UKErevyen

Uencyklopedisk: Denne artikkelen er etter noens mening ikke i samsvar med Wikipedias regler for hvordan artikler bør se ut. Dette kan løses på flere måter: Artikkelen kan skrives om og gis en grundig opprydning i henhold til våre formateringsregler for tekst og våre overordnede retningslinjer. Artikkelen kan reduseres til en kort, definerende artikkel, der brødtekst bør inneholde minst 100 tegn, heriblant mellomrom, og deretter merkes med {{spire}}. Artikkelen kan slettes og påbegynnes på nytt.

UKErevyen (også kjent som Trondheimsrevyen eller Studentrevyen i Trondheim) er en studentrevy som settes opp av Studentersamfundets Interne Teater (SIT) under UKA i Trondheim, annenhver høst i oddetallsår. Den første UKErevyen ble satt opp i 1917, og med unntak av okkupasjonsårene 1941 og 1943, er det blitt satt opp en nyskrevet revy annenhvert år siden, noe som det ofte blir hevdet at utgjør Norges lengste kontinuerlige revytradisjon.

UKErevyen er i dag (2009) Norges største studentrevy, og har ligget stabilt på rundt 20 000 solgte billetter både i 2005,^[1] 2007 og 2009.

UKErevyens organisasjon har en tilsvarende struktur som UKA-organisasjonen. Den etableres på nytt for hver UKE. I likhet med de andre teaterproduksjonene under festivalen er UKErevyens medarbeidere organisert som en gjeng under Teaterseksjonen, en av sju seksjoner som utgjør UKA. Revysjefen velges av og blant Studentersamfundets Interne Teaters medlemmer, vanligvis våren i partallsår, halvannet år før neste UKE. Revysjefen får ansvaret for å finne og engasjere sine medarbeidere, ca. 130 totalt. Organisasjonen for øvrig består blant annet av et produksjonsapparat, en skrivegruppe (kalt Forfatterkollegiet), en komponistgruppe (Komponistkollegiet), kostymegjeng, kulissegjeng, skuespillere og øvingspersonell.

En forestilling med UKErevyen foregår under UKA, og spilles i Storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem over en periode på nesten fire uker. I løpet av denne tiden har den de siste årene (per 2009) hatt rundt 30 forestillinger, hvorav samtlige fredags- og lørdagsforestillinger også er festforestillinger. Dette betyr at revyen er en del av et festmøte som ledes av Studentersamfundets styre. Dette møtet har en lang dagsorden, men tilsynelatende ingen revy. Selve revyforestillingen er nemlig gjemt under punkt 9b: «Kunstnerisk ved SIT». Før dette får publikum oppleve UKEsjefens hilsen, festtale fra en mer eller mindre prominent gjest, korsang med både Pirum og Candiss, allsang av «Nu klinger», og marsjen «Stars and Stripes forever» fremført av Strindens Promenade Orchester. En vanlig hverdags- og søndagsforestilling mangler det aller meste av dette, «Stars and Stripes forever» er det eneste man får i tillegg til forestillingen.

UKErevyens form bygger nok på gamle tradisjoner, men den har også mange andre tradisjoner som har kommet og gått. Blant annet inneholder hver revy en trondheimsvise og en drikkevise, men det sies også å knyttes spesielle tradisjoner til forestillingens navn, UKEnavnet. Det er revyens forfatterkollegium som bestemmer dette navnet, som vanligvis har tre stavelser. I de senere år har det også vært populært å gi dette navnet flere tolkningsmuligheter, gjerne tre. Man kan trekke fram UKA-97 Alt er sex som eksempel på begge. Her er det tre stavelser, og gjennom å variere trykkleggingen forandrer det mening. Det kan være en påstand: «Alt er sex»; det kan vise til kjønnsskifte: «Alter sex»; og det kan handle om aktivitet i kirkerommet: «Alter-sex». UKEnavnet holdes hemmelig fram til midnatt natta før UKA, og avdukes da på gesimsen over hovedinngangen til Samfundsbygningen.^[2] Fram til da holdes navnet strengt hemmelig, og kun et lite knippe mennesker vet hva det er. Dette hemmeligholdet har gjort det populært å tippe hva UKEnavnet blir.^[3]

UKErevyen var i begynnelsen stort sett det eneste arrangementet under det som skulle bli festivalen UKA. Fra den første revyoppsetningen i 1917 har arrangementet flere ganger endret karakter.

Da NTH åpnet i Trondheim høsten 1910, ble samtidig grunnlaget for mye av det studenterlivet man i dag ser i byen lagt. Allerede den første høsten ble Studentersamfundet i Trondhjem stiftet, og det tok ikke lang tid før det unge tudentersamfundet hadde både kor, orkester og teater. Det hele lå altså fra starten av godt til rette for en revy med sang, musikk og skuespill. SIT satte i 1911 opp en revy, men et godt grunnlag for å sette opp revyforestillinger fikk studentene først da samfundet i 1912 kjøpte Cirkus, et tidligere kinolokale og lager for Frelsesarmeen. Likevel ble en viktig tradisjon etablert allerede ved den første revyen i 1911. Før den aller første forestillingen ble nemlig Stars and stripes forever spilt, og dette verket spilles fortsatt før hver eneste revyforestilling og hvert eneste festmøte i Studentersamfundet.

Høsten 1912 satte man opp revyfarsen Alt for Norge, men den første virkelige suksessen i det nye lokalet kom ikke før høsten 1913, da revyen Maxis! ble spilt for 20 fulle hus. Studentersamfundet var etter kjøpet av Cirkus inne i en av sine mange økonomiske kriser, og man trengte penger raskt. Revyen Maxis! ble løsningen på pengeproblemene. Denne revyen var i utgangspunktet importert fra Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund i Kristiania, men var til en viss grad tilpasset de lokale forhold i Trondheim. Flere av dem som hadde vært med på å skrive revyen da den spilte i Kristiania i 1909, blant dem hovedforfatter Anton Marius Lund, var blitt studenter ved NTH, og de brakte revy- og teatertradisjonen med seg fra Det Norske Studentersamfund til sitt nye lærested. I 1914 ble det foreslått å sette opp revyen Det store lod, men Samfundets medlemmer fant den blasfemisk. Denne revyen ble omskrevet og sendt til Oslo, der den ble satt opp uten suksess. Deretter ble revyen omskrevet på nytt og vist på scenen i Cirkus i 1915, denne gangen under navnet Huttetu!. Nok en gang var nemlig det unge Samfund i økonomisk krise, og nok en gang var det teatergjengen som prøvde å ordne opp – uten hell. Revyen gikk med 1000 kr i underskudd, og ble ingen suksess. I stedet var det byens velhavende singsakerfruer som måtte ordne opp i økonomien gjennom en innsamlingsaksjon.

I 1917 satte trondheimsstudentene opp det som i dag regnes som den første egentlige UKErevyen. Den bar tittelen Baccarat. Det er svært lite som skiller 1917-revyen fra revyene i 1913 og 1915. Faktisk ble revyen i 1913 regnet som den første UKErevyen helt fram til 1960-tallet. Dette illustreres av at UKEnavnet fra 1935, Dek-e-du, betyr «tolv» og dermed henviser til at 1935-revyen var den tolvte UKErevyen i rekken, medregnet Maxis! i 1913 og Huttetu i 1915.^[4] Etter hvert har det blitt enighet om at 1917 er UKAs stiftelsesår, ganske enkelt fordi Baccarat i 1917 var den første revyen skrevet av og for trondheimsstudentene, i motsetning til forgjengerne som var importerte Kristianiarevyer. Et annet argument for å regne 1917 som innledningen av en ny æra, var at arrangementet ikke fikk noe samlende navn før ordet Studenteruke ble lansert i et anonymt innlegg i trondheimsstudentenes egen avis Under Dusken da Baccarat var under oppseiling.

Disse første revyene, og også de påfølgende revyene Jazz (1919), Rah-ta-tah (1921) og Charivari (1923), var på ingen måte profesjonelle sceneproduksjoner. De var aldri ferdige til premieren, de kunne forandre seg svært mye fra første til siste forestilling, og mye av dialogen ble i stor grad improvisert fram på scenen. Temaet for revyene var ofte fra studentenes egen hverdag, men hadde innimellom også spark til øvrigheten. Ingen nummer eller viser fra disse første UKErevyene har i stor grad overlevd i studentkulturen. Først i Bing Bang (1925) kommer UKAs første slager som fremdeles har en plass i studentkulturen i Trondheim, Odd Nansens vise «Hjemve». Denne ble senere kjent for et større publikum gjennom Otto Nielsens plateinnspillinger og virke i Søndagsposten på NRK. Omkvedet i visa lyder:

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ,
at æ koinna finn på nåkka slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga mæ,
e det som æ læste dekt!^[5]

«Hjemve» (Odd Nansen, Bing Bang 1925)

Mot slutten av 1920-årene fikk studentene stadig større ambisjoner på UKAs vegne. Drømmen om et eget, nytt hus sporet dem an, og tre UKEr på rad fikk revyen et navn som spilte på drømmen om et nytt hus. Revyen Bing Bang i 1925 hadde mottoet «Vi vil til Vollan!»; på Vollan lå tomten hvor det nye bygget skulle stå. Vinnerforslaget i arkitektkonkurransen for det nye huset het Merry Go Round, og revyen 1927 ble oppkalt etter det seirende arkitektforslaget. Da huset endelig sto ferdig i sin nymalte, røde prakt i 1929, ble både huset og UKA-29 døpt Cassa Rossa. Selv om UKA i 1929 gikk med underskudd og ikke var en suksess, har flere av visene fra denne revyen overlevd helt frem til våre dager. «Petter sin tante sin katte» var en av dem, men det helt klare pangnummeret fra 1929-revyen var en vise som i revyprogrammet fra 1929 blir kalt «Studentersang», men som i senere er mest kjent under navnene «Nu klinger» eller «Studenter i den gamle Stad». Denne sangen ble skrevet av arkitekten Frode Rinnan, og synges fremdeles ved festlige og offisielle anledninger i studentmiljøet i Trondheim, for eksempel på festmøter ved Studentersamfundet. Omkvedet lyder som følger:

Studenter i den gamle stad, ta vare på byens ry!
Husk på at piker, øl og dram var kjempenes meny!
Og faller I alle mann alle, skal det gjalle for alle mot sky.
La'ke byen få ro, men la den få merke den er en studenterby!^[5]

«Studentersang» (Frode Rinnan, Cassa Rossa 1929)

Med det nye huset fulgte også en hel del tekniske nyvinninger, deriblant elektrisk lys og forsterkeranlegg. For å operere det tekniske utstyret ble en lys- og sceneteknisk gjeng, Regi, opprettet i 1929, og Forsterkerkomitéen ble opprettet for å ta seg av lyden. Forsterkerkomiteen var i begynnelsen bare en undergruppe av Akademisk Radioklubb, og ble først egen gjeng fra 1945. Da Cassa Rossa ble satt opp i 1929, hadde studentene ikke rukket å gjøre seg godt kjent med huset og de tekniske mulighetene det gav. Først med Mammon-Ra i 1931^[6] ble de tekniske fasilitetene utnyttet til sitt fulle i den mest sceneteknisk avanserte revyen til da. Blant denne revyens mest kjente viser finner man den selvironiserende «Vår egen lille verden»:

Vi har vår egen lille verden,
i et nøtteskall omtrent,
med sitt eget firmament.
Bestrålt av fikse stjerner er den,
i vår vennekrets er Jomfruen bekjent.
Vår verdens center er studenter,
rundt oss går Trondhjems by i rotasjon.
Studenter har sin egen verden,
vi står fast i last og brast,
i kraft av vår gravitasjon.^[5]

«Vår egen lille verden» (Mammon Ra 1931)

Næmesis i 1933 defineres blant mange som et vendepunkt i UKErevyens historie. Den revyen skuet for første gang ut forbi de tidligere revyenes noe lokale og interne blikk, og virker i alle fall i ettertidens lys som en framsynt revy med et dystert tema. I sentrum sto gjennomgangsfiguren «Hansemann», som slo seg opp som diktator over NTH. Parallellene til de samtidige hendelsene knyttet til Adolf Hitler i Tyskland var tydelige, og etter sigende så godt gjennomført at revyen i ettertid har fått stempel på seg for å ha spådd 2. verdenskrig. Æren for dette har i stor grad blitt tillagt Odd Brochmann, som var instruktør og forfatter både i 1931 og 1933. For første gang var forestillingen ferdig ved premieren, og der koreografi og dialog før hadde vært upresis og rotete, var den nå umulig å skille fra den profesjonelle teaterscenen. Idéen med å dra på Osloturné ble også skapt i denne perioden, og dette ble en tradisjon som varte fra 1931 til 1975.

Revyen hadde nå fått et teknisk profesjonelt preg som den skulle beholde utover i 1930-årene, og revyene Dek-e-du i 1935, Vær-i-tass i 1937 og Tempora i 1939 holdt alle en stigende teknisk standard. Av de tre er det Vær-i-tass fra 1937 som har fått det beste ryet i ettertid. Den antifascistiske tonen ble enda tydeligere enn før, og revyen ble en formidabel suksess. Under Louis Feinsilbers ledelse ble det skapt en forestilling som Asbjørn Lindboe, Norges justisminister fra 1931 til 1933, i ettertid beskrev slik:

Regi hadde i denne revyen prestert det utrolige. Broer gikk opp og ned, båter kom og gikk, jernbanetog rullet og Samfundet satt som snille barn på julekvelden, henrykte over et underlig mekanisk leketøy. De mange scener var ofte i belysninger, farver, linjer og flater, rene små kunstverker. Det er intet profesjonelt revyteater i Norge som kan gjøre en slik oppsetning efter.^[7]

Asbjørn Lindboe, 1960

Revyen i 1937 var ikke bare teknisk nyvinnende, men markerte også et veiskille i sin sammensetning av ensemblet. For første gang i UKErevyens historie ble nemlig kvinnerollene spilt av kvinner. Fram til 1937 spilte de mannlige studentene også samtlige kvinneroller, men i 1937 ble altså ekte kvinner tatt inn i varmen i SIT, til tross for frykt blant noen av de eldre for at dette skulle frarøve revyen dens beste poenger.

Tempora i 1939 ble den siste revyen før krigen, og også denne revyen fulgte opp den antifascistiske tråden. Revyen tok også et oppgjør med opprustning og raseforfølgelse, samt med den hemningsløse hjernevasken og propagandaen som nå pågikk for fullt i Tyskland. UKEplakaten fra 1939, som viser en student og stormesteren i De Sorte Faars Ridderskab i hyggelig samvær, med en stor og fryktinngytende dinosaur lurende i bakgrunnen, gir også en sterk indikasjon på hvilken fare man så true Europa og studentenes frihet.

Under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945 ble SIT sammen med resten av Studentersamfundet forbudt, og samfundsbygningen ble omgjort til tysk «Soldatenheim». Før okkupantenes overtakelse ble mye av det tekniske utstyret forsøkt gjemt i sjakter og tunneler rundt omkring i det uoversiktlige huset, og sceneteppene ble delt opp og fordelt på ulike private hybler. Mye gikk likevel tapt i løpet av de fem årene okkupasjonen varte. Det lille som overlevde fram til friheten ble gravd frem i 1945, og man begynte straks planleggingen av UKA-45.

UKErevyen-45 var en gedigen, landsomfattende dugnad. De gamle studentene vendte tilbake fra skjulesteder og fangenskap, og aktiviteten ved Studentersamfundet var sterkt preget av frihetsstemningen. Man ville lage UKE for å vise de nye studentene som nå begynte på NTH hva denne tradisjonen var. Revyen i seg selv var et steg tilbake hva gjaldt teknikk og instruksjon, og ingen viser fra denne revyen har overlevd frem til i dag. Det som var et steg fram, var derimot billettsalget. Folk lå i kø i flere dager for å få tak i billetter, og det samlede salget endte til slutt opp på 45 000 billetter og et overskudd som ikke ble overgått før på midten av 60-tallet.^[8]

Det enorme overskuddet fra UKA-45 bidro til at Samfundet kom raskt igang igjen etter okkupasjonen. Allerede til Fandango i 1947 var den tekniske standarden tilbake på samme nivå som før okkupasjonen. I tillegg ble det til denne revyen bygd en dreiescene i Storsalen. Dreiescenen eksisterer fremdeles, og er i dag Norges eldste dreiescene. Selve revyen i 1947 var også på et meget høyt nivå, både innholdsmessig, teknisk og hva skuespillerprestasjonene angikk. Revyen ble sagt å være svært påvirket av Aldous Huxley, og advarte mot ukritisk tro på teknikken, noe som var en sentral problemstilling for datidens NTH-studenter. Flere av numrene advarte også mot opprustning, og klarte allerede to år etter okkupasjonen å skimte konturene av Den kalde krigen.

Fandangos fremsynthet og advarsler skulle ikke bli fulgt opp i de påfølgende revyene. Fra 1949 til 1961 fulgte revyene Domino, Akk-a-mei, Gustibus, Vau-de-ville, krussedull, Krakatitt og Filliputt stort sett samme oppskrift. Disse revyene var i liten grad preget av noen rød tråd, og bestod i stor grad av enkeltnumre satt sammen til et show. Likevel har mange enkeltnumre fra denne perioden overlevd, blant annet «Hybelvisa» fra 1951, «Calypso» fra 1957 og «Cnayp Brothers» fra 1959. Det musikalske nivået var høyt i disse årene, mye på grunn av Per Hjort Albertsens stødige rolle som komponist og kapellmester, men også fordi man var heldig med orkestersammensetningen. For eksempel spilte Arve Tellefsen fiolin i orkesteret fra 1949 til 1953.^[9]

Vi var tyve mann,
pluss'n Carl Johan -
beste bass i Norges land,
og vi sang og vi lo,
så hele toget forsto,
at vi var sangere på vei til Lundamo

«Calypso», (Krussedull 1957)

To revolusjoner kan sies å prege perioden fra 1963 til 1975. Revyen Kissmett (1963) representerte den første av dem. Ved bruk av svært enkle kostymer og kulisser klarte den å presentere et samfunn som hadde mye til felles med småbyen Jante fra Axel Sandemoses verker. Revyen tok opp igjen tråden fra Fandango og Vær-i-tass, med sitt blikk på omverden. Den tok opp kommunistforfølgelse, sexfiksering og hensynsløs kapitalisme i et vestlig samfunn som ble beskrevet som hyklersk og inhumant. Visen «Graverne» beskriver den hensynsløse dødsprofiteringen:

Ved middagstid vi går en tur
blant parkens høye trær.
Det gleder oss å høre barn som ler.
Et lite syrlig drops
med arsenikk til hvær især,
vi byr dem fler og står og ser
på at de svelges ned.

«Graverne» (Kissmett 1963)

Mens Kissmett var en gedigen suksess, ble ..jo, ser du... i 1965 en gedigen fiasko. Revyen var i én akt, og varte knapt en time. Den var ikke morsom, og selv om den prøvde å ta opp tråden fra Kissmett både i formspråk og innhold, endte den opp som svært ufullstendig. Det sies ofte om forestillingen at den i utgangspunktet skulle ha to helt forskjellige akter, en alvorlig og en morsom, det var bare det at man aldri laget andre akt. Ved forestillingens slutt ble det ofte pipekonsert, og ryktene spredte seg om fiaskoen. Én forestilling måtte til og med avlyses, selv om den var utsolgt – Storsalen var tom. Likevel gikk ølsalget opp, og også denne UKA gikk med overskudd.

Jarragakk i 1967 brakte humoren tilbake til UKErevyen. Man hadde hentet tilbake instruktøren fra 1959 og 1963, Erik Lassen, og resultatet ble igjen en skjemtende og til tider politisk revy. Ryktet vil ha det til at Jarragakk bare var et dekknavn, som ble byttet inn da det egentlig UKEnavnet Garriball ble avslørt i forbindelse med plakatkonkurransen, men dette er mest sannsynlig en røverhistorie.^[10]

Mot slutten av 60-tallet inntraff den andre revolusjonen. Studentopprøret i mai 1968 og politisk polarisering av Studentersamfundet satte etterhvert farge også på revyene, selv om Prinkipo i 1969 ikke bar nevneverdig preg av det. I 1969-revyen satt for første gang Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen i Forfatterkollegiet; dette var året før de ble landskjent som duoen Knutsen & Ludvigsen. Prinkipo ble en stor publikumssuksess, og visa «Pyroman» fra denne revyen er fremdeles aktuell, over førti år etter. Omkvedet lød:

Æ e kommunens pyroman,
ein to, teinn på!
Æ jobbe for ei kron om da'n,
ein, to, teinn på!
Et pakkhus går med i ny og ne,
parkeringsplass - trøng vi de'.
Kor læng ska stiftsgår'n få stå i fre'?
Æ e kommunalpyroman,
teinn på!

«Pyroman» (tekst Richard Solem, melodi Wilhelm ´Wiga´ Gabriel, Prinkipo 1969)

I 1971 hadde den politiske polariseringen også nådd UKErevyen. Å kalle Åja for revy kan være feil, da den egentlig var en musikal med en sammenhengende historie, ofte avbrutt av viser. Revyen hadde, mye takket være Dolmen og Lorentzen, et meget høyt nivå hva gjaldt både tekst og musikk. Numrene vekslet fra det meget politiske til det mer finurlige og merkelige, slik som «Skapt for å bile» eller «Lænsmainn i Nyork». Noen av melodiene brukt i denne revyen ble senere brukt til Knutsen & Ludvigsen-sanger, så som «Og byen skrek», hvis melodi senere ble brukt til «Hei ny dag» fra platen Fiskepudding! Lakrisbåter! i 1980. Lænsmainn i Nyork hadde følgende omkved:

Æ har vorre lænsmainn i Nyork å Ny Orleans
de va deinn tia de bare va ut å pess å inn å dans.

«Lænsmainn i Nyork» (Gustav Lorentzen, Åja 1971)

Generelt var det et høyt musikalsk nivå på disse revyene fra sent 1960-tall til tidlig 1970-tall. Det gjaldt også Skubidi i 1973. Revyens omdreiningspunkt var en parkbenk som revynumrene knyttet seg til på ulike måter. Revyen fortsatte i det røde politiske sporet til Åja, og best huskes nok kanskje visa Dobbeltrænsa. Denne visa omhandler forurensing av drikkevann på en noe fordreid måte:

Sjøl ølet vårt e foillt av basilla og mark.
Æ trur æ tar og blainne mæ en karsk.
Over ailt omkring oss e det lort og skit.
Det einaste som e reint i dag e dobbeltrænsa sprit.

«Dobbeltrænsa» (tekst Tor Gunnar Heggem, melodi Jon Egil Brekke, Skubidi 1973)

Revyen Sirkuss i 1975 holdt igjen et meget høyt nivå. Den var preget av en høy profesjonalitet, og forestillingen besto som de to foregående av gjennomgangsfigurer med flere skuespillere i faste roller. Ved å stå i en slags kø skaptes «tilfeldige» møter mellom karakterene, og slik oppsto de ulike scenene.

Fra og med 1977 skjedde en stor forandring i SITs tilbud under UKA. I tillegg til revy satte man også opp en teaterforestilling for barn på Knaus, Studentersamfundets minste scene. Rødhette og ulven var det hittil eneste barneteaterstykket under UKA som ikke ble skrevet av SIT. Det var derimot sangtekstene og melodiene man vevde inn i historiene.

Revyen Laugalaga i 1977 markerte et generasjonsskifte i Forfatterkollegiet. Mange av tekstforfatterne som hadde vært med siden 1960-tallet ga seg før 1977-revyen, og nye krefter overtok. Blant de nye var Idar Lind, som til sammen skulle bli bidragsyter til hele 7 revyer, den siste i 1989. Laugalaga var nok en sammenvevd forestilling med flere gjennomgangskarakterer. Den skulle bli den siste av denne typen forestillinger på en stund, for nummerrevyene kom tilbake i 1979 og holdt seg slik helt fram til 1990-tallet. De populære visene fra tidlig 1970-tall holdt seg godt, mens det fra Ræggeti, Fan Tutte, E-de-ber og Narr-i-ciss er få viser som fremdeles lever.

1980-tallets høydepunkt kom i 1987. De-cha-vi holdt en meget høy standard på alle områder, særlig musikalsk og scenografisk. Sceneløsningen var en av de mest ambisiøse gjennom tidene, med sin skråstilling av hele scenen og vidstrakte bruk av pneumatikk, motorer og annen teknikk. Eksempelvis gjorde man bruk av dreiescenen fra 1947 på en slik måte at revyorkesteret så ut til å bli skrudd opp av selve scenegulvet. Visene «Kaffe og vaffel» og «En innflytters vise» er nok blant de som huskes best fra 1987-revyen. Finalen fra De-cha-vi ble senere noe omskrevet og spilt inn som «Det umulige e mulig» på D.D.E.'s debutalbum Rai-Rai fra 1993.

En innflytters vise om Trondhjem

Æ kom som student som så mang ainner gjør
Æ lært mæ jo fort dialekta
Og at om vintern så regne det mer enn det snør
Men vintern sku ha vært kvit og klar
ein drøm om at våren e nær
Å gå der og vente på å treffe ei jente

Men vintern i Trondhjem vart aldri som vintra sku vær.

«En innflytters vise» (tekst Ralph Bernstein, melodi Arild Dragset, De-cha-vi 1987)

Revyen Jaggumæ i 1989 ble ingen stor suksess. Etter denne revyen var det enda flere som ga seg av tekstforfatterne som hadde vært med i Forfatterkollegiet siden 1960- og 1970-tallet. En ny generasjon inntok SIT fra og med Bom-t-bom i 1991. I hovedtrekk fulgte også Fabula, Skjer-mer-@ og Alt er sex fra 1993 til 1997 den samme, etterhvert så tradisjonelle, nummerrevyformen.

Revyen ,kåMMa, i 1999 markerte en overgang til den moderne revytradisjonen som ble fulgt opp med revyene Paradoks, Glasur, Origo, Manifest og Skabaré i 2001–2009. I denne perioden hadde revyene langt færre skuespillere enn tidligere; mellom 9 og 11 utøvere stod på scenen, mens det i tidligere revyer kunne være oppimot det dobbelte. Dette har økt presset på hver enkelt skuespiller, og gjort revyen mer utsatt for sykdomsforfall blant skuespillerne.^[11][12] Revyene i den nevnte perioden vektla en høy underholdningsfaktor, og den politiske snerten var så å si fraværende. Samtlige av revyene i disse årene hadde langt flere sketsjer enn musikalske numre, og det ble vanlig å ha opptil flere rene dansenumre. Dette gikk på bekostning av visenumrene, og få av sangene fra denne perioden har blitt en varig del av studentkulturen. Ett unntak er «Kjærlighetsvise til byen» fra Glasur i 2003:

Viss Trondhjæm hadd et hode, va det gamle NTH.
Og navlen vill'a logge der kor domen e å sjå
og vess du bære bruke din litt skitne fantasi
så finn du sikkert ut ka Olav Tryggvason sku bli.

«Kjærlighetsvise til byen» (Glasur 2003)

Av de senere revyene er det nok ,kåMMa, fra 1999, Glasur fra 2003 og Jubalong fra 2013 som i ettertid har blitt stående som særlig minneverdige. Alle disse tre revyene hadde en gjennomgående rød tråd og tok sikte på å speile samtiden.

I ,kåMMa, stod årtusenskiftet i fokus. Forfatterkollegiet, som dette året ble ledet av Yngve Skomsvoll, mente at året 1999 kun vil bli stående som et lite komma i historien, siden alle kun gikk rundt og ventet på år 2000. Fra denne revyen kom det svært mange personer som etterhvert skulle bli profesjonelle komikere, forfattere og skuespillere, blant andre forfatterne Øyvind Brandtzæg og Yngve Skomsvoll, samt skuespillerne Pernille Sørensen, Stian Hovland Pedersen og Margrethe Røed.

I Glasur i 2003 stod glasurgenerasjonen, et nyord for anledningen, i fokus. Jubalong fra 2013 inviterte på sin side til "verdens beste fest", underforstått det norske samfunnet etter funnet av olje i Nordsjøen. I 2015 tok LURIFAX et oppgjør med den moderne teknologien.

Revyene på 2000-tallet har vært preget av en visuell sammenheng mellom kulisser og kostymer. Det har også vært en tendens til at hver revy har forsøkt å overgå den forrige i bruken av avansert sceneteknikk. Kostymene har vært preget av en «alt skal syes selv»-tankegang. Også lyssettingen har gjennomgått en voldsom utvikling, og lysriggen til Skabaré i 2009 inneholdt blant annet flere fjernstyrte lyskastere enn noensinne tidligere.

Flere av revyene hadde tydelige rammehistorier i denne perioden. Både Manifest, Jubalong og LURIFAX hadde mange såkalte handlingsnummer, som bidro en tydelig rød tråd i disse revyene.

Ta-De-Du! markerte 100 år med UKErevy i 2017. Rammehistorien, som tok opp tema som ansvarsfraskrivelse og dugnadsånd, ble viet mindre plass i jubileumsrevyen enn i de to foregående revyene.

*Revysjefstillingen har kun eksistert siden 1995. Før dette var Teatersjefen i SIT produsent for forestillingen, samt fra 1977 sjef for alle teaterproduksjoner under UKA.

• UKA
• Studentersamfundets Interne Teater

• Lange, Øyvin (1920). Studenterjubilæet Trondhjem 1920 : en 10-aars historik. Særtrykk av Trondhjems adresseavis. 
• Brochmann, Georg (1935). Studentersamfundet i Trondhjem gjennem 25 år : et bidrag til norske studenters historie. Nasjonalforlaget. 
• Rønneberg, Harald R. (1945). Frihet og rett : fredssemestret i Studentersamfundet i Trondhjem 17de mai til 7de juni 1945 : taler og foredrag ; [utgitt av Studentersamfundet i Trondhjem ved Harald R. Rønneberg]. Brun. 
• Rønneberg, Harald R. (1960). Studenter i den gamle stad : Studentersamfundet i Trondhjem gjennom femti år : et bidrag til norsk studenterlivs historie. Teknisk ukeblads forlag. 
• Lind, Idar; Strøm, Gunnar (1986). Vår egen lille verden : Studentersamfundet i Trondhjem 1910-85. Studentersamfundet i Trondhjem. ISBN 8299145805. 
• Kobberrød, Jan Thomas (2010). Engasjement og begerklang : Studentersamfundet i Trondhjem 1910-2010. Tapir akademisk forlag. ISBN 9788251926591. 
• Solbak, Ragnhild Lian; Bjørkmann, Mari Anne (2010). 100 år og like leken : 1910-2010 Studentersamfundets interne teater. Illustrert av Marita Pedersen. Studentersamfundets Interne Teater. ISBN 9788230316771. 
• Ødegården, Torgeir Bryge (2017). UKA i Trondheim 1917-2017. Museumsforlaget. ISBN 9788283050462. 

• Studentersamfundets Interne Teater Teatergruppa som setter opp UKErevyen.
• UKA Festivalen UKErevyen er en del av.