Dietrich Allers var inndelt i fire institusjoner:^[114]

• Riksarbeidsfellesskapet «helse- og pleieanstalter», ansvarlig for registrering av ofrene med den medisinske avdeling under Werner Heyde og forvaltningsavdelingen, som opprinnelig ble ledet av Gerhard Bohne, fra våren 1940 av Friedrich Tillmann.
• «Almennyttig syketransport» (Gekrat), som hadde som oppgave å overføre ofrene til henholdsvis mellomliggende sentre eller avslivingsanstalter under ledelse av Reinhold Vorberg.
• «Almennyttig stiftelse for anstaltpleie», den offisielle arbeidsgiver for omkring 400 T4-medarbeidere under Willy Schneider frem til mars 1941, deretter Fritz Schmiedel, og fra februar 1942 Friedrich Lorent.
• «Sentralt faktureringssted for helse- og pleieanstalter» (Zentralverrechnungsstelle Heil- und Pflegeanstalten, ZVSt) tok seg av institusjonenes utgifter under ledelse av Dietrich Allers, og som forstander Hans-Joachim Becker.

Ofrene ble valgt ut fra en pasientbeskrivelse i registreringsskjemaene og 40 «forstandere» bestemte deres skjebne.^[115] I et vedlagt faktaark ble følgende kriterier angitt:

• Personer som var arbeidsudyktige på grunn av schizofreni, epilepsi, hjernebetennelse, imbesilitet, lammelser, Huntingtons sykdom, demens eller andre nevrologiske tilstander.
• Personer som hadde vært på psykiatrisk anstalt i mer enn fem år.
• Kriminelle «mentalt syke».
• Personer som ikke hadde tysk statsborgerskap, eller som ikke hadde «tysk eller beslektet blod».

De berørte institusjoner etterlot seg dermed bare uklar dokumentasjon om hvorvidt registreringsskjemaene omhandlet ofre for Aktion T4, eller om de bare henviste til behovet for en planøkonomi.

Registreringsskjemaene ble returnert til innenriksminister Herbert Linden før videresendelse til T4-sentralen. Der ble det opprettet et indekskort, og kopier av hvert registreringsskjema ble korrekturlest av tre T4-forstandere. Forstanderne forektok sin avgjørelse i en svart boks på kopien som ble merket med en rød «+» for «drap» og en blå «-» for «leve videre». Hvis en forstander var usikker, merket han registreringsskjemaet med «?» og om nødvendig med en kommentar. En viktig faktor i vurderingen var spørsmålet om pasienten ble vurdert som arbeidsdyktig og med mulighet for helbredelse.

I T4-sentralen ble oppføringene på de såkalte loggkopiene sammenlignet med originalene og sendt til en av de to rådgiverne for en endelig beslutning. Rådgiverne var Werner Heyde og innenriksministerens direktør Herbert Linden. I desember 1941 ble Linden erstattet av Hermann Paul Nitsche, som også etterfulgte Heyde som medisinsk leder av T4. De fire rådgiverne tok avgjørelsene uten å ha sett pasientene.

Tilbake i T4-hovedkvarteret ble registreringsskjemaene som var merket med rødt «+» overlevert sammen med kopiene til lederen av Gekrat, Reinhold Vorberg. Der ble de sammenlignede listene samlet og sendt via Riksministeriet til de berørte avlivningsanstaltene og til deres transportskvadroner.

Karl Brandt og Viktor Brack var blant de hovedtiltalt i Legeprosessen der de ble dømt til døden for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og hengt i 1948. Philipp Bouhler tok sitt eget liv i alliert varetekt i mai 1945. Legeprosessen fokuserte på medisinske eksperimenter utført av leger i konsentrasjonsleirene; Aktion T4 var underordnet og var et tema for 4 av 23 tiltalte. Medisinske eksperimenter ble i tiltalen klassifisert under krigsforbrytelser. Aktion T4 ble også regnet som del av hovedpunktet krigsforbrytelser i tiltalen: tiltalen la til grunn at T4 ble gjennomført for å avlaste den tyske krigsøkonomien for unyttige personer og tiltalen knyttet T4 til holocaust som foregikk på okkuperte områder. Den amerikanske militærdomstolen aksepterte at T4 var motivert av ønske om å avlaste Tyskland for de funksjonshemmede slik at matforsyninger og sykehuskapasitet kunne prioriteres til krigsinnsatsen. Ved å knytte T4 til internasjonale forhold (tysk imperialisme og aggresjonskrig) kunne Brandt og Brack dømmes uten å gå på akkord med suverenitet i landets interne forhold.^[75][116]

Brack fortalte under rettsoppgjøret at de første drapene på funksjonshemmede i Brandenburg skjedde i desember 1939 eller januar 1940. Eberl skrev i dagboken sin at de først prøvedrapene skjedde 18. januar 1940 (dette kan ha vært dato for testdrapene i Grafeneck der de første drapene skjedde et par uker etter Brandenburg). August Becker fikk slag i 1959 og ble ikke stilt for retten. Werner Heyde ble arrestert i 1959 og tok sitt eget liv i varetekt. Albert Widmann, som trolig betjente gasskammer, ble dømt både i 1962 og 1967, og ble løslatt mot å betale en bot. Richard von Hegener, en de av som betjente gasskammeret ved avliving av barn, ble dømt til fengsel i 1949 og løslatt etter kort tid.^[1] Kurt Franz ble på 1960-tallet for massemordet i Treblinka.^[117][118] Lorenz Hackenholt forsvant i krigens sluttfase og ble antatt død.^{[119][120][121]} Franz Stangl ble dømt for 400 000 mord i Treblinka og døde før han begynte soning.^{[122][123][124]}

Christian Wirth og Josef Oberhauser flyttet i 1943 fra Polen til Trieste der de i mindre skala drepte partisaner. Jugoslaviske partisaner drepte Wirth i et bakhold da han kjørte i åpen bil i nærheten av Fiume 25. mai 1944.^{[125][126][67]} Oberhauser ble i Magdeburg i 1948 (i den sovjetiske okkupasjonssonen) dømt til 15 års fengsel for medvirkning i T4 og for medlemskap i SS. I forbindelse med et omfattende amnesti ble han i 1956 sluppet fri og returnerte til München der han fikk arbeid som kelner i en ølhall.^[127][128] Oberhauser ble senere dømt til 4 års fengsel for medvirkning til 450.000 mord i Bełżec. Domstolen ga relativt kort straff begrunnet med at Oberhauser hadde sonet en fengselsstraff i DDR; han slapp ut etter 2 år.^{[129][130][131]}

Irmfried Eberl fortsatte etter krigen som lege og brukte sitt virkelige navn, men holdt sin virksomhet i T4 og i Treblinka skjult. I 1947 ble Eberl avslørt da tidligere internerte nevnte ham. Han ble arrestert i januar 1948 og han hengte seg i cellen i varetekt.^[132] Ifølge Webb ble Eberl etterforsket for sin virksomhet i T4, mens hans arbeid i Treblinka var ukjent på den tiden.^[133]:313

Den juridiske betydningen av Hitlers fullmakt datert 1. september 1939 ble grundig debattert ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.^[134]

• Baumgartner, Andreas (1997). Die vergessenen Frauen von Mauthausen: Die weiblichen Häftlinge des Konzentrationslagers Mauthausen und ihre Geschichte. Verlag Österreich, Wien, 1. januar 1997. s. 18, fotnote 25. ISBN 3-7046-1088-7. 
• Bialas, Wolfgang (2014). Nazi Ideology and Ethics. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle, 1. februar 2014. ISBN 978-1-4438-5881-6. ISBN 1-4438-5422-0. 
• Bleuler, Eugen; oversatt Brill A. A. (1924). Textbook of Psychiatry (Lehrbuch der Psychiatrie). Macmillan Publishers, New York, 1924. OCLC 3755976. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Binding, Karl; Hoche, Alfred (1920). Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens. Ihr Maß und ihre Form. Verlag Felix Meiner, Leipzig, 10. april 1920. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Browning, Christopher, R. (2007). The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939 – March 1942 (Comprehensive History of the Holocaust). Bison Books, 1. mai 2008. ISBN 978-0-8032-5979-9. ISBN 0-8032-5979-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Bryant, Michael S. (2005). Confronting the "good death": Nazi euthanasia on trial, 1945-1953. University Press of Colorado. ISBN 9781607327080. doi:10.1353/book.64016. 
• Cina, Stephen J.; Perper, Joshua A. (2010). When Doctors Kill: Who, Why, and How. Copernicus Books, New York, 14. juni 2010. ISBN 978-1-4419-1369-2. ISBN 1-4419-1368-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Evans, Richard J. (2005). The Third Reich in Power. Allen Lane; London, 2005. ISBN 978-0-7139-9649-4. ISBN. 
• Friedlander, Henry (1997). The Origins of Nazi Genocide: From Euthanasia to the Final Solution. The University of North Carolina Press; 3. opplag, 22. september 1997. ISBN 978-0-8078-4675-9. ISBN 0-8078-4675-9. 
• Friedman, Jonathan C. (2011). The Routledge History of the Holocaust. Routledge, London, 2011. ISBN 978-0-203-83744-3. ISBN 0-203-83744-4. 
• Hansen, Randall; King, Desmond S. (2013). Sterilized by the State: Eugenics, Race and the Population Scare in Twentieth-Century North America. Cambridge University Press, New York, 26. august 2013. ISBN 978-110-703292-7. ISBN 110-703292-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Heesch, Eckhard (1995). Zwangssterilisierungen Kranker und Behinderter in Schleswig-Holstein. www.akens.org, 1995. 
• Hitler, Adolf (1997). Mein Kampf. Eher Verlag, München; 2 bind, 18. juli 1925 og 11. desember 1926. 
• Hitler, Adolf (1939). Faksimile av notat oktober 1939. Eher Verlag, München; 2 bind, 18. juli 1925 og 11. desember 1926. Nürnberger Dokument PS-630. Arkivert fra originalen 2. juni 2009. 
• Holocaust Memorial Museum (2017). Forced Sterilization. United States Holocaust Memorial Museum, 2017. Arkivert fra originalen 24. mars 2018. Besøkt 11. mai 2018. 
• Joseph, Jay (2004). The Gene Illusion: Genetic Research in Psychiatry and Psychology under the Microscope. Algora Publishing, New York, 1. august 2004. ISBN 978-0-87586-344-3. ISBN 0-875-86344-2. 
• Jost, Adolf (1895). Das Recht auf den Tod: Sociale Studie. Göttingen, Dietrich'sche Verlagsbuchhandlung, 1895; nytrykk Tp Verone Publishing, 5. juni 2017. ISBN 978-9-925-08014-4. ISBN 9-925-08014-2. 
• Kaminsky, Uwe (2014). «Mercy Killing and Economism». I Bialas, Wolfgang; Fritze, Lothar. Nazi Ideology and Ethics. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle, 1. februar 2014. s. 263-265. ISBN 978-1-4438-5422-1. ISBN 1-4438-5422-0 OCLC 875635606. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Kershaw, Ian (2001). Hitler: 1936–1945 Nemesis. II. W. W. Norton, New York, 17. september 2001. ISBN 978-0-393-32252-1. ISBN 0-393-32252-1. 
• Klee, Ernst (2010). Die Zeit des Nationalsozialismus: »Euthanasie« im Dritten Reich: Die »Vernichtung lebensunwerten Lebens«. FISCHER Taschenbuch; 3. opplag, 1. november 2010. ISBN 978-3-596-18674-7. ISBN 3-596-18674-9. 
• Lenz, Fritz, Dr.; Baur, Erwin, Dr. (1921). Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene. J. S. Lehmanns Verlag, München; 1921. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lifton, Ray Jay (1986). The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide. Basic Books, New York, 3. utgave, 21. oktober 1986. ISBN 978-0-465-04904-2. ISBN 0-465-04904-4. Arkivert fra originalen 3. september 2006. 
• Lifton, Ray Jay (2000). The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide. Basic Books, New York, nytrykk, 2000. ISBN 978-0-465-04905-9. ISBN 0-465-04905-2. 
• Longerich, Peter (2008). Heinrich Himmler. Biographie. Siedler Verlag, München, 3. utgave, 2008. s. 446. ISBN 978-3-88680-859-5. ISBN 3-88680-859-9. 
• Miller, Michael (2006). Leaders of the SS and German Police. R. James Bender, San Jose, California, 15. januar 2006. ISBN 978-93-297-0037-2. ISBN 93-297-0037-3. 
• Roth, Karl Heinz; Aly, Götz; Crinis, Max de (1985). «Das „Gesetz über die Sterbehilfe bei unheilbar Kranken“ – Protokolle der Diskussion über die Legalisierung der nationalsozialistischen Anstaltsmorde in den Jahren 1938–1941». I Roth, Karl Heinz; Aly, Götz; Krieg, Robert; Wulf, Paul. Erfassung zur Vernichtung. Von der Sozialhygiene zum „Gesetz über Sterbehilfe“. Verlagsgesellschaft Gesundheit, Berlin, desember 1985. s. 111. ISBN 978-39-228-6616-9. ISBN 39-228-6616-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schmidt, Gerhard (1965). Selektion in der Heilanstalt 1939–1945. Evangelisches Verlagsanstalt, Stuttgart, 1965. OCLC 923376286. 
• Schmidt, Ulf (2007). Karl Brandt: The Nazi Doctor. Hambledon Continuum Academic, London, 15. august 2007. ISBN 978-1-84725-031-5. ISBN 1-84725-031-9. 
• Nasierowski, Tadeusz (2012). Zagłada osób z zaburzeniami psychicznymi w okupowanej Polsce: Początek ludobójstwa (Tilintetgjørelsen av sinnsforvirrede i det besatte Polen). Eneteia Wydawnictwo Psychologii i Kultury, Warszawa, Polen, 2012. ISBN 978-8-361-53843-1. ISBN 8-361-53843-7. 
• Padfield, Peter (1990). Himmler: Reichsführer-SS. Macmillan Publishers, London, 21. juni 1990. ISBN 978-0-333-40437-9. ISBN 0-333-40437-8. 
• Proctor, Robert Neel (1988). Racial Hygiene: Medicine under the Nazis. Harvard College, Harvard University Press, Cambridge, Massachusets, 1. juli 1988. ISBN 978-0-674-74578-0. ISBN 0-674-74578-9. 
• Read, John (2004). «Genetics, Eugenics and Mass Murder». I Read, John; Mosher, Loren Richard; Bentall, Richard P. Models of Madness: Psychological, Social and Biological Approaches to Schizophrenia. ISPD book, Brunner-Routledge, Hove, East Sussex, 16. april 2004. ISBN 978-1-58391-905-7. ISBN 1-58391-905-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Sereny, Gitta (1983). Into that Darkness: An Examination of Conscience. Vintage Books, New York, 12. januar 1983. ISBN 978-0-394-71035-8. ISBN 0-394-71035-5. 
• Zdzislaw, Jaroszewski (1993). Die Ermordung der Geisteskranken in Polen 1939–1945. Polskie Towarzystwo Psychiatryczne Komisja Naukowa Historii Psychiatrii Polskiej, Wyd. Naukowe PWN Warschau, 1993. ISBN 978-3-926200-94-5. ISBN 3-926200-94-4. 
• Ustvedt, Yngvar (1997). Dødens leger : De sinnslidendes skjebne i Hitlers Tyskland. Gyldendal Norsk Forlag, 1997. ISBN 82-05-25285-8. 
• Wohlfeld, Udo (2014). Der Dank des Vaterlandes ist dir gewiss! Das Chaos in Soldatenseelen. Geschichtswerkstatt Weimar, Apolda, 2014. ISBN 978-3-935275-33-0. ISBN 3-935275-33-1. 

• Baader, Gerhard (2009). Psychiatrie im Nationalsozialismus zwischen ökonomischer Rationalität und Patientenmord (PDF). Geschichte der Psychiatrie: Nationalsocialismus und Holocaust Gedächtnis und Gegenwart, geschichtederpsychiatrie.at, 2009, besøkt 6. juni 2018. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2020. Besøkt 6. juni 2018. 

• Breggin, Peter (1993). Psychiatry's Role in the Holocaust (PDF). International Journal of Risk & Safety in Medicine, Volume 4, issue 2, 1993. DOI 10.3233/JRS-1993-4204, PMID 23511221. Arkivert fra originalen (PDF) 1. november 2020. Besøkt 12. mai 2018. 
• Dörner, Klaus (1989). Die Morde im Fort VII. Die Zeit, Nr. 36, 1. september 1989. s. 65. 
• Engstrom, Eric J.; Weber, Matthias M.; Burgmair, Wolfgang (2006). Emil Wilhelm Magnus Georg Kraepelin (1856–1926) (British Library Serials). The American Journal of Psychiatry, Volume 163, issue 10, oktober 2006. DOI 10.1176/appi.ajp.163.10.1710, PMID 17012678, ISSN 0002-953X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Seul, Jürgen (2012). Zum Geburtstag eines umstrittenen Staatsrechtslehrers: «Papa» Maunz und Hitlers Führerbefehle. Legal Tribute Online, 1. september 2012. 
• Sandner, Peter (1999). Die "Euthanasie"-Akten im Bundesarchiv. Zur Geschichte eines lange verschollenen Bestandes (PDF). 37. Jahrgang, Heft 3, juli 1999. s. 385-400. ISSN 0042-5702. 

• Gerlant, Uta (2015). Auf dieser schiefen Ebene gibt es kein Halten mehr (PDF). besøkt 10. oktober 2015. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) 14. mars 2017. Besøkt 14. mai 2018. 
• Hojan, Artur; Munro, Cameron (2015). Overview of Nazi 'Euthanasia' Programme. The Central Office at Tiergartenstrasse 4 in Berlin, The Tiergartenstrasse 4 Association, besøkt 13. mai 2018. Arkivert fra originalen 30. mai 2016. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)